Hvordan hjelpe min datter?

[Anonym bruker]

Min datter er i ett forhold til jevngammel gutt 17 år. Jeg syntes egentlig at han var relativ hyggelig og høflig men det viste seg at hun ikke har fortalt meg hvor sjalu han egentlig er. Nå har det toppet seg med at han møter opp med roser på skolen. Skjeller henne ut foran vennene han på en veldig aggressiv måte, så unnskylder han seg og så begynner hele kjeftingen på nytt. Han forbyr henne å møte andre gutte venner blir super sjalu når hun skulle på julebord med jobben osv. For meg har dette gått fra røde til svarte flagg og jeg er oppriktig bekymret. Karakterene hennes har falt hun har ofte vondt i magen og viser tydelig tegn til stress i hverdagene som hun absolutt ikke gjorde før. Noen idee om hvordan hjelpe henne ut av dette? Hun selv er klar over at dette er noe hun absolutt ønsker å komme ut av men for det ikke til. 

Anonymkode: 853ed...783

[Anonym bruker]

Usikker selv her… men hun må avslutte forholdet…. Fortsetter han med adferden etter bruddet er det politiet som er neste instans. Besøksforbud osv. 

Dersom hun er redd for å avslutte forholdet må du trå til. Være med henne når hun gjør det og etterpå. Trygge å beskytte. Kontakte foreldrene hans evt.

Ellers ikke noe annet jeg veit.

Men ikke normal adferd. Sykelig og potensielt farlig.
 

 

Anonymkode: f5a5a...84f

[Anonym bruker]

Sønnen min er 20, og var i et giftig forhold fra han var 17 til 19 år.

Alle sa det, vennene hans, vi foreldre osv, at det ikke var et bra forhold, men han har sagt ganske tydelig nå i ettertid at når man står midt i det så har man en forklaring på hvorfor, man lever og står midt i det, og hører overhodet ikke på de rundt.

Han sier at det jeg gjorde riktig var at jeg aldri kritiserte henne, da hadde han nok skjøvet meg bort. Det at jeg tok henne imot her hjemme, inviterte på middag, lot de sove her osv og hadde de ganske nært gjorde at jeg hadde han litt under vingene mine og kunne følge litt med.

Jeg sa klart ifra flere ganger at jeg trodde ikke dette forholdet var så bra for noen av dem, at de ikke klarte å bringe frem det beste i hverandre, men heller dro hverandre litt ned. At livet ble tungt og vanskelig sammen, og sånn skal det ikke være for unge forelskede mennesker. Da skal man ta frem det beste i hverandre, føle seg trygg, elsket og respektert, smile og le sammen, ha gode dager.

Han ser det nå i ettertid, at hennes psykiske sykdom var en stor belastning for forholdet. At hun dro han ned, og at hun med sin mistenksomhet, sjalusi og sitt kontrollbehov forgiftet hele forholdet, men han så det ikke da....

Regner med at det er litt sånn med din datter også, hun vet liksom ikke om noe annet, og lever i dette regimet uten å finne noen vei ut. Hun er forelsket i han, men har det likevel ikke noe godt sammen med han.

Mitt råd er bare å være der, vær veldig forsiktig så du ikke skyver henne fra deg. Fortell henne gjerne at du ser hun ikke har det så bra, og at du gjerne vil hjelpe, men vet ikke helt hvordan. Si at du alltid er der, uten forbehold, uten å hovere eller være belærende, men at du gjerne vil støtte henne i livets motbakker også.

Du kan ikke ta vekk denne kjæresten før hun selv ser at han må vekk, men støtt henne, vær der for henne på veien dit, og ikke minst vær der når det blir slutt.

Jeg vet alt om hvor vanskelig dette er, for jeg så jo at min sønn ikke hadde det bra, alle så det. Bemerkninger fra besteforeldre og andre om at de også så det, at han ikke hadde det bra, var tungt, men jeg fikk jo ikke gjort alt bra for han.

De er store nok til at man ikke kan gjøre dagene deres bare fine, men små nok til at man som mamma vil gå foran og kjempe kampene for dem, bruke vår livserfaring i deres liv, men det kan vi ikke.

Anonymkode: 79e7a...cb7