Jeg har ME og er mor

[Anonym bruker]

Jeg har ME og har vært syk siden 2014. Har 2 barn på 12 og 16. 

jeg og bf er ikke i sammen og har ikke vært det på flere år. Jeg har ny samboer jeg har vært med i noen år og vi har hus sammen osv. Jeg blir alltid dårligere rundt desse tidene og det stresser meg veldig. Får veldig fort angst og er livredd for å bli verre enn det jeg er. Jeg har ME moderat. Det vil si at jeg er mye husbunden og er mye på sofaen. Jeg er så livredd for å miste mine barn.. livredd for at bf plustelig skal komme å si at nei nå vil han ha de hos seg. Jeg klarer å holde meg oppe i psyken pga mine barn. Ja det er tøft men de er en av de får gledene i mitt liv. De ønsker ikke å flytte heller, men det er min største frykt. Hvorfor skulle jeg få denne dritt sykdommen! Jeg har ikke gjort noe som har vært stygt eller ondt. Livet kan være urettferdig, og nei jeg ønsker ikke noen denne sykdommen eller andre. 
Å ha levdt slik som jeg gjør de siste årene har gjort at frykten min har økt med nedgående helse. Skulle ønske det var noe mer hjelp å få i fra legen eller andre. Nei de kan ikke gjøre noe og overlater oss til oss selv hjemme med en melding beklager. 
Beklager for langt innlegg men jeg føler meg skikkelig drit idag og i det siste. Så nærme jul og jeg gleder meg ikke lengre. Julen er bittersøt for meg og det eneste jeg gleder meg til er å bli ferdig med alt og starte på nytt år. 

Anonymkode: 97bc6...08c

[Anonym bruker]

Dette er ikke ment som kritikk, men et oppriktig spørsmål. Hva tenker du legen eller andre kunne gjort for deg? 

Jeg spør fordi jeg har noen med ME i nær familie, og det verste de forteller om er forsøkt hjelp fra lege, eller gud forby psykolog.. 

Så hva slags hjelp savner du? 

Anonymkode: 0ddde...d90

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Dette er ikke ment som kritikk, men et oppriktig spørsmål. Hva tenker du legen eller andre kunne gjort for deg? 

Jeg spør fordi jeg har noen med ME i nær familie, og det verste de forteller om er forsøkt hjelp fra lege, eller gud forby psykolog.. 

Så hva slags hjelp savner du? 

Anonymkode: 0ddde...d90

Tar det ikke som kritikk 🤗 den hjelpen jeg savner, som jeg trur andre også opplever er mer forståelse fra legen, tiltak, viser innteresse osv. Med tiltak mener jeg at legen finner ut løsninger som kan hjelpe meg med å holde meg mer stabil. Jeg føler legene gir oss fort opp siden det er ikke noe som kan kurere det enda. Men de tenker ikke ut av boksen og alt som har hjulpet meg litt til nå er ting jeg selv har funnet ut av. Feks b12, magnesium, osv. 

jeg har selv tatt intiativ til å få osykolog, angst timer, depresjonstimer og alt som følger med psykisk. Men mer støtte hadde hjulpet veldig. Mer støtte og prat som en familie, slik at barna og mannen også får hjelp 

Anonymkode: 97bc6...08c

[Anonym bruker]

Kanskje barna skulle bodd mer hos far? Det at barna helst vil være hos deg kan godt handle om at de er bekymret for deg og derfor føler de må være hos deg. Det var iallfall slik jeg hadde det i min oppvekst. Jeg valgte å bli hos en psykisk syk mamma fordi jeg følte jeg måtte passe på henne. Pappa var frisk og jeg visste at han fint passet på seg selv. 
Jeg skulle ønske at noen voksne hadde valgt for meg og tatt meg ut av situasjonen hos mamma

Anonymkode: 30b7b...0d1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Tar det ikke som kritikk 🤗 den hjelpen jeg savner, som jeg trur andre også opplever er mer forståelse fra legen, tiltak, viser innteresse osv. Med tiltak mener jeg at legen finner ut løsninger som kan hjelpe meg med å holde meg mer stabil. Jeg føler legene gir oss fort opp siden det er ikke noe som kan kurere det enda. Men de tenker ikke ut av boksen og alt som har hjulpet meg litt til nå er ting jeg selv har funnet ut av. Feks b12, magnesium, osv. 

jeg har selv tatt intiativ til å få osykolog, angst timer, depresjonstimer og alt som følger med psykisk. Men mer støtte hadde hjulpet veldig. Mer støtte og prat som en familie, slik at barna og mannen også får hjelp 

Anonymkode: 97bc6...08c

Barna kan få en pårørendekontakt 

Anonymkode: 30b7b...0d1

[Anonym bruker]

For din egen del, HI, så tror jeg du kan redusere den angsten du nå føler på om du greier å se at dette ikke så mye dreier seg om frykt, men at det dreier seg om at slike høytider krever mer energi av deg enn du faktisk har. Og når man går så på akkord med egen energi og krefter, da vil også psyken gå ned i samme slengen, i hvert fall når man har vært syk så lenge som du har vært.

Hvis du greier å "isolere" dette og se at depresjon og angst og negative tanker du nå føler på egentlig handler om at du har gjort mer fysisk enn hva du egentlig tåler i det siste. Greier du å se det, så er det lettere å stå i, for du ser at dette ikke er noe du "er", men noe som er en fysiologisk følge av at du har presset deg mer enn du tåler.

Og ikke minst, det gjør også at du kan lære av dette. Når julen er over og du egentlig bare vil glemme alle tanker på den, det er tidspunktet til å ta en samtale både med deg selv og din samboer for å finne ut hvordan dere kan unngå at du blir så nedkjørt til hver høytid. Det er mye som kan endres for at det ikke skal bli så mye før jul. Julegaver kan kjøpes litt etter litt i løpet av året. Annen handling kan gjøre i god tid før jul, slik at det bare er ferskvarer som kjøpes tett opptil selve høytiden. Mat som kan fryses kan lages i god tid på høsten. Du og samboer kan bli enige om hva som skal gjøres ellers i huset til jul, og f.eks. sette av en helgedag i november til å ta en ordentlig vask på det som må tas (ellers kan nedvask spres utover hele året i små doser), og ellers bare ta normal rengjøring til jul, men også det godt fordelt mellom dere. Og få ungene til å bidra også i juleforberedelsene (inkl. rydding og vasking) ut fra hvilken alder de har. Gjør dere dette vil hele familien få det bedre til jul, ikke bare du.

Anonymkode: 3898c...a9e