Tror jeg har blitt totalt ute av stand til å skille mellom "fullstendig OK" og "grunn til å bli lei seg"

[Anonym bruker]

Jeg og samboer skal gjøre noe sammen i byen i ettermiddag/kveld. Vi vil trene først, vi er medlem på samme treningssenter.
Så finner han ut at han vil trene i arbeidstiden, fremfor å vente en halvtime-time, så jeg rekke rå bli ferdig på jobb og vi kan trene sammen.

Dette er jo virkelig totalt greit og ikke noe å ta på vei for. Treningssenteret er i nærheten av hans jobb, men ikke min, så det er praktisk for ham, som kan slutte litt tidligere enn meg, å trene med en gang han er ferdig.

 

Likevel presterer jeg å bli skuffet og lei meg og føle meg bortprioritert.
 

Litt samme greie i helgen (lørdag). Vi hadde begge fri. Vi trengte en greie til huset i en spesialbutikk, han sa han kunne fikse det alene. Jeg foreslå at han heller kunne ordne dette senere på dagen, for da hadde JEG et ærend også. Nei, han ville gjøre det mens det var dagslys og fint vær. Selv om jeg bestemte meg for gå en tur i solen, av samme grunn, valgte han å heller gå i butikken enn å bli med på tur.

Så ender det med at JEG går alene på tur med hunden i det fine været, mens han går til kjøpesenteret (i det fine været).
Når dagslyset er borte senere på dagen, kjører jeg alene og ordner det jeg skulle ordne, mens han bare er hjemme alene. 

En bagatell? JA! INGENH normale folk henger seg opp i sånt. Unntatt meg. Jeg blir lei meg, for JEG hadde syntes det var koseligere om han heller ville ha gått tur sammen med meg.

Hva er galt med meg og hva skal jeg gjøre?

Anonymkode: 7b7d8...19a

[Anonym bruker]

Si det til han. Han vet jo tydeligvis ikke at du tenker slik.

Anonymkode: 9abfe...9eb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Jeg og samboer skal gjøre noe sammen i byen i ettermiddag/kveld. Vi vil trene først, vi er medlem på samme treningssenter.
Så finner han ut at han vil trene i arbeidstiden, fremfor å vente en halvtime-time, så jeg rekke rå bli ferdig på jobb og vi kan trene sammen.

Dette er jo virkelig totalt greit og ikke noe å ta på vei for. Treningssenteret er i nærheten av hans jobb, men ikke min, så det er praktisk for ham, som kan slutte litt tidligere enn meg, å trene med en gang han er ferdig.

 

Likevel presterer jeg å bli skuffet og lei meg og føle meg bortprioritert.
 

Litt samme greie i helgen (lørdag). Vi hadde begge fri. Vi trengte en greie til huset i en spesialbutikk, han sa han kunne fikse det alene. Jeg foreslå at han heller kunne ordne dette senere på dagen, for da hadde JEG et ærend også. Nei, han ville gjøre det mens det var dagslys og fint vær. Selv om jeg bestemte meg for gå en tur i solen, av samme grunn, valgte han å heller gå i butikken enn å bli med på tur.

Så ender det med at JEG går alene på tur med hunden i det fine været, mens han går til kjøpesenteret (i det fine været).
Når dagslyset er borte senere på dagen, kjører jeg alene og ordner det jeg skulle ordne, mens han bare er hjemme alene. 

En bagatell? JA! INGENH normale folk henger seg opp i sånt. Unntatt meg. Jeg blir lei meg, for JEG hadde syntes det var koseligere om han heller ville ha gått tur sammen med meg.

Hva er galt med meg og hva skal jeg gjøre?

Anonymkode: 7b7d8...19a

Ta det opp med ham at du synes det er hyggelig å gjøre ting sammen. Begynte slik hos oss også, ble litt og litt bortprioritert av samboer og til slutt gjorde vi ikke noe samnen mer. Noen menn er idioter på dette området og skjønner ikke slikt, andre har en grunn for at de prøver unngå tid sammen. 

Snakk sammen nå, før det blir et stort problem. 

Anonymkode: 1c61f...e3a

[Anonym bruker]

Det klokeste er sikket som dere sier, å ta det opp og snakke med ham. Men da er jeg redd for å fremstå som sutrete, needy og klagete, og en sånn person har man jo i hvert fall IKKE lyst til å tilbringe ekstra mye tid med.....

 

hi

Anonymkode: 7b7d8...19a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Det klokeste er sikket som dere sier, å ta det opp og snakke med ham. Men da er jeg redd for å fremstå som sutrete, needy og klagete, og en sånn person har man jo i hvert fall IKKE lyst til å tilbringe ekstra mye tid med.....

 

hi

Anonymkode: 7b7d8...19a

Jeg sa forresten etter den turen at det hadde vært koselig hvis han hadde gått sammen med meg, men da svarte han bare kort at ja, men nå ble det sånn denne gangen.

Anonymkode: 7b7d8...19a

[Anonym bruker]

Akkurat den med trening skjønner jeg, kjedelig for han å sitte en halvtime å vente på deg når han kan begynne å trene. Dere skal jo til byen sammen etterpå.

Men den med hundeturen i solen skjønner jeg godt, det er hyggelig å gå tur sammen.

Du trenger ikke fremstå som needy og slitsom selv om du sier ifra noen ganger, at du synes han prioriterer deg vekk istedenfor å prioritere tid sammen med deg.

Anonymkode: 30d6a...a34

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Det klokeste er sikket som dere sier, å ta det opp og snakke med ham. Men da er jeg redd for å fremstå som sutrete, needy og klagete, og en sånn person har man jo i hvert fall IKKE lyst til å tilbringe ekstra mye tid med.....

 

hi

Anonymkode: 7b7d8...19a

Det er ikke sutrete, needy og klagete å kommunisere til partneren sin at man har ønske om og behov for å gjøre ting sammen. Det er å forsøke å ivareta ta forholdet, og ikke minst egen trivsel i relasjonen. Man må ikke være så redd for å uttrykke behovene og ønskene sine. Forhold går ikke av seg selv.

Anonymkode: 4f259...8bb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (30 minutter siden):

Det klokeste er sikket som dere sier, å ta det opp og snakke med ham. Men da er jeg redd for å fremstå som sutrete, needy og klagete, og en sånn person har man jo i hvert fall IKKE lyst til å tilbringe ekstra mye tid med.....

 

hi

Anonymkode: 7b7d8...19a

Hvis du ikke har for vane å "mase" (i hans øyne) om sånt så kan du umulig fremstå slik du er redd o  du bare sier fra at di synes det er hyggelig å gjøre ting sammen istedetfor hver for seg? Blir han irritert av det har han jo enten grunn til å ikke ville være med def, eller er en type du ikke vil ha uansett. Man må jo kunne kommunisere og utrykke ønsker og behov. Hvordan ellers skal partner vite hva du ønsker og trenger? 

Anonymkode: 1c61f...e3a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (25 minutter siden):

Akkurat den med trening skjønner jeg, kjedelig for han å sitte en halvtime å vente på deg når han kan begynne å trene. Dere skal jo til byen sammen etterpå.

Men den med hundeturen i solen skjønner jeg godt, det er hyggelig å gå tur sammen.

Du trenger ikke fremstå som needy og slitsom selv om du sier ifra noen ganger, at du synes han prioriterer deg vekk istedenfor å prioritere tid sammen med deg.

Anonymkode: 30d6a...a34

Det med trening: han har fleksibel arbeidstid, og alle andre dager denne uken, har han jobbet en time lenger enn han har tenkt i dag. Han hadde altså med letthet kunnet gjøre det i dag også, sånn at vi kunne trent sammen.
 

Anonymkode: 7b7d8...19a

[the amazing spidermamma]

Kanskje han har et større behov for egentid enn det du har? 

Det betyr ikke at han er mindre glad i deg. 

Jeg er nok mer som samboeren din. Hvis jeg skal fikse noe fra en spesialbutikk, vil jeg ha det fort unnagjort, det blir liksom en mer omfattende greie hvis jeg og mannen skal dra sammen. 

Jeg er forferdelig glad i mannen min, men det må ikke bli sånn at man må gjøre alt sammen for det. 

Jeg synes det er bra at du ser det utenfra, at du skjønner at du egentlig ikke har noen grunn til å reagere - med mindre dette skjer hver gang dere skal gjøre noe sammen. 

Men det er noe som gjør at du tror at du ikke er "bra nok" for ham, og jeg vet ikke helt om det er din egen selvtillit som gjør det, eller om han ikke er flink nok ellers til å vise at det er deg han vil ha. 

 

[Anonym bruker]

Hadde følt det samme♥️

Anonymkode: 9ce76...a8d

[Anonym bruker]

Noe av det verste jeg vet er å vente når noe skal bli gjort, så jeg hadde også kjørt til butikken fremfor å gå tur. Du trengte jo noe selv og kunne blitt med. Tur kunne dere også gå senere, så det var ditt valg. Når det gjelder trening så skal dere være sammen etterpå, så at dere må trene sammen kan fort oppfattes som litt needy. Det som er litt feil der er å bryte avtaler, det er ikke så greit.

Hvor mye dere ellers gjør sammen har mye å si også. Noen er mer selvstendige og uavhengige mens andre liker best å være med partneren ofte. Ingen har feil, men inngå kompromiss. 

Anonymkode: 80b00...4aa

[Anonym bruker]

the amazing spidermamma skrev (2 timer siden):

Kanskje han har et større behov for egentid enn det du har? 

Det betyr ikke at han er mindre glad i deg. 

Jeg er nok mer som samboeren din. Hvis jeg skal fikse noe fra en spesialbutikk, vil jeg ha det fort unnagjort, det blir liksom en mer omfattende greie hvis jeg og mannen skal dra sammen. 

Jeg er forferdelig glad i mannen min, men det må ikke bli sånn at man må gjøre alt sammen for det. 

Jeg synes det er bra at du ser det utenfra, at du skjønner at du egentlig ikke har noen grunn til å reagere - med mindre dette skjer hver gang dere skal gjøre noe sammen. 

Men det er noe som gjør at du tror at du ikke er "bra nok" for ham, og jeg vet ikke helt om det er din egen selvtillit som gjør det, eller om han ikke er flink nok ellers til å vise at det er deg han vil ha. 

 

Haha, å ha med gubben på butikken er mer slitsomt enn å ha med ungene. Han blir alltid "borte", han handler alltid mer enn vi skal ha, han er drømmekunden til alle selgere for han kan prakkes på alt mulig rart. Ting tar bare generelt lenger tid, og blir mer slitsomt, når han er med. Han suller rundt og finner alltid mer å handle. Så butikkene tar jeg også helst alene, selv om jeg "lar han" være med av og til

Men vi har vært sammen i 25 år og kjenner hverandre godt, det er helt uproblematisk at jeg sier slike ting rett ut, på en litt humoristisk og koselig måte da, han vet at jeg er like glad i han selv om han er håpløs å ha med på butikken....

Hi, jeg tenker at dette må dere bare snakke om. Men det trenger ikke bli en greie hvor dere skal sette dere ned og du bli needy og slitsom, han føle seg angrepet og bli irritert osv. Av og til må man bare rett ut kommunisere hva man mener og tenker, og ta svarene man får som det de er. Man er jo to forskjellige mennesker i et par, som må tilpasse seg hverandre, gi og ta litt, finne kompromiss og gleder i ting både sammen og hver for seg. Det kommer ikke av seg selv, det tar årevis å finne en balanse på alt sammen.

 

Anonymkode: 30d6a...a34