Du som står i mye selv, hvordan er du som venn?

[Anonym bruker]

Jeg er en godt voksen dame, som i de siste årene nå har kjent på mer og mer psykiske utfordringer på privat front. Har hatt en kronisk syk mann som har gått 100% hjemme, og en tenåring som har slitt voldsomt psykisk. Jeg har alltid tenkt at jeg har vært god til å følge opp mine venner, og har ofte tatt kontakt enten pr sms eller via telefonsamtaler for å høre hvordan det står til. Derfor har jeg også vært en type venn som mange har kommet med sine problemer til, der jeg har lyttet og gitt råd. 

Det siste året spesielt nå, så har jeg sluttet med det. Og mange av mine venner vet hvordan situasjonen min er. Likevel så hører jeg ikke noe fra dem. Det er litt sånn at hvis ikke jeg tar kontakt, så er det minimalt med kontakt. Men jeg orker ikke lenger å lytte til andres problemer eller styr. Jeg har nok med mitt, og jeg er så sliten at jeg blir nærmest dårlig om noen forteller om dårlig helse eller problemene sine. Så jeg lurer på om det er mange som har det slik som meg? At det er derfor man ikke orker å høre på andres klaging og problemer, ei heller ta det innover seg. Så da er det bedre å holde litt avstand?

 

Anonymkode: 86606...2f2

[Anonym bruker]

Omtrent likt som deg. Jeg har så mye selv om dagen, at jeg ikke makter å forplikte meg til ekstra oppgaver når det gjelder barna (skole osv.) Eller i vennekretsen. Vi gjør det som er forventet, men ie noe ekstra. Jeg sender jo noen mld. Her og der, men hører nesten ingenting tilbake igjen. Tidligere har jeg vært en av dem som tar initiativ og arrangerer. De rundt meg vet mye av hva vi sliter med, allikevel tar de ikke kontakt.

Anonymkode: 68917...037

[Anonym bruker]

Jeg har alltid vært en venn som stiller opp for andre, andre har alltid kommet til meg. Men jeg ser at det er lite motsatt vei.

Jeg har kommet til at jeg tar kontakt når jeg føler for det, så får andre ta kontakt om de vil ha det.

Noen har jeg kuttet ut. Etter å ha lyttet i flere år til en venninne så ble det helt surrealistisk da jeg ble alvorlig syk, kunne ikke jobbe, falt mellom stoler i systemet og slet med å ha nok penger til mat... mens hun brukte timer på å klage til meg hvor store problemer hun hadde både med økonomi og helse og fuglene vet hva annet. Mens sannheten var at hun var i en veldig godt betalt jobb, nedbetalt bolig, et par biler, dro på ferie, kunne gi barna dyre privattimer i hobbyene deres. Jeg orket ikke mer av det til slutt.

Men, når man er veldig nede selv, da tror jeg det kan være lurt å beskytte seg mot de som nesten bare tapper deg for energi. Jeg kan finne både glede og nytte av å hjelpe andre, men det må være en form for gjensidighet i det. Ikke nødvendigvis akkurat der og da, men om man ser ting over lang tid (år).

Det er også greit å si fra, at nå er det så mye problemer på flere områder, så du har behov for at når dere snakker eller er sammen at dere da forsøker å fokusere på positive ting.

Anonymkode: 1bdf7...855

[Anonym bruker]

Jeg har det nøyaktig som deg. Har hatt ekstremt mye selv, både av psykiske og fysiske påkjenninger, samtidig som vi et halvt år pussa opp huset (mens nærmeste familiemedlem ble syk og døde) og selv da var det viktig for meg å stille opp for alle. Selvom dagene besto av arbeid 8-15.30, sykebesøk 17-19 og 3 barn som skulle følges opp. Det var en tid jeg ikke forsto at selvivaretakelse var viktig. Så møtte jeg veggen (igjen) og tok tak i problemene mine, og jeg bestemte meg for å koble av. Jeg har ei venninne med reelle problemer, og vi lytter til hverandre. Så har jeg flere med problemer de selv skaper, de har jeg slutta å lytte til. Jeg var den vennen som huska at ditt barn skulle ha ballettforestilling om 2 uker, og som kom til å spørre deg hvordan det var. Det har jeg slutta med, og jeg ser nå hvor lite engasjert andre har vært i meg og mitt

Anonymkode: b5fba...e8d

[Anonym bruker]

Jeg har ett par nære venner, vi har kontakt uansett om det går opp eller ned. Når vi møtes blåser vi ut på hver vår kant, sånn ferdig, og gjør noe hyggelig etterpå. Trenger de hyggelige innspillene også. Det er ganske likestilt, selvfølgelig litt varierende hvor mye greier som ligger på hjertet fra gang til gang. 
 

Resten av røkla unngår jeg. 

Anonymkode: 1ee61...a0a

[Anonym bruker]

Men hvorfor må man bare lytte? Når min bestevenn ringer og lemper ut sine ting, så lemper jeg tilbake. Så syter og klager vi sammen. Trodde det var sånn vennskap fungerte jeg.

Anonymkode: e4f7b...040

[Anonym bruker]

Jeg står i mye selv, men har også vært en sånn som andre tyr til. Ikke for direkte hjelp, altså ikke penger, husvask eller flyttehjelp. Men de ringer for lytting, råd og veiledning. Noen trenger laaaange telefonsamtaler. Noen trenger at vi møtes og prater. 
 

Jeg har klart det ganske greit til nå. Og jeg har ikke syntes at det var en belastning, som jeg oppfatter du syns det er. Men det er to unntak: to venninner av meg som jeg rett og slett blir irritert på. Hun ene gnager fortsatt om den skilsmissen som var i 2015, og om hvor fæl eksen er. Henne har jeg slutta å ringe til. Orker ikke den drøvtyggingen. Og en annen som også har drevet med langvarig syting over ting som enten 1) er bagateller, eller 2) kan rettes på hvis hun bare får ut fingeren og sier fra til rett person - ikke til MEG! 
 

Anonymkode: a1343...427

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 6.1.2023 den 15.17):

Jeg har ei venninne med reelle problemer, og vi lytter til hverandre. Så har jeg flere med problemer de selv skaper, de har jeg slutta å lytte til.

Her ligger forskjellen, for meg. Du er syk, blir mobba på jobb, frykter arbeidsledighet? Ja, vi kan snakkes. Du er sur fordi faren din sjefer og sier likevel ikke nei til han? Sorry, no can do. 

Anonymkode: a1343...427