Føler meg totalt mislykka 😞

[Anonym bruker]

Hei damer! Trenger å få luftet litt å i håp om å få gode, konkrete råd fra dere her. Jeg har gjennom hele oppveksten hatt perioder med motgang, men alltid kommet meg gjennom. Jeg var gift med en mann i 15 år og har to barn med han. Forholdet var veldig toxic og til slutt klarte jeg ikke mer å forlot han. Perioden når det stå på det verste med han før jeg avsluttet forholdet var jeg også utmattet av å jobbe, ta meg av barna, økonomi, husarbeid å alt annet.
Han hadde også jobb, men bidro ikke med så mye annet enn å hente barna fra barnehagen. Middagen lagde jeg dagen før slik at de skulle bare varme det. Jeg var også i en bilulykke, etter det ramlet bare problemene en etter en 😞 Mistet jobben, familien og huset vi leide var alt for dyr for meg alene. Jeg var sykemeldt i 1 år etter alt dette.

Min familie klarte å overtale meg til å flytte hjem igjen, de lovet meg å hjelpe til med henting av barna når jeg fant ny jobb. Jeg har bodd hos foreldrene mine i snart 1,5 år og foreldrene mine har aldri hentet barna. De reiser stadig vekk til utlandet. 
Dette må være den dummeste valget jeg har tatt. Jeg forstår dem at jeg blir en slags byrde, Men føler meg dum og latterliggjort. De bor i tillegg på ett sted der det er helt umulig for meg  å rekke jobb eller henting av barna pga kø i rushtiden. (De bor landlig). Jeg har tatt jobber gjennom vikar byråer litt her og der. Siden sommer har jeg ikke hatt jobb og kontoen er helt tom:( Jeg betaler heldigvis ikke husleie hos foreldrene mine, de ville ikke ha det. Det setter jeg stor pris på. Jeg får nå aap pga nedsatt arbeidsevne, men det er ikke mange kr. Får totalt 10500 kr i mnd. Hvor meste av parten går til regninger. Jeg har søkt mange jobber men får ingen napp, har ingen spesiell høy utdanning. Dagene mine går ut på at jeg leverer barna på skolen kommer hjem legger meg i senga igjen da kroppen min henger ikke med lenger. Er rett og slett deprimert.
Det som gjør meg mest bekymra er at jeg kjenner ikke meg selv lenger, jeg har ingen nettverk da min sjalue eksmann lot meg aldri være sosial med vennene mine. Sakte men sikkert forsvant alle😞 Jobben som jeg trivdes godt i ble dratt fra meg pga jeg var midlertidlig. Det såret også utrolig mye. Følte meg null verdt.
Jeg ville tilbake på jobb to måneder etter ulykken tross alt jeg ikke var klar å var redd at jeg kom til og miste plassen min, men de ville ikke ha meg tilbake og mage følelsen min var helt riktig på at de ikke ville følte meg null verdt. 
Jeg blir skremt at jeg ikke  klarer å tenke klart, ta enkle avgjørelser, taleevnen min er helt på jorda. Jeg klarer ikke lenger å flette setninger sammen en gang. Jeg høres ut som en 4 åring som prøver å si noe. Når noen har samtaler med meg så er ikke fokuset i samtalen. Når jeg skal rydde eller gjøre noe så surrer jeg bare. Jeg glemmer veldig mye etc.
 Jeg er rett og slett blitt dum og hjelpeløs. Selvtilliten min er ødelagt og føler meg totalt mislykket 😣😔😭 Barna mine er min eneste motivasjon til å stå opp fra sengen 😔 Jeg er helt sikker på at både eksen min og faren min som jeg bor hos er narsissist. Forholdet med faren min var helt på trynet når jeg var yngre. 
Bør jeg flytte ut? Har dere råd på hvordan jeg kan få meg en jobb utenom bemanningsbyrå? Kan nav hjelpe? Jeg har søkt om kommunal bolig men ikke fått svar. Men kommunal bolig vet jeg heller ikke hvordan jeg får betalt med den inntekten jeg får. Jeg og barna deler et rom på 13 kvm, det tærer også på psyken. 
 

Anonymkode: e8c8e...d23

[Anonym bruker]

Jeg vet sannelig ikke hva jeg skal svare, men jeg sender deg en klem. Du har nok stanget hodet i bunnen nå, og da kan det være vanskelig å se veien opp igjen, men den er der, jeg lover.

Får du en kommunal bolig vil du også kunne søke bostøtte og supplerende sosialstønad i tillegg til AAP for å klare deg.

Nav kan hjelpe med å finne jobb, eller en annen vei ut. Når du er på aap skal du jo ha en oppfølgingsplan og sammen med nav prøve å komme deg i jobb igjen.

Går du til psykolog? Jeg tror du trenger noen å snakke med, sortere tankene osv.

Ønsker deg alt godt, og lykke til ♥️

Anonymkode: 03e14...042

[Anonym bruker]

Kanskje tiden ikke er inne for å gjøre store endringer i livet. Men søke hjelp? Har du prøvd psykolog? 

Anonymkode: ea4d7...09d

[Anonym bruker]

Du er absolutt ikke mislykket, Hi!

Tvert om er du en som har holdt ut langt mer enn noen burde i forholdet du var i. Og tross at det var så usunt for deg så fant du styrke i deg selv til å bryte ut av forholdet. Det viser at du har styrke i deg. Du viser også stor vilje til å jobbe, og det viser at du har mye å bidra med når du blir friskere også. Arbeidsplasser trenger personer som ønsker å jobbe.

Mulig jeg tar feil, men jeg får inntrykk av at hovedfokuset har vært på følgene etter ulykken du var utsatt for. Jeg tror fokus for behandling må rettes minst like mye mot det at du trolig er traumatisert etter så mange år i et usunt forhold. Når man får litt avstand fra det "akutte" (det å bo med en så toxic mann), så kommer gjerne reaksjonene på at man har holdt ut og holdt seg oppe i altfor mange år, og så all energien fysisk og mentalt man må gjennom for å bryte ut. Da er det ganske vanlig å "falle sammen", ev. bli deprimert, slite med konsentrasjon osv. og også andre fysiske problemer. Et så toxic forhold som du levde i hindret mest trolig også din tilheling etter ulykken du var utsatt for.

Var jeg deg tror jeg at jeg ville tatt kontakt med Krisesenteret i nærheten av der du bor nå. https://www.krisesenter.com/finn-ditt-krisesenter/

Grunnen til det er todelt. Det ene er at du kan trenge den kompetansen og erfaringen de på et Krisesenter har med kvinner som har levd i veldig usunne forhold. De kan hjelpe deg og ungene i en overgangsfase, hjelpe deg med søknader osv., hjelpe deg med kontakter til de som kan hjelpe deg med følgene av det du er blitt utsatt for. De kan støtte deg slik at du f.eks. også får hjelp av kommunens økonomiske rådgiver, slik at du kan finne løsninger for deg og ungene.

Den andre grunnen til at jeg tenker Krisesenteret kanskje er rette plass er det at du skriver at din far trolig er narcissist. Å bo så tett på din far vil mye trolig retraumatisere/trigge deg mtp. det usunne forholdet med din eksmann. Så på en måte har du byttet én dårlig ektemann med å være avhengig av en annen mann som er veldig usunn å bo sammen med over tid.

Jeg tror du må komme deg ut av dine foreldres hus, og det kan Krisesenteret mye mulig også hjelpe deg med, hvis du forteller dem både om din eksmann og hvordan din far faktisk er.

Du skriver ikke noe om at barnas far betaler bidrag, men om du ikke får det, søk om å få bidrag til å gå gjennom Nav også.

Men ring Krisesenteret, de kan støtte deg og hjelpe deg ut av dette. For årsaken til at du er der du er nå, det er mangeårige traumer, og det vil du ikke bli bra av hvis du fortsetter å bo med din narcissistiske far. Derfor tenker jeg du dobbelt opp har gode grunner for å kontakte Krisesenteret.

Bruk den styrken du har vist deg selv at du har inni deg - og ta kontakt med Krisesenteret, og be om å få en time hos dem for samtale/råd i første omgang. Og så er du rett og slett dønn ærlig om hvordan din eksmann var og hvordan din far er, og hvordan du har det selv nå.

❤️

Anonymkode: 5d279...c4e

[Anonym bruker]

Vil bare si at jeg håper du får en ny start og god ønsker for det nye året ❤️

Anonymkode: 2b4c8...0c6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Du er absolutt ikke mislykket, Hi!

Tvert om er du en som har holdt ut langt mer enn noen burde i forholdet du var i. Og tross at det var så usunt for deg så fant du styrke i deg selv til å bryte ut av forholdet. Det viser at du har styrke i deg. Du viser også stor vilje til å jobbe, og det viser at du har mye å bidra med når du blir friskere også. Arbeidsplasser trenger personer som ønsker å jobbe.

Mulig jeg tar feil, men jeg får inntrykk av at hovedfokuset har vært på følgene etter ulykken du var utsatt for. Jeg tror fokus for behandling må rettes minst like mye mot det at du trolig er traumatisert etter så mange år i et usunt forhold. Når man får litt avstand fra det "akutte" (det å bo med en så toxic mann), så kommer gjerne reaksjonene på at man har holdt ut og holdt seg oppe i altfor mange år, og så all energien fysisk og mentalt man må gjennom for å bryte ut. Da er det ganske vanlig å "falle sammen", ev. bli deprimert, slite med konsentrasjon osv. og også andre fysiske problemer. Et så toxic forhold som du levde i hindret mest trolig også din tilheling etter ulykken du var utsatt for.

Var jeg deg tror jeg at jeg ville tatt kontakt med Krisesenteret i nærheten av der du bor nå. https://www.krisesenter.com/finn-ditt-krisesenter/

Grunnen til det er todelt. Det ene er at du kan trenge den kompetansen og erfaringen de på et Krisesenter har med kvinner som har levd i veldig usunne forhold. De kan hjelpe deg og ungene i en overgangsfase, hjelpe deg med søknader osv., hjelpe deg med kontakter til de som kan hjelpe deg med følgene av det du er blitt utsatt for. De kan støtte deg slik at du f.eks. også får hjelp av kommunens økonomiske rådgiver, slik at du kan finne løsninger for deg og ungene.

Den andre grunnen til at jeg tenker Krisesenteret kanskje er rette plass er det at du skriver at din far trolig er narcissist. Å bo så tett på din far vil mye trolig retraumatisere/trigge deg mtp. det usunne forholdet med din eksmann. Så på en måte har du byttet én dårlig ektemann med å være avhengig av en annen mann som er veldig usunn å bo sammen med over tid.

Jeg tror du må komme deg ut av dine foreldres hus, og det kan Krisesenteret mye mulig også hjelpe deg med, hvis du forteller dem både om din eksmann og hvordan din far faktisk er.

Du skriver ikke noe om at barnas far betaler bidrag, men om du ikke får det, søk om å få bidrag til å gå gjennom Nav også.

Men ring Krisesenteret, de kan støtte deg og hjelpe deg ut av dette. For årsaken til at du er der du er nå, det er mangeårige traumer, og det vil du ikke bli bra av hvis du fortsetter å bo med din narcissistiske far. Derfor tenker jeg du dobbelt opp har gode grunner for å kontakte Krisesenteret.

Bruk den styrken du har vist deg selv at du har inni deg - og ta kontakt med Krisesenteret, og be om å få en time hos dem for samtale/råd i første omgang. Og så er du rett og slett dønn ærlig om hvordan din eksmann var og hvordan din far er, og hvordan du har det selv nå.

❤️

Anonymkode: 5d279...c4e

Her var der mange fine råd.

Ønsker deg alt godt. Du er ikke mislykket.

Anonymkode: aaacd...7d7

[Anonym bruker]

Kjære HI, du er ikke mislykket. Uheldig kanskje, og for ikke å snakke om at du har gått så lenge med plager og traumer at du ikke ser at dette kan bli bedre med riktige grep. 

Jeg har en lignende historie uten at jeg orker å gå i detaljer, men jobb, skilsmisse, bilulykke osv. Kjenner meg igjen i det du sier, og jeg gikk også for lenge før jeg fikk hjelp. Men økonomisk sett har jeg fått hjelp fra starten, så jeg har akkurat den biten på stell, og resten er jeg under behandling for.

Snakk med fastlege og nav. Få alle økonomiske ytelser på stell. Du kvalifiserer ganske sikkert til AAP. Får du overgangsstønad? Får du bostøtte? Snakk med kommunen ang startlån, leie bolig via de eller hva som enn går an i din situasjon. 

Så får du behandling for traumer og "utbrenthet". Les deg opp på dette. Går man for lenge så blir man utmattet, man finner ikke ord, man glemmer ting. Det gjelder å karre seg opp til overflaten igjen, selv om det tar tid. 

Anonymkode: 22d40...80e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Hei damer! Trenger å få luftet litt å i håp om å få gode, konkrete råd fra dere her. Jeg har gjennom hele oppveksten hatt perioder med motgang, men alltid kommet meg gjennom. Jeg var gift med en mann i 15 år og har to barn med han. Forholdet var veldig toxic og til slutt klarte jeg ikke mer å forlot han. Perioden når det stå på det verste med han før jeg avsluttet forholdet var jeg også utmattet av å jobbe, ta meg av barna, økonomi, husarbeid å alt annet.
Han hadde også jobb, men bidro ikke med så mye annet enn å hente barna fra barnehagen. Middagen lagde jeg dagen før slik at de skulle bare varme det. Jeg var også i en bilulykke, etter det ramlet bare problemene en etter en 😞 Mistet jobben, familien og huset vi leide var alt for dyr for meg alene. Jeg var sykemeldt i 1 år etter alt dette.

Min familie klarte å overtale meg til å flytte hjem igjen, de lovet meg å hjelpe til med henting av barna når jeg fant ny jobb. Jeg har bodd hos foreldrene mine i snart 1,5 år og foreldrene mine har aldri hentet barna. De reiser stadig vekk til utlandet. 
Dette må være den dummeste valget jeg har tatt. Jeg forstår dem at jeg blir en slags byrde, Men føler meg dum og latterliggjort. De bor i tillegg på ett sted der det er helt umulig for meg  å rekke jobb eller henting av barna pga kø i rushtiden. (De bor landlig). Jeg har tatt jobber gjennom vikar byråer litt her og der. Siden sommer har jeg ikke hatt jobb og kontoen er helt tom:( Jeg betaler heldigvis ikke husleie hos foreldrene mine, de ville ikke ha det. Det setter jeg stor pris på. Jeg får nå aap pga nedsatt arbeidsevne, men det er ikke mange kr. Får totalt 10500 kr i mnd. Hvor meste av parten går til regninger. Jeg har søkt mange jobber men får ingen napp, har ingen spesiell høy utdanning. Dagene mine går ut på at jeg leverer barna på skolen kommer hjem legger meg i senga igjen da kroppen min henger ikke med lenger. Er rett og slett deprimert.
Det som gjør meg mest bekymra er at jeg kjenner ikke meg selv lenger, jeg har ingen nettverk da min sjalue eksmann lot meg aldri være sosial med vennene mine. Sakte men sikkert forsvant alle😞 Jobben som jeg trivdes godt i ble dratt fra meg pga jeg var midlertidlig. Det såret også utrolig mye. Følte meg null verdt.
Jeg ville tilbake på jobb to måneder etter ulykken tross alt jeg ikke var klar å var redd at jeg kom til og miste plassen min, men de ville ikke ha meg tilbake og mage følelsen min var helt riktig på at de ikke ville følte meg null verdt. 
Jeg blir skremt at jeg ikke  klarer å tenke klart, ta enkle avgjørelser, taleevnen min er helt på jorda. Jeg klarer ikke lenger å flette setninger sammen en gang. Jeg høres ut som en 4 åring som prøver å si noe. Når noen har samtaler med meg så er ikke fokuset i samtalen. Når jeg skal rydde eller gjøre noe så surrer jeg bare. Jeg glemmer veldig mye etc.
 Jeg er rett og slett blitt dum og hjelpeløs. Selvtilliten min er ødelagt og føler meg totalt mislykket 😣😔😭 Barna mine er min eneste motivasjon til å stå opp fra sengen 😔 Jeg er helt sikker på at både eksen min og faren min som jeg bor hos er narsissist. Forholdet med faren min var helt på trynet når jeg var yngre. 
Bør jeg flytte ut? Har dere råd på hvordan jeg kan få meg en jobb utenom bemanningsbyrå? Kan nav hjelpe? Jeg har søkt om kommunal bolig men ikke fått svar. Men kommunal bolig vet jeg heller ikke hvordan jeg får betalt med den inntekten jeg får. Jeg og barna deler et rom på 13 kvm, det tærer også på psyken. 
 

Anonymkode: e8c8e...d23

Snakk med NAV

Anonymkode: d9396...9ed