Jeg hater at broren min har blitt mitt ansvar...

[mamma til adhd gutt<3]

NotNaomi skrev (1 minutt siden):

Ja, men jeg tenker bare at hvis forventningene ble senket en liten smule og velge å formidle ting med litt mer toleranse og humor, så ville barn og voksne, ja alle, sluppet unødvendige skuffelser? 

Julen er barnas høytid og de vil alltid ha førsteprioritet. De skal slippe å tolerere dårlig oppførsel fra voksne julaften.

[Anonym bruker]

Du kan jo eventuelt foreslå at han kan komme hvis gan bidrar. Han kan få ansvar for å kjøpe inn all mat og drikke og levere til dere et par dager før julaften og at han tar med seg barna på skøytebanen julaften formiddag for eksempel, så kan dere stå for matlaging og pynting. Det høres det ut som om han hadde avslått glatt. Da hadde du kunnet trøste deg med at du hadde invitert ham og moren din hadde ikke hatt noe å hakke på deg for.

Anonymkode: cbeaf...70f

[Gjest NotNaomi]

mamma til adhd gutt&lt;3 skrev (Akkurat nå):

Julen er barnas høytid og de vil alltid ha førsteprioritet. De skal slippe å tolerere dårlig oppførsel fra voksne julaften.

Ja, men nå er det jo ikke det jeg forsvarer heller. Jeg sitter ikke og sier at barn skal tåle at noen oppfører seg dårlig mot dem, og det sier seg jo selv når jeg skriver over her at jeg har hatt lett for å si fra når jeg følte noen gikk over grensene til mine barn.

Men det er jo kanskje en mulighet at vi tenker litt på hvor lite vi skal tåle og hvordan vi eventuellt takler noen mindre overtramp? Formidler vi det med fks humor og toleranse selv om vi også selvfølgelig beskytter barna, så må jo det være det beste tenker jeg. Det ene utelukker jo ikke det andre. 

[Anonym bruker]

Enda en ting, HI - ang. din mor. Siden hun ikke bor i Norge, så tenker jeg hun trolig ikke lenger har full forståelse for hvor dysfunksjonell din bror faktisk er blitt. Kanskje hun alltid har lukket øynene for det som ikke fungerer hos ham, og kanskje har hun også dårlig samvittighet for å ikke ha tatt tak i det. Men hun kan ikke legge ansvaret for ham over på deg når det blir så negativt for dine barn.

Jeg tror det er viktig å fortelle din mor akkurat hvor ille han faktisk er og hvordan han fremdeles påvirker ungene sine negativt og at han trenger profesjonell hjelp som du, Hi, ikke kan gi. Og kanskje bør du være så direkte med din mor at du forteller at din bror har en adferd som kan tyde på at han har en uoppdaget diagnose.

Anonymkode: 31cd9...2dd

[mamma til adhd gutt<3]

NotNaomi skrev (1 minutt siden):

Ja, men nå er det jo ikke det jeg forsvarer heller. Jeg sitter ikke og sier at barn skal tåle at noen oppfører seg dårlig mot dem, og det sier seg jo selv når jeg skriver over her at jeg har hatt lett for å si fra når jeg følte noen gikk over grensene til mine barn.

Men det er jo kanskje en mulighet at vi tenker litt på hvor lite vi skal tåle og hvordan vi eventuellt takler noen mindre overtramp? Formidler vi det med fks humor og toleranse selv om vi også selvfølgelig beskytter barna, så må jo det være det beste tenker jeg. Det ene utelukker jo ikke det andre. 

På julaften skal barn slippe overtramp fra voksne. Punktum. Det er min mening om dette.

[Anonym bruker]

Broren min har 2 barn som han feirer jul med annet hvert år. Når han har de så feirer de med mine foreldre. vi er også invitert, men pga mye støy og uro så velger vi å feire alene. Vi vil også ha en fin julaften og det blir bare kaos når vi feirer med de. 

Anonymkode: 162c9...658

[Gjest NotNaomi]

mamma til adhd gutt&lt;3 skrev (7 minutter siden):

På julaften skal barn slippe overtramp fra voksne. Punktum. Det er min mening om dette.

Jaja.

[Anonym bruker]

mamma til adhd gutt&lt;3 skrev (9 minutter siden):

På julaften skal barn slippe overtramp fra voksne. Punktum. Det er min mening om dette.

Helt enig.

Jeg er sikker på at de aller fleste voksne klarer å le bort enkelte «overtramp» og korrigere «lettere» dårlig oppførsel på en elegant måte, men grensen går LENGE før det blir utrivelig for barna.

Anonymkode: 2b789...b57

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 timer siden):

Men da har han et tilbud - men velger å ikke bruke det. 

Anonymkode: f3429...f85

Ja, jeg vet, men allikevel er det jeg som visstnok lar ham være alene 😳 Jeg trengte nok først og fremst bare å lette på trykket. Siden jeg er for konfliksky til å sette han på plass akkurat slik jeg ønsker, blir det en del oppsamlet frustrasjon... 

NotNaomi skrev (1 time siden):

 

 

sug lut skrev (5 timer siden):

Pluss at han jo har misbrukt det tilbudet han hadde om familiejul ved å være ubehagelig og oppføre seg som en tulling, og dessuten ikke ønsker alternativ jul. Det er nå en gang slik at som man reder, så ligger man. Men jeg skjønner at det er vondt, hi, både for deg og din mor. Dere kan imidlertid ikke vrake jula ved å invitere ham - da ryker det jo for resten av din familie. Du får forklare ham at han må søke hjelp og demonstrere vilje og endring før det er aktuelt.

Har bedt ham søke hjelp, men for ham går penger foran alt. Han kan ikke ta seg fri fra jobb. Han ble dømt for å ha utsatt barna for vold (klyping/napping i ører og trusler om vold). For å få beholde barna måtte han bytte jobb slik at han var mer hjemme, men han kunne ikke gjøre det. Så han er nå glad for at han ikke har det økonomiske ansvaret for barna. De fikk ikke lov til å delta på fritidsaktiviteter eller få nok klær fordi han anså det som sløsing, selv kjøpte han duppedingser og tekutsryr for 300 000 det siste året han hadde ungene. Han har mer enn nok penger. 

Han føler ikke anger for det han utsatte ungene for. Det som plager ham er utelukkende hva folk tenker om ham. Vi er oppvokst med grov omsorgssvikt, og han har derfor fortalt barna sine at han ikke kan noe for hva han har utsatt dem for. Jeg har prøvd å fortelle ham at han uansett har hatt et valg, men ingenting er hans skyld. Jeg var med i konfliktrådet etter dommen, og han ble forklart utallige ganger hvorfor han bærer ansvaret, men har forstår det bare ikke. På samme måten som min mor ikke forstår konsekvensen av hva hun gjorde/ikke gjorde. 

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Hadde ikke bedt han til julaften. Men en lunsj 2. Juledag kanskje? 

Anonymkode: 75488...bba

Har alt sagt nei julaften, men får høre at det er min skyld at han da er alene. Aller helst har jeg lyst til å be ham ryke og reise sånnpermanent, men jeg er konfliksky og sliter med grensesetting. 

NotNaomi skrev (4 timer siden):

Jeg skjønner ikke helt hvordan du klarer å si at dere vil feire med svigerforeldre og at det er nok, men at du ikke klarer å si fra når han spiser godteriet til barna dine, eller nekter dem å se på gavene? Det er jo strengt tatt ditt ansvar å hindre at barna dine blir utsatt for sånne ubehageligheter? 

Jeg skjønner jo også at moren din syns det er leit at han blir alene, i likhet med at sønnen hans syns det. 

Samtidig så kan du ikke fordra broren din ( at han trekker seg unna sosialt pga BV er helt forståelig. Det er nok mye skam involvert ) og du bestemmer selv hvem du vil ha der på julaften. Du har jo din rett på å be hvem du vil, men tenk litt på konsekvenser. For din egen del altså. Dette vil både barna hans og barna dine vite om og huske når de blir voksne. At dette kan være av de tingene som blir tatt opp og du kan bli konfrontert med. Jeg tror mange vil synes det er dårlig å ikke be en bror som sitter alene på julaften, for er det en gang i året man skal inkludere, så er det da. 

Jeg syns det er en veldig kjip situasjon, og jeg syns jo synd på broren din. Samtidig forstår jeg jo deg også. Man kan få problemer når man misliker noen sterkt nok, så jeg dømmer deg ikke på noen måte. 

Han gjorde det mot barna sine. Ikke mine. Har fortalt ham utallige ganger at han er en dårlig forelder, men prøver å ikke skape kvalme på julaften. Var på grunn av at han hadde ungene sine og bv ikke hadde funnet plassering at han feiret jul med meg det året. Nettopp fordi det tross alt var bedre for ungen hans.  Dessverre får jeg dårlig samvittighet, men synes fsktisk ikke synd på ham. Jeg tok opp oppdragerstilen hans før jeg kontaktet bv (både helsestasjon og skole meldte i tillegg), men han klarte ikke å endre seg. Han har selvsagt gjort og sagt mer hårreisende ting enn jeg har skrevet her. 

 

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Her høres det ut som at broren din har en diagnose som ingen har klart å fange opp, og dermed har han ikke fått den hjelpen han trenger…

Jeg sier ikke at han ikke er slitsom altså. For det er han nok. Men jeg kjenner igjen noe av det du sier i en diagnose min sønn har, og jeg håper så inderlig at familien hans ikke utstøter han når han er voksen. At han får den hjelpen han trenger nå som barn og at han blir møtt på en god måte av søsken som voksen.

Her er det kanskje fornektelse i barndommen, eller rett og slett for lite kunnskap som er årsaken til at det er blitt som det er blitt. Og jeg forstår fortsatt at det er slitsomt

Anonymkode: 5338e...b65

Han er narsissist. Kanskje en annen personlighetsforsturrelse. Han mener selvsagt ikke selv at han mangler empati. Han har fått beskjed om at han tenger hjelp, men han kan ikke ta seg fri fra jobb. Han har fått støtte av psykiatrisk sykepleier, barnevernet og terapaut i konfliktrådet etter dammen, men han kunne ikke ta imot den hjelpen han trengte. Derfor har han kun samvær med barna 1 helg i måneden nå. Ulike helger, riktig nok, for barna hater hverandre etter hvordan han oppdro dem og bor i ulike hjem på ulike steder. 

Han er oppvokst i omsorgssvikt, men det er ingen fribillett for oppførselen hans. Han er egoistisk, opptatt av penger, status og fasade. Helt uten evne til å vise empati eller forståelse for ungenes ståsted. Han tror unger er små voksne som skal forstå hans utfordringer og ikke omvendt. 

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Hi, du blir manipulert rett og slett, det er vanskelig å stå i, men du må beskytte deg selv og familien din!

Jeg har hatt mye samme utfordringer i min familie, og det er ikke ditt ansvar å tilrettelegge for broren din og finne løsninger, det kan han og må han gjøre selv. Det er HAN som har ødelagt forholdet til sine barn og nå sitter alene, istedenfor å prøve å forbedre seg, prøver han å skyve over ansvaret for sin ensomhet over på deg. Han vil ikke være åpen om egen situasjon til andre, for det vil være et nederlag å innrømme konflikter med egne barn som skyldes hans væremåte. Ikke tro han vil sette pris på at du inviterer, han vil bare ødelegge fordi din lykke vil trigge hans usikkerhet og misunnelse.

Hold på ditt Hi, den dårlige samvittigheten vil gå over, det gjorde min.

Anonymkode: efdbd...930

Takk. Helt riktig. Jeg har sagt nei til julaften, men ønsker egentlig å si nei hver gang, så jobber med den saken. 

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Dette er sikkert bare et eksempel på hans dårlige oppførsel, det bør ikke være Hi sin jobb å passe på at hennes voksne bror oppfører seg og irresette ham som et barn.

Eller Hi sine barn vil være takknemlige for at de ble spart for jul med dette familiemedlemmet.

Anonymkode: efdbd...930

Barna mine er tenåringer, og de har aldri likt ham, så de vil selvsagt ikke ha ham her. De liker dessverre ikke barna hans heller, for de har jo blitt preget av sine foreldre som i dag har begrenset samvær med dem. Heldigvis viser hans barn fremgang etter nesten 2 år i ulike fosterhjem, men det tar tid. 

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Har han asperger? 

Anonymkode: fa7fb...900

Nei

NotNaomi skrev (1 time siden):

Det kommer vel litt an på i hvilken grad de lager kvalme? Og det må kanskje være mulig å si fra før drastiske valg som å velge bort folk? Og så er det jo de med ulike diagnoser som helt ufrivillig kan lage krøll som også barn reagerer på? 

Noe sier meg at det kunne blitt glissent rundt noen julemiddager om alle som trår noen på tærne ble valgt bort. Nå kan vi jo som jeg velge oss selv bort da, for når jeg merket at jeg begynte å irritere meg over forskjellige ting så skjønte jeg at julaften med fullt trøkk ikke lenger var noe for meg. Men det blir jo også stilt spørsmålstegn ved å velge og ikke delta selv.

Jeg blir veldig fascinert av alt styr og ståk og bekymringer og vurderinger for at en eneste kveld i året skal gå opp uten ett eneste skår i julegleden. Kanskje det er lurt å senke forventningene litt. Både når det gjelder gaver, mat og gjester? 

Det som er vanskelig er hans totale ansvarsfraskrivelse for egen situasjon og egne handlinger, og da hjelper det ikke at han for moroskyld kan utbryte: Jeg får vel gå å legge en kabel. Han er helt blottet for takt og tone. Hi snakker på en mann som har passert 50 år. 

Sommerkroppen 2029 skrev (1 time siden):

Du holder på ditt og sier at du skal feire med svigers og at han helt sikkert klarer seg fint. Hans oppførsel har gjort at han sitter i den situasjonen han gjør, noe du godt kan fortelle ham. Si at du prioriterer barna framfor han, og siden han tidligere har vært utrivelig å ha som gjest, så ønsker du ikke noen reprise på det. 

Voksne folk må selv ta ansvar, det gjør jo ikke broren din. Og nei, han er IKKE ditt ansvar!

Ja, du har rett. Og jeg har sagt i fra. Jeg har forklart ham om og om igjen, men det synker ikke inn. Da kan han bli manipulerende og si at han likesågodt kan ta tauet og rusle ut i garasjen. Han er jo ensom og uten ungene, så det er ingen som vil tape på det. 

 

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Hi, det første jeg ville gjort i din situasjon var å snakke med barnevernet. Så fort som mulig! Hans barn trenger støtte både av barnevernet og av fosterforeldrene til å takle måten far ilegger barna skyldfølelse for at han er alene i julen. Det kan nesten virke som om ev. samvær eller annen kontakt bør være med tilsyn.

Det andre er at jeg ville gjort et forsøkt på å snakke med broren din. Jeg tenker også at han kan ha en diagnose som ikke er oppdaget, sannsynligheten er ganske stor for det. Men jeg ville også snakket om at han er voksen og han har selv ansvar for å skaffe seg den helsehjelpen han trenger for å takle eget liv. For han kan få hjelp og han bør tydelig ha hjelp, han trenger hjelp, fordi han er i ferd med å ødelegge alle relasjoner han er og isolere seg fra omverdenen - og når han gjør det går det raskt feil vei. Selv om han ikke har en uoppdaget diagnose så kan han få hjelp til å forstå mellommenneskelige relasjoner og han kan få hjelp til å akseptere og bedre eget liv.

Jeg ville vurdert å informere hans fastlege, eller ev. behandler han etterhvert kommer seg til, hvordan han er. Om han ikke greier å gå til legen og be om hjelp ville jeg først tilbydt meg å følge ham til legen, og om han ikke oppsøkte hjelp ville jeg selv varslet legen og barnevernet om hvordan han er og mistanke om at han kan ha en diagnose og at han må få hjelp.

 

Anonymkode: 31cd9...2dd

Jeg skrev at de var i fosterhjem i hovedinnlegget. Tro meg, jeg har snakket med barnevernet mange ganger, vært i 5 timers politiavhør, bidratt til å få ham dømt, hjulpet ham med straffen og konfliktrådet. Jeg purret på barnevernet når de lot ting ta for lang tid og jeg så at han ikke klarte å endre seg. Jeg har alltid satt ungene hans ve og vel før ham.  

Moren min har hjulpet ham flere måneder i året tidligere, fordi verken han eller (nå eks) kona klarte å ta seg av to unger. Nå er hun blitt eldre, syk og kan ikke komme til Norge lenger. Hun har vært bosatt 25 år i utlandet. Faren hans er over 80 og aldri bodd i nærheten av Norge. Foreldrene til eksen er døde for 20 år siden, og resten av hennes familie bor på andre siden av jordkloden. 

Han har fått tilbud om hjelp mange ganger, men han prioriterer jobb og penger. Helsestasjonen og barnevernet prøvde også. Han har ingen spesifikk diagnose. Mest sannsynlig er han narsissist, og mangler totalt selvinnsikt og er blottet for empati. Han er selvsagt preget av oppveksten, men det er aldri en unnskyldning.  Jeg har fulgt ham opp, uten resultat. Det er derfor jeg er sliten og lei, og jeg trengte en real utblåsning. Broren min har vært et samtaleemne i åresvis, og mannen min og unga er ferdig med ham. Det er jeg også, men er som sagt konfliksky og jobber med motet til å si permanent nei. 

NotNaomi skrev (1 time siden):

Ja, men jeg tenker bare at hvis forventningene ble senket en liten smule og velge å formidle ting med litt mer toleranse og humor, så ville barn og voksne, ja alle, sluppet unødvendige skuffelser? 

Det løpet er kjørt for lenge siden. Jeg har hatt "ansvaret" for ham siden 90-tallet. Da han var single, før noen av oss fikk barn. Jeg har ikke tall på hvor mange kameler jeg har svelget de siste 25 årene. Da han var gift og ungene var små, var de også her. Hun feiret ikke jul og han hadd ikke, så hvis barna hans skulle oppleve jul, måtte de komme hit for å bake og feire. Jeg har 3 egne barn, og måtte være den som passet på og ga opplevelser til 2 til i førjulstida og ellers. 

Hvor mye skal min familie bli belastet for at han skal slippe å kjenne på konsekvenser av egne handlinger? 

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Du kan jo eventuelt foreslå at han kan komme hvis gan bidrar. Han kan få ansvar for å kjøpe inn all mat og drikke og levere til dere et par dager før julaften og at han tar med seg barna på skøytebanen julaften formiddag for eksempel, så kan dere stå for matlaging og pynting. Det høres det ut som om han hadde avslått glatt. Da hadde du kunnet trøste deg med at du hadde invitert ham og moren din hadde ikke hatt noe å hakke på deg for.

Anonymkode: cbeaf...70f

Høres veldig koselig ut. Vil aldri skje. Han vil aldri bidra på den måten, han har ikke sine egne unger og mine vil ikke være med ham på noe, dessverre.

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Enda en ting, HI - ang. din mor. Siden hun ikke bor i Norge, så tenker jeg hun trolig ikke lenger har full forståelse for hvor dysfunksjonell din bror faktisk er blitt. Kanskje hun alltid har lukket øynene for det som ikke fungerer hos ham, og kanskje har hun også dårlig samvittighet for å ikke ha tatt tak i det. Men hun kan ikke legge ansvaret for ham over på deg når det blir så negativt for dine barn.

Jeg tror det er viktig å fortelle din mor akkurat hvor ille han faktisk er og hvordan han fremdeles påvirker ungene sine negativt og at han trenger profesjonell hjelp som du, Hi, ikke kan gi. Og kanskje bør du være så direkte med din mor at du forteller at din bror har en adferd som kan tyde på at han har en uoppdaget diagnose.

Anonymkode: 31cd9...2dd

Tro meg... Hun vet. Hun har hjulpet ham ca. 3 måneder hvert år siden ungene ble født og fram til de ble flyttet i fosterhjem. Hun er riktig nok blitt fysisk syk nå, men hun er ellers oppegående. Men vi snakker da om en dysfunksjonell bestemor som har hjulpet en aldeles dysfunksjonell familie. Hun vet alt som har skjedd der, men føler ikke ansvar siden hun ikke har tatt ansvar for egne handlinger i vår oppvekst. 

Jeg også har alltid hatt et håp om at min side av familien kan bli fikset, men jeg innser at det aldri vil skje, og da må jeg jobbe meg opp et mot il å stopp til all kontakt. Han kommer aldri til å få tilbake ungene mer enn det samværet han har nå, og jeg ønsker heller å ha kontakt med barna gjennom fosterfamiliene enn via ham. 

 

Anonymkode: 8ee7d...2d7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Han er narsissist. Kanskje en annen personlighetsforsturrelse. Han mener selvsagt ikke selv at han mangler empati. Han har fått beskjed om at han tenger hjelp, men han kan ikke ta seg fri fra jobb. Han har fått støtte av psykiatrisk sykepleier, barnevernet og terapaut i konfliktrådet etter dammen, men han kunne ikke ta imot den hjelpen han trengte. Derfor har han kun samvær med barna 1 helg i måneden nå. Ulike helger, riktig nok, for barna hater hverandre etter hvordan han oppdro dem og bor i ulike hjem på ulike steder. 

Han er oppvokst i omsorgssvikt, men det er ingen fribillett for oppførselen hans. Han er egoistisk, opptatt av penger, status og fasade. Helt uten evne til å vise empati eller forståelse for ungenes ståsted. Han tror unger er små voksne som skal forstå hans utfordringer og ikke omvendt. 

Sønnen min er autist, og i hans verden mangler han ikke empati og er egentlig som alle andre. Han kan ikke droppe skole, for det er sånn rutinen er. Han kan ikke endre på dagene sine, for det er vanskelig for ham. Likevel forteller han at han ikke synes det er vanskelig i det hele tatt. Han er også ganske opptatt av penger. Han sparer alt han får. Han jobber også, og alt han tjener det går inn på sparekonto. 50% til bsu/blu og 50% til elektroniske duppedingser. Han ser ikke behov for nye klær, det må jeg passe på. Og det er jo greit, for han er et barn, men om han ikke hadde lært disse tingene av meg, så hadde han aldri klart seg ute blant folk

Anonymkode: 5338e...b65

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Har han asperger? 

Anonymkode: fa7fb...900

Kjenner ingen med Asperger som oppfører seg sånn. Sønnen min har Asperger, og er stille, rolig, høflig og hensynsfull. Svært godt likt av andre voksne, da han oppfører seg så bra. 

Anonymkode: 989a2...2cd

[Gjest NotNaomi]

Anonym bruker skrev (23 minutter siden):

Ja, jeg vet, men allikevel er det jeg som visstnok lar ham være alene 😳 Jeg trengte nok først og fremst bare å lette på trykket. Siden jeg er for konfliksky til å sette han på plass akkurat slik jeg ønsker, blir det en del oppsamlet frustrasjon... 

 

Har bedt ham søke hjelp, men for ham går penger foran alt. Han kan ikke ta seg fri fra jobb. Han ble dømt for å ha utsatt barna for vold (klyping/napping i ører og trusler om vold). For å få beholde barna måtte han bytte jobb slik at han var mer hjemme, men han kunne ikke gjøre det. Så han er nå glad for at han ikke har det økonomiske ansvaret for barna. De fikk ikke lov til å delta på fritidsaktiviteter eller få nok klær fordi han anså det som sløsing, selv kjøpte han duppedingser og tekutsryr for 300 000 det siste året han hadde ungene. Han har mer enn nok penger. 

Han føler ikke anger for det han utsatte ungene for. Det som plager ham er utelukkende hva folk tenker om ham. Vi er oppvokst med grov omsorgssvikt, og han har derfor fortalt barna sine at han ikke kan noe for hva han har utsatt dem for. Jeg har prøvd å fortelle ham at han uansett har hatt et valg, men ingenting er hans skyld. Jeg var med i konfliktrådet etter dommen, og han ble forklart utallige ganger hvorfor han bærer ansvaret, men har forstår det bare ikke. På samme måten som min mor ikke forstår konsekvensen av hva hun gjorde/ikke gjorde. 

Har alt sagt nei julaften, men får høre at det er min skyld at han da er alene. Aller helst har jeg lyst til å be ham ryke og reise sånnpermanent, men jeg er konfliksky og sliter med grensesetting. 

Han gjorde det mot barna sine. Ikke mine. Har fortalt ham utallige ganger at han er en dårlig forelder, men prøver å ikke skape kvalme på julaften. Var på grunn av at han hadde ungene sine og bv ikke hadde funnet plassering at han feiret jul med meg det året. Nettopp fordi det tross alt var bedre for ungen hans.  Dessverre får jeg dårlig samvittighet, men synes fsktisk ikke synd på ham. Jeg tok opp oppdragerstilen hans før jeg kontaktet bv (både helsestasjon og skole meldte i tillegg), men han klarte ikke å endre seg. Han har selvsagt gjort og sagt mer hårreisende ting enn jeg har skrevet her. 

 

Han er narsissist. Kanskje en annen personlighetsforsturrelse. Han mener selvsagt ikke selv at han mangler empati. Han har fått beskjed om at han tenger hjelp, men han kan ikke ta seg fri fra jobb. Han har fått støtte av psykiatrisk sykepleier, barnevernet og terapaut i konfliktrådet etter dammen, men han kunne ikke ta imot den hjelpen han trengte. Derfor har han kun samvær med barna 1 helg i måneden nå. Ulike helger, riktig nok, for barna hater hverandre etter hvordan han oppdro dem og bor i ulike hjem på ulike steder. 

Han er oppvokst i omsorgssvikt, men det er ingen fribillett for oppførselen hans. Han er egoistisk, opptatt av penger, status og fasade. Helt uten evne til å vise empati eller forståelse for ungenes ståsted. Han tror unger er små voksne som skal forstå hans utfordringer og ikke omvendt. 

Takk. Helt riktig. Jeg har sagt nei til julaften, men ønsker egentlig å si nei hver gang, så jobber med den saken. 

Barna mine er tenåringer, og de har aldri likt ham, så de vil selvsagt ikke ha ham her. De liker dessverre ikke barna hans heller, for de har jo blitt preget av sine foreldre som i dag har begrenset samvær med dem. Heldigvis viser hans barn fremgang etter nesten 2 år i ulike fosterhjem, men det tar tid. 

Nei

Det som er vanskelig er hans totale ansvarsfraskrivelse for egen situasjon og egne handlinger, og da hjelper det ikke at han for moroskyld kan utbryte: Jeg får vel gå å legge en kabel. Han er helt blottet for takt og tone. Hi snakker på en mann som har passert 50 år. 

Ja, du har rett. Og jeg har sagt i fra. Jeg har forklart ham om og om igjen, men det synker ikke inn. Da kan han bli manipulerende og si at han likesågodt kan ta tauet og rusle ut i garasjen. Han er jo ensom og uten ungene, så det er ingen som vil tape på det. 

 

Jeg skrev at de var i fosterhjem i hovedinnlegget. Tro meg, jeg har snakket med barnevernet mange ganger, vært i 5 timers politiavhør, bidratt til å få ham dømt, hjulpet ham med straffen og konfliktrådet. Jeg purret på barnevernet når de lot ting ta for lang tid og jeg så at han ikke klarte å endre seg. Jeg har alltid satt ungene hans ve og vel før ham.  

Moren min har hjulpet ham flere måneder i året tidligere, fordi verken han eller (nå eks) kona klarte å ta seg av to unger. Nå er hun blitt eldre, syk og kan ikke komme til Norge lenger. Hun har vært bosatt 25 år i utlandet. Faren hans er over 80 og aldri bodd i nærheten av Norge. Foreldrene til eksen er døde for 20 år siden, og resten av hennes familie bor på andre siden av jordkloden. 

Han har fått tilbud om hjelp mange ganger, men han prioriterer jobb og penger. Helsestasjonen og barnevernet prøvde også. Han har ingen spesifikk diagnose. Mest sannsynlig er han narsissist, og mangler totalt selvinnsikt og er blottet for empati. Han er selvsagt preget av oppveksten, men det er aldri en unnskyldning.  Jeg har fulgt ham opp, uten resultat. Det er derfor jeg er sliten og lei, og jeg trengte en real utblåsning. Broren min har vært et samtaleemne i åresvis, og mannen min og unga er ferdig med ham. Det er jeg også, men er som sagt konfliksky og jobber med motet til å si permanent nei. 

Det løpet er kjørt for lenge siden. Jeg har hatt "ansvaret" for ham siden 90-tallet. Da han var single, før noen av oss fikk barn. Jeg har ikke tall på hvor mange kameler jeg har svelget de siste 25 årene. Da han var gift og ungene var små, var de også her. Hun feiret ikke jul og han hadd ikke, så hvis barna hans skulle oppleve jul, måtte de komme hit for å bake og feire. Jeg har 3 egne barn, og måtte være den som passet på og ga opplevelser til 2 til i førjulstida og ellers. 

Hvor mye skal min familie bli belastet for at han skal slippe å kjenne på konsekvenser av egne handlinger? 

Høres veldig koselig ut. Vil aldri skje. Han vil aldri bidra på den måten, han har ikke sine egne unger og mine vil ikke være med ham på noe, dessverre.

Tro meg... Hun vet. Hun har hjulpet ham ca. 3 måneder hvert år siden ungene ble født og fram til de ble flyttet i fosterhjem. Hun er riktig nok blitt fysisk syk nå, men hun er ellers oppegående. Men vi snakker da om en dysfunksjonell bestemor som har hjulpet en aldeles dysfunksjonell familie. Hun vet alt som har skjedd der, men føler ikke ansvar siden hun ikke har tatt ansvar for egne handlinger i vår oppvekst. 

Jeg også har alltid hatt et håp om at min side av familien kan bli fikset, men jeg innser at det aldri vil skje, og da må jeg jobbe meg opp et mot il å stopp til all kontakt. Han kommer aldri til å få tilbake ungene mer enn det samværet han har nå, og jeg ønsker heller å ha kontakt med barna gjennom fosterfamiliene enn via ham. 

 

Anonymkode: 8ee7d...2d7

Ok  Da ble alt lett å forstå fra din side. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (42 minutter siden):

Kjenner ingen med Asperger som oppfører seg sånn. Sønnen min har Asperger, og er stille, rolig, høflig og hensynsfull. Svært godt likt av andre voksne, da han oppfører seg så bra. 

Anonymkode: 989a2...2cd

Men det er bare en med autisme. De er ikke like alle sammen. Noen er agressive, noen er ikke. Noen tar hensyn, andre ikke.

De aller fleste med autisme trenger oppfølging som barn for å klare seg som voksne

Anonymkode: 5338e...b65

[Anonym bruker]

Jeg syns du skal ha alt annet enn dårlig samvittighet for å ikke invitere din bror. Du har prøvd å forklare, men han viser at han ikke forstår. Jeg syns at din oppgave er å beskytte barna dine, men også lære dine barn at slike typer mennesker finnes og at slike mennesker må unngås uavhengig om det er familie. Din mor fortsetter omsorgssvikten ovenfor deg ved å overføre deg dårlig samvittighet. Den kan du sende tilbake til henne. Håper at du har kontakt med ditt/dine tantebarn slik at du kan forklare barndommen fra ditt ståsted når de blir eldre, det kan bli et viktig bidrag for deres utvikling.

Anonymkode: a703a...e3e

[Anonym bruker]

Du skal være tydelig og streng med deg selv. Det er dine tre barn som er viktigst. Deretter mannen din og de to ulykkelige tantebarna.

Jeg ville tippe at du har en omsorgsrolle som mer mer enn stor nok med dette, og du må prioritere ned en voksen mann som ikke vil hjelpe seg selv.

Spør deg selv hver gang den dårlige samvittigheten og skammen/konfliktskyheten dukker opp: Ønsker jeg å prioritere energien min akkurat her - eller er det andre personer som trenger meg, som jeg skal bruke energi på? Faktum er at du ikke kan strekke deg uendelig uten at det går utover deg selv og dine nærmeste. Ved å prioritere ham ned, velger du samtidig å ha overskudd til de som betyr mest og som er mest sårbare.

La han leve sitt eget liv og fikse sin egen julaften. 

 

Anonymkode: f20e3...93e

[Anonym bruker]

Kjære HI! 

Vær så snill, stå på ditt! 

Han har fått tilbud, han har avslått, da er det faktisk helt greit at han ligger som han har redet. Denne fyren trenger du virkelig ikke i livet ditt, velg ham bort permanent. Ærlig talt, en så atal type hadde jeg virkelig ikke sluppet inn i huset mitt! 

Feir jul med dine egne og med svigers med verdens beste samvittighet. En voksen bror er ikke ditt ansvar. 

Anonymkode: 05716...e17

[Anonym bruker]

Jeg synes du kun skal ha ordentlig GOD samvittighet for alt du har gjort opp gjennom, fra du selv var ung og som voksen. Du er tydelig i språket, men du når ikke inn. Det er ikke ditt ansvar. Du har gått mye lenger enn mange andre ville klart og du har all rett til å nyte denne julen og alle de neste 40 årene med GOD samvittighet sammen med de du og de du er glad i vil feire med. Voksne ufordragelige voldelige jævler er ikke ditt ansvar. Du har virkelig gjort mer enn nok. At noen her prøver å tøye strikken i alle sine svar sier alt om dem.

Anonymkode: e62e2...51c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

...

 

Jeg skrev at de var i fosterhjem i hovedinnlegget. Tro meg, jeg har snakket med barnevernet mange ganger, vært i 5 timers politiavhør, bidratt til å få ham dømt, hjulpet ham med straffen og konfliktrådet. Jeg purret på barnevernet når de lot ting ta for lang tid og jeg så at han ikke klarte å endre seg. Jeg har alltid satt ungene hans ve og vel før ham.  

Moren min har hjulpet ham flere måneder i året tidligere, fordi verken han eller (nå eks) kona klarte å ta seg av to unger. Nå er hun blitt eldre, syk og kan ikke komme til Norge lenger. Hun har vært bosatt 25 år i utlandet. Faren hans er over 80 og aldri bodd i nærheten av Norge. Foreldrene til eksen er døde for 20 år siden, og resten av hennes familie bor på andre siden av jordkloden. 

Han har fått tilbud om hjelp mange ganger, men han prioriterer jobb og penger. Helsestasjonen og barnevernet prøvde også. Han har ingen spesifikk diagnose. Mest sannsynlig er han narsissist, og mangler totalt selvinnsikt og er blottet for empati. Han er selvsagt preget av oppveksten, men det er aldri en unnskyldning.  Jeg har fulgt ham opp, uten resultat. Det er derfor jeg er sliten og lei, og jeg trengte en real utblåsning. Broren min har vært et samtaleemne i åresvis, og mannen min og unga er ferdig med ham. Det er jeg også, men er som sagt konfliksky og jobber med motet til å si permanent nei. 

....

Tro meg... Hun vet. Hun har hjulpet ham ca. 3 måneder hvert år siden ungene ble født og fram til de ble flyttet i fosterhjem. Hun er riktig nok blitt fysisk syk nå, men hun er ellers oppegående. Men vi snakker da om en dysfunksjonell bestemor som har hjulpet en aldeles dysfunksjonell familie. Hun vet alt som har skjedd der, men føler ikke ansvar siden hun ikke har tatt ansvar for egne handlinger i vår oppvekst. 

Jeg også har alltid hatt et håp om at min side av familien kan bli fikset, men jeg innser at det aldri vil skje, og da må jeg jobbe meg opp et mot il å stopp til all kontakt. Han kommer aldri til å få tilbake ungene mer enn det samværet han har nå, og jeg ønsker heller å ha kontakt med barna gjennom fosterfamiliene enn via ham. 

 

Anonymkode: 8ee7d...2d7

Jeg fjernet det som ikke var svar til meg.

Jeg tror ikke jeg gjorde klart nok hva jeg mente ang. barnevernet, da jeg skrev at jeg synes du bør kontakte dem. Jeg hadde fått med meg at det er deg ungene kan takke for å ha sluppet unna den alvorlige omsorgssvikten fra din bror. All ære til deg for det du har gjort!

Det jeg mente var at når han fremdeles er så ille som han faktisk er, og han også nekter behandling, og ikke minst det at han påfører ungene sine skyldfølelse når han gjør seg til offer fordi "stakkars han som må være helt alene på julaften". Det han gjør der er også ganske grov omsorgssvikt, fordi det kommer fra en narcissist som allerede har latt barna gjennomgå grov omsorgssvikt i årevis. Det du fanger opp der, at han manipulerer deg via sine unger ved å gi ungene skyldfølelse for at han er alene i julen, det er en slik ting som kan være veldig vanskelig for både fosterfamilie og barnevernet å fange opp. Det er imidlertid en form for psykisk vold han fortsatt utsetter ungene sine for. Og det er akkurat det jeg mener barnevernet må få vite om, slik at de kan beskytte hans barn bedre.

Jeg skriver dette fordi jeg kjenner til en sak hvor psykopatisk forelder, som ligner mye på din bror, fortsatte psykisk vold mot barna, selv ved samvær med tilsyn (det ble ikke snakket norsk ved samvær og saksbehandler fra bv som var med på tilsyn kunne ikke språket som ble snakket mellom forelder og barn og greide derfor ikke å fange opp det som faktisk skjedde). Barna ble mer og mer preget, og heldigvis var det en person som stod dem nær som fikk mistanke og spurte ene barnet rett ut. Da viste det seg hvor preget barna ble av det forelder sa under samvær. Hverken fosterfamilie eller barnevernet hadde greid å fange det opp heller. Men da den jeg kjenner varslet barnevernet om hvordan forelderen fortsatt holdt på, da ble samvær begrenset enda mer og det ble i tillegg lagt helt bestemte rammer for disse samværene med tilsyn (språk, fysisk nærhet m.m.). Barna selv fortalte at de egentlig ikke ønsket mer kontakt med forelder, men foreldres krav står sterkt. Poenget mitt var bare at barn som fortsatt har samvær med slike som din bror, de blir fortsatt utsatt for psykisk vold, og derfor jeg mente du, som trolig er den ene som ser dette, bør melde fra om det til barnas saksbehandler hos bv. I den saken jeg kjenner har de som varslet fått god kontakt med fosterfamilie og ser barna jevnlig og har de på besøk - så det du ønsker, å holde kontakten via fosterforeldrene og barnevernet, det kan fungere fint Du kan også formelt bli avlastningshjem for ungene, og vil da få en liten kompensasjon fra for det, og kan også få støtte til aktiviteter dere ev. gjør med ungene ved spesielle anledninger.

Jeg ser at det jeg skrev ang. din mor ble helt feil mtp at dere er vokst opp med omsorgssvikt selv, og at hun tydelig ikke har selvinnsikt i hva hun har gjort mot deg og din bror. Om det ikke var så trist for din del, så hadde det nesten vært komisk at din mor har krevd og fortsetter å kreve så enormt mye mer av deg som din brors søster, enn din mor noengang har stilt krav til seg selv.

Det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest det du har skrevet i det lange svaret ditt til flere, det er at jeg beundrer styrken du viser! Jeg vet ikke om du er klar over det selv?

Bare alt du gjorde for dine tanteunger, forsøkte å ta det opp med din bror og så stod på barnas side mot din bror (og ev. mor) ved kontakt med barnevernet, ved å vitne i rettssak. Den prosessen krever styrke, Hi, og du gjorde det og er fremdeles engasjert og bryr deg om ungene og ønsker kontakt med dem. Du har vist mye styrke i mange år før det, med at du på flere måter har tatt ansvar for din bror også. På mange måter har du vært den oppegående og stabile forelderen i familien hvor du selv var/er barn. Det setter spor. Og likevel har du greid deg godt, fått egen familie og barn, stått på for dine tanteunger, til og med støttet en bror og mor som egentlig ikke fortjener det. Du har tatt ansvar for eget liv - helt motsatt av din mor og bror. Det at du har gjort det har nok ført til at både din mor og din bror lener seg til deg, forventer at du skal fikse ting for dem, slik du alltid har gjort. Det er ikke bra for deg. Og det er ikke bra for dem heller, at du fortsetter med det.

Fordi du har tatt/fått den rollen i familien som du har, så tror jeg det er naturlig at du sliter med grensesetting. Kanskje du skal vurdere å få noen timer til en terapeut, for å snakke om dette? For jeg er ikke i tvil om at du vil lære deg å sette tydelige grenser for deg selv. Jeg tror egentlig at du kan det, for du har styrken til det, det mener jeg du har vist. Problemet er kanskje heller at problemet er å takle det at både din mor og din bror manipulerer deg, spiller på dine følelser, din skyldfølelse, din ansvarsfølelse - og at det er vondt for deg.

Jeg synes du skal sette grenser for din bror. Men ikke bare si at "jeg vil ikke ha noe med deg å gjøre", for da vil han og din mor trolig bare fortsette å forsøke å manipulere deg. Still krav til ham! Vis til det at fagfolk har sagt at han trenger profesjonell hjelp, og at du er enig i det og at du gjerne har kontakt med ham og gjerne vil gå i familieterapi med ham - men da først etter at han har gått minimum et halvt eller ett år regelmessig til psykolog først. Om han nekter, da viser du bare til at det er han som sitter på nøkkelen her, hvis han viser at han tar ansvar for egen psykiske helse og jobber med seg selv, da kan dere ha kontakt, men inntil han gjør dette så kan dere ikke ha kontakt, for nå må du beskytte din egen familie. Hver gang han eller din mor da ev. protesterer så kan du sette deg selv på en innlært "repeat" og bare gjenta "Profesjonelle har sett at du (han) trenger hjelp over tid, og du er enig, fordi hans adferd er blitt en for stor belastning for familien. Vil han ha kontakt med familien, da må han først bevise at han følger opp egen nødvendig behandling. Og så spør om han har tenkt å skaffe seg psykolog." Om han ikke vil eller ikke har gjort det, da kan du heller si at han kan kontakte deg når han har gjort det og si at dette er fullt og helt opp til ham selv.

Hvis du stiller et slikt krav til ham, da holder du på en måte speilet foran ham hver gang han forsøker å manipulere eller kritisere deg. Ikke gå inn i noen diskusjon om dette med hverken ham eller din mor - vil han (ev. dem) ha kontakt med deg, da må han ta ansvar for eget liv og helse og søke hjelp og gå i behandling så lenge som nødvendig. Så kan du ev. strekke deg til å si at når han har gått hos psykolog en periode, så kan du bli med og snakke om den omsorgssvikten dere begge ble utsatt for, om han synes det er vanskelig. Men igjen - kun hvis han selv har gått i behandling en periode først.

Hi - på sett og vis var/er du selv det barnet din brors barn har vært. Du har tross dette vist at du har en enorm styrke til å stille opp for hans barn på de måtene som har vært nødvendig. Og du har greid det. DU har gjort det! Se om du kan bruke den styrken din til å også sette grenser for deg selv. Setter du grenser overfor din bror med å sette krav som gjør at videre kontakt er helt opp til at han (hvis han skaffer seg psykolog og går i behandling over tid), så tror jeg det vil være lettere for deg å opprettholde den grensen, bare vise til at du vil ha kontakt når han tar ansvar for å gå i behandling, og at så lenge han ikke gjør det, da er det hans valg å ikke ha kontakt med familien, fordi da må familien beskytte seg fra ham.

Hvis du leser både eget hovedinnlegg, og spesielt det lange samlesvaret ditt til flere, men leser det som om det var en annen som hadde skrevet det - da tror jeg du vil se den voldsomme styrken du faktisk har i deg, HI. Bruk den, for det kan du. Sett grenser ved å stille krav som gjør at din bror må følge opp. Og få noen til å snakke med selv, om du trenger det. For det du har opplevd gjennom livet og den kampen du har tatt for dine tanteunger seneste årene, det er tøft og krevende.

❤️

Anonymkode: 31cd9...2dd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 timer siden):

Her høres det ut som at broren din har en diagnose som ingen har klart å fange opp, og dermed har han ikke fått den hjelpen han trenger…

Jeg sier ikke at han ikke er slitsom altså. For det er han nok. Men jeg kjenner igjen noe av det du sier i en diagnose min sønn har, og jeg håper så inderlig at familien hans ikke utstøter han når han er voksen. At han får den hjelpen han trenger nå som barn og at han blir møtt på en god måte av søsken som voksen.

Her er det kanskje fornektelse i barndommen, eller rett og slett for lite kunnskap som er årsaken til at det er blitt som det er blitt. Og jeg forstår fortsatt at det er slitsomt

Anonymkode: 5338e...b65

Kanskje du kan øve sønnen din i å ikke være drittsekk da, mens du fortsatt har ham hjemme. Fortelle ham at når man plager andre blir man mislikt. 

Anonymkode: 5a0ca...2b0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 timer siden):

Har han asperger? 

Anonymkode: fa7fb...900

Mye fordommer omkring Aspergers syndrom ute og går… man blir ikke selvopptatt, grådig og frekk av det, altså! Noe av det sosiale samspillet er vanskelig for folk med Aspergers. Men de mangler ikke empati og utsetter ikke andre for overlast! 

Anonymkode: 5a0ca...2b0

[Anonym bruker]

NotNaomi skrev (15 timer siden):

Jeg skjønner ikke helt hvordan du klarer å si at dere vil feire med svigerforeldre og at det er nok, men at du ikke klarer å si fra når han spiser godteriet til barna dine, eller nekter dem å se på gavene? Det er jo strengt tatt ditt ansvar å hindre at barna dine blir utsatt for sånne ubehageligheter? 

Jeg skjønner jo også at moren din syns det er leit at han blir alene, i likhet med at sønnen hans syns det. 

Samtidig så kan du ikke fordra broren din ( at han trekker seg unna sosialt pga BV er helt forståelig. Det er nok mye skam involvert ) og du bestemmer selv hvem du vil ha der på julaften. Du har jo din rett på å be hvem du vil, men tenk litt på konsekvenser. For din egen del altså. Dette vil både barna hans og barna dine vite om og huske når de blir voksne. At dette kan være av de tingene som blir tatt opp og du kan bli konfrontert med. Jeg tror mange vil synes det er dårlig å ikke be en bror som sitter alene på julaften, for er det en gang i året man skal inkludere, så er det da. 

Jeg syns det er en veldig kjip situasjon, og jeg syns jo synd på broren din. Samtidig forstår jeg jo deg også. Man kan få problemer når man misliker noen sterkt nok, så jeg dømmer deg ikke på noen måte. 

Hva av det hi forteller gjør at du syns synd på mannen?

At du ikke klarer å se situasjoner uavhengig av din personlige erfaring er jo svært symptomatisk på det meste av det du skriver om. 

Anonymkode: d96bd...060

[Anonym bruker]

Du høres ut som et fantastisk menneske 🥰 Har ingen gode råd utover det som har kommer om at det ikke er ditt ansvar. Men vil bare si at du er veldig imponerende. 

Anonymkode: 27425...66f

[Gjest NotNaomi]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Hva av det hi forteller gjør at du syns synd på mannen?

At du ikke klarer å se situasjoner uavhengig av din personlige erfaring er jo svært symptomatisk på det meste av det du skriver om. 

Anonymkode: d96bd...060

Nå utdypet hun det etterhvert hvor jeg lett så det fra hennes sted.

Det er vel ganske vanlig og ganske lurt å skrive fra egne erfaringer. Fins det noen som er mer irriterende enn folk som skal komme med sitt syn og råde noen uten at de aner hva de prater om? 

[Anonym bruker]

NotNaomi skrev (3 minutter siden):

Nå utdypet hun det etterhvert hvor jeg lett så det fra hennes sted.

Det er vel ganske vanlig og ganske lurt å skrive fra egne erfaringer. Fins det noen som er mer irriterende enn folk som skal komme med sitt syn og råde noen uten at de aner hva de prater om? 

Veldig mange av oss godtok hi sine ord om hvor ille det var uten å grave, spør og sette spørsmålstegn ved det hun selv skrev i hi. Hvis du ikke vet hva du prater om kan du jo prøve å være stille?

Anonymkode: d96bd...060

[Gjest NotNaomi]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Veldig mange av oss godtok hi sine ord om hvor ille det var uten å grave, spør og sette spørsmålstegn ved det hun selv skrev i hi. Hvis du ikke vet hva du prater om kan du jo prøve å være stille?

Anonymkode: d96bd...060

Eller jeg kan prøve å forstå. Og da spør jeg. Så nå kan du stikke og krangle med noen andre, for jeg gidder ikke. Trodde du hadde forstått det men..