De med ulike diagnoser som søker "likesinnede"

[Anonym bruker]

Det første jeg tenker når jeg leser HI, er at spørsmålet stilles alt for bredt. Du henviser flere ganger til "alle", og du lurer på hvorfor "folk" har behov for å møtes. Det blir for generelt, fordi det sier seg selv at det ikke finnes ett svar på spørsmålet ditt. Det finnes like mange svar som det finnes mennesker med diagnoser. Hvis du har lyst til å høre hvorfor noen søker sammen, er det kanskje mer hensiktsmessig å skrive "du som har en diagnose, hvorfor er det viktig for deg å møte noen med samme diagnose?". Skrell bort all unødvendig info og gå rett til kjernen.

Når det er sagt, vil jeg anta at det finnes noen mer eller mindre universelle årsaker til at krake søker make. Ser for meg at de fleste som søker sammen, har et behov for mer informasjon. Et behov for å føle seg mindre alene. Et behov for å få bekreftelse. Og å ha et sted der deres nærmeste ikke er, for å unngå slitasje på nære relasjoner.

Og så til meg personlig. Jeg har kjent på et behov for å møte andre i samme situasjon i perioden rett etter diagnose. Det er gjerne den perioden der jeg er usikker, nysgjerrig, trenger mer info og ennå ikke har akseptert den nye realiteten. Jeg har to kroniske diagnoser. Jeg har aldri forventninger om at jeg skal være lik de andre eller finne de nye bestevennene mine. Tvert i mot, jeg er ofte litt redd for at vi skal være alt for forskjellige utover diagnosen, og at det skal bli kleint. Som regel så er det litt midt i der et sted.

Jeg er med i et gruppetilbud knyttet til den ene diagnosen min, en diagnose jeg fikk ganske nylig. Etter det første møtet innså jeg hvor mye jeg har lengtet etter akkurat dette tilbudet. Det ledes av en fagperson, så det holdes "faglig" og sklir ikke ut i synsing, hvis du skjønner. Det å kunne sitte og snakke med andre som skjønner akkurat hva jeg mener, med en fagperson som "moderator", det er en enorm lettelse. Og det fine er at vi sitter ikke og gråter og snakker om elendigheten - vi ler faktisk ganske mye av oss selv. 

Jeg er enig med deg i at det kan bli for mye misery loves company, og i ekkokamre spres det helt klart feilinformasjon og spekuleres i vilden sky. Det er lett å se på Facebook, på nett, i ikke-modererte fora. Jeg leser noe av det i tilfelle det skulle dukke opp noe nyttig, men jeg tar det meste med en klype salt. Jeg er glad i populærvitenskapelige bøker og podcaster, der er sjansen for å få forskningsbasert eller fagbasert informasjon mye større.

Anonymkode: 4b265...0b7

[Gjest NotNaomi]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Det første jeg tenker når jeg leser HI, er at spørsmålet stilles alt for bredt. Du henviser flere ganger til "alle", og du lurer på hvorfor "folk" har behov for å møtes. Det blir for generelt, fordi det sier seg selv at det ikke finnes ett svar på spørsmålet ditt. Det finnes like mange svar som det finnes mennesker med diagnoser. Hvis du har lyst til å høre hvorfor noen søker sammen, er det kanskje mer hensiktsmessig å skrive "du som har en diagnose, hvorfor er det viktig for deg å møte noen med samme diagnose?". Skrell bort all unødvendig info og gå rett til kjernen.

Når det er sagt, vil jeg anta at det finnes noen mer eller mindre universelle årsaker til at krake søker make. Ser for meg at de fleste som søker sammen, har et behov for mer informasjon. Et behov for å føle seg mindre alene. Et behov for å få bekreftelse. Og å ha et sted der deres nærmeste ikke er, for å unngå slitasje på nære relasjoner.

Og så til meg personlig. Jeg har kjent på et behov for å møte andre i samme situasjon i perioden rett etter diagnose. Det er gjerne den perioden der jeg er usikker, nysgjerrig, trenger mer info og ennå ikke har akseptert den nye realiteten. Jeg har to kroniske diagnoser. Jeg har aldri forventninger om at jeg skal være lik de andre eller finne de nye bestevennene mine. Tvert i mot, jeg er ofte litt redd for at vi skal være alt for forskjellige utover diagnosen, og at det skal bli kleint. Som regel så er det litt midt i der et sted.

Jeg er med i et gruppetilbud knyttet til den ene diagnosen min, en diagnose jeg fikk ganske nylig. Etter det første møtet innså jeg hvor mye jeg har lengtet etter akkurat dette tilbudet. Det ledes av en fagperson, så det holdes "faglig" og sklir ikke ut i synsing, hvis du skjønner. Det å kunne sitte og snakke med andre som skjønner akkurat hva jeg mener, med en fagperson som "moderator", det er en enorm lettelse. Og det fine er at vi sitter ikke og gråter og snakker om elendigheten - vi ler faktisk ganske mye av oss selv. 

Jeg er enig med deg i at det kan bli for mye misery loves company, og i ekkokamre spres det helt klart feilinformasjon og spekuleres i vilden sky. Det er lett å se på Facebook, på nett, i ikke-modererte fora. Jeg leser noe av det i tilfelle det skulle dukke opp noe nyttig, men jeg tar det meste med en klype salt. Jeg er glad i populærvitenskapelige bøker og podcaster, der er sjansen for å få forskningsbasert eller fagbasert informasjon mye større.

Anonymkode: 4b265...0b7

Jeg er helt enig i det du skriver i første avsnitt. Jeg har litt problemer med å vite hvordan jeg bør formulere ting her på forumet, for ting blir ofte tatt personlig. Å bruke beskrivelser som "folk" er også noe jeg har lagt til meg her for ikke å bli for formell. Men du har helt rett og jeg tar det til etterretning.

Og her fikk jeg også et nytt perspektiv da du skriver at gruppa blir ledet av en fagperson som har oversikt sånn at ting ikke sklir ut og/eller blir uryddig. Det ser helt greit ut, og et bra alternativ til grupper hvor det ikke er fagpersoner som har styring. 

[Anonym bruker]

NotNaomi skrev (13 minutter siden):

Jeg er helt enig i det du skriver i første avsnitt. Jeg har litt problemer med å vite hvordan jeg bør formulere ting her på forumet, for ting blir ofte tatt personlig. Å bruke beskrivelser som "folk" er også noe jeg har lagt til meg her for ikke å bli for formell. Men du har helt rett og jeg tar det til etterretning.

Og her fikk jeg også et nytt perspektiv da du skriver at gruppa blir ledet av en fagperson som har oversikt sånn at ting ikke sklir ut og/eller blir uryddig. Det ser helt greit ut, og et bra alternativ til grupper hvor det ikke er fagpersoner som har styring. 

Jeg vil påstå at folk reagerer nettopp fordi du går ut for bredt. Når du kommer med generelle synsinger og påstander om "alle" og "folk", kan jo hvem som helst føle seg truffet. Hvis du derimot stiller et spørsmål, treffer du bare de det gjelder. Legg bort alt du mener og tror, og bare still et åpent spørsmål.

Anonymkode: 4b265...0b7

[Gjest NotNaomi]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Jeg vil påstå at folk reagerer nettopp fordi du går ut for bredt. Når du kommer med generelle synsinger og påstander om "alle" og "folk", kan jo hvem som helst føle seg truffet. Hvis du derimot stiller et spørsmål, treffer du bare de det gjelder. Legg bort alt du mener og tror, og bare still et åpent spørsmål.

Anonymkode: 4b265...0b7

Jeg har lest gjennom, og jeg ser ikke helt hva du mener her? Kan du komme med eksempler i innlegget hvor jeg mener og tror osv? 

[Anonym bruker]

Altså: spm er "hvorfor noen oppsøker likesinnede" helst diagnoser...

Jeg har en diagnose som er ganske alvorlig om den rammer hardt. Meg rammet den hardt nok i ungdomstiden men egentlig aldri voldsomt i forhold til andre. jeg oppsøkte aldri likesinnede, de var så voldsomt syke, da jeg fungerte mye bedre enn alle andre og hadde vel mer behov for  litt tilrettelegging en sjelden gang og da funket jeg som alle andre

Jeg kan ikke drikke alkohol og i 16-20 års alderen trengte jeg et felleskap utenfor festemiljøer og oppsøkte likesinnede i en avholdsforening. Det ga meg mye fordi vi var på en måte like, selv om årsakene var mange.

Og jeg har noen andre interresser der jeg  ses på en nerd av andre vanlige. her trenger jeg et nettverk og likesinnede for ikke å føle meg utenfor og rar og for å ha noen som forstår rundt meg

Av samme grunn tror jeg folk oppsøker folk med like diagnoser. Vi kan relatere oss til problemstillingene, føle et fellesskap.  Dersom man trenger hjelp til å forholde seg til sykdommen vil jo  noen som har kommet lenger kunne hjelpe deg på veien til å akseptere deg selv? nettverk bygger oss opp om vi trenger det.

Anonymkode: 1655a...b25

[Anonym bruker]

Interessant det der. Jeg fikk selv en diagnose som ganske liten/ung, har egentlig aldri følt at den har hjulpet så mye. At det er mange trekk fra diagnosen jeg ikke har, og at det var mest for andres del jeg ble diagnostisert. Siden det aldri har vært en identitet jeg har søkt eller knyttet meg til, så har jeg egentlig aldri søkt meg til andre diagnostiserte eller forventet noe fellesskap.

Ironisk nok er det en diagnose en del som får blir veldig opptatt av, mener at den forklarer hele livet deres og er svaret på alt. Kjenner meg overhodet ikke igjen i at å bli diagnostisert skal medføre så mye selvkjærlighet og selvaksept og har følelsen av at en del som selv søker utredning romantiserer en diagnostisert barndom temmelig mye...

Så jeg lever med at jeg aldri har møtt likesinnede. De fleste har ikke en barndom preget av psykiatri og diagnoser, og folk som har kjempet for å bli diagnostisert har ikke forståelse for de som har opplevd det som en belastning.  

Anonymkode: e6449...32c

[Anonym bruker]

NotNaomi skrev (3 minutter siden):

Jeg har lest gjennom, og jeg ser ikke helt hva du mener her? Kan du komme med eksempler i innlegget hvor jeg mener og tror osv? 

Her legger du premiss for spørsmålet ditt, altså du har allerede "sagt" hva du mener.

"Jeg har aldri følt noe behov for kontakt med andre med samme diagnose. Jeg undrer meg hvorfor folk vil det?"

For meg er dette synsing og mening:

"Noen sier at de syns det er godt å bli forstått, at noen skjønner dem. Jeg ser den på en måte, men det gjelder jo alle mennesker? Det er ingen som fullt ut blir forstått på alle måter, og det er ting vi ikke forteller noen, selv om vi er aldri så åpne. Nå snakker jeg generelt og ikke om de som ikke har noen "hemmeligheter" for noen, som er pip åpne. Og uansett så skjønner jo alle at vi egentlig er alene her i verden sånn sett, da vi er individer som oppfatter følelser og opplevelser ulikt"

Her innleder du med et spørsmål, som du deretter følger opp med tre nye spørsmål, der du tydelig viser at du har en mening om det første spørsmålet. Du kan nøye deg med det første spørsmålet og vente og se hva folk svarer.

"Så da blir spørsmålet mitt om det er så veldig lurt å søke de med samme diagnoser? Blir det kanskje bare mer forvirrende eller påvirker man hverandre sånn at det mer negative plutselig blir greit? At det også kan forårsake litt ansvarsfraskrivelse og unnskyldninger? Og er det særlig produktivt å være i grupper hvor diagnosen blir hovedtema og ikke personligheten? "

Her synser du ("jeg tenker"):

"Jeg tenker også at vi er ikke noen helt spesielle mennesker selv om vi har diagnoser. Diagnosen er ikke oss, vi har jo ofte helt ulike personligheter"

Anonymkode: 4b265...0b7

[Anonym bruker]

2 minutes ago, Anonym bruker said:

Så da blir spørsmålet mitt om det er så veldig lurt å søke de med samme diagnoser? Jeg mener det kanskje bare blir mer forvirrende og man påvirker hverandre sånn at det mer negative plutselig blir greit. Videre mener jeg at det også kan forårsake litt ansvarsfraskrivelse og unnskyldninger. Og i følge meg er det  ikke særlig produktivt å være i grupper hvor diagnosen blir hovedtema og ikke personligheten. "

Sånn. Her har du ett av spørsmålene og dine egne meninger skrevet på en bedre måte. 

 

Anonymkode: 5a729...0fd

[Gjest NotNaomi]

Anonym bruker skrev (23 minutter siden):

Altså: spm er "hvorfor noen oppsøker likesinnede" helst diagnoser...

Jeg har en diagnose som er ganske alvorlig om den rammer hardt. Meg rammet den hardt nok i ungdomstiden men egentlig aldri voldsomt i forhold til andre. jeg oppsøkte aldri likesinnede, de var så voldsomt syke, da jeg fungerte mye bedre enn alle andre og hadde vel mer behov for  litt tilrettelegging en sjelden gang og da funket jeg som alle andre

Jeg kan ikke drikke alkohol og i 16-20 års alderen trengte jeg et felleskap utenfor festemiljøer og oppsøkte likesinnede i en avholdsforening. Det ga meg mye fordi vi var på en måte like, selv om årsakene var mange.

Og jeg har noen andre interresser der jeg  ses på en nerd av andre vanlige. her trenger jeg et nettverk og likesinnede for ikke å føle meg utenfor og rar og for å ha noen som forstår rundt meg

Av samme grunn tror jeg folk oppsøker folk med like diagnoser. Vi kan relatere oss til problemstillingene, føle et fellesskap.  Dersom man trenger hjelp til å forholde seg til sykdommen vil jo  noen som har kommet lenger kunne hjelpe deg på veien til å akseptere deg selv? nettverk bygger oss opp om vi trenger det.

Anonymkode: 1655a...b25

Jeg skjønner veldig godt at du valgte å være med avholdsmennesker. Kanskje spesielt i ungdomstiden da så mange drikker og fester. 

Når det gjelder interesser, så blir det ikke helt det samme fordi det ikke handler så mye om hvem man er som person? 

Grunnen til at jeg skrev innlegget nå, er at jeg ser at flere føler seg annerledes enn andre med samme diagnose. Jeg kjenner meg også veldige lite igjen i mye. Så jeg tenker at ulike grupper heller kan ha motsatt effekt, og jeg stiller også spørsmål vedr "adopsjon" av ulike utfordringer. Ofte så finner vi jo akkurat det vi ser/leter etter.. Det blir litt som med astrologi hvor du får vite at du er et visst stjernetegn og "alt" stemmer. Som regel stemmer mye på alle tegn, og du kan fint "oppdage nye sider" ved deg selv. Bare for å ta et eksempel.

Jeg ser at om det er fagpersoner som styrer og er godt involvert, så kan det være både oppbyggende og positivt hvis man har utfordringer. 

Endret 31. oktober 2022 av NotNaomi

[Gjest NotNaomi]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Her legger du premiss for spørsmålet ditt, altså du har allerede "sagt" hva du mener.

"Jeg har aldri følt noe behov for kontakt med andre med samme diagnose. Jeg undrer meg hvorfor folk vil det?"

For meg er dette synsing og mening:

"Noen sier at de syns det er godt å bli forstått, at noen skjønner dem. Jeg ser den på en måte, men det gjelder jo alle mennesker? Det er ingen som fullt ut blir forstått på alle måter, og det er ting vi ikke forteller noen, selv om vi er aldri så åpne. Nå snakker jeg generelt og ikke om de som ikke har noen "hemmeligheter" for noen, som er pip åpne. Og uansett så skjønner jo alle at vi egentlig er alene her i verden sånn sett, da vi er individer som oppfatter følelser og opplevelser ulikt"

Her innleder du med et spørsmål, som du deretter følger opp med tre nye spørsmål, der du tydelig viser at du har en mening om det første spørsmålet. Du kan nøye deg med det første spørsmålet og vente og se hva folk svarer.

"Så da blir spørsmålet mitt om det er så veldig lurt å søke de med samme diagnoser? Blir det kanskje bare mer forvirrende eller påvirker man hverandre sånn at det mer negative plutselig blir greit? At det også kan forårsake litt ansvarsfraskrivelse og unnskyldninger? Og er det særlig produktivt å være i grupper hvor diagnosen blir hovedtema og ikke personligheten? "

Her synser du ("jeg tenker"):

"Jeg tenker også at vi er ikke noen helt spesielle mennesker selv om vi har diagnoser. Diagnosen er ikke oss, vi har jo ofte helt ulike personligheter"

Anonymkode: 4b265...0b7

Uttrykket "tenker" betyr bare at jeg er i en prosess med å ville forstå. Eller at jeg ikke har gjort meg opp noen bestemt mening eller tror noe... 

[Anonym bruker]

NotNaomi skrev (3 minutter siden):

Jeg skjønner veldig godt at du valgte å være med avholdsmennesker. Kanskje spesielt i ungdomstiden da så mange drikker og fester. 

Når det gjelder interesser, så blir det ikke helt det samme fordi det ikke handler så mye om hvem man er som person? 

Grunnen til at jeg skrev innlegget nå, er at jeg ser at flere føler seg annerledes enn andre med samme diagnose. Jeg kjenner meg også veldige lite igjen i mye. Så jeg tror at ulike grupper heller kan ha motsatt effekt, og jeg stiller også spørsmål vedr "adopsjon" av ulike utfordringer. Ofte så finner vi jo akkurat det vi ser/leter etter.. Det blir litt som med astrologi hvor du får vite at du er et visst stjernetegn og "alt" stemmer. Som regel stemmer mye på alle tegn, og du kan fint "oppdage nye sider" ved deg selv. Bare for å ta et eksempel.

Jeg ser at om det er fagpersoner som styrer og er godt involvert, så kan det være både oppbyggende og positivt hvis man har utfordringer. 

Enig i dette, og det er til og med en tilnærming jeg har møtt i helsevesenet. Da jeg fikk en kronisk diagnose for en 15 års tid siden, fikk jeg ikke så mye informasjon. Ingen fortalte meg hva jeg kunne forvente, hva som var vanlig, hvor vondt det kunne være osv. Mange år senere stilte jeg spørsmål ved dette og forklarte at jeg skulle ønske de hadde gitt meg litt mer kontekst, fortalt meg litt mer. Svaret jeg fikk, var at det er en risiko for at hvis du forteller en pasient for mye, feks hvis du sier at "25 % opplever bivirkning X i forbindelse med medisiner", så vil pasienten oftere oppleve denne bivirkningen. En slags placebo, om du vil.

Anonymkode: 4b265...0b7

[Anonym bruker]

Jeg har crohns og møter jevnlig andre med samme diagnose. Det er greit å bli forstått, få nye tips om hva som kan hjelpe, høre erfaringer fra medisiner og operasjoner, få tips til hvordan håndtere lange sykehusopphold og ikke minst føle meg mindre ensom på dagtid. Det er godt å ha en plan og noe å gå på.

Anonymkode: b0ab9...03a

[Anonym bruker]

NotNaomi skrev (11 timer siden):

Jeg har både OCD og ADD/ADHD. Dette ble oppdaget helt tilfeldig da jeg tok personlighetstest ifb med noe helt annet. Akkurat OCD skjønte jeg vel egentlig at jeg hadde, men ellers har jeg seriøst aldri grublet noe eller tenkt over at jeg har noe annet. Nå har jeg vært heldig sånn sett at det aldri har plaget meg noe særlig, for jeg har alltid multitasket veldig mye, og det er en løsning jeg bare skjønte fungerte for meg. Jeg har jo problemer med konsentrasjon og fokus på det samme over lengre tid, så da jeg studerte fks og senere i jobb, så får jeg gjort veldig mye ved å ta pauser ved å "flippe litt ut" med andre ting. Da jeg studerte, så malte jeg og hørte på musikk en stund som avbrekk da jeg leste. Når jeg da leste igjen så gjorde jeg notater kjapt mens konsentrasjonen var på topp i alt fra 15 min-en time, alt ettersom. Det samme på jobb. Den stunden jeg jobber, så gjør jeg jo veldig mye mer når jeg "flipper ut" en stund enn om jeg sitter i to timer mens jeg mister fokus og må starte på nytt. Dette er ikke noe jeg har lagt meg til bevisst pga diagnosen men som resultat av hvordan jeg fungerer. Jeg ble heller aldri tilbudt noen medisiner, og selv om det går i hundre i hodet så er det bare sånn jeg er. Det er med andre ord ingenting jeg sliter med ( mer enn alle ) annet enn at jeg kan bli litt lei av at jeg aldri sitter rolig. At jeg må tromme med fingrene, riste på beina og sånt tull. 

Så til poenget. Jeg har aldri følt noe behov for kontakt med andre med samme diagnose. Jeg undrer meg hvorfor folk vil det? Og nå lurer jeg på det, og dømmer ikke selv om jeg stiller noen spørsmål. Bare så det er sagt. Noen sier at de syns det er godt å bli forstått, at noen skjønner dem. Jeg ser den på en måte, men det gjelder jo alle mennesker? Det er ingen som fullt ut blir forstått på alle måter, og det er ting vi ikke forteller noen, selv om vi er aldri så åpne. Nå snakker jeg generelt og ikke om de som ikke har noen "hemmeligheter" for noen, som er pip åpne. Og uansett så skjønner jo alle at vi egentlig er alene her i verden sånn sett, da vi er individer som oppfatter følelser og opplevelser ulikt. At mye kan gjenkjennes er jo riktig, men aldri alt på alle måter. De rundt meg vet at jeg har de diagnosene jeg har, og det blir sjelden sagt noe om, bortsett fra om de fleiper med noe, eller blir irritert hvis jeg synger den samme sangen for tiende gang mens vi gjør noe praktisk. Jeg har ikke noe behov for annet enn å bli akseptert, og også at folk kan si fra. Jeg leser om andre med samme diagnoser, og jeg kjenner meg lite igjen, og Jeg ser også at andre kjenner seg lite igjen noen ganger. 

Så da blir spørsmålet mitt om det er så veldig lurt å søke de med samme diagnoser? Blir det kanskje bare mer forvirrende eller påvirker man hverandre sånn at det mer negative plutselig blir greit? At det også kan forårsake litt ansvarsfraskrivelse og unnskyldninger? Og er det særlig produktivt å være i grupper hvor diagnosen blir hovedtema og ikke personligheten? 

Jeg tenker også at vi er ikke noen helt spesielle mennesker selv om vi har diagnoser. Diagnosen er ikke oss, vi har jo ofte helt ulike personligheter? Jeg vet noen nå kanskje vil reagere negativt, men håper at det går an å reflektere litt over dette. 

Ja, alle/de fleste/mange trenger å bli forstått, og alle er samtidig forskjellige med individuelle behov. MEN så er det slik at de med ADD/ADHD har noen fellestrekk, det er jo det som utgjør selve diagnosen. Altså: det finnes noen kriterier man må oppfylle for å kvalifisere til en diagnose. De som oppfyller kriteriene vil derfor, selv om de jo er ulike individer med ulike personligheter, ha noen ting til felles, og de tingene kan ofte gi noen problemer - for eksempel i arbeidsliv eller personlige relasjoner. En person med ADHD kan selvsagt finne glede i å snakke med andre som opplever det samme som dem. Sånn er det jo med alle slike felleskap, enten det er barselgrupper eller pasientforeninger eller sorggrupper. Det vil jo aldri være slik at alle er enige om alt, men igjen er det potensielle fellesnevnere som kan være nyttige. Akkurat som mitt barn har glede av å være med andre barn i ADHD-foreningen, har jeg glede av å delta i ADHD-foreldregruppene på Facebook, fordi det gir en mer umiddelbar forståelse av hva man står overfor, og en følelse av å ikke være alene i verden med akkurat disse problemene. Det kan også være mye glede i å dele konkrete tips til håndtering av utfordringer i hverdagen, alt fra hvordan man organiserer morgenene til hvordan man får til god dialog med skolen. Det å akseptere egen diagnose er også helt sentralt for å kunne fungere, og det tenker jeg slike grupper kan være veldig fine til.

Det kan helt sikkert også være slik at man påvirker hverandre negativt, men hvordan et slikt interessefelleskap skal bli til ansvarsfraskrivelse har jeg vanskelig med å forstå. Forøvrig har jeg aldri deltatt i et felleskap hvor personligheten er hovedtema, så det skjønner jeg heller ikke hva du mener med.

Det er også slik at de med ADHD/ADD har større risiko for lavere livskvalitet, mer rus og dårligere fungering enn dem uten diagnoser. Det er jo helt supert for deg at livet ditt funker så bra til tross for diagnoser, og at du har funnet strategier for å mestre hverdagen. Men som du sier, vi er forskjellige, og noen av oss har vel mer behov for støtte enn andre. 

Anonymkode: d8efd...7f6

[Anonym bruker]

NotNaomi skrev (4 minutter siden):

Uttrykket "tenker" betyr bare at jeg er i en prosess med å ville forstå. Eller at jeg ikke har gjort meg opp noen bestemt mening eller tror noe... 

Det forstår jeg, men det kan være hensiktsmessig å ikke si så mye om hva du tenker når du er på utkikk etter svar fra andre. I hvert fall ikke før du har fått svar. Når du skriver flere avsnitt om hva du selv tenker og gir spørsmålene relativt lite plass, kan kan det fremstå som at du egentlig er mest interessert i hva du selv tenker, og mindre interessert i svarene fra andre.

Anonymkode: 4b265...0b7

[Gjest NotNaomi]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Ja, alle/de fleste/mange trenger å bli forstått, og alle er samtidig forskjellige med individuelle behov. MEN så er det slik at de med ADD/ADHD har noen fellestrekk, det er jo det som utgjør selve diagnosen. Altså: det finnes noen kriterier man må oppfylle for å kvalifisere til en diagnose. De som oppfyller kriteriene vil derfor, selv om de jo er ulike individer med ulike personligheter, ha noen ting til felles, og de tingene kan ofte gi noen problemer - for eksempel i arbeidsliv eller personlige relasjoner. En person med ADHD kan selvsagt finne glede i å snakke med andre som opplever det samme som dem. Sånn er det jo med alle slike felleskap, enten det er barselgrupper eller pasientforeninger eller sorggrupper. Det vil jo aldri være slik at alle er enige om alt, men igjen er det potensielle fellesnevnere som kan være nyttige. Akkurat som mitt barn har glede av å være med andre barn i ADHD-foreningen, har jeg glede av å delta i ADHD-foreldregruppene på Facebook, fordi det gir en mer umiddelbar forståelse av hva man står overfor, og en følelse av å ikke være alene i verden med akkurat disse problemene. Det kan også være mye glede i å dele konkrete tips til håndtering av utfordringer i hverdagen, alt fra hvordan man organiserer morgenene til hvordan man får til god dialog med skolen. Det å akseptere egen diagnose er også helt sentralt for å kunne fungere, og det tenker jeg slike grupper kan være veldig fine til.

Det kan helt sikkert også være slik at man påvirker hverandre negativt, men hvordan et slikt interessefelleskap skal bli til ansvarsfraskrivelse har jeg vanskelig med å forstå. Forøvrig har jeg aldri deltatt i et felleskap hvor personligheten er hovedtema, så det skjønner jeg heller ikke hva du mener med.

Det er også slik at de med ADHD/ADD har større risiko for lavere livskvalitet, mer rus og dårligere fungering enn dem uten diagnoser. Det er jo helt supert for deg at livet ditt funker så bra til tross for diagnoser, og at du har funnet strategier for å mestre hverdagen. Men som du sier, vi er forskjellige, og noen av oss har vel mer behov for støtte enn andre. 

Anonymkode: d8efd...7f6

Når det gjelder ansvarsfraskrivelse så tenker jeg fks på det med rutiner, å ha orden samt det å holde avtaler. Ja, det kan absolutt være en større utfordring, men det er ikke sånn at man kan la være fordi man har ADHD/ADD. At det kan bli en hvikepute istedenfor en utfordring man må ta. 

Jeg sier ikke at livet mitt alltid har funket så bra, jeg hadde jo fks problemer med akkurat rus da jeg var yngre. Men om det handlet om diagnosen eller ikke er jo et åpent spørsmål. Jeg tenker at det ikke alltid må være så avgjørende å bli forstått, men heller at vi blir godtatt som vi er, med både fruktbare egenskaper og de mindre fruktbare. 

[Anonym bruker]

Sikkert av samme grunn som ellers i livet, for å føle fellesskap og møte forståelse for hvordan man er og tenker. De fleste har gjerne mange venner/bekjente fordi de færreste klarer å møte bare én person som oppfyller de kravene. Det er jo det samme med foreldre til barn med en bestemt sykdom, folk med en spesifikk interesse osv. Man oppsøker likesinnede for å møte forståelse, kjenne seg igjen, uten å måtte forklare opp og ned i mente.

Anonymkode: 4f5e3...3d9

[Anonym bruker]

NotNaomi skrev (6 minutter siden):

Når det gjelder ansvarsfraskrivelse så tenker jeg fks på det med rutiner, å ha orden samt det å holde avtaler. Ja, det kan absolutt være en større utfordring, men det er ikke sånn at man kan la være fordi man har ADHD/ADD. At det kan bli en hvikepute istedenfor en utfordring man må ta. 

Jeg sier ikke at livet mitt alltid har funket så bra, jeg hadde jo fks problemer med akkurat rus da jeg var yngre. Men om det handlet om diagnosen eller ikke er jo et åpent spørsmål. Jeg tenker at det ikke alltid må være så avgjørende å bli forstått, men heller at vi blir godtatt som vi er, med både fruktbare egenskaper og de mindre fruktbare. 

Det kan vel hende at hvis noen møter andre som er like rotete, så blir det en slags aksept for å ha det rotete. Jeg opplever likevel det motsatte på fora, at folk nesten er desperate etter å få tips til hvordan de kan ha det mindre rotete, fordi de skammer seg og føler at de ikke mestrer grunnleggende områder i livet.

Jeg er enig at det ideelle er at folkene som er nærmest oss med diagnoser, godtar oss som vi er. Det kan være vanskelig for andre å forstå noe som de ikke opplever selv, og det må vi akseptere. Men samtidig så mener jeg også at det å bli forstått er viktig, og det er kanskje nettopp den biten jeg har funnet i de med samme diagnose som meg.

Anonymkode: 4b265...0b7

[Anonym bruker]

NotNaomi skrev (46 minutter siden):

Når det gjelder ansvarsfraskrivelse så tenker jeg fks på det med rutiner, å ha orden samt det å holde avtaler. Ja, det kan absolutt være en større utfordring, men det er ikke sånn at man kan la være fordi man har ADHD/ADD. At det kan bli en hvikepute istedenfor en utfordring man må ta. 

Jeg sier ikke at livet mitt alltid har funket så bra, jeg hadde jo fks problemer med akkurat rus da jeg var yngre. Men om det handlet om diagnosen eller ikke er jo et åpent spørsmål. Jeg tenker at det ikke alltid må være så avgjørende å bli forstått, men heller at vi blir godtatt som vi er, med både fruktbare egenskaper og de mindre fruktbare. 

Dette viser igjen at du har liten forståelse for at andre har det annerledes/verre enn deg. For mange med ADHD er det ikke et valg om de klarer å huske og organisere eller om de velger det bort! 

Anonymkode: 1a067...7f1

[Anonym bruker]

NotNaomi skrev (59 minutter siden):

Når det gjelder ansvarsfraskrivelse så tenker jeg fks på det med rutiner, å ha orden samt det å holde avtaler. Ja, det kan absolutt være en større utfordring, men det er ikke sånn at man kan la være fordi man har ADHD/ADD. At det kan bli en hvikepute istedenfor en utfordring man må ta. 

Jeg sier ikke at livet mitt alltid har funket så bra, jeg hadde jo fks problemer med akkurat rus da jeg var yngre. Men om det handlet om diagnosen eller ikke er jo et åpent spørsmål. Jeg tenker at det ikke alltid må være så avgjørende å bli forstått, men heller at vi blir godtatt som vi er, med både fruktbare egenskaper og de mindre fruktbare. 

Ja, igjen vil jo det avhenge av den enkelte, og man kan bruke hvileputer for alt mulig i livet. Men for en som sliter med å holde rutiner, vil det også kunne virke positivt at andre sliter med det samme. Inntrykket ellers vil kanskje være at "alle andre får dette til, bare ikke meg". Å vite at man ikke er alene kan altså være svært positivt. Det er jo litt av den samme effekten man kan få av gruppeterapi, og det er litt pussig å argumentere mot å finne felleskap og gjenklang, synes jeg.

For meg som har barn med ADHD kan jeg fortelle deg at det å bli "forstått" krever en god del. Selv mine nærmeste, som elsker mitt ADHD-barn, har det vært nødvendig med intenst opplysningsarbeid. Dessverre, får vi nesten si, har heller ikke resten av verden like god innsikt i hvordan diagnosen arter seg, og at det er et reelt handicap. Du skriver om det nesten som om det er en utfordring man kan løse, men det er ikke slik at mitt barn kan skru av diagnosen eller manglende eksekutive funksjoner om han bare skjerper seg eller tar det som en utfordring. Der er de andre foreldrene langt bedre til å forstå, helt av seg selv, hva vi står i. Og dét finner jeg glede i.

Anonymkode: d8efd...7f6

[Gjest NotNaomi]

Anonym bruker skrev (37 minutter siden):

Ja, igjen vil jo det avhenge av den enkelte, og man kan bruke hvileputer for alt mulig i livet. Men for en som sliter med å holde rutiner, vil det også kunne virke positivt at andre sliter med det samme. Inntrykket ellers vil kanskje være at "alle andre får dette til, bare ikke meg". Å vite at man ikke er alene kan altså være svært positivt. Det er jo litt av den samme effekten man kan få av gruppeterapi, og det er litt pussig å argumentere mot å finne felleskap og gjenklang, synes jeg.

For meg som har barn med ADHD kan jeg fortelle deg at det å bli "forstått" krever en god del. Selv mine nærmeste, som elsker mitt ADHD-barn, har det vært nødvendig med intenst opplysningsarbeid. Dessverre, får vi nesten si, har heller ikke resten av verden like god innsikt i hvordan diagnosen arter seg, og at det er et reelt handicap. Du skriver om det nesten som om det er en utfordring man kan løse, men det er ikke slik at mitt barn kan skru av diagnosen eller manglende eksekutive funksjoner om han bare skjerper seg eller tar det som en utfordring. Der er de andre foreldrene langt bedre til å forstå, helt av seg selv, hva vi står i. Og dét finner jeg glede i.

Anonymkode: d8efd...7f6

Jeg skiller mellom barn og voksne her. Det gjør jeg uansett, men spesielt når det gjelder å ha diagnoser og utfordringer. 

[Gjest NotNaomi]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Det kan vel hende at hvis noen møter andre som er like rotete, så blir det en slags aksept for å ha det rotete. Jeg opplever likevel det motsatte på fora, at folk nesten er desperate etter å få tips til hvordan de kan ha det mindre rotete, fordi de skammer seg og føler at de ikke mestrer grunnleggende områder i livet.

Jeg er enig at det ideelle er at folkene som er nærmest oss med diagnoser, godtar oss som vi er. Det kan være vanskelig for andre å forstå noe som de ikke opplever selv, og det må vi akseptere. Men samtidig så mener jeg også at det å bli forstått er viktig, og det er kanskje nettopp den biten jeg har funnet i de med samme diagnose som meg.

Anonymkode: 4b265...0b7

Jeg tenkte ikke på fysisk rot. Jeg tenkte mer på å ha orden i planer og organisering. Å kunne holde avtaler. 

[Gjest NotNaomi]

Anonym bruker skrev (41 minutter siden):

Ja, igjen vil jo det avhenge av den enkelte, og man kan bruke hvileputer for alt mulig i livet. Men for en som sliter med å holde rutiner, vil det også kunne virke positivt at andre sliter med det samme. Inntrykket ellers vil kanskje være at "alle andre får dette til, bare ikke meg". Å vite at man ikke er alene kan altså være svært positivt. Det er jo litt av den samme effekten man kan få av gruppeterapi, og det er litt pussig å argumentere mot å finne felleskap og gjenklang, synes jeg.

For meg som har barn med ADHD kan jeg fortelle deg at det å bli "forstått" krever en god del. Selv mine nærmeste, som elsker mitt ADHD-barn, har det vært nødvendig med intenst opplysningsarbeid. Dessverre, får vi nesten si, har heller ikke resten av verden like god innsikt i hvordan diagnosen arter seg, og at det er et reelt handicap. Du skriver om det nesten som om det er en utfordring man kan løse, men det er ikke slik at mitt barn kan skru av diagnosen eller manglende eksekutive funksjoner om han bare skjerper seg eller tar det som en utfordring. Der er de andre foreldrene langt bedre til å forstå, helt av seg selv, hva vi står i. Og dét finner jeg glede i.

Anonymkode: d8efd...7f6

Jeg mener ikke at man skal løse alt, men å finne måter til å få ting til å fungere best mulig. Og ja, jeg velger jo heller å se på ting som en utfordring fremfor et problem man må leve med. 

[Anonym bruker]

NotNaomi skrev (4 minutter siden):

Jeg mener ikke at man skal løse alt, men å finne måter til å få ting til å fungere best mulig. Og ja, jeg velger jo heller å se på ting som en utfordring fremfor et problem man må leve med. 

Hva vi kaller det er i grunnen ikke så viktig. Imidlertid er det et faktum at diagnosen gjør noen ting vanskelig. Det kan man selvsagt finne strategier for å håndtere, enten intuitivt eller gjennom å lære av andre. Imidlertid kan det å snakke med andre som opplever samme problem/utfordring kan være hjelpsomt i så måte - både for egen selvfølelse og for å lære mestringsstrategier som ikke kommer dalende ned fra himmelen.

NotNaomi skrev (8 minutter siden):

Jeg skiller mellom barn og voksne her. Det gjør jeg uansett, men spesielt når det gjelder å ha diagnoser og utfordringer. 

Ja, men jeg er voksen, jeg har en utfordring i å bistå barnet mitt, og jeg finner både glede og nytte i pårørende-samvær.  

NotNaomi skrev (14 timer siden):

Dette ble oppdaget helt tilfeldig da jeg tok personlighetstest ifb med noe helt annet

Ble du utredet av spesialist?

Anonymkode: d8efd...7f6

[Anonym bruker]

NotNaomi skrev (7 minutter siden):

Jeg tenkte ikke på fysisk rot. Jeg tenkte mer på å ha orden i planer og organisering. Å kunne holde avtaler. 

Det handler ikke hvilken type rot det er snakk om. Mentalt og fysisk rot er to sider av samme sak hvis vi snakker om ADHD – begge er et resultat av nedsatt eksekutiv funksjon og dårlige reguleringsevner. Det du ønsket å trekke frem, er om folk kan ende opp med å fraskrive seg ansvar og bruke hverandre som en hvilepute. Som jeg sier, kan det sikkert skje, men jeg opplever oftere at folk veldig gjerne vil bli bedre og er desperate etter tips til løsninger.

 

Anonymkode: 4b265...0b7

[Anonym bruker]

Mener du at de fleste med ADHD og ADD kan ta seg sammen og bli mer organiserte? 

Anonymkode: 1a067...7f1