Leve i dødt forhold

[Anonym bruker]

Er det flere som lever i døde forhold? Dvs dere er ikke kjærester mer, ikke fysiske, intime eller et par mer? 

Hvorfor går du ikke og hvordan takler du det? Er begge enige om å ha det slik, eller har det bare blitt sånn? Hvordan tror du barna opplever dette?

Her blir jeg pga barna, jeg orker ikke tanken på å ikke se dem hver dag. Også økonomisk, vi vil få dårlig råd begge ved brudd, nå har vi grei økonomi med "alt" vi trenger og mulighet til ferier og eksta "luksus".

Jeg er også usikker på om far greier ha dem alene. Han evner jo ikke følge med på hva som skjer eller trengs nå, aktiviteter, lekser, bursdager, klær, husarbeid og utstyr. Jeg administrer alt. Så hvorfor skulle han plutselig greie dette om han blir alene? Greier han det da er det jo et bevis for at han bare ikke gidder nå og lar meg ta det meste. 

Jeg er ulykkelig, men ser ikke at jeg blir mer lykkelig av å sitte alene uten barna halve tiden heller. Jeg har lite venner og "ingen" å finne på noe med, har vært utbrent og mistet kontakten med folk, ikke hatt energi eller lyst til å være sosial heller. 

Anonymkode: 83c61...26a

[Anonym bruker]

Har dere forsøkt parterapi?

For meg høres det ut som om du er deprimert, og at du kanskje blir syk av å leve i det du selv kaller et dødt forhold.

Jeg ville forsøkt å få mannen med i parterapi og gjøre det klart at slik dere har hatt det lenge kan dere ikke lenger ha det.

Og så ville jeg gått om det ikke ble en endring, for jeg hadde ikke greid å leve slik, tror jeg. Jeg vet jeg ville blitt en bedre mor om jeg ikke hver dag gikk på akkord med meg selv og egne følelser i et forhold jeg ikke ønsket å være i.

Anonymkode: 12523...811

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg gjorde det, og tok meg i å ønske å bli enke. Det er jo ikke en grei tanke. Jeg opplevde også å bli forelsket i andre. Det er ganske tungt, for det er vanskelig å finne motiv og vilje til å stå imot. Mannen min klarte det ikke, og innledet et forhold med en annen. Det var egentlig wake-up callen jeg trengte. Min spontanreaksjon var å prøve å jobbe med forholdet, og jeg følte meg enormt sviktet. Etterhvert gikk det opp for meg at det var nettopp å bli gått bak ryggen på som var vondt, ikke nødvendigvis at han var forelsket i andre. 
 

Vi ble skilt, jeg har tilgitt utroskapen, men jeg sliter fortsatt med å ha dyp tillit til andre. Jeg reagerer sterkt på enhver handling som gir meg følelsen av at jeg helst ikke skulle vite, selv om det er helt uvesentlige bagateller som å smugspise sjokolade det gjelder.

Om du velger å bli i et følelsesløst forhold, så vær ihvertfall åpne og ærlige om det.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Er det flere som lever i døde forhold? Dvs dere er ikke kjærester mer, ikke fysiske, intime eller et par mer? 

Hvorfor går du ikke og hvordan takler du det? Er begge enige om å ha det slik, eller har det bare blitt sånn? Hvordan tror du barna opplever dette?

Her blir jeg pga barna, jeg orker ikke tanken på å ikke se dem hver dag. Også økonomisk, vi vil få dårlig råd begge ved brudd, nå har vi grei økonomi med "alt" vi trenger og mulighet til ferier og eksta "luksus".

Jeg er også usikker på om far greier ha dem alene. Han evner jo ikke følge med på hva som skjer eller trengs nå, aktiviteter, lekser, bursdager, klær, husarbeid og utstyr. Jeg administrer alt. Så hvorfor skulle han plutselig greie dette om han blir alene? Greier han det da er det jo et bevis for at han bare ikke gidder nå og lar meg ta det meste. 

Jeg er ulykkelig, men ser ikke at jeg blir mer lykkelig av å sitte alene uten barna halve tiden heller. Jeg har lite venner og "ingen" å finne på noe med, har vært utbrent og mistet kontakten med folk, ikke hatt energi eller lyst til å være sosial heller. 

Anonymkode: 83c61...26a

Jeg har det som deg, og blir av samme grunner.
 

Samtidig er jeg også veldig glad i han, og vi er gode venner.

Men jeg savner å føle noe.. at den delen av livet er over er vanskelig. Han er kronisk syk, og vi har ikke hatt sex på 2 år fordi han ikke har energi, og han har mistet sexlyst - jeg også etterhvert. 

 

Anonymkode: d6229...b86

[Anonym bruker]

Jeg har det også som deg. Jeg har ingen kjærestefølelser igjen for samboeren, vi co-eksisterer bare for barnas skyld. Han er lei seg for det, men jeg kan ikke trylle frem følelsene heller. Han vet det, og jeg tror han er på bristepunktet til å pakke og dra. Jeg fremstår som den sterke og standhaftige, men det er en følelseskrig inni meg og. På toppen av det hele har jeg falt pladask for en mann på jobben, et nydelig menneske. 

Anonymkode: 30015...ee4

[Anonym bruker]

Husk at dere bare lever èn gang👌

Anonymkode: 04feb...632

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Husk at dere bare lever èn gang👌

Anonymkode: 04feb...632

Ser liksom ikke for meg at det er mulig å finne noe nytt som involverer lidenskap uansett. Er 45 år og føler meg over middagshøyden. Betrakter meg ikke lengre som et aktuelt seksuelt alternativ for noen.. 

Anonymkode: d6229...b86

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (45 minutter siden):

Ser liksom ikke for meg at det er mulig å finne noe nytt som involverer lidenskap uansett. Er 45 år og føler meg over middagshøyden. Betrakter meg ikke lengre som et aktuelt seksuelt alternativ for noen.. 

Anonymkode: d6229...b86

45 år er ingen grunn for å legge lidenskap på hylla😊 Den tankegangen burde du prøve å snu.  Tenk på de som gifter seg når de er 60-70, de er så forelska atte😊 Sex har de og har jeg hørt 🫢

Uansett, håper du/dere finner ut av det, masse lykke til🌸

Anonymkode: 04feb...632

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (44 minutter siden):

45 år er ingen grunn for å legge lidenskap på hylla😊 Den tankegangen burde du prøve å snu.  Tenk på de som gifter seg når de er 60-70, de er så forelska atte😊 Sex har de og har jeg hørt 🫢

Uansett, håper du/dere finner ut av det, masse lykke til🌸

Anonymkode: 04feb...632

Takk for det ♥️😄 Det gjør nok noe med. Eg å leve i et forhold hvor jeg kun er mamma og god venn. Har jo ikke opplevd å bli sett på «på den måten» på flere år.

Tidligere har jeg hatt et par som har vist interesse for meg i vennegjengen/jobbsammenheng - men det er også borte.. 

Anonymkode: d6229...b86

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Takk for det ♥️😄 Det gjør nok noe med. Eg å leve i et forhold hvor jeg kun er mamma og god venn. Har jo ikke opplevd å bli sett på «på den måten» på flere år.

Tidligere har jeg hatt et par som har vist interesse for meg i vennegjengen/jobbsammenheng - men det er også borte.. 

Anonymkode: d6229...b86

En venn av familien ble enkemann da han ble 76 år. Fem år senere, altså som 81-åring, ble han stormende forelsket i en kvinne på omtrent samme alder. Det er tydeligvis aldri fot sent med ny kjærlighet 😊

Anonymkode: e59a3...1fc