Utredning av adhd i voksen alder? Har det noen hensikt?

[Anonym bruker]

Får en noe hjelp til å håndtere det? Eller er det bare en diagnose som egentlig ikke endrer annet enn at en har ett navn for hvorfor en opplever verden slik en gjør? 
 

Noen med erfaring? 

Anonymkode: 6968c...60e

[Anonym bruker]

Min bror.

 

Fikk diagnosen i voksen alder, 39 år for å være eksakt. Personlig har alle rundt han trodd han har adhd i mange år men han har ikke villet utrede seg. Han har alltid vært «mye». Han er den personen som alltid er edru på fest, men alle trodde han var dritings fordi han sa så mye rart og gjorde så mye tull. Danset på bordet, kunne godt kle av seg han og energinivå sammenlignet med en 3åring høy på sukker. Han har startet på Ritalin å fikk en ny verden. Endelig er han en normal voksen. For hans del var det beste at han sluttet å starte på 1000 prosjekter og ha 1000 tanker samtidig. Han sa også at nå falt ting på plass, hvorfor jeg alltid har gjort så mye dumt og rart opp igjennom tidene. 

Anonymkode: 92229...b2c

[Anonym bruker]

Jeg skal utredes nå i januar. Årsaken er at jeg sliter med å fungere i jobb og generelt opprettholde relasjoner og gjøre mer enn å bare overleve. Det er selvsagt mange ting som forårsaker mistanken utover dette (er veldig impusliv, urolig, store konsentrasjonsvansker, søvnproblemer,  får ikke med meg ting osv), jeg har to barn med diagnosen (det er arvelig) og er helt sikker på at begge foreldrene mine også har dette. Det jeg ser/opplever er at tilrettelegging og medisiner fungerer såpass godt for alle de voksne jeg kjenner med adhd, at jeg i hvert fall ønsker å prøve. En venninne gikk f.eks. 50 % på AAP og slet med alvorlig angst. Etter diagnosen og medisiner jobber hun nå 100 %, har lite angst og mye mer overskudd generelt. Hun har fått et nytt liv, i følge henne selv. Jeg vet jo at det ikke er noen garanti for at jeg opplever det samme, men så lenge det er en sjanse må jeg prøve.

Anonymkode: be0de...b65

[Anonym bruker]

Takk for svar dere ❤️ 
 

Dette med angst kjenner jeg veldig igjen. Ikke meg det gjelder, litt redd omverden bare tar det som «nok en adhd der ja». Sønnen har adhd og jeg kjenner igjen mye her, men egen erfaring sier bare at dette blir mange kaffemøter uten særlig nytte. Men om noe kunne hjulpet på dette emosjonelle kaoser, ville det vært til stor hjelp. 

Anonymkode: 6968c...60e