Til deg som er ufør

[Anonym bruker]

Hva var verst med å bli ufør?

Sykdommen i seg selv, plager og det å ikke få gjort det du vil i seg selv? Økonomisk? Sosialt? Skam? Ensomhet? Kjedelig liv?

Jeg er dessverre på vei dit nå, og har fullstendig panikk. For alt det over. Hvordan skal det gå med livet mitt og økonomien vår. Her er det jeg som tjener mest, så vil jo merke det veldig. 

Når jeg ikke jobber fungerer jeg greit hjemme da, får vært med på det meste ungene skal som oppvisninger osv. For da kan jeg jo hvile dagen(e) etter. Så akkurat sånn sett med familien blir livet litt bedre, da kan jeg bruke all energi på dem, istedenfor å stresse og slite meg ut på det lille jeg fortsatt jobber. 

Men jeg vil ikke dette, men ser ingen annen utvei heller. Lehenmin sier hele tiden at det ikke må være permanent, at jeg kan begynne å jobbe igjen senere om jeg blir friskere. Men kommer folk seg tilbake på jobb etter å ha blitt ufør? 

Sykdommen jeg har kan bli borte, men krever nok at jeg tar det med ro noen år. 

Anonymkode: b65dc...ffb

[Anonym bruker]

Jeg er ikke ufør, men kjenner noen som er. Det verste for de er nok at de mister muligheten til å bidra til samfunnet. Og det kan jeg godt forstå! Jeg var selv syk lenge, og dette kverna i hodet mitt hver dag. Hva om jeg blir ufør? Hva om jeg ikke kan bidra til samfunnet? Hva om jeg ikke kan stå opp og ha noe å gå til?
 Jeg tror det viktigste er å akseptere det. Det er sånn livet ditt er nå. Det er ikke skrevet i stein at det er for alltid! Selv har jeg 3 barn, og nå som yngste er 9 år og har sluttet på organisert idrett så har jeg all verdens med overskudd og tid. Tid til meg selv, tid til å hvile, tid til å hente meg inn. Når barna dine er større krever de deg ikke på samme måte og du kan kanskje gå tilbake i jobb. 
Jeg kjenner en som ble ufør, men etterhvert begynte å jobbe igjen og nå jobber mer enn 100%. Det er mulig! 

Anonymkode: 69d65...dcd

[Anonym bruker]

Det verste var å har fått en sykdom som begrenset meg. Det var ikke lenger min vilje som satte grensene for hva jeg kunne gjøre. Jeg nektet full ufør og fant, med god hjelp av NAV, en annen type jobb enn det jeg hadde der jeg fungerer 50%. Da jobber jeg man, ons, fre og kan hvile meg de dagene mellom. Det går veldig fint i sommerhalvåret, men er et slit om vinteren, men jeg trenger jobb og kolleger, så jeg gir meg ikke. Økonomisk hadde det vært en krise om jeg ikke var gift med en mann med god inntekt. Det skulle selvsagt ha gått, men vi måtte ha lagt om på mange vaner og kuttet ut en del ting. Skam har jeg ikke kjent på. Jeg har ikke gjort noe for å få denne sykdommen og det er ingenting jeg kan gjøre for å bli kvitt den. Det eneste jeg kan er å holde den i sjakk med medisiner og å unngå infeksjoner. Sånn sett var pandemien nesten en gave. Alle som var syke holdt seg hjemme og jeg var friskere enn på mange år fordi jeg ikke plukket opp luftveisinfeksjoner overalt. Kan delvis ufør være en mulighet for deg? Jobbe med noe et par dager i uka?  

Anonymkode: 1965b...dd6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (41 minutter siden):

Det verste var å har fått en sykdom som begrenset meg. Det var ikke lenger min vilje som satte grensene for hva jeg kunne gjøre. Jeg nektet full ufør og fant, med god hjelp av NAV, en annen type jobb enn det jeg hadde der jeg fungerer 50%. Da jobber jeg man, ons, fre og kan hvile meg de dagene mellom. Det går veldig fint i sommerhalvåret, men er et slit om vinteren, men jeg trenger jobb og kolleger, så jeg gir meg ikke. Økonomisk hadde det vært en krise om jeg ikke var gift med en mann med god inntekt. Det skulle selvsagt ha gått, men vi måtte ha lagt om på mange vaner og kuttet ut en del ting. Skam har jeg ikke kjent på. Jeg har ikke gjort noe for å få denne sykdommen og det er ingenting jeg kan gjøre for å bli kvitt den. Det eneste jeg kan er å holde den i sjakk med medisiner og å unngå infeksjoner. Sånn sett var pandemien nesten en gave. Alle som var syke holdt seg hjemme og jeg var friskere enn på mange år fordi jeg ikke plukket opp luftveisinfeksjoner overalt. Kan delvis ufør være en mulighet for deg? Jobbe med noe et par dager i uka?  

Anonymkode: 1965b...dd6

Jeg jobber to dager i uka nå når jeg er frisk nok til det. Men jeg mister de to dagene om jeg blir ufør. Og da er det ikke så lett å få ny jobb som jeg greier og som er like fleksibel. Bare tanken på å skulle skaffe ny jobb utmatter meg, så det vet jeg ikke om vil gå. 

Anonymkode: b65dc...ffb

[Anonym bruker]

Det er en sorgprosess, og det tar tid å akseptere og falle til ro i situasjonen. Egentlig tror jeg aldri jeg fullt ut vil akseptere det.

Jeg kjempet imot ufør i mange år, og prøvde lenge å stå i 10-30% jobb, men jeg "smalt hodet i veggen" gang på gang og måtte tilslutt gi opp.

Når nav selv lurte på om jeg ikke trengte en coatch som kunne hjelpe meg å roe ned og slutte stille så høye krav til meg selv skjønte jeg jo selv at det kanskje var på tide å gi opp... Det ble noen tårer gitt, både hos lege, på sykehus og hos nav.

Jeg prøver så godt jeg kan å holde motet oppe, si til meg selv at man må akseptere de kortene livet har gitt, og spille så godt som råd er med den hånden man har. Men det er tidvis vanskelig, skal ikke legge skjul på det.

Jeg har aldri følt på skam, eller følt jeg har måttet forsvare for folk at jeg er ufør. Men jeg er ufør pga fysisk sykdom, jeg tror det er vanskeligere for de som er uføre pga psykiske ting?

Økonomisk går det jo rundt, selv om vi ville hatt en helt annen økonomisk frihet om jeg var frisk.

Det verste er det sosiale, at man faller litt utenfor. Særlig i møte med nye mennesker er det vanskelig synes jeg.

Anonymkode: 18184...563

[Anonym bruker]

Det verste var å vente på å slippe å få jobbe. 

Anonymkode: 3f0a9...3c2

[Anonym bruker]

Jeg gikk på en liten smell da jeg ble ufør, for det føltes så endelig. Og jeg skulle jo gjort hva som helst for å jobbe, savner veldig det sosiale ved å jobbe, og jeg har alltid trent mye, så det savner jeg mye. 

Jeg har hatt diagnose på 3 fysiske sykdommer, og 2 psykiske siden jeg var barn, men jeg har jobbet og stått på, men har jo gradvis blitt verre, så ble jeg og 100% alene med 2 barn, og jeg ble syk da jeg akkurat var ferdig med bachelorgraden min, og hadde vært i ny jobb i 6 uker. Da gikk jeg på veggen så det smalt, og det dukket opp 2 kroniske sykdommer til. Da jeg var sykemeldt og første året på AAP, så var jeg veldig optimistisk, og trodde jeg skulle komme meg tilbake til jobb, om så bare 50%. Men jo lenger tiden gikk, så måtte jeg bare innse at det går ikke nå.

Jeg tror jeg aldri kommer tilbake til arbeidslivet. Håper jeg skal bli bedre, men jeg er nå 46 år, og frisk blir jeg ikke. Blir jeg bedre, så vil jeg trene, gå lange turer, være sammen med barna mine, kanskje barnebarn etterhvert, venner, reise osv. 

Jeg er alene, og har minstesats, men det går fint, jeg eier min egen bolig, har ikke bil.

Anonymkode: 47964...a69

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Jeg er ikke ufør, men kjenner noen som er. Det verste for de er nok at de mister muligheten til å bidra til samfunnet. Og det kan jeg godt forstå! Jeg var selv syk lenge, og dette kverna i hodet mitt hver dag. Hva om jeg blir ufør? Hva om jeg ikke kan bidra til samfunnet? Hva om jeg ikke kan stå opp og ha noe å gå til?
 Jeg tror det viktigste er å akseptere det. Det er sånn livet ditt er nå. Det er ikke skrevet i stein at det er for alltid! Selv har jeg 3 barn, og nå som yngste er 9 år og har sluttet på organisert idrett så har jeg all verdens med overskudd og tid. Tid til meg selv, tid til å hvile, tid til å hente meg inn. Når barna dine er større krever de deg ikke på samme måte og du kan kanskje gå tilbake i jobb. 
Jeg kjenner en som ble ufør, men etterhvert begynte å jobbe igjen og nå jobber mer enn 100%. Det er mulig! 

Anonymkode: 69d65...dcd

Hva legger du i "ikke bidra til samfunnet"? 

Anonymkode: 54031...508

[Anonym bruker]

Akkurat da jeg endelig ble innvilget uføretrygd følte jeg bare lettelse. For da hadde jeg jo slitt med sykdom og manglende forståelse her og der i rundt 10 år. Å gå på AAP er å leve i uvisse og det er utrolig lite utbetalt. Da jeg tilslutt gikk over til uføretrygd ble utbetalingen flere tusen mer og da først ble ting stabilt og jeg slapp presset ved å prøve å prestere ting jeg ikke klarer. 

Det verste for meg er når folk spør hva jeg jobber med og jeg må fortelle at jeg er ufør. Det er litt sånn at jeg da føler meg langt ned i rang. Dessverre. 

Anonymkode: 54031...508

[Blop]

For meg er det definitivt sykdommen jeg har som er det verste. Jeg har på en måte rutiner i hverdagen som gjør at jeg har den sosiale kontakten jeg trenger, og skam har jeg aldri følt på. Jeg har kreft og jeg blir ikke frisk. 

 

Anonym bruker skrev (15 minutter siden):

Det verste for meg er når folk spør hva jeg jobber med og jeg må fortelle at jeg er ufør. Det er litt sånn at jeg da føler meg langt ned i rang. Dessverre. 

Anonymkode: 54031...508

Håper du slutter å føle på det. Livet skjer faktisk, og sykdom er ikke noe vi velger. 

[Anonym bruker]

Ensomheten. Når du blir ufør gidder ikke nav å bry seg mer, heller ikke arbeidsplassen (logisk nok siden du ikke skal tilbake). Alle mine venner jobber på dagtid og har mer enn nok med familieliv etterpå.

Jeg er ufør på 6. året og savner jobben min hver dag. Det å kunne føle seg til nytte, bli sett av andre, ha gode kolleger, få nye input på jobb og i samtaler, på kurs, lære nye ting og at andre har bruk for min kompetanse. 
jeg hater å måtte bruke så mye tid og energi på sykdom og sykehus. Å måtte ta valg hele tiden pga manglende energi og vondter.

Anonymkode: 9724e...d81

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (59 minutter siden):

Hva legger du i "ikke bidra til samfunnet"? 

Anonymkode: 54031...508

Jobbe, være viktig, være en ressurs på jobb, kollega, bidragsyter etc. Men det er hva jeg hadde tenkt. Jeg tenker ikke det om andre. Sykdom er ikke noe man velger 

Anonymkode: 69d65...dcd

[Anonym bruker]

Syns ikke du skal tenke slik du gjør selv om jeg skjønner det.

Må innrømme at jeg ikke er uføre selv, og skal egentlig ikke uttale meg, men velger å gjøre det likevel.

For å bli uføre må man først gå gjennom en periode med sykemelding etterfulgt av AAP først.
Du blir ikke mer ensom nå.
Livet ditt kommer ikke til å endre seg mye annet en at nå får du mer ro og sikkerhet da uføre ikke har en sluttdato dersom du ikke ønsker det selv.

Nå får du tid til å prøve å bli frisk, komme deg. Kanskje prøve å finne ut hva du faktisk kan klare å gjøre ut fra de forutsetningene du har.
Uføre er ikke nødvendigvis endelig, kjenner flere som har klart å komme seg tilbake i arbeid etter noen år som uføre.

Akkurat nå må du bruke den energien du har på familien og barna så får du se hva du orker når de blir eldre.

Masse lykke til

Anonymkode: 3d6dc...6f4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Syns ikke du skal tenke slik du gjør selv om jeg skjønner det.

Må innrømme at jeg ikke er uføre selv, og skal egentlig ikke uttale meg, men velger å gjøre det likevel.

For å bli uføre må man først gå gjennom en periode med sykemelding etterfulgt av AAP først.
Du blir ikke mer ensom nå.
Livet ditt kommer ikke til å endre seg mye annet en at nå får du mer ro og sikkerhet da uføre ikke har en sluttdato dersom du ikke ønsker det selv.

Nå får du tid til å prøve å bli frisk, komme deg. Kanskje prøve å finne ut hva du faktisk kan klare å gjøre ut fra de forutsetningene du har.
Uføre er ikke nødvendigvis endelig, kjenner flere som har klart å komme seg tilbake i arbeid etter noen år som uføre.

Akkurat nå må du bruke den energien du har på familien og barna så får du se hva du orker når de blir eldre.

Masse lykke til

Anonymkode: 3d6dc...6f4

Per i dag jobber jeg litt da, så har jo kollegaer som jeg møter litt. Og er "med" på mailer og julebord osv. Det mister jeg. 

For meg er nok skammen verst, kommer ikke til å tørre si det til folk. Sikkert fordi jeg har psykisk sykdom, ikke noe fysisk. 

Og økonomien. Jeg tjener nesten en million. Og ufør er 66 %av 5G, som er ca halvparten av det. 66% av halve lønna. Nesten bare kvart lønn. Og da vil jeg fremdeles tjene mer enn mannen, så han tjener dårlig. Det vil vi kjenne! Og det er liksom der jeg er. Bli bedre, men fattig? Fortsette som nå, med kaos i hodet og stress og angst i kroppen, men med trygg økonomi?

Vet at dårlig økonomi i seg selv er en kraftig trigger for stress og angst, så kanskje det faktisk blir verre?

Anonymkode: b65dc...ffb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Per i dag jobber jeg litt da, så har jo kollegaer som jeg møter litt. Og er "med" på mailer og julebord osv. Det mister jeg. 

For meg er nok skammen verst, kommer ikke til å tørre si det til folk. Sikkert fordi jeg har psykisk sykdom, ikke noe fysisk. 

Og økonomien. Jeg tjener nesten en million. Og ufør er 66 %av 5G, som er ca halvparten av det. 66% av halve lønna. Nesten bare kvart lønn. Og da vil jeg fremdeles tjene mer enn mannen, så han tjener dårlig. Det vil vi kjenne! Og det er liksom der jeg er. Bli bedre, men fattig? Fortsette som nå, med kaos i hodet og stress og angst i kroppen, men med trygg økonomi?

Vet at dårlig økonomi i seg selv er en kraftig trigger for stress og angst, så kanskje det faktisk blir verre?

Anonymkode: b65dc...ffb

Fattig? 

Anonymkode: b05d5...385

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Per i dag jobber jeg litt da, så har jo kollegaer som jeg møter litt. Og er "med" på mailer og julebord osv. Det mister jeg. 

For meg er nok skammen verst, kommer ikke til å tørre si det til folk. Sikkert fordi jeg har psykisk sykdom, ikke noe fysisk. 

Og økonomien. Jeg tjener nesten en million. Og ufør er 66 %av 5G, som er ca halvparten av det. 66% av halve lønna. Nesten bare kvart lønn. Og da vil jeg fremdeles tjene mer enn mannen, så han tjener dårlig. Det vil vi kjenne! Og det er liksom der jeg er. Bli bedre, men fattig? Fortsette som nå, med kaos i hodet og stress og angst i kroppen, men med trygg økonomi?

Vet at dårlig økonomi i seg selv er en kraftig trigger for stress og angst, så kanskje det faktisk blir verre?

Anonymkode: b65dc...ffb

Hvis du blir ufør  pga angst og stress så kan det vel være en mulighet å bytte arbeid?

Anonymkode: 69d65...dcd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Fattig? 

Anonymkode: b05d5...385

Ja, vi blir jo det sammenliknet med nå. Man har jo gjerne utgifter også deretter. Er ikke slik at vi pleide ha igjen særlig mye hver mnd. Bot på dyrt sted, har to biler, gammelt hus som trenger mye strøm. Det koster og med en så drastisk nedgang vil vi kjenne oss fattige ja 

Anonymkode: b65dc...ffb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Ja, vi blir jo det sammenliknet med nå. Man har jo gjerne utgifter også deretter. Er ikke slik at vi pleide ha igjen særlig mye hver mnd. Bot på dyrt sted, har to biler, gammelt hus som trenger mye strøm. Det koster og med en så drastisk nedgang vil vi kjenne oss fattige ja 

Anonymkode: b65dc...ffb

Skjønner at du går ned inntekt og at dere har utgifter etter inntekt, men tenkte bare at fattig var å dra det langt. 

Anonymkode: b05d5...385

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Skjønner at du går ned inntekt og at dere har utgifter etter inntekt, men tenkte bare at fattig var å dra det langt. 

Anonymkode: b05d5...385

Jeg tror du skjønte hva jeg mente.

Anonymkode: b65dc...ffb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (38 minutter siden):

Jeg tror du skjønte hva jeg mente.

Anonymkode: b65dc...ffb

Jeg skjønner. Håper at du får ro og kan komme tilbake i jobb på sikt og det livet du/dere har. God bedring. 

Anonymkode: b05d5...385