Jeg kan ikke stole på min mor

[Anonym bruker]

Mamma er gift for andre gang. Men en mann som ikke er spesielt fan av meg. Jeg har utagert mye i ungdommen, og det synes ikke han noe særlig om. Vi tolererer hverandre, og er hyggelige med hverandre, og det er det.

For et par år siden fortalte jeg mamma min dypeste hemmelighet. Jeg brukte over 30 år på å fortelle henne dette. Jeg vet ikke hvorfor jeg var så dum, men jeg trodde jeg kunne stole på henne 100%.

I helgen får jeg vite at hun har fortalte både dette og andre ting jeg har fortalt henne i fortrolighet videre til min stefar. Hun mener at hun ikke kan bes om å ha hemmeligheter for sin mann. Jeg sa da at dette ikke var hennes hemmeligheter å fortelle, og at deler av årsaken til at jeg utagerte i ungdommer var jo nettopp fordi jeg trodde hun da alt videre til ham. At alt jeg slet med da ble sagt videre og at jeg ikke hadde noen jeg kunne stole på. Nå er jo det bevist….

Så sier hun at jeg overreagerer. At vi alle er forskjellige og må bære over med hverandre. For jeg var heller ikke feilfri.

Er dette virkelig en overreaksjon? Jeg ble ikke sint og skrek eller noe. Jeg ble skuffet og det rant noen tårer. Jeg følte meg sviktet av mamma. 

Anonymkode: a047c...b06

[Anonym bruker]

Forstår hva du  mener. Jeg fortalte og mamma en av mine dyperste, innerste hemmeligheter. Det var vondt å dele, men ikke like vond som reaksjonen. Hun begynte å hylgrine, ble sykemeldt, dro til psykolog, og fortalte alle på jobb hvorfor hun var borte...

Det er ingen overreaksjon fra deg. Man skal kunne stole på sine aller aller nærmeste. 

Anonymkode: c53d1...b85

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Forstår hva du  mener. Jeg fortalte og mamma en av mine dyperste, innerste hemmeligheter. Det var vondt å dele, men ikke like vond som reaksjonen. Hun begynte å hylgrine, ble sykemeldt, dro til psykolog, og fortalte alle på jobb hvorfor hun var borte...

Det er ingen overreaksjon fra deg. Man skal kunne stole på sine aller aller nærmeste. 

Anonymkode: c53d1...b85

Så ille er ikke min mor. Men hun mener at man ikke kan ha hemmeligheter for partneren sin. At det blir vanskelig for henne å bære på hemmeligheter for sin nærmeste. Men dette var ikke hennes hemmelighet. Det var min, og jeg mener at jeg skal kunne bestemme hvem den skal deles med. Nå vet jeg jo at mamma forteller det videre, så jeg kan aldri fortelle henne noe igjen. Men hun mener litt at det er jeg som må forstå henne, ikke omvendt. Jeg må forstå at hun ikke kan ha hemmeligheter for sin mann. Jeg har vært så uendelig naiv.. 

Anonymkode: a047c...b06

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Så ille er ikke min mor. Men hun mener at man ikke kan ha hemmeligheter for partneren sin. At det blir vanskelig for henne å bære på hemmeligheter for sin nærmeste. Men dette var ikke hennes hemmelighet. Det var min, og jeg mener at jeg skal kunne bestemme hvem den skal deles med. Nå vet jeg jo at mamma forteller det videre, så jeg kan aldri fortelle henne noe igjen. Men hun mener litt at det er jeg som må forstå henne, ikke omvendt. Jeg må forstå at hun ikke kan ha hemmeligheter for sin mann. Jeg har vært så uendelig naiv.. 

Anonymkode: a047c...b06

Moren din tar feil. Dine hemmeligheter er det opp til deg å dele. Uavhengig av hvem hun tenker hun "må" dele det med. Det er kun egne hemmeligheter man kan fortelle andre, ikke andres. Kjenner jeg blir trist på dine vegne. 
Da vet du jo, dessverre, at du ikke kan fortelle henne noe...

Anonymkode: c53d1...b85

[Anonym bruker]

Da har du lært på den harde måten. Jeg har også lært å ikke fortelle alt til min mor. Å ha en mor jeg ikke kan snakke fortrolig med kan være vanskelig, heldigvis finner man etterhvert andre som man kan stole på. Jeg har en god venninne og min mann,  som fyller tomrommet min mor har laget. Kanskje du også har en annen du kan snakke med. Hvis ikke, kan dagboken være en god trøst.

Anonymkode: 8d7a3...6d9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Da har du lært på den harde måten. Jeg har også lært å ikke fortelle alt til min mor. Å ha en mor jeg ikke kan snakke fortrolig med kan være vanskelig, heldigvis finner man etterhvert andre som man kan stole på. Jeg har en god venninne og min mann,  som fyller tomrommet min mor har laget. Kanskje du også har en annen du kan snakke med. Hvis ikke, kan dagboken være en god trøst.

Anonymkode: 8d7a3...6d9

Jeg har andre, men jeg ble bare så vanvittig skuffet. Og så sier hun at skuffelsen er en overreaksjon, og at hennes mann aldri vil si dette videre til noen. Og at om det finnes en person i denne verden som støtter meg 100% så er det henne. Men jeg føler meg bare så uendelig sviktet…. Og den følelsen sitter skikkelig i. 

Anonymkode: a047c...b06

[Anonym bruker]

Din mor er et rasshøl. Jeg ville skreket og hylt litt, understreket at jeg aldri noensinne kommer til å fortelle henne noe igjen, og holdt kontakten på et minimum fremover. 

Anonymkode: 78e69...a2d

[Anonym bruker]

Dette var leit å høre.
Jeg har også en mor jeg ikke har tillit til/ikke kan stole på. Jeg må holde henne på en armlengdes avstand. Hun har nok borderline personlighetsforstyrrelse. Det vil si, jeg vet ikke om hun har fått diagnosen, men hun har samtlige symptomer. Det var min psykolog som gjorde meg oppmerksom på dette, og jeg leste meg opp og det stemte.

Så jeg melder henne kanskje én gang i måneden, og vi treffes noen få ganger i året. Hadde det vært opp til henne hadde det nok vært 20 meldinger hver dag, ofte og lange telefonsamtaler og ofte treff med masse drama, kritikk og beskyldninger.

For mange år siden var jeg på ferie med henne, og jeg hadde med meg digitalkameraet mitt. Hun spurte om hun kunne koble det til PCn sin og hente ut bildene mine fra ferien. Jeg sa nei, og at jeg hadde også personlige, private bilder fra FØR ferien som jeg ikke ville dele med henne, men at jeg skulle sende henne bildene etter at jeg kom hjem. Jeg tok meg en hvil, og da jeg sto opp igjen satt hun og gikk gjennom bildene mine på PCn sin.

HELDIGVIS var det ikke noen seksualiserte bilder eller lignende, men dette er et veldig konkret eksempel på at jeg IKKE kan stole på henne, i det hele tatt.

Heldigvis har jeg verdens beste mann som jeg har full tillit til, og han respekterer mine og andres grenser, som man jo skal gjøre! Men for meg som er vokst opp med en som ikke gjør det føles det fortsatt fantastisk. 

Anonymkode: 71a96...01c

[Anonym bruker]

Min mor har alltid vært der for meg. Hun har ikke snoket, og har alltid stått på min side i nesten alt. Det er kanskje derfor jeg ble så skuffet. Det var bare den mistanken i ungdommen, og nå får jeg vite at den var rett. Det er kanskje derfor jeg ble så skuffet. 

Anonymkode: a047c...b06

[prekæs]

Hun kan holde hemmeligheter for sin mann. De fleste av oss kan få betroelser både fra venner og barn, vi fint kan holde tett om til ektefelle. Det kan være mange grunner til at man ikke deler. Det kan være skuffelser som ville blitt utløst og spesielle sykdommer man ikke vil dele med noen andre enn folk man stoler på. Din mor eier seg selv og sine tanker. Det er langt i fra sånn at alt må deles. Ville aldri stolt på en mor som diskuterte mine tanker på den måten.

[Anonym bruker]

prekæs skrev (6 minutter siden):

Hun kan holde hemmeligheter for sin mann. De fleste av oss kan få betroelser både fra venner og barn, vi fint kan holde tett om til ektefelle. Det kan være mange grunner til at man ikke deler. Det kan være skuffelser som ville blitt utløst og spesielle sykdommer man ikke vil dele med noen andre enn folk man stoler på. Din mor eier seg selv og sine tanker. Det er langt i fra sånn at alt må deles. Ville aldri stolt på en mor som diskuterte mine tanker på den måten.

Og det var ikke en gang tankene mine. Jeg klarte endelig å fortelle henne at jeg var blitt seksuelt misbrukt av en besteforelder i 7 år…. Og så fortalte hun det videre som om det var verdens mest naturlige ting…

Anonymkode: a047c...b06

[prekæs]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Og det var ikke en gang tankene mine. Jeg klarte endelig å fortelle henne at jeg var blitt seksuelt misbrukt av en besteforelder i 7 år…. Og så fortalte hun det videre som om det var verdens mest naturlige ting…

Anonymkode: a047c...b06

Det er faktisk utilgivelig. Skulle det blitt tatt videre, burde hun tatt det med fagpersoner, sammen med deg.

[Anonym bruker]

prekæs skrev (39 minutter siden):

Det er faktisk utilgivelig. Skulle det blitt tatt videre, burde hun tatt det med fagpersoner, sammen med deg.

Ja, jeg kommer meg ikke over skuffelsen.. 

Anonymkode: a047c...b06

[Anonym bruker]

Jeg ringte henne i dag for å prøve å snakke om dette. Hun var kort, og forklarte at vi fra nå av skulle ha «et rent profesjonelt forhold» altså hvor hun kan lage avtaler om å få se barna mine, ellers ikke noe.

Føler meg bare helt tom. Har jeg skuffet henne så mye bare ved å fortelle hvordan jeg føler det? Føler alt er min feil nå og at jeg har gjort noe galt…

Anonymkode: a047c...b06

[*Miss Marple*]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Jeg ringte henne i dag for å prøve å snakke om dette. Hun var kort, og forklarte at vi fra nå av skulle ha «et rent profesjonelt forhold» altså hvor hun kan lage avtaler om å få se barna mine, ellers ikke noe.

Føler meg bare helt tom. Har jeg skuffet henne så mye bare ved å fortelle hvordan jeg føler det? Føler alt er min feil nå og at jeg har gjort noe galt…

Anonymkode: a047c...b06

Dette er jo ikke normal oppførsel. Har hun ingen trøst å gi mtp hva du opplevde? Var det en av hennes foreldre som misbrukte deg? Kan hun være i sjokk og bebreide seg for å ikke oppdage hva du ble utsatt for? 
 

Du har ikke gjort noe galt her! Den tanken må du legge fra deg umiddelbart. 

[Anonym bruker]

*Miss Marple* skrev (18 minutter siden):

Dette er jo ikke normal oppførsel. Har hun ingen trøst å gi mtp hva du opplevde? Var det en av hennes foreldre som misbrukte deg? Kan hun være i sjokk og bebreide seg for å ikke oppdage hva du ble utsatt for? 
 

Du har ikke gjort noe galt her! Den tanken må du legge fra deg umiddelbart. 

Det var ikke hennes foreldre. Ja, hun sliter med at hun ikke visste noe, for hun mener at sånne ting skal mødre vite. Hun vil ikke snakke med meg om det eller gi trøst fordi det er vanskelig for henne. Jeg har brukt 30 år på bearbeiding, hun har ikke fått tid til det enda. Ikke at jeg trenger trøst heller. Og ikke er det sånn at jeg mener hun har noe skyld i det.

Jeg spurte om vi kunne snakke for å rense luften, men har ikke fått svar.

Jeg er vant til å ta skylden. Det er alltid jeg som beklager. Jeg har beklaget at jeg fortalte det. For jeg visste ikke hvor vanskelig det skulle være for henne. Jeg har beklaget at jeg utagerte som følge av dette. Jeg har beklaget alt, og likevel så er det ikke godt nok..

Anonymkode: a047c...b06

[Anonym bruker]

Kjære deg. Jeg jobber på et familievernkontor, og hos oss ville du og din mor kunne få møte en terapeut med erfaring med lignende saker. Det hun har gjort mot deg er forferdelig, men kanskje det kan repareres. Ta kontakt med ditt familievernkontor og inviter med deg moren din til en samtale.

Føler med deg ❤️

Anonymkode: 31a39...583

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Kjære deg. Jeg jobber på et familievernkontor, og hos oss ville du og din mor kunne få møte en terapeut med erfaring med lignende saker. Det hun har gjort mot deg er forferdelig, men kanskje det kan repareres. Ta kontakt med ditt familievernkontor og inviter med deg moren din til en samtale.

Føler med deg ❤️

Anonymkode: 31a39...583

Hun har fått tilbud om å delta i timer med psykologen min og pårørende-timer, men har takket nei til alt. Hun er ikke interessert i min psykiske helse

Anonymkode: a047c...b06

[Himmel og hav]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg ringte henne i dag for å prøve å snakke om dette. Hun var kort, og forklarte at vi fra nå av skulle ha «et rent profesjonelt forhold» altså hvor hun kan lage avtaler om å få se barna mine, ellers ikke noe.

Føler meg bare helt tom. Har jeg skuffet henne så mye bare ved å fortelle hvordan jeg føler det? Føler alt er min feil nå og at jeg har gjort noe galt…

Anonymkode: a047c...b06

Her er det på ingen måte deg som har gjort noe galt. Moren din har en merkelig reaksjon på det du har fortalt og ser åpenbart bare seg selv i dette. Det er jo som om du har kuttet deg i fingeren og så ringer hun legevakten for seg selv fordi hun blir kvalm av å se blod. Jeg håper du har andre gode, omsorgsfull og pålitelige mennesker i livet ditt. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg ringte henne i dag for å prøve å snakke om dette. Hun var kort, og forklarte at vi fra nå av skulle ha «et rent profesjonelt forhold» altså hvor hun kan lage avtaler om å få se barna mine, ellers ikke noe.

Føler meg bare helt tom. Har jeg skuffet henne så mye bare ved å fortelle hvordan jeg føler det? Føler alt er min feil nå og at jeg har gjort noe galt…

Anonymkode: a047c...b06

Du skrev over at hun ikke er såå fæl. Men jo!! Hun oppfører seg jammen helt forferdelig! Det der er så forkastelig at jeg ikke har ord.

Håper du skjønner at du ikke har gjort noe galt! Fikk lyst å gi deg en god klem nå❤️

Anonymkode: 71a96...01c