Hvordan gjør man egentlig dette?

[Anonym bruker]

Jeg har 3 søsken. Et av de har jeg ikke kontakt med, de to andre bor i nærheten, og jeg Jar tatt noe avstand til et av dem fordi hun ofte er ufin mot meg. Hun tenker nok ikke over det, men det sårer.

Jeg har i en periode på et par år skjøvet familien min unna meg. Fordi jeg blir såret og lei meg og ikke tør si fra. Jeg er blitt en einstøing egentlig.

Jeg tok en oppvask med min mor i november. Jeg fortalte henne at jeg opplevde seksuelle overgrep av et familiemedlem i 7 år. Fra jeg var 5 år til han døde da jeg var 12. Hun visse om dette i 20 år, men har avfeid meg når jeg vil snakke om det fordi det er vanskelig for henne. Jeg fortalte henne at nettopp på grunn av dette, har jeg stått alene i det. Dønn alene. Jeg fikk i terapi, og hun ble invitert med dit for å få informasjon om hvordan PTSD virker og hvordan hun kan hjelpe med. Hun avslo. Jeg fortalte hvor vondt det gjorde. At jeg følte meg ekstremt lite viktig for henne. Uten betydning. Det var en kveld hvor jeg forakte hvordan jeg hadde følt meg og hun sa «nå er du urettferdig mot meg». Jeg fortalte om mitt dype ønske om å få dø. Jeg orker ikke livet lenger. Men jeg tør ikke ta mitt eget liv. Hun svarte «det mener du ikke». Altså hun tillot rett og slett ikke at jeg hadde følelser i det hele tatt.

Tilbake til disse søsknene mine…. Vi har mistet en del kontakt. De begge har god kontakt med kona til det avdøde familiemedlemmet, og maser på meg om at jeg bør besøke henne nå mens hun fortsatt husker meg. Hun er dement. Jeg svarer bare at det ikke er noe poeng i det når jeg ikle har snakket med henne på 7 år. Fakta er at hun visste hva som skjedde med meg, og hun la til rette for at mannen hennes kunne gjennomføre overgrepene. Jeg ønsker derfor ingen kontakt med henne.

Søsknene mine aner ikke hva som har skjedd med meg. De var veldig glade i dette familiemedlemmet som gjorde overgrepene, og er veldig glad i kona hans. Kanskje jeg bør vente til kona dør, men jeg plages så veldig med alt jeg føler at jeg skyver alle unna hele tiden, og de aner jo ikke hvorfor. Psykologen har rådet meg til å fortelle dem det. Men hvordan gjør man det? Inviterer man dem på kaffe og sier «hør her….» dette har vært hemmelig i 30-35 år, så jeg vet hvordan jeg skal holde det hemmelig. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle. Den ene gangen jeg gjorde det, så følte jeg meg avvist. Jeg tenkte å invitere søsknene mine uten ektefeller og barn til meg. Invitere mamma og spørre om hun kan hjelpe meg å fortelle, eller i alle fall backe meg mens jeg forteller. Jeg er livredd for å ikke bli trodd. At de skal avvise meg og aldri snakke til meg igjen. At de skal forsvare alle andre enn meg. Jeg VET at mamma tror på meg, jeg vet at hun ikke vil snakke om det fordi hun er rasende på seg selv. Hun burde ha visst osv. Så jeg vet hun er på min side, men jeg er livredd for å bli møtt med mistro og hat. At jeg skal bli avvist.

Hvis du hadde en søster som var litt utenfor dere andre. Den dere synes det var ok å rakke ned på, snakke om når hun ikke er der, se på som den sorte får, den som lagde masse problemer for familien i tenårene. Som stakk av og nektet å komme tilbake. Som bodde på gaten i Oslo et par uker da hun var 15, og du fikk vite at år med overgrep var årsaken. Hvordan ville du reagert?

Jeg er så redd for å fortelle dette at jeg faktisk gråter mens jeg skriver dette- tåpelig som jeg er.

Jeg skal ikke fortelle dette nå i julen, det passer ikke. Men når passer det egentlig?

Hvordan gjør man dette? Eller dropper man det?

Anonymkode: cd32f...5ef

[Anonym bruker]

Det er jo ikke godt for deg som det er - du har opplevd det alle skal få slippe og du har ikke et godt forhold til resten av familien pga dette. Det kan neppe bli så mye verre? Men du må regne med at de vil prøve å beskytte seg mot å vite.

Anonymkode: 52eb7...94c

[Anonym bruker]

Jeg kan legge til spørsmålet: ville du ha visst, eller ville du ønsket å være lykkelig uvitende?

Anonymkode: cd32f...5ef

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Det er jo ikke godt for deg som det er - du har opplevd det alle skal få slippe og du har ikke et godt forhold til resten av familien pga dette. Det kan neppe bli så mye verre? Men du må regne med at de vil prøve å beskytte seg mot å vite.

Anonymkode: 52eb7...94c

De kan jo bare slutte å ha kontakt med meg i det hele tatt. Det vi har nå er bedre enn ikke noe. Vi har det jo hyggelig også de gangene vi er sammen.

Anonymkode: cd32f...5ef

[Anonym bruker]

Hvorfor skal du fortelle det?

Anonymkode: b47e0...0b0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Hvorfor skal du fortelle det?

Anonymkode: b47e0...0b0

For at de skal forstå meg bedre. Vite at alt som har skjedd, og alt jeg har gjort har vært av en grunn. Og at avvisningen deres derfor gjør ekstra vondt. Fordi jeg psykisk svak. Tenker du kanskje det er best å ikke si noe?

Anonymkode: cd32f...5ef

[Anonym bruker]

Å kjære deg! Får vondt langt inni hjertet mitt 💔

Jeg ville visst tror jeg. Men tviler på at moren din støtter deg, hun er ikke en god mor. Jeg ville heller ikke besøkt enken. For et dritt menneske! 

Du er IKKE tåpelig ! ALDRI legg skylden på deg !

Anonymkode: 5c085...3c0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Å kjære deg! Får vondt langt inni hjertet mitt 💔

Jeg ville visst tror jeg. Men tviler på at moren din støtter deg, hun er ikke en god mor. Jeg ville heller ikke besøkt enken. For et dritt menneske! 

Du er IKKE tåpelig ! ALDRI legg skylden på deg !

Anonymkode: 5c085...3c0

Mamma støtter meg. Hun har tilbudt seg å hjelpe meg å fortelle det. Hun mener at jeg bør fortelle det. Det er så mye vekt å bære alene.

Anonymkode: cd32f...5ef

[Anonym bruker]

Er ikke det at du ikke vil besøke enken en god "inngang"? De maser om at du bør besøke og da kan du samle dem og si at "Nå skal jeg fortelle hvorfor jeg ikke kommer til å besøke henne. Det vil forklare mye annet også. Dette er vanskelig for meg, så jeg håper dere vil høre hele historien uten å avbryte." 

Anonymkode: c15e3...ed9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Er ikke det at du ikke vil besøke enken en god "inngang"? De maser om at du bør besøke og da kan du samle dem og si at "Nå skal jeg fortelle hvorfor jeg ikke kommer til å besøke henne. Det vil forklare mye annet også. Dette er vanskelig for meg, så jeg håper dere vil høre hele historien uten å avbryte." 

Anonymkode: c15e3...ed9

Det er sant. Men ofte når de sier det, så er ektefeller og barn tilstede. Jeg håper at de ikke er der bår jeg sier noe. Eller tenkte du kanskje at jeg kan invitere til meg og åpne med det? 

Anonymkode: cd32f...5ef

[Anonym bruker]

Du må gjerne fortelle, men da skal du også være sterk nok til å kunne stå i alle potensielle reaksjoner. Det er slettes ikke sikkert at du blir møtt på den måten du ønsker. 

Anonymkode: 150ef...5b1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Mamma støtter meg. Hun har tilbudt seg å hjelpe meg å fortelle det. Hun mener at jeg bør fortelle det. Det er så mye vekt å bære alene.

Anonymkode: cd32f...5ef

Jeg synes helt klart du skal fortelle dette, med støtte fra din mor. Dette skal du slippe å bære alene og kanskje du får god støtte fra søsken.

Men vær forberedt på at de får sjokk og at de vil trenge tid til å fordøye det, kanskje vil de først fornekte det.

Anonymkode: 705c4...e8c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Du må gjerne fortelle, men da skal du også være sterk nok til å kunne stå i alle potensielle reaksjoner. Det er slettes ikke sikkert at du blir møtt på den måten du ønsker. 

Anonymkode: 150ef...5b1

Jeg tror at de ikke kommer til å tro på det. Det er den reaksjonen jeg forventer. Selv om jeg selvsagt ønsker at de skal reagere på en helt annen måte

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Jeg synes helt klart du skal fortelle dette, med støtte fra din mor. Dette skal du slippe å bære alene og kanskje du får god støtte fra søsken.

Men vær forberedt på at de får sjokk og at de vil trenge tid til å fordøye det, kanskje vil de først fornekte det.

Anonymkode: 705c4...e8c

Det er den reaksjonen jeg frykter. Og derfor er mamma viktig her. For mamma tror på alt, og hun vil fortelle dem at det ikke er tull. De tror på henne. Tror jeg. Uff. Tenk om dette splitter oss alle….

Anonymkode: cd32f...5ef

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Det er sant. Men ofte når de sier det, så er ektefeller og barn tilstede. Jeg håper at de ikke er der bår jeg sier noe. Eller tenkte du kanskje at jeg kan invitere til meg og åpne med det? 

Anonymkode: cd32f...5ef

Da sier du at "det er en grunn til at jeg ikke klarer å besøke henne, men det kan jeg ikke fortelle nå med alle her tilstede". Og så avtaler dere tid og sted for å snakke privat. 

Anonymkode: 62134...dc5

[Anonym bruker]

Støtter at du skal fortelle, og du er jo forberedt på ulike reaksjoner. Det du også må huske på er at de andre må få lov til å fortsatt elske de gamle selv om du opplevde det du gjorde. De kan støtte deg og elske besteforeldrene samtidig. 

Anonymkode: 62134...dc5

[Anonym bruker]

Jeg jobber som terapeut på et familiekontor. Hos oss kunne dere fått timer til familiesamtaler der dere kunne fått profesjonell hjelp både til å fortelle og til å bearbeide. Det er mange som ikke vet at vi kan tilby dette, men det kan vi så lenge det er barn under 18 år i denne familien som også påvirkes (målgruppen vår er familier med barn).

Og ja, det er klart du skal fortelle.

Anonymkode: 59e8f...89c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Støtter at du skal fortelle, og du er jo forberedt på ulike reaksjoner. Det du også må huske på er at de andre må få lov til å fortsatt elske de gamle selv om du opplevde det du gjorde. De kan støtte deg og elske besteforeldrene samtidig. 

Anonymkode: 62134...dc5

Det skal de selvsagt få lov til. Jeg skal ikke velge hvem de skal være glad i og ikke. Og det er jo ikke sånn at jeg selv ikke er glad i kona hans heller. Og jeg var til og med glad i han da han levde. 

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Jeg jobber som terapeut på et familiekontor. Hos oss kunne dere fått timer til familiesamtaler der dere kunne fått profesjonell hjelp både til å fortelle og til å bearbeide. Det er mange som ikke vet at vi kan tilby dette, men det kan vi så lenge det er barn under 18 år i denne familien som også påvirkes (målgruppen vår er familier med barn).

Og ja, det er klart du skal fortelle.

Anonymkode: 59e8f...89c

Det er ingen barn under 18 som påvirkes her.

Tips til hvordan fortelle?

Anonymkode: cd32f...5ef

[Anonym bruker]

Det kan jo være at dine søsken bærer på samme historien. Men skjuler den bedre. Ikke usannsynlig at overgriperen har forgrepet deg på fler enn bare deg. Søsken, søskenbarn, naboer ol. 

Så ved å snakke om det kan du åpne, men og stenge dører. Men andres følelser og reaksjoner er ikke ditt ansvar. 

Anonymkode: 684d8...d62

[Anonym bruker]

Beklager, men å besøke NN gjør vondt. Det er en grunn til det, som ikke alle vet. Det vil komme som et sjokk og dere vil kanskje ikke vite, men hvis jeg forteller, vil jeg at dere skal vite at dette ikke er løgn,, og at jeg trenger deres støtte. Hvis dere vil vite hvorfor, kan vi snakke om det over en kopp kaffe.

Anonymkode: 6e56f...f77

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Beklager, men å besøke NN gjør vondt. Det er en grunn til det, som ikke alle vet. Det vil komme som et sjokk og dere vil kanskje ikke vite, men hvis jeg forteller, vil jeg at dere skal vite at dette ikke er løgn,, og at jeg trenger deres støtte. Hvis dere vil vite hvorfor, kan vi snakke om det over en kopp kaffe.

Anonymkode: 6e56f...f77

Jeg ville ikke gjort det på denne måten. Det høres ut som en dårlig roman.

Inviter dem hjem til deg på et lett måltid. Si du har noe å fortelle. Fortell i korte trekk at du ble utsatt for misbruk og derfor utviklet ptsd. Ikke bruk moren din som et sannhetsvitne. Du bestemmer ikke om folk skal tro deg eller ikke, men du bestemmer deg for å dele din historie. Si at du forstår at det er vondt for dem å ta dette inn, men at du etter mange år har bestemt deg for å fortelle og at du ønsker å ha en god relasjon til dem i fortsettelsen. 
 

Moren din greide ikke være der for deg. Det er nok også vondt for deg å leve med. Jeg ville sagt det også.

Anonymkode: 59e8f...89c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (39 minutter siden):

Det kan jo være at dine søsken bærer på samme historien. Men skjuler den bedre. Ikke usannsynlig at overgriperen har forgrepet deg på fler enn bare deg. Søsken, søskenbarn, naboer ol. 

Så ved å snakke om det kan du åpne, men og stenge dører. Men andres følelser og reaksjoner er ikke ditt ansvar. 

Anonymkode: 684d8...d62

De bærer ikke på samme hemmelighet. heldigvis. Kjenner noen andre som har opplevd det samme med denne personen. Men jeg føler ikke har jeg kan snakke så mye med dem om det heller. De er en del endre enn meg, så de husker mer.

Anonymkode: cd32f...5ef

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (40 minutter siden):

Beklager, men å besøke NN gjør vondt. Det er en grunn til det, som ikke alle vet. Det vil komme som et sjokk og dere vil kanskje ikke vite, men hvis jeg forteller, vil jeg at dere skal vite at dette ikke er løgn,, og at jeg trenger deres støtte. Hvis dere vil vite hvorfor, kan vi snakke om det over en kopp kaffe.

Anonymkode: 6e56f...f77

Jeg tenkte egentlig å bare invitere dem hjem til meg uten å gi noe hint til hva det er. 

 

Anonym bruker skrev (24 minutter siden):

Jeg ville ikke gjort det på denne måten. Det høres ut som en dårlig roman.

Inviter dem hjem til deg på et lett måltid. Si du har noe å fortelle. Fortell i korte trekk at du ble utsatt for misbruk og derfor utviklet ptsd. Ikke bruk moren din som et sannhetsvitne. Du bestemmer ikke om folk skal tro deg eller ikke, men du bestemmer deg for å dele din historie. Si at du forstår at det er vondt for dem å ta dette inn, men at du etter mange år har bestemt deg for å fortelle og at du ønsker å ha en god relasjon til dem i fortsettelsen. 
 

Moren din greide ikke være der for deg. Det er nok også vondt for deg å leve med. Jeg ville sagt det også.

Anonymkode: 59e8f...89c

Moren vår skal ikke være sannhetsvitne. Hun skal være hele mitt støttesystem.

Anonymkode: cd32f...5ef

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Jeg tenkte egentlig å bare invitere dem hjem til meg uten å gi noe hint til hva det er. 

 

Moren vår skal ikke være sannhetsvitne. Hun skal være hele mitt støttesystem.

Anonymkode: cd32f...5ef

Hun har ikke vært et støttesystem for deg. Jeg tror at også det er viktig å erkjenne for å kunne bearbeide.

Anonymkode: 59e8f...89c

[Anonym bruker]

Jeg er enig i at det hadde vært best om de visste, men samtidig er jeg jammen ikke sikker på hvordan det er best å dele.

Dine søsken oppfører seg i utgangspunktet dårlig mot deg, viser lite forståelse for at det må ligge noe bak de utfordringene du har hatt. At de ikke skjønner det av seg selv sier egentlig ganske mye om dem. At de tror du oppførte deg vanskelig i tenårene, at du har hatt psykiske problemer og vært litt "rar" ser de på som at du er egoistisk og slem, og gir dem fripass til å være litt nedlatende og ufin mot deg.

De alle fleste av oss skjønner at tenåringer som oppfører seg vanskelig gjør det fordi de har det vanskelig, ikke for å være ond mot de rundt seg.

Ved å fortelle gir du de kanskje en grunn til hvorfor du er som du er, og en større forståelse. Men samtidig virker dine søsken noe "enkle møblert" så det er slett ikke sikkert.

Du må nesten regne med deres første reaksjon er fornektelse, kanskje til og med sinne. Derfor tenker jeg at kanskje det er best om du ikke opplever deres første reaksjon? Kanskje er det best at de får vite, også får litt tid til å fordøye opplysningene, sortere de litt, før neste skritt?

Men så er problemet hvordan man skal formidle da, for et brev blir veldig upersonlig og teit det også.

Kanskje må det fortelles i to etapper? At du først forteller dem at du har båret på en vanskelig hemmelighet i alle år, og det som skjedde med deg da du var barn har preget deg hele veien. At du beklager at du ikke klarte å fortelle, at de bare så på deg som problembarnet i familien, men at det var en god grunn til at du hadde det så vanskelig. Om du forteller at du ble utsatt for overgrep, men det er vanskelig for deg å snakke om, og du er redd for å fortelle hvem det var fordi du vet at denne personen også hadde gode sider og at de som selv ikke ble utsatt for overgrep vil ha vanskelig for å tro det er sant.

Veldig kjip situasjon. Håper du får bedre dager med familien din. En slik hemmelighet som ligger begravet mellom dere vil alltid gjøre forholdet vanskelig.

Anonymkode: 78c29...744

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Hun har ikke vært et støttesystem for deg. Jeg tror at også det er viktig å erkjenne for å kunne bearbeide.

Anonymkode: 59e8f...89c

Det kommer litt an på hva man anser som støttesystem. Hun har aldri mistrodd meg og hun har aldri bedt meg utdype for å tro på meg. At det er vanskelig for henne også forstår jeg. Og jeg har fortalt henne hva jeg føler og følte rundt hennes reaksjon. Og hun er der fortsatt. Man aner ikke hvordan andre vil reagere. Og jeg har ikke kontroll på andres reaksjon. Jeg forventer ikke at de skal synes synd på meg, eller gråte for meg. Ikke av søsknene mine, ikke av moten min. Jeg har til og med forventet at de skal beskytte seg selv. For det er det de fleste gjør når de blir kritisert som foreldre. 

Anonymkode: cd32f...5ef