Hva tenkte du som ungdom om ekteskap?

[Anonym bruker]

Var ekteskap noe du alltid bare regnet med at også skulle angå deg? Hvilke forbilder hadde du for fungerende voksne forhold - ekteskap eller andre samlivsformer ellers?

Anonymkode: 462f7...8b3

[Anonym bruker]

Da foreldrene mine skilte seg da jeg var ca 18, raste det for meg. Glad de skilte seg, men det gjorde noe med meg. Jeg trodde ikke på kjærligheten. Trodde ikke på ekteskapet. Jeg begynte å være utro selv. Men så møtte jeg mannen min, foreldrene hans har vært gift i over 40 år. Stabilt hjem. Sa tenkte jeg at dette skulle gå her også. Vært gift i 13 år. Er ikke 40 engang. 😊

Som ungdom gledet jeg meg til å bli 30 år. Ha mann hus barn, jobb alt på plass. Og det fikk jeg.😊

Anonymkode: 290d5...484

[Anonym bruker]

Foreldrene mine skilte seg da jeg var 1 år, og begge hadde nye partnere etter dette. Min far mange, og giftet seg med flere av dem. Så for meg hadde dette den effekten at jeg ville være veldig, veldig sikker før jeg selv giftet meg og fikk barn. Men ja, jeg så nok for meg å bli gift/samboer på et tidspunkt i livet. Min mormor og morfar var nok forbildene mine da, og etter hvert ble faktisk til dels svigers forbilder på dette området. Jeg ble sammen med mannen min allerede som 16-åring og husker enda at jeg ble en blanding av imponert og rørt over at foreldrene hans fortsatt holdt hender, kysset, lekesloss osv., og tenkte at sånn ville jeg også ha det når jeg ble "gammel". Vel, nå er jeg omtrent på den alderen, og er i et veldig godt ekteskap, men vi har da også jobbet mye med det.

Anonymkode: 3cac9...497

[Anonym bruker]

Tenkte ikke på det da, og ikke nå. Bryllup og ekteskap er ikke noe for meg

Anonymkode: 2de40...1f7

[Anonym bruker]

Mine foreldre var gift i 21 år, ble skilt da jeg var 20. Begge ble gift på nytt og har beholdt sin nye ektefelle, de er nå i 70 årene og skal nok ikke skilles igjen.

Besteforeldrene mine var gift hele sitt liv, på godt og vondt.

Jeg hadde kjæreste fra jeg var 18 til 22 og trodde jeg skulle gifte meg og bli gammel med han. Da det røyk trodde jeg at jeg skulle bli gammel alene...

Men da jeg var 24 ble jeg sammen med han jeg giftet meg med to år senere. Vi er fremdeles gift, og nå er jeg 48 år.

Anonymkode: 5f050...359

[Anonym bruker]

Ønsket meg ektemann . Men selve bryllup biten har aldri vært så nøye. Aldri drømt om stor hvit kjole og masse oppmerksomhet. Så ble så vi giftet oss bare oss på tinghuset. Har vært sammen i 25 år og gift i 14

Anonymkode: c14d6...76f

[Anonym bruker]

Tror ikke jeg ofret det en tanke før jeg var i 20-årene og hadde vært sammen med mannen min i noen år.

Husker at jeg ønsket meg kjæreste.

Anonymkode: 0ce25...1df

[Anonym bruker]

Tenkte jeg aldri skulle gifte meg og få barn. Jeg ønsket meg bare mange hunder. Hjelper jo ikke at jeg ble allergisk mot alt av pelsdyr i tenårene. 

Og jeg endte opp med første barn da jeg var 23, og giftet meg da jeg var 25. Men ble skilt da jeg var 30. Og har de siste 15 årene bodd for meg selv, sammen med mine 2 barn. Vært i to forhold på de 15 årene, men det blir bare mas om å flytte sammen, noe ikke jeg ønsker. Og jeg skal aldri gifte meg igjen. Skal vel og et mirakel til for at jeg går inn i forhold igjen. 

Anonymkode: c00b8...203

[Anonym bruker]

Har aldri hatt lyst å gifte meg. Alltid syntes at det er unødvendig tull.

Anonymkode: f7d68...843

[amandine]

Jeg har alltid tatt som en selvfølge at jeg ville treffe en jeg kunne bygge et liv og et ekteskap med. Det gjorde jeg, da jeg var tidlig i tyveårene. Vi har vært sammen i mange år, gjennom både oppturer og nedturer. 
Mine forbilder i forhold er foreldre og spesielt mine besteforeldre. Jeg håper mannen og jeg også er gode forbilder for våre barn. 

[Anonym bruker]

Foreldrene mine ble skilt da jeg var 10. de hater hverandre og slang gjerne dritt til hverandre foran barna. Mamma giftet seg igjen da jeg var 14. jeg likte ikke stefaren min, så jeg deltok ikke i bryllupet. De er fortsatt gift. Jeg liker han fortsatt ikke. Han liker ikke meg heller. Pappa har jeg ikke kontakt med.

Jeg har aldri tenkt at å gifte seg er viktig. Folk bryter løfter hele tiden, så hvorfor love å leve sammen. Aldri sett poenget. Har forøvrig heller aldri hatt forhold som har vart mer enn 7 år. 

Anonymkode: ae07f...40a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Har aldri hatt lyst å gifte meg. Alltid syntes at det er unødvendig tull.

Anonymkode: f7d68...843

Hvorfor? Du må ha blitt påvirket. 

Anonymkode: 290d5...484

[Anonym bruker]

Er det virkelig sånn, at barn som vokser opp med foreldre som jobber med forholdet, har gode ekteskap og holder sammen selv finner en partner de er sammen med hele livet, mens skilsmissebarn selv skiller seg?

Vi har vokst opp med litt av hvert. Mormor og morfar var sammen hele livet, mens farmor og farfar gikk fra hverandre når ungene var små.

Mine foreldre var sammen fra de gikk på ungdomsskolen til de var i 40-årene, de var gift i over 20 år. Så vi vokste opp med de som gift, men de ble skilt da vi var tenåringer og unge voksne.

Av oss tre barna har to av oss hatt samme partner i flere tiår, mens en er skilt og gift på nytt.

Jeg har aldri hatt noe stort ønske om bløtkakekjole og stort bryllup, men har alltid tenkt at man hører litt mer sammen som gift liksom. Som barn tenkte jeg at jeg skulle finne meg en mann og gifte meg. Vi giftet oss på en ambassade i utlandet, så festen var ikke så viktig, men jeg synes det å formalisere forholdet og bli hverandres nærmeste pårørende og familie i lovens øyne var viktig.

Anonymkode: 5f050...359

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Hvorfor? Du må ha blitt påvirket. 

Anonymkode: 290d5...484

Jeg er helt lik. Vil heller pusse opp badet, liksom.. Vet at man kan gifte seg uten stor fest. Men, meh…

Det har aldri vært et tema, så tviler på jeg er påvirket

Anonymkode: 2de40...1f7

[amandine]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Ønsket meg ektemann . Men selve bryllup biten har aldri vært så nøye. Aldri drømt om stor hvit kjole og masse oppmerksomhet. Så ble så vi giftet oss bare oss på tinghuset. Har vært sammen i 25 år og gift i 14

Anonymkode: c14d6...76f

Samme vi gjorde omtrent. Ingen av oss ønsket stort bryllup. Vi får feire sølvbryllup, eventuelt.

[amandine]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Er det virkelig sånn, at barn som vokser opp med foreldre som jobber med forholdet, har gode ekteskap og holder sammen selv finner en partner de er sammen med hele livet, mens skilsmissebarn selv skiller seg?

Vi har vokst opp med litt av hvert. Mormor og morfar var sammen hele livet, mens farmor og farfar gikk fra hverandre når ungene var små.

 

Anonymkode: 5f050...359

Jeg tror ikke nødvendigvis det er sånn, men jeg tror kanskje vi har et godt utgangspunkt når vi er vokst opp med gode eksempler?
Det sagt, min ene søster som jo er vokst opp med like stabile forhold som meg giftet seg med tidenes største idiot og endte opp som skilt alenemor etter ganske kort tid. 
I lange samliv er noe flaks med valg av partner, noe er hard jobbing, noe kommer av seg selv. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 5.1.2023 den 14.56):

Hvorfor? Du må ha blitt påvirket. 

Anonymkode: 290d5...484

Du tror ikke at de som idealiserer ekteskap og romantikk er blitt påvirket av noe, da…? Alle eventyrs happy ending er bryllupet. Alle filmer også. Heteronormativ romantikk er samfunnets default setting. Andre former for liv eller samliv er ukjent og uaktuelt i fiksjonen og i lovverket. 

Anonymkode: 165fd...8f8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 5.1.2023 den 14.58):

Er det virkelig sånn, at barn som vokser opp med foreldre som jobber med forholdet, har gode ekteskap og holder sammen selv finner en partner de er sammen med hele livet, mens skilsmissebarn selv skiller seg?

Vi har vokst opp med litt av hvert. Mormor og morfar var sammen hele livet, mens farmor og farfar gikk fra hverandre når ungene var små.

Mine foreldre var sammen fra de gikk på ungdomsskolen til de var i 40-årene, de var gift i over 20 år. Så vi vokste opp med de som gift, men de ble skilt da vi var tenåringer og unge voksne.

Av oss tre barna har to av oss hatt samme partner i flere tiår, mens en er skilt og gift på nytt.

Jeg har aldri hatt noe stort ønske om bløtkakekjole og stort bryllup, men har alltid tenkt at man hører litt mer sammen som gift liksom. Som barn tenkte jeg at jeg skulle finne meg en mann og gifte meg. Vi giftet oss på en ambassade i utlandet, så festen var ikke så viktig, men jeg synes det å formalisere forholdet og bli hverandres nærmeste pårørende og familie i lovens øyne var viktig.

Anonymkode: 5f050...359

Tror ikke det er helt sånn. Mine foreldre var gift til de døde, men begge var grusomme mennesker, og min mor behandlet min far veldig dårlig. Så de var jo ikke gode forbilder. Foreldrene til min ex mann er fortsatt sammen, og har hatt et godt ekteskap, og vært gode foreldre. Men i vårt ekteskap er det han som nektet å jobbe med ekteskapet, han bare meldte seg helt ut, mens jeg kjempet i 2 år, og da jeg endelig gikk, satt han sjokkert igjen. Og vi gikk 1 år i familieterapi, hvor jeg gjentok ganske mange ganger at skjedde det ingen endringer så ville jeg gå. Han giftet seg med en gang vi ble skilt, de ble skilt noen år etterpå, så var det rett i nytt samboerskap, så tok det slutt etter noen år, og nå er han i nytt samboerskap igjen. Så han virker å være helt avhengig av å være i forhold, men vil nok ikke jobbe noe for forholdet, da det kommer problemer.

Mens jeg har på de 15 årene ikke bodd med en eneste mann, vært i 2 forhold. Og jeg trives veldig godt som singel.

Rundt meg, så ser jeg svært få som er i bra forhold, og det hjelper vel ikke. Jeg får jo ikke noe mer lyst på langvarig forhold, da jeg ser rundt meg at det går dårlig. Og det er jo min erfaring og, at mannen er ganske fantastisk i starten, men så dabber det av mer og mer, til han ikke er så fantastisk.

Anonymkode: c00b8...203