Noen som kjenner det litt sånn som meg? Angående venner og det å spørre om hvordan det går.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive dette for å få fram hva egentlig mener, for det er litt innviklet....Men her kommer et forsøk:

Jeg har egentlig alltid gått og kjent på at jeg ikke er så viktig blant vennene mine. Kjenner på at alle andres problemer og situasjoner er så mye viktigere. Eksempelvis så kan jeg fortelle om noe som er virkelig alvorlig, som da jeg fortalte at min veldig unge datter (13 år)var blitt voldtatt. Dette fortalte jeg til flere av mine gode venninner. De ble jo rystet der og da, men har aldri spurt meg i etterkant om hvordan det går.

Hendelsen jeg fortalte om, gjorde bare at de senere plutselig åpnet seg og fortalte om sitt barn som ble utestengt på skolen, eller som hadde havnet i trøbbel på den ene eller andre måten. Hun ene fortalte om datteren sin som var blitt så ødelagt fordi en gutt hadde tatt på henne, og at hun nå hadde fått psykiske problemer. Ikke EN gang har de tatt opp min historie, ikke EN gang har de spurt hvordan det går for henne eller hvordan vi har det. Er akkurat som om de skal overgå meg. Sikkert veldig dum tanke, men jeg klarer ikke helt å riste den av meg. Nå er det slik at hver gang vi møtes, så er det alle andres barn man snakker om og ingen spør etter mitt barn. Det føles så sårt. Og jeg skjønner ikke hvorfor det er slik. 

Jeg kan begynne å snakke om noe, så avspores det veldig fort og så er vi over på andres problemer. Jeg tenker noen ganger at jeg skal ringe enkelte av min venninner som har det vanskelig, for å spørre om hvordan det går. Men jeg hører aldri noe fra noen selv, så jeg har latt det være. Jeg orker for så vidt heller ikke å ta innover meg så mye negativt, når jeg står i store vanskeligheter selv. Det er sikkert derfor ingen ringer meg heller. Så sånn sett er det jo forståelig. Men det bare den litt gnagende følelsen jeg har, at andre er viktigere enn meg. Noen andre som har det slik? 

Anonymkode: dcea0...fb2

[Anonym bruker]

Jeg snakket akkurat med mannen min igår om at det er sånn her og. Overhodet ikke i samme skala som det din datter måtte oppleve (og jeg håper virkelig av hele mitt hjerte at det går bra med henne nå ❤️ ) men at man skal overgå hverandre. Det er slitsomt, for noen ganger trenger man bare å blåse ut en kommentar om noe som er pes der og da. Da er det slitsomt at fokuset blir "meg meg meg" også glemmer alle det man egentlig trengte å få ut...

Så ja, jeg har det sånn. Jeg tror det viktigste man kan gjøre er å bare ikke dele ting med de menneskene man vet ikke "bryr" seg. 

Når det er sagt kan det jo hende mange syns at en voldtekt er såpass vanskelig å snakke om at de ikke vet hvordan de skal ta det opp? Men det er klart, de kunne jo spurt hvordan hun har det...

Anonymkode: 44c40...23f

[Anonym bruker]

Det høres jo it som at det ikke er noen av dere som spør hverandre om hvordan det går med hverandres barn. Og du vegrer deg selv for å spørre. Det gjør nok de andre også. 

Anonymkode: 62ed4...48c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Det høres jo it som at det ikke er noen av dere som spør hverandre om hvordan det går med hverandres barn. Og du vegrer deg selv for å spørre. Det gjør nok de andre også. 

Anonymkode: 62ed4...48c

Jeg formulerte meg sikkert keitete, men jeg spør alltid når vi treffes. Og det er derfor det bare blir prat om dem. De spør aldri meg. 

Anonymkode: dcea0...fb2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Jeg formulerte meg sikkert keitete, men jeg spør alltid når vi treffes. Og det er derfor det bare blir prat om dem. De spør aldri meg. 

Anonymkode: dcea0...fb2

Spør de hverandre da?

Anonymkode: 62ed4...48c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Spør de hverandre da?

Anonymkode: 62ed4...48c

Ja de kan gjerne spørre hverandre. 

Anonymkode: dcea0...fb2

[Anonym bruker]

Tror ikke de folka der er dine virkelige venner! 

Anonymkode: 39abb...cb8

[Anonym bruker]

Jeg tenker at de sikkert ikke vil rippe opp i noe som er forferdelig vanskelig for deg og din familie. Det er ikke et samtaleemne som glir lett i tide og utide. Det at de tar opp ting med deg nå, er en måte å takke for tilliten og vise at de stoler på deg tilbake. Har du prøvd å ta det opp igjen selv, om du har behov for å prate?

Anonymkode: e4428...40e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg tenker at de sikkert ikke vil rippe opp i noe som er forferdelig vanskelig for deg og din familie. Det er ikke et samtaleemne som glir lett i tide og utide. Det at de tar opp ting med deg nå, er en måte å takke for tilliten og vise at de stoler på deg tilbake. Har du prøvd å ta det opp igjen selv, om du har behov for å prate?

Anonymkode: e4428...40e

Jeg tror også at det er noe i dette 40e skriver.

Noen er i tillegg dårlige på å snakke om vanskelige ting, ting som de kanskje føler er verre enn det de selv har opplevd, og vet ikke hvordan de kan forholde seg til andre som står i en så vanskelig situasjon. Det blir litt som det mange opplever når de har mistet en som står dem nær, jo tøffere tap, jo mer synes mange å unngå den som sørger.

Samtidig tror jeg en del på sitt vis forsøker å vise at de vet at det er vanskelig å oppleve ting man føler seg maktesløs ved, og så forsøker de å vise det ved å fortelle om ting de selv opplever som utfordrende.

Selv om det kan bli ganske feil mange ganger, så tror jeg ikke det alltid er vondt ment.

Det er selvfølgelig noen som bare har nok med seg selv, men de som rett og slett ikke er interessert i venner og hvordan de har det, ikke bryr seg, de tror jeg er få, selv om de finnes.

Anonymkode: 49c5c...075

[Gjest NotNaomi]

Det er ikke så lett å vite hvorfor de ikke spør, men jeg tror også at 40e har rett i at de vil vise hensyn ved å ikke rippe opp i ting. At det er deres måte å skåne deg på. Så forteller de om sine problemer for å vise at de også har sitt som en trøst til deg og å vise deg tillit.

Du kan starte med å si at du gjerne vil snakke om noe, og se hvordan det går. Jeg tror ikke at dette er fordi de ikke ser på deg som viktig. 

Noe annet er at i vennskapsforhold og alle relasjoner egentlig, så både tar og finner folk sin rolle, og det blir en vane som man ikke er så obs på alltid. Det er den som alltid trøster, den som holder seg mer i bakgrunnen, den som tar mest plass og den som er mest åpen osv. At alle ikke er helt frivillig i de enkelte rollene er det ikke så lett å oppdage, for det vi er vant til setter vi ikke alltid et lengre blikk på. Ofte kan også flere gå rundt å føle på det samme, så det kan bli misforståelser og feil inntrykk. Snakk med en eller flere av dem om det, så blir de obs på hvordan du har det og tenker. 

[Anonym bruker]

Jeg synes det er merkelig. Gode venner bryr seg, og spesielt om noe er vanskelig. Jeg hadde spurt deg om jeg var din venn, og jeg hadde tilbudt deg å snakke når du måtte ønske. Slik er det motsatt også. Joda, det kan jo være at de synes det er vanskelig, men jeg skjønte det slik at dette bare var ett eksempel, og at det er gjennomgående slik at du føler at de ikke bryr seg så mye(?), og da er det noe mer. I mitt hode så viser man interesse for både venner og barna deres, og da spesielt når de trenger det ekstra. Jeg håper virkelig det går bra med datteren din, og hun er heldig som har en så reflektert mamma som deg i det minste ❤️

Anonymkode: 49e8e...d2f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 timer siden):

Ja de kan gjerne spørre hverandre. 

Anonymkode: dcea0...fb2

Har du spurt hvorfor de ikke spør deg?

Helt uten å dømme: hvis det er sånn at du forsøker å komme inn med dine ting i samtalene, kan det være at du er litt sånn som deler mye? Mitt for mye? Snakker om deg og ditt litt mye? Mest sannsynlig helt ubevisst altså, men kanskje?

Anonymkode: 62ed4...48c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Jeg tenker at de sikkert ikke vil rippe opp i noe som er forferdelig vanskelig for deg og din familie. Det er ikke et samtaleemne som glir lett i tide og utide. Det at de tar opp ting med deg nå, er en måte å takke for tilliten og vise at de stoler på deg tilbake. Har du prøvd å ta det opp igjen selv, om du har behov for å prate?

Anonymkode: e4428...40e

Å spørre «hvordan går det» er ikke å rippe opp i vonde ting.

Anonymkode: 39abb...cb8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Har du spurt hvorfor de ikke spør deg?

Helt uten å dømme: hvis det er sånn at du forsøker å komme inn med dine ting i samtalene, kan det være at du er litt sånn som deler mye? Mitt for mye? Snakker om deg og ditt litt mye? Mest sannsynlig helt ubevisst altså, men kanskje?

Anonymkode: 62ed4...48c

Eh. 
Hun sier jo at hennes tema aldri ble nevnt igjen, selv etter at en annen hadde noe litt lignende å elte på i ukevis. Slutt nå å dikte.

Anonymkode: 39abb...cb8

[Anonym bruker]

NotNaomi skrev (3 timer siden):

Noe annet er at i vennskapsforhold og alle relasjoner egentlig, så både tar og finner folk sin rolle, og det blir en vane som man ikke er så obs på alltid. Det er den som alltid trøster, den som holder seg mer i bakgrunnen, den som tar mest plass og den som er mest åpen osv. At alle ikke er helt frivillig i de enkelte rollene er det ikke så lett å oppdage, for det vi er vant til setter vi ikke alltid et lengre blikk på. 

Det som kreves av normalt oppegående folk er at de bl a skjønner når den som normalt er trøstende ikke lenger har overskudd til å trøste, eller når man selv bør vise litt omtanke - typ: når venninnen sliter med noe som er mye verre enn det du selv har å gruble på. Men visse mennesker har ingen nedre grense for hva de kan bry andre med uten å gi noe tilbake. Det er vampyrvenner. Sånne som suger kraften ut av andre.

Anonymkode: 39abb...cb8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 13.12.2022 den 9.59):

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive dette for å få fram hva egentlig mener, for det er litt innviklet....Men her kommer et forsøk:

Jeg har egentlig alltid gått og kjent på at jeg ikke er så viktig blant vennene mine. Kjenner på at alle andres problemer og situasjoner er så mye viktigere. Eksempelvis så kan jeg fortelle om noe som er virkelig alvorlig, som da jeg fortalte at min veldig unge datter (13 år)var blitt voldtatt. Dette fortalte jeg til flere av mine gode venninner. De ble jo rystet der og da, men har aldri spurt meg i etterkant om hvordan det går.

Hendelsen jeg fortalte om, gjorde bare at de senere plutselig åpnet seg og fortalte om sitt barn som ble utestengt på skolen, eller som hadde havnet i trøbbel på den ene eller andre måten. Hun ene fortalte om datteren sin som var blitt så ødelagt fordi en gutt hadde tatt på henne, og at hun nå hadde fått psykiske problemer. Ikke EN gang har de tatt opp min historie, ikke EN gang har de spurt hvordan det går for henne eller hvordan vi har det. Er akkurat som om de skal overgå meg. Sikkert veldig dum tanke, men jeg klarer ikke helt å riste den av meg. Nå er det slik at hver gang vi møtes, så er det alle andres barn man snakker om og ingen spør etter mitt barn. Det føles så sårt. Og jeg skjønner ikke hvorfor det er slik. 

Jeg kan begynne å snakke om noe, så avspores det veldig fort og så er vi over på andres problemer. Jeg tenker noen ganger at jeg skal ringe enkelte av min venninner som har det vanskelig, for å spørre om hvordan det går. Men jeg hører aldri noe fra noen selv, så jeg har latt det være. Jeg orker for så vidt heller ikke å ta innover meg så mye negativt, når jeg står i store vanskeligheter selv. Det er sikkert derfor ingen ringer meg heller. Så sånn sett er det jo forståelig. Men det bare den litt gnagende følelsen jeg har, at andre er viktigere enn meg. Noen andre som har det slik? 

Anonymkode: dcea0...fb2

Nei, for jeg har ingen slike venninner jeg kan ringe eller snakke om noe med. Bare perifere venner på snap og Facebook. 

Anonymkode: 28941...56a