12 åring til psykolog?

[Anonym bruker]

Samboers datter er 12 år. Hun er redd for å sove om natten og våkner for å vekke oss å be en av åss sove på sofaen så hun kan sove. (Noen må være våken ellers kan hun ikke sove). Til tross for dette er hun vrang og vanskelig om kveldene og haler ut tiden før hun endelig er i seng. Dette resulterer i at en av åss må sitte oppe til hun sovner før vi kan legge åss, og enda bli vekt om natta igjen. Hun vet ikke selv hvorfor hun er redd, hun bare er det. Hun nekter også å prøve ting vi foreslår for å få sove fordi alt er kjedelig.

Ofte har hun vondt i hode grunnet søvnmangel, hun tør heller ikke gå alene til skolen som er 10 minutter unna i spasertid. Så faren må kjøre henne til og fra hver dag. Ber vi henne prøve å gå kommer hun gråtende tilbake å vil til mamma eller være hjemme. Hun har hatt mye fravær fra skolen i det siste som følger av dette, noe som er dumt fordi hun hater skolen. Lekser er et eget kapittel, det er en kamp hver uke som ofte ender i kjefting fra henne og haling ut av tiden som skaper frustrasjon for alle.

Hun evner ikke å forstå at ting hun gjør går utover henne selv, eksempel leggetid/lite søvn/hodepine/lekser. På toppen av dette klager hun. Ingenting er bra nok, og bare faren åpner munnen glefser hun til han. Ironien er at det han sier er jo for å hjelpe henne, men hun enten vil ikke skjønne eller lukker ørene til det går galt. Og da er det alle andres feil ikke henne selv fordi hun ikke klarer å følge litt med selv men gjør ting hun synes er gøy heller enn å ta litt ansvar. Men ansvar er kjedelig så det vil hun ikke.

Jeg mener alt dette skurrer. En 12 år gammel unge bør da evne å ha litt mer innsikt i ting og ikke minst seg selv og omgivelsene enn dette? Og denne konstante klaginga, angsten og kjeftinga, jeg lurer rett og slett på om det er noe galt med henne? Hos moren sover hun, men der får hun jo sove i samme seng med moren. Der oppfører hun seg heller ikke på denne måten, men faren har hun ingen respekt for. Jeg mener han bør sette mer hardt mot hardt å gi henne konsekvenser tilsvarende måten hun oppfører seg på, og vise klart at det er han som bestemmer her og ikke henne. Han igjen er redd det skal gjøre ting verre?

Samboer er utslitt og helt ærlig begynner jeg og å bli oppriktig sliten av dette. Han har henne 50/50 som er når han har fri fra jobb, så han har henne hele tiden når han er hjemme. Han sier han lurer på om hun rett og slett bare burde bo fast hos moren for han klarer ikke mer med henne. Kan det være en ide å få en time hos BUP? Jeg føler ikke vi kommer noen vei med henne. Noen andre som kjenner igjen denne typen atferd og hva gjorde dere?

Anonymkode: f75d6...e69

[Anonym bruker]

Ja, dere bør kontakte BUP. Få fastlegen til å sende en henvendelse. Hvis jenta setter seg helt bakpå for oppfølgingen der, kan dere be om foreldreveiledning. Slik dere har det nå, hvor foreldrene er usikre og praktiserer forskjellig, er veldig vanskelig. 
 

Helt klart enig med deg at det er dere voksne som må sette rammene. Jeg tror det er veldig viktig at dere voksne setter disse sammen, med hjelp fra en objektiv part, før dere implementerer noe hjemme. 
 

PS, oss, ikke åss. Ikke at det er relevant for innlegget, men greit å rette på. 

Anonymkode: e4640...28c

[Anonym bruker]

Seriøst? Og dette har holdt på en stund uten at dere har satt inn tiltak og søkt hjelp? Man må ikke være rakettforsker (eller psykologi-professor) for å skjønne at dette ikke er normalt og at barnet sliter med noe. Søk hjelp for søren!

Anonymkode: 73340...b04

[Anonym bruker]

Barn er ikke slemme og vanskelige fordi de er så onde, så dette barnet sliter jo med et eller annet.

Det høres litt ut som foreldrene samarbeider dårlig, og hun blir stående i midten.

Barn som nærmer seg puberteten er i tillegg ganske selvsentrert og skal løsrive seg, dette har tydeligvis blitt en ball med altfor mye krøll, hun håndterer det ikke selv, og får ikke hjelp av foreldrene til å håndtere.

Jeg vil tippe at det her kreves både foreldreveiledning og bedre samarbeid mellom mor og far, pluss hjelp til jenta i tillegg.

Så ja, søk hjelp. Start med helsesykepleier på skolen og få bistand til veien videre.

Anonymkode: 198bd...7bb

[Iiiiik]

Klart hun bør få hjelp, og det er omtrent like klart at "hardt mot hardt" ikke vil hjelpe her. Jeg antar du er stemor, og vil tro at det er lite konstruktivt at du står for grensesettingen. At du tenker at hun som 12-åring bør ha litt mer innsikt i ting, omgivelsene og seg selv, viser at du forstår for lite av hva som er vanskelig for henne. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Samboers datter er 12 år. Hun er redd for å sove om natten og våkner for å vekke oss å be en av åss sove på sofaen så hun kan sove. (Noen må være våken ellers kan hun ikke sove). Til tross for dette er hun vrang og vanskelig om kveldene og haler ut tiden før hun endelig er i seng. Dette resulterer i at en av åss må sitte oppe til hun sovner før vi kan legge åss, og enda bli vekt om natta igjen. Hun vet ikke selv hvorfor hun er redd, hun bare er det. Hun nekter også å prøve ting vi foreslår for å få sove fordi alt er kjedelig.

Ofte har hun vondt i hode grunnet søvnmangel, hun tør heller ikke gå alene til skolen som er 10 minutter unna i spasertid. Så faren må kjøre henne til og fra hver dag. Ber vi henne prøve å gå kommer hun gråtende tilbake å vil til mamma eller være hjemme. Hun har hatt mye fravær fra skolen i det siste som følger av dette, noe som er dumt fordi hun hater skolen. Lekser er et eget kapittel, det er en kamp hver uke som ofte ender i kjefting fra henne og haling ut av tiden som skaper frustrasjon for alle.

Hun evner ikke å forstå at ting hun gjør går utover henne selv, eksempel leggetid/lite søvn/hodepine/lekser. På toppen av dette klager hun. Ingenting er bra nok, og bare faren åpner munnen glefser hun til han. Ironien er at det han sier er jo for å hjelpe henne, men hun enten vil ikke skjønne eller lukker ørene til det går galt. Og da er det alle andres feil ikke henne selv fordi hun ikke klarer å følge litt med selv men gjør ting hun synes er gøy heller enn å ta litt ansvar. Men ansvar er kjedelig så det vil hun ikke.

Jeg mener alt dette skurrer. En 12 år gammel unge bør da evne å ha litt mer innsikt i ting og ikke minst seg selv og omgivelsene enn dette? Og denne konstante klaginga, angsten og kjeftinga, jeg lurer rett og slett på om det er noe galt med henne? Hos moren sover hun, men der får hun jo sove i samme seng med moren. Der oppfører hun seg heller ikke på denne måten, men faren har hun ingen respekt for. Jeg mener han bør sette mer hardt mot hardt å gi henne konsekvenser tilsvarende måten hun oppfører seg på, og vise klart at det er han som bestemmer her og ikke henne. Han igjen er redd det skal gjøre ting verre?

Samboer er utslitt og helt ærlig begynner jeg og å bli oppriktig sliten av dette. Han har henne 50/50 som er når han har fri fra jobb, så han har henne hele tiden når han er hjemme. Han sier han lurer på om hun rett og slett bare burde bo fast hos moren for han klarer ikke mer med henne. Kan det være en ide å få en time hos BUP? Jeg føler ikke vi kommer noen vei med henne. Noen andre som kjenner igjen denne typen atferd og hva gjorde dere?

Anonymkode: f75d6...e69

Kanskje problemet er den usympatiske samboeren til far?

Anonymkode: a4f23...9e5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 timer siden):

Samboers datter er 12 år. Hun er redd for å sove om natten og våkner for å vekke oss å be en av åss sove på sofaen så hun kan sove. (Noen må være våken ellers kan hun ikke sove). Til tross for dette er hun vrang og vanskelig om kveldene og haler ut tiden før hun endelig er i seng. Dette resulterer i at en av åss må sitte oppe til hun sovner før vi kan legge åss, og enda bli vekt om natta igjen. Hun vet ikke selv hvorfor hun er redd, hun bare er det. Hun nekter også å prøve ting vi foreslår for å få sove fordi alt er kjedelig.

Ofte har hun vondt i hode grunnet søvnmangel, hun tør heller ikke gå alene til skolen som er 10 minutter unna i spasertid. Så faren må kjøre henne til og fra hver dag. Ber vi henne prøve å gå kommer hun gråtende tilbake å vil til mamma eller være hjemme. Hun har hatt mye fravær fra skolen i det siste som følger av dette, noe som er dumt fordi hun hater skolen. Lekser er et eget kapittel, det er en kamp hver uke som ofte ender i kjefting fra henne og haling ut av tiden som skaper frustrasjon for alle.

Hun evner ikke å forstå at ting hun gjør går utover henne selv, eksempel leggetid/lite søvn/hodepine/lekser. På toppen av dette klager hun. Ingenting er bra nok, og bare faren åpner munnen glefser hun til han. Ironien er at det han sier er jo for å hjelpe henne, men hun enten vil ikke skjønne eller lukker ørene til det går galt. Og da er det alle andres feil ikke henne selv fordi hun ikke klarer å følge litt med selv men gjør ting hun synes er gøy heller enn å ta litt ansvar. Men ansvar er kjedelig så det vil hun ikke.

Jeg mener alt dette skurrer. En 12 år gammel unge bør da evne å ha litt mer innsikt i ting og ikke minst seg selv og omgivelsene enn dette? Og denne konstante klaginga, angsten og kjeftinga, jeg lurer rett og slett på om det er noe galt med henne? Hos moren sover hun, men der får hun jo sove i samme seng med moren. Der oppfører hun seg heller ikke på denne måten, men faren har hun ingen respekt for. Jeg mener han bør sette mer hardt mot hardt å gi henne konsekvenser tilsvarende måten hun oppfører seg på, og vise klart at det er han som bestemmer her og ikke henne. Han igjen er redd det skal gjøre ting verre?

Samboer er utslitt og helt ærlig begynner jeg og å bli oppriktig sliten av dette. Han har henne 50/50 som er når han har fri fra jobb, så han har henne hele tiden når han er hjemme. Han sier han lurer på om hun rett og slett bare burde bo fast hos moren for han klarer ikke mer med henne. Kan det være en ide å få en time hos BUP? Jeg føler ikke vi kommer noen vei med henne. Noen andre som kjenner igjen denne typen atferd og hva gjorde dere?

Anonymkode: f75d6...e69

Hmm Her må du stoppe opp. Det er barnet som er offeret her. Barnet som er redd. Barnet som har det vanskelig. Jeg leser at du skylder på barnet. Selvfølgelig må barnet til BUP. Mens henvisning er inne der, ring lavterskel tilbud i kommunen. I dag. Forklar situasjonen. De kan hjelpe mens det tar lang til hos BUP. Kompetansesenter Rus og psykiatri. 

Dere kan ikke gi opp en 12 åring altså. 

Anonymkode: 4f802...68e

[Anonym bruker]

Hun er jo full av angst. Søk hjelp!!

Anonymkode: beaf0...1a4