Har du noen som er der for deg?

[Anonym bruker]

Har slitt lenge psykisk med angst og depresjon og stress. Har begynt hos psykolog, og der fikk han meg til å innse at jeg egentlig ikke har noen som tar vare på meg, eller er der for meg når jeg trenger det. Ikke noe sikkerhetsnett og ikke noe nettverk.

Jeg har mamma, men hun er gammel og lever i sin boble, hun må jeg ta vare på. Har en bror som også lever i sin boble, ufør og alene. Han må jeg ta vare på. Har en mann, men vi er ikke kjærester mer, bare bor under samme tak, og jeg føler meg som en mor til ham. Han må minnes på ting, må mase på og han gjør lite på eget initiativ. Han må jeg passe på, og får ikke noe igjen. Han har alltid vært sånn at han ikke gidder gjøre noe som ikke gir ham noe. 

Så har jeg to barn. Eldste er tenåring og i full opposisjon. Kamp hver dag, så henne må jeg passe på og få pepper fra daglig. Yngste sliter med diverse utfordringer som også gjør at mye er en kamp. Må også passes på.

Selvsagt får jeg mye fra barna bare ved å ha dem, men de gjør jo ikke noe for meg, og heller ikke deres jobb å ta seg av meg.

Venner har jeg egentlig ikke. Ingen jeg treffer, bare noen på snap og Facebook som jeg mld litt med. Og litt kontakt med noen foreldre til barna. Igjen, ingen som tar seg av meg, eller bryr seg om meg egentlig.

Har ikke tenkt over det før, at jeg bare gir og gir uten egentlig å få noe tilbake. Ikke at jeg har forventet drt, jeg liker å gi, men han satte fokus på det og sa det ikke var rart jeg er sliten. Og det er kanskje ikke det? Trodde mange hadde det som meg, men kanskje ikke? 

Anonymkode: 0c255...e99

[Anonym bruker]

Det er nok veldig mange som har det som deg. De du prater litt med på snap og Facebook. Hva med å ta iniativ til å invitere en av dem til en tur eller et cafebesøk?

Anonymkode: 286f9...eee

[Anonym bruker]

Ja. Jeg er heldig og har flere som er der for meg. Foreldre, mann og noen gode venner.

Anonymkode: 08633...337

[Anonym bruker]

Jeg har det helt likt som deg. Jeg har ingen «voksen» i livet mitt og det preger meg skikkelig. Har gått på dps (pga andre ting) og tematisert nøyaktig det samme 

Anonymkode: fba56...b7a

[Anonym bruker]

Jeg har det ganske likt som deg, men jeg har en søster da, som bryr seg om meg selv om hun bor på andre kanten av landet og ikke er en del av hverdagen min.

Anonymkode: ba6aa...333

[Anonym bruker]

Når jeg har angst og er skikkelig langt nede så er det kun moren min og lillesøsteren min jeg klarer å støtte meg til. De har begge to vært gjennom det samme så de vet hva jeg går gjennom. Så selv om jeg er 35 år så vet jeg at jeg ringe å overnatte hos en av de når jeg ikke har taklet å være alene. Jeg har kjæreste også foresten som prøver vel å være støttende men er ikke såå god på det.

Anonymkode: 5d92e...7fb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (21 timer siden):

Jeg har det helt likt som deg. Jeg har ingen «voksen» i livet mitt og det preger meg skikkelig. Har gått på dps (pga andre ting) og tematisert nøyaktig det samme 

Anonymkode: fba56...b7a

Ingen bekjente du kan bli litt bedre kjent med?

Anonymkode: 286f9...eee

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (40 minutter siden):

Ingen bekjente du kan bli litt bedre kjent med?

Anonymkode: 286f9...eee

Joda. Men jeg har ikke en som er der for meg uten forbehold. Har ingen som «passer på meg» når jeg trenger det. Ingen voksne. Jeg er den voksne i alle relasjoner jeg har 

Anonymkode: fba56...b7a

[Anonym bruker]

Ingen. Ikke en gang nærmeste familie. Det er lesten ingen som har tid til andre lenger. Og jeg skyver alle unna, så da ender det opp med at jeg står alene. Jeg har kommet til et punkt det jeg har tenkt at om jeg skulle dø nå, så hadde det vært helt greit, og kanskje også velkomment. Og det tør jeg ikke si til noen.

Anonymkode: b6552...566

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 22.11.2022 den 21.35):

Har slitt lenge psykisk med angst og depresjon og stress. Har begynt hos psykolog, og der fikk han meg til å innse at jeg egentlig ikke har noen som tar vare på meg, eller er der for meg når jeg trenger det. Ikke noe sikkerhetsnett og ikke noe nettverk.

Jeg har mamma, men hun er gammel og lever i sin boble, hun må jeg ta vare på. Har en bror som også lever i sin boble, ufør og alene. Han må jeg ta vare på. Har en mann, men vi er ikke kjærester mer, bare bor under samme tak, og jeg føler meg som en mor til ham. Han må minnes på ting, må mase på og han gjør lite på eget initiativ. Han må jeg passe på, og får ikke noe igjen. Han har alltid vært sånn at han ikke gidder gjøre noe som ikke gir ham noe. 

Så har jeg to barn. Eldste er tenåring og i full opposisjon. Kamp hver dag, så henne må jeg passe på og få pepper fra daglig. Yngste sliter med diverse utfordringer som også gjør at mye er en kamp. Må også passes på.

Selvsagt får jeg mye fra barna bare ved å ha dem, men de gjør jo ikke noe for meg, og heller ikke deres jobb å ta seg av meg.

Venner har jeg egentlig ikke. Ingen jeg treffer, bare noen på snap og Facebook som jeg mld litt med. Og litt kontakt med noen foreldre til barna. Igjen, ingen som tar seg av meg, eller bryr seg om meg egentlig.

Har ikke tenkt over det før, at jeg bare gir og gir uten egentlig å få noe tilbake. Ikke at jeg har forventet drt, jeg liker å gi, men han satte fokus på det og sa det ikke var rart jeg er sliten. Og det er kanskje ikke det? Trodde mange hadde det som meg, men kanskje ikke? 

Anonymkode: 0c255...e99

Jeg har det nesten som deg. Men jeg er så heldig at jeg har en venninne. Som bor langt unna og som jeg treffer ca en gang i året. Men hun er der og jeg kan snakke med henne om alt. Innså egentlig nå hvor heldig jeg er. Og at ensomheten i det daglige kunne vært verre. Håper du kan bli bedre kjent med en eller annen, slik at du ikke fortsetter å være så alene. Klem

Anonymkode: 8a665...7de

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 timer siden):

Ingen. Ikke en gang nærmeste familie. Det er lesten ingen som har tid til andre lenger. Og jeg skyver alle unna, så da ender det opp med at jeg står alene. Jeg har kommet til et punkt det jeg har tenkt at om jeg skulle dø nå, så hadde det vært helt greit, og kanskje også velkomment. Og det tør jeg ikke si til noen.

Anonymkode: b6552...566

Trist å lese.

Anonymkode: a5157...138

[Anonym bruker]

Jeg er heldig. Har foreldre, svigerforeldre, mann, barn og noen veldig gode venninner som jeg har kjent nesten hele livet. Er jeg syk og mannen borte, passer alle på å hjelpe eller komme med middager ol, for å gi et eksempel.

Anonymkode: 03946...253

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (21 timer siden):

Ingen. Ikke en gang nærmeste familie. Det er lesten ingen som har tid til andre lenger. Og jeg skyver alle unna, så da ender det opp med at jeg står alene. Jeg har kommet til et punkt det jeg har tenkt at om jeg skulle dø nå, så hadde det vært helt greit, og kanskje også velkomment. Og det tør jeg ikke si til noen.

Anonymkode: b6552...566

Det bør du, trist å høre at du har det slik. God digital klem til deg❤️

Anonymkode: 03946...253

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 22.11.2022 den 21.35):

Har slitt lenge psykisk med angst og depresjon og stress. Har begynt hos psykolog, og der fikk han meg til å innse at jeg egentlig ikke har noen som tar vare på meg, eller er der for meg når jeg trenger det. Ikke noe sikkerhetsnett og ikke noe nettverk.

Jeg har mamma, men hun er gammel og lever i sin boble, hun må jeg ta vare på. Har en bror som også lever i sin boble, ufør og alene. Han må jeg ta vare på. Har en mann, men vi er ikke kjærester mer, bare bor under samme tak, og jeg føler meg som en mor til ham. Han må minnes på ting, må mase på og han gjør lite på eget initiativ. Han må jeg passe på, og får ikke noe igjen. Han har alltid vært sånn at han ikke gidder gjøre noe som ikke gir ham noe. 

Så har jeg to barn. Eldste er tenåring og i full opposisjon. Kamp hver dag, så henne må jeg passe på og få pepper fra daglig. Yngste sliter med diverse utfordringer som også gjør at mye er en kamp. Må også passes på.

Selvsagt får jeg mye fra barna bare ved å ha dem, men de gjør jo ikke noe for meg, og heller ikke deres jobb å ta seg av meg.

Venner har jeg egentlig ikke. Ingen jeg treffer, bare noen på snap og Facebook som jeg mld litt med. Og litt kontakt med noen foreldre til barna. Igjen, ingen som tar seg av meg, eller bryr seg om meg egentlig.

Har ikke tenkt over det før, at jeg bare gir og gir uten egentlig å få noe tilbake. Ikke at jeg har forventet drt, jeg liker å gi, men han satte fokus på det og sa det ikke var rart jeg er sliten. Og det er kanskje ikke det? Trodde mange hadde det som meg, men kanskje ikke? 

Anonymkode: 0c255...e99

St mange har det likt gjør det ikke bedre

Anonymkode: 64a44...786

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 22.11.2022 den 21.35):

Har slitt lenge psykisk med angst og depresjon og stress. Har begynt hos psykolog, og der fikk han meg til å innse at jeg egentlig ikke har noen som tar vare på meg, eller er der for meg når jeg trenger det. Ikke noe sikkerhetsnett og ikke noe nettverk.

Jeg har mamma, men hun er gammel og lever i sin boble, hun må jeg ta vare på. Har en bror som også lever i sin boble, ufør og alene. Han må jeg ta vare på. Har en mann, men vi er ikke kjærester mer, bare bor under samme tak, og jeg føler meg som en mor til ham. Han må minnes på ting, må mase på og han gjør lite på eget initiativ. Han må jeg passe på, og får ikke noe igjen. Han har alltid vært sånn at han ikke gidder gjøre noe som ikke gir ham noe. 

Så har jeg to barn. Eldste er tenåring og i full opposisjon. Kamp hver dag, så henne må jeg passe på og få pepper fra daglig. Yngste sliter med diverse utfordringer som også gjør at mye er en kamp. Må også passes på.

Selvsagt får jeg mye fra barna bare ved å ha dem, men de gjør jo ikke noe for meg, og heller ikke deres jobb å ta seg av meg.

Venner har jeg egentlig ikke. Ingen jeg treffer, bare noen på snap og Facebook som jeg mld litt med. Og litt kontakt med noen foreldre til barna. Igjen, ingen som tar seg av meg, eller bryr seg om meg egentlig.

Har ikke tenkt over det før, at jeg bare gir og gir uten egentlig å få noe tilbake. Ikke at jeg har forventet drt, jeg liker å gi, men han satte fokus på det og sa det ikke var rart jeg er sliten. Og det er kanskje ikke det? Trodde mange hadde det som meg, men kanskje ikke? 

Anonymkode: 0c255...e99

Hvilke råd kommer psykologen med?

Anonymkode: 286f9...eee