Har mannen rett i at jeg er for negativ, eller er det jeg som er fornuftig?

[Anonym bruker]

Den gangen jeg var i slutten av tenårene var alle legene enig om at sjansen for at jeg noen gang kom til å bli 30 var ekstremt minimal.
Har også noen medfødte feil i ryggen jeg har blitt operert for, og har vært i 2 ulykker, I alle 3 tilfellene har sjansen min for å bli invalid vært veldig store, også selv om jeg ble operert.

Uansett, i dag er jeg 47 år gammel. Jeg har kroniske ryggsmerter, men sitter ikke i rullestol, og er i full jobb.

På grunn av sykdommen som holdt på å ta livet av meg har jeg noen skader på indre organer, og regner ikke med å bli gammel.
For 2 år siden, når jeg var 45 år, la jeg en 10 års plan.
Hvordan kan jeg sørge for at mann og barn klarer seg når jeg faller bort.
Det går veldig mye på sparing, skifte av jobb til en bedre betalt en for å kunne spare mer og så videre.

Når jeg snakker om det begynner mannen å snakke om hva vi kan gjøre når vi blir 60, ungene er ute av huset, vi har seniordager og dermed mer ferie.
Han syns jeg er for negativ, og liker virkelig ikke at jeg "forbereder" meg på å dø.

Jeg prøver å si at jeg virkelig elsker planene hans, blir gjerne med, og dersom jeg tar feil vil vi også ha råd til å gjennomføre hans drømmer.

Han syns jeg er paranoid og syns jeg skal slutte å planlegge på den måten.

Så, har mannen rett i at jeg er for negativ, eller er det jeg som er fornuftig?

Anonymkode: 75c7f...409

[Anonym bruker]

Begge har rett.

Du har rett til å være realistisk og skeptisk fordi det er naturlig for deg med din historie. 

Han har rett til å håpe på et langt liv meg den han elsker, deg.

Anonymkode: e64d2...3d0

[Anonym bruker]

Dere har begge rett.

Anonymkode: 2b032...f0c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Begge har rett.

Du har rett til å være realistisk og skeptisk fordi det er naturlig for deg med din historie. 

Han har rett til å håpe på et langt liv meg den han elsker, deg.

Anonymkode: e64d2...3d0

 

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Dere har begge rett.

Anonymkode: 2b032...f0c

Takk, de planene han snakker om har jeg virkelig lyst til å være med på.
Hans ønsker og drømmer deler jeg.

Samtidig, jeg ønsker også at de skal ha det godt dersom jeg må gå tidlig, yngste er bare 7 nå.
Og tar jeg feil så vil vi ha god råd til å gjennomføre planene hans.

HI

Anonymkode: 75c7f...409

[Himmel og hav]

Det kan være at du får rett og at du ikke blir så gammel. Mannen din vet nok det og trenger neppe å minnes på det. La han få ha sitt håp og sine drømmer og planer. Om du stadig skal knuse dem med å minne han om at det kanskje ikke blir noe av, så er det eneste du gjør å drepe glede og håp. Ingen av oss har noen lovnad om i morra. Allikevel legger vi alle planer for neste uke, sommerferien og konfirmasjonen til minstemann i 2025 og vi drømmer om hva vi skal gjøre når vi vinner 10 millioner i lotto. Håp er viktig. Samtidig skjønner jeg at det er viktig for deg å sørge for dine på din måte. Fortsett gjerne med det, men kanskje du burde slutte å minne mannen på at livet ditt kanskje vil ta slutt før dere ønsker? Drøm med han om hvor dere skal reise når dere blir 60. Sorgen over å eventuelt miste deg før dere kommer så langt blir ikke mildnet av at du stadig forteller han at det kanskje ikke vil bli noen tur. 

Mennesker er også skrudd sammen på forskjellig vis. Noen er sånn at de tenker på verste mulige utfall og om ting går bedre tar de det som en bonus. Andre tenker seg beste mulige utfall og tar eventuelle avvik fra det når det kommer. Begge er klar over realitetene, men har ulik måte å forholde seg til det. Du er kanskje av det første slaget mens mannen din er av det andre. Slå deg til ro med at dere er forskjellige og at ingen av dere har hverken rett eller feil. 

Endret 12. november 2022 av Himmel og hav

[Anonym bruker]

Enig i at begge to har mye rett her.

Jeg tror dere må finne en balansegang. Din tanke om å spare og gjøre mest mulig for å forberede i tilfelle du faller fra altfor tidlig, den tror jeg alle forstår, og på mange måter er det jo bare fornuftig også.

Samtidig - pass på at du ikke blir så opptatt av å planlegge din egen død at du glemmer å nyte livet mens du har det og har livskvalitet til å gjøre noenlunde det dere vil.

Jeg droppet for en del år siden en mann som var helt overbevist om at han kom til å dø omtrent akkurat ved en bestemt bursdag. For det hadde hans bestefar gjort og det hadde hans far gjort, så han hadde siden farens død vært helt overbevist om at han kom til å dø i akkurat samme alder, det var forutbestemt og ikke noe han kunne gjøre noe med. Jeg forsøkte å være forståelsesfull, forsøkte å få ham til å søke hjelp for disse tankene, men han mente det ikke var noen vits hva han gjorde, for han kom uansett til å dø en dag eller to før eller etter den bursdagen. Jeg antar at vi sikkert ikke var rett for hverandre uansett, for da hadde jeg kanskje vært villig til å ta få år med ham. Men det som ble kroken på døren var det at han var så fokusert på at han kom til å dø da. Med han så var den troen en så ekstremt sterkt at jeg nesten tror det i seg selv kan få ham til å få rett, at han i så stor grad innstiller seg på det at det kan komme til å skje. Og om han tok feil, så visste jeg at jeg ikke orket å høre på dette snakket i flere år fremover, og så trolig få høre etterpå at han levde på "overtid". Jeg mente vi heller skulle fokusere på å være i live og glede oss over det. Synd han ikke ville ha hjelp for disse tankene, for han er en fin fyr. Håper han fant ei som tolererer dette bedre enn jeg kunne.

Poenget er - pass på at du ikke bruker livet ditt til å fokusere på døden, HI. Ingen har noen garantier for morgendagen. Og pass på at du ikke fokuserer så mye på din egen død at det er det mann og unger vil huske godt, om du går tidlig bort.

Så finn kompromisser som er fornuftige, slik at dere både kan ha en fornuftig sparing om det er nødvendig, men også at dere har fokus på å virkelig sette pris på den tiden dere har sammen, uansett hvor kort eller lang den blir.

Anonymkode: 55fa5...11a

[Anonym bruker]

Himmel og hav skrev (8 minutter siden):

Det kan være at du får rett og at du ikke blir så gammel. Mannen din vet nok det og trenger neppe å minnes på det. La han få ha sitt håp og sine drømmer og planer. Om du stadig skal knuse dem med å minne han om at det kanskje ikke blir noe av, så er det eneste du gjør å drepe glede og håp. Ingen av oss har noen lovnad om i morra. Allikevel legger vi alle planer for neste uke, sommerferien og konfirmasjonen til minstemann i 2025 og vi drømmer om hva vi skal gjøre når vi vinner 10 millioner i lotto. Håp er viktig. Samtidig skjønner jeg at det er viktig for deg å sørge for dine på din måte. Fortsett gjerne med det, men kanskje du burde slutte å minne mannen på at livet ditt kanskje vil ta slutt før dere ønsker? Drøm med han om hvor dere skal reise når dere blir 60. Sorgen over å eventuelt miste deg før dere kommer så langt blir ikke mildnet av at du stadig forteller han at det kanskje ikke vil bli noen tur. 

Mennesker er også skrudd sammen på forskjellig vis. Noen er sånn at de tenker på verste mulige utfall og om ting går bedre tar de det som en bonus. Andre tenker seg beste mulige utfall og tar eventuelle avvik fra det når det kommer. Begge er klar over realitetene, men har ulik måte å forholde seg til det. Du er kanskje av det første slaget mens mannen din er av det andre. Slå deg til ro med at dere er forskjellige og at ingen av dere har hverken rett eller feil. 

Selvfølgelig skal han få ha sine drømmer, som jeg sier, jeg håper jeg tar feil og da kan vi bruke det jeg klarer å spare opp på drømmene hans.

Er heller ikke ofte vi snakker om det, kanskje en gang i halvåret.
Det kommer til å bli mindre etter hvert, men noen ganger trenger jeg hans råd til økonomiske investeringer, han er flinkere til det enn meg.

Anonymkode: 75c7f...409

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Enig i at begge to har mye rett her.

Jeg tror dere må finne en balansegang. Din tanke om å spare og gjøre mest mulig for å forberede i tilfelle du faller fra altfor tidlig, den tror jeg alle forstår, og på mange måter er det jo bare fornuftig også.

Samtidig - pass på at du ikke blir så opptatt av å planlegge din egen død at du glemmer å nyte livet mens du har det og har livskvalitet til å gjøre noenlunde det dere vil.

Jeg droppet for en del år siden en mann som var helt overbevist om at han kom til å dø omtrent akkurat ved en bestemt bursdag. For det hadde hans bestefar gjort og det hadde hans far gjort, så han hadde siden farens død vært helt overbevist om at han kom til å dø i akkurat samme alder, det var forutbestemt og ikke noe han kunne gjøre noe med. Jeg forsøkte å være forståelsesfull, forsøkte å få ham til å søke hjelp for disse tankene, men han mente det ikke var noen vits hva han gjorde, for han kom uansett til å dø en dag eller to før eller etter den bursdagen. Jeg antar at vi sikkert ikke var rett for hverandre uansett, for da hadde jeg kanskje vært villig til å ta få år med ham. Men det som ble kroken på døren var det at han var så fokusert på at han kom til å dø da. Med han så var den troen en så ekstremt sterkt at jeg nesten tror det i seg selv kan få ham til å få rett, at han i så stor grad innstiller seg på det at det kan komme til å skje. Og om han tok feil, så visste jeg at jeg ikke orket å høre på dette snakket i flere år fremover, og så trolig få høre etterpå at han levde på "overtid". Jeg mente vi heller skulle fokusere på å være i live og glede oss over det. Synd han ikke ville ha hjelp for disse tankene, for han er en fin fyr. Håper han fant ei som tolererer dette bedre enn jeg kunne.

Poenget er - pass på at du ikke bruker livet ditt til å fokusere på døden, HI. Ingen har noen garantier for morgendagen. Og pass på at du ikke fokuserer så mye på din egen død at det er det mann og unger vil huske godt, om du går tidlig bort.

Så finn kompromisser som er fornuftige, slik at dere både kan ha en fornuftig sparing om det er nødvendig, men også at dere har fokus på å virkelig sette pris på den tiden dere har sammen, uansett hvor kort eller lang den blir.

Anonymkode: 55fa5...11a

Er heldigvis ikke ofte vi snakker om det.
Det er ikke noe som preger hverdagen til vanlig, men en gang i blant trenger jeg også å snakke om det.
Det er ikke oftere enn en gang i halvåret eller der omkring.
Jeg er heller ikke overbevist om at jeg kommer til å då tidlig, hallo, jeg har lurt sannsynligheten litt for mange ganger tidligere, jeg ønsker bare å være forberedt dersom om atte....

HI

Anonymkode: 75c7f...409

[Den perfekte mor, påan igjen]

Det er ikke feil å tenke langsiktig, spesielt dersom barna dine er små. Å spare så de får råd til en ordentlig utdannelse osv, er kjempelurt, uavhengig av hvor lenge man tror man overlever.

Men tiden frem til du dør skal du faktisk leve. Det å ha noe å se frem mot, glede seg til og skape minner er også viktig. 
 

Jeg mener derfor at du tenker riktig mht til økonomiske prioriteringer, men han tenker riktig mht planer og drømmer. YOLO vet du❤️

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (44 minutter siden):

Er heldigvis ikke ofte vi snakker om det.
Det er ikke noe som preger hverdagen til vanlig, men en gang i blant trenger jeg også å snakke om det.
Det er ikke oftere enn en gang i halvåret eller der omkring.
Jeg er heller ikke overbevist om at jeg kommer til å då tidlig, hallo, jeg har lurt sannsynligheten litt for mange ganger tidligere, jeg ønsker bare å være forberedt dersom om atte....

HI

Anonymkode: 75c7f...409

Det er bra det ikke er ofte. Fikk et annet inntrykk av hovedinnlegget, der du skriver det som om du er overbevist om at du kommer til dø fra mann og barn innen ti år. Noe av det inntrykket fikk jeg fordi du skrev "når jeg dør", som om det er noe du mener vil skje innen ti år.

Leste hovedinnlegget ditt på nytt og ser at når du tar opp dette, så begynner mannen din å snakke om noe annet eller om planer som ligger enda lenger frem i tid enn de ti årene du har fokusert på. Kanskje er det hans måte å fortrenge frykten for å miste deg? At han ikke helt greier å forholde seg til det før det ev. skjer? I så fall bør dere kanskje få hjelp av noen til å snakke om din sykdom, for slik du beskriver det har du et behov for å snakke med ham om ting rundt dette (forståelig nok) og samtidig så sliter han med å måtte snakke om det jevnlig.

Det er krevende både å være syk og å være nærmeste pårørende i en slik situasjon, selv om du synes å takle det bra.

Kanskje parterapi eller kurs gjennon diagnosens støtteforening (om slikt finnes) hjelpe slik at dere kan finne en måte å ta opp disse tingene på en måte som er ok for begge?

Om dette kommer frem hovedsaklig når det gjelder investeringer/økonomi, så kanskje dere kan ha slik samtaler uten å snakke om at du kanskje kan dø for tidlig, men heller ha det som en felles plan for økonomien fremover. Begge vet jo hva det gjelder, hva du ønsker, så kanskje det er lettere å bare snakke ren økonomi i disse tilfellene? Og så kan dere heller snakke om situasjonen uten at det økonomiske blir tatt opp? Kanskje kan dere bli enige i din spareplan og forholde dere til den som en ren spareplan. Og samtidig være fokusert på hvordan dere kan leve best mulig her og nå og i årene som kommer, og kanskje ha en positiv plan for sparepengene om dere fremdeles begge har det bra om 8-10++ år.

Når han heller starter å snakke om fremtidsplaner som har lenger tidsperspektiv enn du satte for din plan, så tror jeg han gjør det av flere grunner, han blir redd for å forholde seg til at han kan miste deg før han ønsker, han vil vise deg at han ønsker å leve lenge med deg, vil vise deg positive ting dere kan 'leve' sammen.

Men jeg tror jeg ville forsøkt å få hjelp slik at dere kan finne en måte å kommunisere bedre om din helsesituasjon på fremover. For det høres jo ut som om dere ellers har det veldig fint sammen, og da blir det dumt om slike diskusjoner ender med at dere begge to kanskje føler dere avvist og/eller overkjørt - for det er jo åpenbart ikke intensjonen til hverken deg eller han. Det er jo tydelig at dere begge to vil leve lengst mulig med hverandre - så kanskje er det det dere trenger å bekrefte for hverandre oftere, og at det da kanskje blir lettere for ham å forholde seg til dine spareplaner?

 

Anonymkode: 55fa5...11a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Det er bra det ikke er ofte. Fikk et annet inntrykk av hovedinnlegget, der du skriver det som om du er overbevist om at du kommer til dø fra mann og barn innen ti år. Noe av det inntrykket fikk jeg fordi du skrev "når jeg dør", som om det er noe du mener vil skje innen ti år.

Leste hovedinnlegget ditt på nytt og ser at når du tar opp dette, så begynner mannen din å snakke om noe annet eller om planer som ligger enda lenger frem i tid enn de ti årene du har fokusert på. Kanskje er det hans måte å fortrenge frykten for å miste deg? At han ikke helt greier å forholde seg til det før det ev. skjer? I så fall bør dere kanskje få hjelp av noen til å snakke om din sykdom, for slik du beskriver det har du et behov for å snakke med ham om ting rundt dette (forståelig nok) og samtidig så sliter han med å måtte snakke om det jevnlig.

Det er krevende både å være syk og å være nærmeste pårørende i en slik situasjon, selv om du synes å takle det bra.

Kanskje parterapi eller kurs gjennon diagnosens støtteforening (om slikt finnes) hjelpe slik at dere kan finne en måte å ta opp disse tingene på en måte som er ok for begge?

Om dette kommer frem hovedsaklig når det gjelder investeringer/økonomi, så kanskje dere kan ha slik samtaler uten å snakke om at du kanskje kan dø for tidlig, men heller ha det som en felles plan for økonomien fremover. Begge vet jo hva det gjelder, hva du ønsker, så kanskje det er lettere å bare snakke ren økonomi i disse tilfellene? Og så kan dere heller snakke om situasjonen uten at det økonomiske blir tatt opp? Kanskje kan dere bli enige i din spareplan og forholde dere til den som en ren spareplan. Og samtidig være fokusert på hvordan dere kan leve best mulig her og nå og i årene som kommer, og kanskje ha en positiv plan for sparepengene om dere fremdeles begge har det bra om 8-10++ år.

Når han heller starter å snakke om fremtidsplaner som har lenger tidsperspektiv enn du satte for din plan, så tror jeg han gjør det av flere grunner, han blir redd for å forholde seg til at han kan miste deg før han ønsker, han vil vise deg at han ønsker å leve lenge med deg, vil vise deg positive ting dere kan 'leve' sammen.

Men jeg tror jeg ville forsøkt å få hjelp slik at dere kan finne en måte å kommunisere bedre om din helsesituasjon på fremover. For det høres jo ut som om dere ellers har det veldig fint sammen, og da blir det dumt om slike diskusjoner ender med at dere begge to kanskje føler dere avvist og/eller overkjørt - for det er jo åpenbart ikke intensjonen til hverken deg eller han. Det er jo tydelig at dere begge to vil leve lengst mulig med hverandre - så kanskje er det det dere trenger å bekrefte for hverandre oftere, og at det da kanskje blir lettere for ham å forholde seg til dine spareplaner?

 

Anonymkode: 55fa5...11a

Du har noen gode poenger.
Bare for å ha sagt det, jeg er ikke syk nå, men på grunn av tidligere sykdom er det stor fare for at jeg får kreft veldig tidlig av en type det ikke fins noen ordentlig behandling for. Tror at dersom jeg hadde vært syk nå hadde det vært lettere for han, vi ble sammen mens jeg fremdeles hadde "dødsdommen" hengende over hodet, vi giftet oss mens han "visste" at han ville bli enkemann ganske tidlig, men undre skjedde. Jeg fikk teste noen livsforlengende medisiner som klarte å gjøre meg frisk. Tror egentlig han ikke orker å gå tilbake til det å være redd for å miste meg.
Derfor jeg også prøver å ha fokus på at om jeg tar feil kan vi bruke de pengene på det han drømmer om når vi blir eldre.

Er ikke ofte vi prater om det, men når jeg tar det opp trenger jeg faktisk å snakke om mine bekymringer, ikke bare føle de blir "ignorert". Kanskje vi skal prøve å finne hjelp

HI

Anonymkode: 75c7f...409

[Anonym bruker]

Nå er jeg av den oppfatning at alle bør ta stilling til hva som skjer om den ene faller bort. For det kan skje der en minst venter. Men det er en engangsjobb som alle bør ta, uansett fremtidsutsikter. 

Fikse forsikring der det er mulig, skrive testament, ha en fremtidsfullmakt, bli enige om sparing. Sånn, ferdig satt. 

Anonymkode: 25510...51e

[Tante Hufsa]

Begge har rett. Og begge må respektere hverandres behov for å prate om det og ikke prate om det. 
Jeg tror du har mer behov for en generell prat enn å snakke planer og tall. I din situasjon så tenker jeg at du trenger noen andre å prate med, få ting ut. Jeg tror ikke det er mannen din, for han orker ikke tanken på å miste deg. Han vil ikke si det høyt. 
Se på det slik, om det er slik at du skal forlate livet alt for ung. Skal da mannen din planlegge og på en måte «vente og forberede seg på dette» i flere år, og når det skjer skal han sitte alene med sorg og barn? Det blir jo å påføre han en «ventesorg»  Jeg gikk i «ventesorg» i 15 år med min bror». Noen ganger skulle jeg ønske jeg ikke visste, at han mistet livet i den ulykken som invalidiserte han. Hele familien ventet i 15 år på døden, det er så forferdelig brutalt.

Folk er forskjellige, og menn har jeg erfart orker ikke å tenke for langt frem i tid på hva som kan gå galt. 

Jeg synes det er fint at du tenker på hva som skjer om du reiser. Samtidig tenker jeg, lever du NÅ? 
Lev livet du har nå, ikke planlegg hva som skal skje når du eventuelt forlater livet. 

[Anonym bruker]

Jeg synes det er fornuftig å planlegge, men det kan være veldig slitsomt å forholde seg til for familien at du kanskje skal dø og jeg tror nok det er viktigere for mannen din å leve et godt liv sammen med deg enn bare å ha fokus på hvordan tiden blir etter at du er død. Selv om du har forsonet deg med at du ikke kommer til å bli gammel har kanskje ikke mannen forsonet seg med at han skal bli enkemann og barna ikke at de skal bli morløse.

Jeg tror du fokuserer alt for mye på din egen død og for lite på det livet du skal leve. Det er viktigere både for deg, mann og barn.

Anonymkode: 2d167...acf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (15 timer siden):

 

Takk, de planene han snakker om har jeg virkelig lyst til å være med på.
Hans ønsker og drømmer deler jeg.

Samtidig, jeg ønsker også at de skal ha det godt dersom jeg må gå tidlig, yngste er bare 7 nå.
Og tar jeg feil så vil vi ha god råd til å gjennomføre planene hans.

HI

Anonymkode: 75c7f...409

Må dere snakke så mye om dette da? Skjønner at han blir litt de motivert. Skjønner at du er realistisk, men han er glad i deg. Vil sikkert ikke snakke så mye om det. ❤️

Begge to har rett. ❤️

Anonymkode: 94a31...68a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg synes det er fornuftig å planlegge, men det kan være veldig slitsomt å forholde seg til for familien at du kanskje skal dø og jeg tror nok det er viktigere for mannen din å leve et godt liv sammen med deg enn bare å ha fokus på hvordan tiden blir etter at du er død. Selv om du har forsonet deg med at du ikke kommer til å bli gammel har kanskje ikke mannen forsonet seg med at han skal bli enkemann og barna ikke at de skal bli morløse.

Jeg tror du fokuserer alt for mye på din egen død og for lite på det livet du skal leve. Det er viktigere både for deg, mann og barn.

Anonymkode: 2d167...acf

Godt sagt. ❤️

Anonymkode: 94a31...68a