Tatt for gitt

[Anonym bruker]

Blir man litt blind på at at beslutninger man tar fører til at andre føler seg tatt for gitt? Eller forventer man at alle skal få likt uavhengig av innsats og er redd for å gi anerkjennelse for da føler andre barn at det blir urettferdig?

De fleste har relativt ukompliserte forhold til de rundt seg, men noen eldre jeg kjenner gjennom en aktivitet virker å ta for gitt og forskjellsbehandle. Noen tar bare hjelpen de får for gitt, mens andre dobler det med å gi mye oppmerksomhet til andre. Det siste tilfelle følger gjerne et likt mønster for de jeg kjenner til: Et av barna stiller opp og hjelper til med alt det praktiske (handling, vedlikehold, følge til lege etc), men roses ikke og får ikke en liten påskjønnelse som takk for hjelpen fordi "det skulle da bare mangle at barna stiller opp for sine eldre foreldre". De andre barna derimot som sjelden bidrar og knapt er innom, selv om de gjerne bor nærmere og har mindre forpliktelser, overøses av gaver og opplevelser. Det blir nesten som de eldre prøver å kjøpe deres oppmerksomhet. Prøver å gjøre det interessant eller verd det å komme på besøk. De eldre virker redd for at om penge-/gavedrysset reduseres så kommer disse barna sjeldnere på besøk. De ser ikke uretten mot det barnet som faktisk kommer og som ikke får noe/får mye mindre. I stedet for å gi dette barnet anerkjennelse for at det stiller opp tar det dette barnet for gitt. Det kommer jo på besøk og hjelper til uansett. I et av tilfelle fikk dette barnet nok og reduserte sin innsats ned til samme som søsken. Det resulterte i at forelderen er sur på dette "egoistiske barnet" og mener det svikter sin forelder. De andre overøses fortsatt med gaver og snakkes om med lovord. 

I en annen familie var det kun ett barn som stilte opp. Dette barnet fikk noen ganger i året små gaver som en god bok, en kake, blomsterbukett etc.  som takk for hjelpen. Da ble det andre søskenet sjalu. Den mente at det var urettferdig om de ikke fikk likt selv om innsatsen var veldig ulik.

Ser vi ting så innsnevret fra vårt eget ståsted at vi glemmer eller ikke klarer å ta andres perspektiv? 

Anonymkode: 76b96...7f7

[Anonym bruker]

Jeg tror det er veldig vanlig og at vi skal være veldig oppmerksom på det i forholdet til våre egne barn. Selv foreldre som jeg VET opplevde dette fra sine egne foreldre, går allikevel  i den samme fellen.

Anonymkode: 76e4c...032

[Anonym bruker]

Jeg trodde du hadde logget av for en stund 🙈

Anonymkode: c9e62...f1b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 minutter siden):

Jeg trodde du hadde logget av for en stund 🙈

Anonymkode: c9e62...f1b

Hva er det med dette innlegget som gjør at du tror det er denne brukeren? 
Hvorfor betyr det noe hvem som har skrevet dette?
Er det problemstillinger man ikke kan diskutere fordi det ligner på andre problemstillinger som har vært diskutert tidligere? 
Om du synes dette er et uinteressant tema hvorfor lar du det ikke bare forsvinne nedover listene i stedet for å gjøre et forsøk på å ødelegge diskusjonen? Gjør du ikke med dette akkurat det samme som det denne brukeren ble kritisert for? 

Anonymkode: 76b96...7f7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg tror det er veldig vanlig og at vi skal være veldig oppmerksom på det i forholdet til våre egne barn. Selv foreldre som jeg VET opplevde dette fra sine egne foreldre, går allikevel  i den samme fellen.

Anonymkode: 76e4c...032

Jeg vet også at noen av disse har opplevd likt selv, men fortsatt gjør det samme med sine barn. En av dem ble konfrontert med dette med et direkte spørsmål. Den svarte at barna ikke forskjellsbehandles. Selv ikke da eksemplene kom opp innrømmet personen det - da var det misforstått eller annerledes. Jeg føler at i en del av familiene der dette skjer så er man ikke så åpen med hverandre. Det er mye lesing mellom linjene, tolkninger og skjulte forventninger. 

Anonymkode: 76b96...7f7