Hvor mye har man ansvar for å hjelpe andre?

[Anonym bruker]

Når feks en i utvidet familie blir syk, hvor mye har man egentlig ansvar for å stille opp? Ha deres små barn på overnatting, feks.. når man i utgangspunktet føler at man har mer enn nok med egen kjernefamilie? Hvor langt skal man strekke seg, hvor mye av egen mulighet til hvile og egentid trenger man å ofre?

Jeg vet at det ikkje finnes fasitsvar her altså, men lurer litt på dere refleksjoner rundt dette.

Anonymkode: 7750f...a6c

[Anonym bruker]

Jeg tror det er helt umulig å gi noe generelt svar på dette.

Det kommer an på hva man selv har av ressurser (psykisk, fysisk, rom, økonomisk, tid m.m.) og hvor alvorlig situasjonen er hos den som er blitt syk, om det er akutt eller kronisk, hva vedkommende trenger av avlastning, hvor mye, hvor lenge osv. Relasjon og historie kan også spille inn, avstand det samme. Det er sikkert tusenvis av mulige variabler som kan spille inn, hver enkelt relasjon og situasjon er forskjellig.

Jeg har nok med min vanlige hverdag, men ville ha strukket meg langt om det var krise og akutt. Men jeg ville også vært veldig tydelig på hva jeg kunne gjøre og ikke og hvis dette var en situasjon som vi visste kunne komme til å vare lenge, da ville jeg fått, eller hjulpet, vedkommende til å komme i kontakt med de som kan hjelpe med mer avlastning. Jeg kunne sikkert greid å gå inn i en litt mer langvarig ordning om det var virkelig krise, men da ville det for min del ha vært nødvendig å avtale faste avtaler (sålangt mulig) slik at jeg visste hva jeg hadde å forholde meg til en tid fremover. Og ville det påført meg faste utgifter så måtte jeg fått disse dekket, da jeg har lite i utgangspunktet.

Jeg tenker også at barn er jeg villig til å strekke meg veldig langt for, uansett relasjon til de voksne. Jeg tenker barn er uskyldige i det som skjer, og trenger ekstra støtte.

Men, hva du skal gjøre må du nesten bare finne ut av selv, for det er umulig å si noe generelt. Tror det er viktig å ha en åpen og ærlig kommunikasjon med den som er syk og de andre rundt, få frem hva som trengs, hvem som kan hjelpe og ikke, hvor lang tid det er snakk om - og også det å ev. koble på offentlig hjelpetilbud om det skulle vise seg å være nødvendig.

Anonymkode: a0cd4...598

[Anonym bruker]

Som alvorlig syk selv,ikke døende, hadde jeg ønsket at noen i nær familie hadde spurt innimellom hvordan det står til, og gjerne passet barna kanskje ett par ganger i året. De er 7 og 10. 

Jeg merker at foreldrene mine synes det er vanskelig å ta innover seg at jeg er syk. Så de holder avstand. Jeg må høre om alt det de sliter med, småting i forhold til det jeg har. Men jeg stiller alltid opp.

Jeg kommer aldri til å bli frisk, sliter hver dag. Kan ikke dø, jeg har barn og jeg er jo glad i livet. 

Jeg forventer ingenting. Alle er opptatte med seg og sitt. Forståelse for det. Men hvis noen i min familie hadde det slik som meg, så hadde jeg stilt opp. I hvertfall tilbudt meg. 

Skal så lite til. Bare en telefon eller en sms. Alltid jeg som må spørre andre. 

Engang lot jeg ikke høre fra meg. Skulle se hvor lang tid det tok før noen tok kontakt. 2 mnd gikk det. Og da var det jeg som ga meg. 

Jeg blir helt glemt. Jeg lever ett vanskelig liv. Har prøvd én gang og spurt om hjelp, men det var visst veldig vanskelig. 

Så jeg håper at dere som leser kan være noe for noen. ❤️Skal så lite til. 

Anonymkode: f409d...865

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (34 minutter siden):

Når feks en i utvidet familie blir syk, hvor mye har man egentlig ansvar for å stille opp? Ha deres små barn på overnatting, feks.. når man i utgangspunktet føler at man har mer enn nok med egen kjernefamilie? Hvor langt skal man strekke seg, hvor mye av egen mulighet til hvile og egentid trenger man å ofre?

Jeg vet at det ikkje finnes fasitsvar her altså, men lurer litt på dere refleksjoner rundt dette.

Anonymkode: 7750f...a6c

Hva snakker du om? Om jeg som tante ville passet 3-åringen og 5-åringen til søsteren min fordi de har omgangssyke, korona, influensa? Eller pga alvorlig kreftsykdom eller lignende? 

Eller snakker du om at jeg som mor har barna pga pappaen som skal ha samvær ligger nede for telling pga sykdom? 

Ingen har ansvar for andres familier. Mine barn derimot er noe annet. Folk velger selv å få barn, vel vitende om at influensa, feber, omgangssyke, migrene og alt mulig kommer til å dukke opp underveis. 

Man kan være snill å tilby hjelp, men man bør greie å stå i det selv når det er snakk om noen dager. På lik linje med at man greier å ta vare på familien selv om ny baby har kolikk og er våken hele natta. 

Min mening, ut fra hvordan jeg tolker spørsmålet ditt. 

Det samme gjelder forresten besteforeldre. De har null ansvar for å ta vare på barnebarn selv om jeg har omgangssyke. 

Anonymkode: c822b...eb8

[Anonym bruker]

Her var vi inkludert og var på tilbudssiden når bv kom inn i familien til sønnen vår fikk barn.  VI måtte trekke oss helt ut for vi ble rett og slett helt utslitt av det, når bv har bestemt at barnet skal bo hos foreldrene men behøver tett oppfølging for å være gode nok foreldre og det kan vare i årevis må bv stå for den støtten med dem svingningene som skjer i det hjemmet.

Vi som foreldre/besteforeldre kan ikke være der til hvær tid for voksne som knapt kan ta vare på seg selv og kun ser sitt eget ubehag, det kan heller ikke andre i nær familie.

Anonymkode: 1ba85...d86

[Anonym bruker]

Ingen. Ikke hjelp. 

Anonymkode: a744e...ae9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Som alvorlig syk selv,ikke døende, hadde jeg ønsket at noen i nær familie hadde spurt innimellom hvordan det står til, og gjerne passet barna kanskje ett par ganger i året. De er 7 og 10. 

Jeg merker at foreldrene mine synes det er vanskelig å ta innover seg at jeg er syk. Så de holder avstand. Jeg må høre om alt det de sliter med, småting i forhold til det jeg har. Men jeg stiller alltid opp.

Jeg kommer aldri til å bli frisk, sliter hver dag. Kan ikke dø, jeg har barn og jeg er jo glad i livet. 

Jeg forventer ingenting. Alle er opptatte med seg og sitt. Forståelse for det. Men hvis noen i min familie hadde det slik som meg, så hadde jeg stilt opp. I hvertfall tilbudt meg. 

Skal så lite til. Bare en telefon eller en sms. Alltid jeg som må spørre andre. 

Engang lot jeg ikke høre fra meg. Skulle se hvor lang tid det tok før noen tok kontakt. 2 mnd gikk det. Og da var det jeg som ga meg. 

Jeg blir helt glemt. Jeg lever ett vanskelig liv. Har prøvd én gang og spurt om hjelp, men det var visst veldig vanskelig. 

Så jeg håper at dere som leser kan være noe for noen. ❤️Skal så lite til. 

Anonymkode: f409d...865

❤️
 

Dessverre en kynisk verden og ingen vil hjelpe andre enn seg selv! 

Anonymkode: a744e...ae9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

❤️
 

Dessverre en kynisk verden og ingen vil hjelpe andre enn seg selv! 

Anonymkode: a744e...ae9

Eller har omtanke for andre. 

Anonymkode: a744e...ae9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Ingen. Ikke hjelp. 

Anonymkode: a744e...ae9

Du har nok med deg selv! 

Anonymkode: a744e...ae9

[Anonym bruker]

Vi har barna til søsteren til mannen ei helg i måneden, for hun er helt utslitt (av de samme belastningen andre takler helt fint). Vi gjør det for ungene. Strekker meg langt for barn - og for mine foreldre som alltid har stilt opp.

Anonymkode: 13bfb...3d3

[Anonym bruker]

Takk for mange svar 😊❤️. Setter pris på refleksjonene deres. Jeg trenger å høre litt hva andre tenker. Jeg har lett for å få dårlig samvittighet, men har også selv en krevende situasjon med en datter med diagnose og en mann som pendler mye til tider. Samtidig har andre i familien det enda mer krevende akkurat nå. Og sånn vil det være noen måneder. Bare kjenner at jeg gruer meg litt til tiden som kommer, og føler seg jeg burde kjent på mer raushet enn det jeg egentlig gjør. Livet er ikke alltid lett!

Anonymkode: 7750f...a6c

[Anonym bruker]

Jeg har vært dypt deprimert i ca 3 år, ca 1 år siden jeg innså det selv og ba legen om hjelp. 

Jeg har en fantastisk familie. Vi stiller opp for hverandre der vi kan, om det er med barnepass, handling, invitere på ferdig middag, hente i skole/bhg, rydde i heimen, vaske klær osv. 

Vi er en raus familie og ingen fører regnskap. Pappa kjørte 150 mil for å bo hos meg noen uker da jeg var skikkelig nede. Flere av oss jobber også som frivillige, hvor vi stiller opp for de svake i samfunnet. 

Anonymkode: 6d930...3ad

[Anonym bruker]

Nå har jeg kun en søster, mine tantebarn har en plass hos meg på lik linje som egne om nødvendig. Døren her er alltid åpen for de. 

Utover det stiller jeg opp for foreldre ved behov. Resten av verden må finne egne løsninger. 

Anonymkode: c0b63...de4