Jeg bekymrer meg så mye for mitt barn

[Anonym bruker]

Barnet er 9 år. Har vært utredet i 6 års alder og fått diagnosen forsinket utvikling. Barnet var forsinket mest med språk. Nå ser vi at barnet strever med matte og skriving. Leser godt og engelsk går greit. I tillegg er barnet tospråklig, forstår godt det andre språket, snakker litt. Norsk er barnet fortsatt ikke der barnet bør være, men snakker allikevel greit og forstår det meste. 
Jeg har aldri vært bekymret for at barnet strever sosialt annet enn at språket har hemmet det. Barnet er trolig empatisk, kan spørre om søsken trenger hjelp, om jeg trenger hjelp dersom det ser at jeg er sliten, generelt viser mye kjærlighet og omsorg for andre. Ellers lært seg å svømme/ sykle.

Så er det dette med skole og forventninger og kartlegging, samt møter som jeg gruer meg så sinnsykt til hver gang. Jeg opplever at barnet ikke får de ressursene barnet har krav på. Skolen er flink en periode før det dabber av og jeg blir usikker hvor mye barnet får av tilrettelegging generelt. Barnet er i utvikling og har potensialet, men når barnet ikke blir møtt der barnet er så vil selvfølgelig ikke gå utviklingen gå som forventet. 
 

Blir rotete dette, men ja nå er jeg bekymret for at de vil ha ny utredning og det jeg aller mest er redd for er lettere pu diagnose. Vet ikke hvorfor men det skremmer meg så inderlig. Ja, jeg ser barnet strever, men så er det så mye som jeg tenker er på plass som gjør at jeg ikke tenker barnet er det.

Sist barnet ble utredet så følte jeg meg så utrygg, barnet var inne to ganger og vi og bhg fylte ut skjema som skulle føre til konklusjon. Ble så overrasket over at barnet ikke ble observert ol. 

Noen har som har noen tanker. 

Anonymkode: 3a993...c00

[Anonym bruker]

Jeg tenker at en diagnose ikke trenger være så grusomt. Det gjør at man automatisk får mer hjelp, og da kan kanskje på en bedre måte nå det potensialet det har.

Skjønner at flere diagnoser er vanskeligere å svelge enn sen utvikling, da blir det så permanent liksom, og man må legge fra seg at dette kommer hun nok til å vokse av seg.

Men samtidig er det som du sier veldig viktig at barnet møtes der det er for å fortsette sin utvikling, og da må kanskje en diagnose på plass.

Anonymkode: dacfa...e07

[Anonym bruker]

Barnet er uansett mer enn en ev diagnose og om diagnosen finnes så er det bra at det blir oppdaget. Stå på kravene mtp tilrettelegging og følg opp skolen. 
 

Og vær så snill å skriv han eller hun, ingen finner ut hvem dere er av den grunn. 

Anonymkode: 10592...4af

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Jeg tenker at en diagnose ikke trenger være så grusomt. Det gjør at man automatisk får mer hjelp, og da kan kanskje på en bedre måte nå det potensialet det har.

Skjønner at flere diagnoser er vanskeligere å svelge enn sen utvikling, da blir det så permanent liksom, og man må legge fra seg at dette kommer hun nok til å vokse av seg.

Men samtidig er det som du sier veldig viktig at barnet møtes der det er for å fortsette sin utvikling, og da må kanskje en diagnose på plass.

Anonymkode: dacfa...e07

Skulle ønske det var slikt. Har dessverre erfaring gjennom egen jobb at altfor mange barn sendes til utredning da man tenker at diagnose utløser ressurser. Problemet er at de ressursene bli halvveis i en skolehverdag der det er mye som må gjøres og mange barn som må imøtekommes. 

Anonymkode: 3a993...c00