Noen her med diagnose ADHD?

[Anonym bruker]

Jeg fikk diagnose for ett år siden. Startet med medisiner og synes hele prosessen hat gått greit. Mye prøving og feiling men nå har jeg funnet rett medisin og dosering. Jeg har selvsagt områder jeg sliter (har slitt mye) på, men alt i alt så er livet helt fint nå (med medisin)

Jeg har hatt behov for å snakke med likesinnede og har oppsøkt litt forum. Min gjengse oppfatning er at på alle forum, og spesielt forum for kvinner så er det BARE syting, klaging eller innlegg i stilen «hei se på meg og så ustrukturert livet mitt er» (med bilder av et eller annet) Alle synes selvsagt det er fryktelig morsomt. Bortsett fra meg. Videre er det stadig spørsmål om hvordan man skal klare å…. Få unger på skole til rett tid, unngå impulsshopping, klare å pakke til ferie uten å pakke 30 kg. Og jeg lurer nå, er det virkelig dette som er dominerende med denne diagnosen? 
Og så er det ekstremt mye medisinprat  hvilke tar du, hva har du prøvd, hvilke doseringer er det. Forumregler er at man ikke skal diskutere medisin og dosering. Likevel er det daglig tema. Er jeg underlig som mener medisiner diskuteres med lege?

Jeg har kontroll i livet (alltid hatt) men jeg sliter med konsentrasjon, lite overskudd, fikling, manglende evner til å starte på oppgaver som kan utsettes osv, problemer å lære nye ting/ta til meg informasjon, problemer med å føre en formell samtale (formet er ofte kjedelig og tankene drar meg videre til noe mer spennende) Så ser jeg disse andre der livet er et fullstendig kaos uten struktur, jobb osv. Da lurer jeg på, kan jeg ha fått feil diagnose? Utad virker jeg ekstremt strukturert (struktur gjør at jeg føler meg rolig) jeg har god jobb, en super mann, unger som klarer seg fint. Det er jo i all hovedsak i mitt indre kaoset er, bortsett fra fikling så er det ikke lett å se at jeg er urolig. 
Har nå gitt opp forum egentlig. 
Er det noen her som har diagnose men fungerer «godt nok» i hverdagen?

Anonymkode: de39f...89e

[Anonym bruker]

Jeg burde sikkert ikke svare siden jeg ikke vet, for jeg er fortsatt i prosessen med å overbevise fastlegen om å sende henvisning til DPS for utredning, men jeg føler meg ganske sikker selv på at jeg har adhd. Problemet mitt overfor legen er akkurat det du skriver, jeg er rett og slett for vellykket og strukturert, utad. 

Men jeg sliter veldig med konsentrasjon, arbeidsminne og oppmerksomhet. Som deg begynner jeg lett å fikle med ting, blir veldig rastløs, utålmodig og urolig inni meg, og soner fort ut og mister fokus når folk begynner å snakke om uinteressante temaer. Jeg har hundre idéer og ting jeg vil, men minimal evne til å komme i gang med noen av dem, og alt kjedelig blir utsatt til siste øyeblikk (eller ikke gjort). Jeg har mastergrad og er relativt smart, men sliter enormt med å lære meg navn, nye begreper osv. Eller, jeg lærer det, men glemmer det igjen etter noen minutter. Ofte ender jeg opp med å føle meg dum fordi jeg ikke forstår hvordan andre får med seg alt på møter ol., men kan oppleve en enorm utålmodighet og at andre er dum når de ikke ser de store sammenhengenene i ting som for meg er helt innlysende. 

Jeg tror kanskje at jeg rett og slett bare har vært heldig med folk rundt meg, som igjen har fått meg til å fungere godt. F.eks. har jeg en mann som styrer økonomien sånn at jeg stort sett ikke får foretatt en del av de dumme impulskjøpene jeg ellers hadde tatt. Jeg oppdaget tidelig at jeg må lage struktur rundt meg fordi ellers blir alt kaos. Jeg er presis, men kan bruke hele dagen på å se på klokken og være stresset inni meg for å være sikker på at jeg er nettopp presis. Eller totalt glemme avtaler, og er avhengig av varsel på mobilen for å huske dem. Poenget er at jeg fungerer tilsynelatende greit i hverdagen, men samtidig gjør jeg egentlig ikke det. Nå vet jeg som sagt ikke sikkert, men jeg har to barn med diagnosen, og sannsynligvis to foreldre også, og kjenner igjen ekstremt mange av utfordringene, bare at jeg klarer stort sett å maskere dem eller kompensere for dem, og nå er jeg sykemeldt, igjen, fordi jeg er utslitt.

Anonymkode: a0d7b...b82

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg fikk diagnosen adhd uoppmerksom type for et år siden. Jeg kjenner igjen mye av det du skriver om folk på diverse grupper, nærmere bestemt FB-grupper. De som er aktive på gruppene der, er kanskje en bestemt type folk i utgangspunktet, og hvis du ikke er den typen, vil slik grupper inneholde mye uinteressant. Har også et stort behov for møteplasser og å finne noen som er "som meg". Det er vanskelig å finne. Kanskje du finner noe på nettsidene til ADHD Norge? Ellers kan det finnes private tilbud avhengig av hvor du bor. Ideelt sett skulle jeg gjerne hatt en liten gruppe på tre, fire, fem stykker som møttes en gang i måneden.
 

Jeg har også kontroll på livet og hverdagen, og fra utsiden lever jeg et vanlig liv. Sånn sett kom diagnosen som en overraskelse både på de nærmest meg og meg selv, men samtidig har jeg jo gått med noe inni meg hele livet som jeg nå har fått svar på. Nå har jeg et språk. Jeg bruker medisiner, som hjelper noe, men er fortsatt under utprøving for å finne best løsning. Jeg har størst utfordringer med å holde oppmerksomhet. Jeg skifter bokstavelig talt fokus hvert 10. sekund hvis jeg ikke er helmotivert for det jeg holder på med. Motivasjonen er nesten alltid ekstern - det er vanligvis en stram tidsfrist, redsel for negative tilbakemeldinger eller skam som gjør at jeg klarer å bli ferdig med ting. Organisering, strukturering, hukommelse og igangsetting er også veldig utfordrende. Jeg pleier å si det sånn: ikke bare skjønner jeg ikke hvordan en prosjektleder får gjort alt det de skal gjøre - jeg klarer egentlig ikke å forestille meg hva de gjør en gang. Disse problemene har gjort og gjør fortsatt at jeg føler at jeg underpresterer på alle områder i livet. Det er i bunn og grunn en kolossal smerte. Jeg har klart meg fordi jeg har gode evner og noen personlighetstrekk som er nyttig for en med denne diagnosen. Jeg ble støttet opp som barn, og som voksen har jeg heldigvis valgt et yrke der jeg fungerer bra på tross av utfordringene. Det har jeg først skjønt nå i ettertid og priser meg lykkelig for det hver dag!
 

Jeg deltar faktisk i et adhd-gruppetilbud som ledes av en (privatpraktiserende) psykolog med lang erfaring på området. På første møte sa vedkommende dette: Et av kriteriene for diagnosen, er funksjonsnedsettelse på flere områder i livet. Det som er viktig å forstå, er at funksjonsnedsettelse defineres fra person til person. Det er et relativt og subjektivt begrep i denne konteksten, og det gjøres en vurdering av deg personlig. Hva er funksjonsnedsettelse for deg? Hvis du har et potensiale, evner du ikke får utnyttet, ting du ikke får gjort, pga av symptomene dine, så har du per definisjon en funksjonsnedsettelse, og da oppfyller du diagnosekriteriet. Det at du får til de normale tingene man forventer, diskvalifiserer ikke deg fra å ha adhd. Så lenge du personlig ikke får til alt du kunne fått til pga adhd, så har du fått riktig diagnose. 

Anonymkode: 7f16a...426

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg er nok en ekstremt strukturert person i kaoset mitt. Jeg har en diger tavle hjemme der alt skrives opp. Det virker sikkert ekstremt for mange men for meg gir det ro å se alt stilt opp og at jeg ser hverdagen går ihop. Mannen synes heldigvis det det er ok med en slik tavle der det står hvem av voksne som skal hva. Å starte uka og vite at jeg har ett barn som skal til lege, to treninger og en kamp pluss at jeg må bake kake til kakesalg. Å ikke ha planlagt alle oppgaver søndag gjør at hodet mitt kortslutter. Jeg klarer ikke se at vi får det til. 
Kjenner meg igjen i det i skifte fokus. Nå har jeg siste måneden endelig funnet rett medisin, tror jeg. Hele forrige uke opplevde jeg dette som kalles hypefokus på jobb. Helt vanvittig. Det jeg tok til meg av kunnskap og de oppgavene jeg fikk unna. Lærte mer på egenstudie enn hva jeg har lært siste året. Byttet jobb og bransje og mye nytt. Forrige uke klarte jeg å lese og ikke minst forstå dokumentasjon. Det verste er å lese fag og lære av det. Så at det nå fungerer føles merkelig. Jeg har aldri klart å studere effektivt. Å gå hjem fra jobb og kjenne at man har jobbet effektivt hele dagen og føle mestring og kontroll. Jeg har aldri opplevd det. Jeg har jo et kvikt hode og med halv oppmerksomhet har jeg i alle år klart å lære og utvikle meg. Men alt har blitt gjort fordi jeg må. Forrige uke ble jeg litt oppgitt over at arbeidsdagen var over fordi jeg var så godt i gang. Ulempen er at jeg glemmer å spise og slikt. Så her må jeg også ha struktur. 
Jeg vet jo at jeg kunne nådd så mye lengre. Takket nei til lederstillinger fordi jeg ikke klarer alt det uforutsette med å ha ansvar for andre mennesker. Jeg har mistet mye muligheter i livet, samtidig har det jo alltid ordnet seg for meg. 
 

Anonymkode: de39f...89e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Takk for svar. Jeg er nok en ekstremt strukturert person i kaoset mitt. Jeg har en diger tavle hjemme der alt skrives opp. Det virker sikkert ekstremt for mange men for meg gir det ro å se alt stilt opp og at jeg ser hverdagen går ihop. Mannen synes heldigvis det det er ok med en slik tavle der det står hvem av voksne som skal hva. Å starte uka og vite at jeg har ett barn som skal til lege, to treninger og en kamp pluss at jeg må bake kake til kakesalg. Å ikke ha planlagt alle oppgaver søndag gjør at hodet mitt kortslutter. Jeg klarer ikke se at vi får det til. 
Kjenner meg igjen i det i skifte fokus. Nå har jeg siste måneden endelig funnet rett medisin, tror jeg. Hele forrige uke opplevde jeg dette som kalles hypefokus på jobb. Helt vanvittig. Det jeg tok til meg av kunnskap og de oppgavene jeg fikk unna. Lærte mer på egenstudie enn hva jeg har lært siste året. Byttet jobb og bransje og mye nytt. Forrige uke klarte jeg å lese og ikke minst forstå dokumentasjon. Det verste er å lese fag og lære av det. Så at det nå fungerer føles merkelig. Jeg har aldri klart å studere effektivt. Å gå hjem fra jobb og kjenne at man har jobbet effektivt hele dagen og føle mestring og kontroll. Jeg har aldri opplevd det. Jeg har jo et kvikt hode og med halv oppmerksomhet har jeg i alle år klart å lære og utvikle meg. Men alt har blitt gjort fordi jeg må. Forrige uke ble jeg litt oppgitt over at arbeidsdagen var over fordi jeg var så godt i gang. Ulempen er at jeg glemmer å spise og slikt. Så her må jeg også ha struktur. 
Jeg vet jo at jeg kunne nådd så mye lengre. Takket nei til lederstillinger fordi jeg ikke klarer alt det uforutsette med å ha ansvar for andre mennesker. Jeg har mistet mye muligheter i livet, samtidig har det jo alltid ordnet seg for meg. 
 

Anonymkode: de39f...89e

Jeg klarer dessverre ikke organisere informasjon godt nok til å lage en så god oversikt som det du beskriver, men får til en ukesoversikt hver søndag. Enorm hjelp i å ha informasjon visuelt tilgjengelig.
Problemet mitt med organisering og strukturering har på en måte flere nivåer. For det første kan jeg gjerne gå og kverne på noe i lang tid uten at jeg klarer å identifisere at det er et problem. Det bare kverner. Hvis jeg så klarer å forstå at det jeg kverner på, er et problem, og at jeg attpåtil kan gjøre noe med det, klarer jeg ikke se for meg hvordan jeg kan løse det. Hvis jeg til slutt finner ut hvordan jeg kan løse det, så klarer jeg jo faen meg ikke komme igang med å faktisk løse det. Det er helt på tur.

Den virkningen du beskriver av medisinen, høres helt magisk ut. Så fantastisk fint for deg at du har funnet en god dose! Jeg har begynt å kjenne litt virkning, men ingenting på det nivået. 
 

Den er vond, den med alt vi har gått glipp av. Jeg sørger fortsatt over det et år senere. Jeg vet at det har ordnet seg og at jeg har et godt liv, men jeg klarer ikke slippe den sorgen.

Anonymkode: 7f16a...426

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (33 minutter siden):

Jeg klarer dessverre ikke organisere informasjon godt nok til å lage en så god oversikt som det du beskriver, men får til en ukesoversikt hver søndag. Enorm hjelp i å ha informasjon visuelt tilgjengelig.
Problemet mitt med organisering og strukturering har på en måte flere nivåer. For det første kan jeg gjerne gå og kverne på noe i lang tid uten at jeg klarer å identifisere at det er et problem. Det bare kverner. Hvis jeg så klarer å forstå at det jeg kverner på, er et problem, og at jeg attpåtil kan gjøre noe med det, klarer jeg ikke se for meg hvordan jeg kan løse det. Hvis jeg til slutt finner ut hvordan jeg kan løse det, så klarer jeg jo faen meg ikke komme igang med å faktisk løse det. Det er helt på tur.

Den virkningen du beskriver av medisinen, høres helt magisk ut. Så fantastisk fint for deg at du har funnet en god dose! Jeg har begynt å kjenne litt virkning, men ingenting på det nivået. 
 

Den er vond, den med alt vi har gått glipp av. Jeg sørger fortsatt over det et år senere. Jeg vet at det har ordnet seg og at jeg har et godt liv, men jeg klarer ikke slippe den sorgen.

Anonymkode: 7f16a...426

Å ta tak i noe jeg burde ha gjort men ikke må sliter jeg også med. Bestille time hos optiker, tannlege osv. Det er så slitsomt å forholde seg til om det passer mandag om 14 dager. Jeg vet jo ikke om det passer. Så kan jeg gå og stresse med at jeg burde fikse det. Og det er slitsomt. 
Den plantavla har utviklet seg over årene. Det er ukedager bortover og vi har alle en egen rad under hverandre så da er det lett å se hvilke dager vi må planlegge detaljert. Og så har alle en egen rute til notater nederst. Der skriver jeg opp info som jeg får i diverse kanaler. Onsdag har jeg ti minutter der jeg sjekker sms, Mail, og klasseside på FB, så skriver jeg opp det som skjer langt frem i tid. Mannen er også flink å skrive opp jobbreiser etc og samme gjør jeg. Det tar meg i alt 30 minutter i uka, og da har jeg ro i sjela. Så jeg får til noe. Faste rutiner er lettere når de skjer ukentlig. Månedlige og halvårlig er tyngre. 
Ja, å få en medisin som virker er fint. Jeg har prøvd mange. Den forrige virket også men fikk ikke testet ut rett dose pga bivirkninger. 

Anonymkode: de39f...89e

[oslofrk]

Jeg har adhd.

Såkalt velfungerende, med master, bra jobb osv, men fasan så mye strev… Jeg synes symptomene er blitt værre etter at jeg bikket 40år. Stresser hvis kalenderen er full, men blir nesten like stressa om den er tom! 
 

De siste månedene har jeg deltatt på to seminarer i regi av adhd-Norge og møtt flotte mennesker, som har gjort at jeg føler fellesskap og ikke minst mindre ensomhet. Nå har jeg tatt initiativ til å starte lokal gruppe i bydelen jeg bor, for jeg ønsker meg mer av dette fellesskapet. 

[Anonym bruker]

oslofrk skrev (1 time siden):

Jeg har adhd.

Såkalt velfungerende, med master, bra jobb osv, men fasan så mye strev… Jeg synes symptomene er blitt værre etter at jeg bikket 40år. Stresser hvis kalenderen er full, men blir nesten like stressa om den er tom! 
 

De siste månedene har jeg deltatt på to seminarer i regi av adhd-Norge og møtt flotte mennesker, som har gjort at jeg føler fellesskap og ikke minst mindre ensomhet. Nå har jeg tatt initiativ til å starte lokal gruppe i bydelen jeg bor, for jeg ønsker meg mer av dette fellesskapet. 

Synes også det har blitt og blir verre, jeg er midt i 40-årene. Det er mye som peker i retning av at symptomer blir verre når kvinner nærmer seg overgangsalderen.

Så fint med gruppe! Bor du i Oslo?

Anonymkode: 7f16a...426

[Anonym bruker]

oslofrk skrev (9 timer siden):

Jeg har adhd.

Såkalt velfungerende, med master, bra jobb osv, men fasan så mye strev… Jeg synes symptomene er blitt værre etter at jeg bikket 40år. Stresser hvis kalenderen er full, men blir nesten like stressa om den er tom! 
 

De siste månedene har jeg deltatt på to seminarer i regi av adhd-Norge og møtt flotte mennesker, som har gjort at jeg føler fellesskap og ikke minst mindre ensomhet. Nå har jeg tatt initiativ til å starte lokal gruppe i bydelen jeg bor, for jeg ønsker meg mer av dette fellesskapet. 

Skulle gjerne møtt noen jeg også. Skal sjekke ut adhd-Norge. 😊

Jeg kom i tidlig overgangsalder og da ble plagene verre. Før det har jeg klart å holde meg «flytende» liksom. 

Anonymkode: de39f...89e

[Anonym bruker]

Jeg er under utredning etter en feildiagnostisering og flere avslag Jeg drømmer om et liv med mer hyperfokus som jeg kan bestemme over😝

Jeg kan være helt ekstremt effektiv og helt ekstremt ineffektiv. Derfor henger jobbprestasjonene greit med og jeg vet jeg utmerker meg ved å ha mange gode ideer. Jeg kjenner meg veldig igjen i det å ikke skjønne hvordan folk får det til, samtidig som jeg ikke skjønner at de ikke ser de store linjene og trekker i samme retning.

Psykisk er det knallhardt å være meg. Jeg tviler konstant på meg selv og alle relasjoner. Jeg har flyttet fokuset fra meg selv ved å innlede intense vennskap der jeg er alt for tilgjengelig for den andre, og blir enda mer overbevist om min egen lave verdi når de ikke er der for meg. Jeg er nok også motivert av å oppleve at jeg er viktig for noen. Denne typen relasjon oppstår nok lettest med folk som har narsissistiske tendenser og som derfor ikke syns det er problematisk å ta langt mer enn de er villige til å gi. 

Jeg har et barn med adhd og må ærlig talt si at det plager meg mer at hun skal slite med de psykiske tilleggsvanskene .
 

Anonymkode: 025c6...4bd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 30.10.2022 den 21.56):

Synes også det har blitt og blir verre, jeg er midt i 40-årene. Det er mye som peker i retning av at symptomer blir verre når kvinner nærmer seg overgangsalderen.

Så fint med gruppe! Bor du i Oslo?

Anonymkode: 7f16a...426

Ja, jeg har også lest st det gjelder flere.

Jeg bor dessverre/heldigvis ikke i Oslo lengre… 

Anonymkode: 9b3aa...9b7

[Anonym bruker]

Jeg fikk diagnosen for noen uker siden. Er over 40 og kjenner meg heller ikke så godt igjen på ADHD grupper på Facebook. Eller andre steder. Får innimellom en sterk tvil om  jeg har adhd, nettopp pga av det som legges ut av andre. Jeg er i full jobb, dog ikke noe lang utdannelse. Men har endt opp med ganske stort ansvar i jobben. Og nå kjenner jeg virkelig på de tingene jeg har strevd med hele livet. Jeg skal egentlig starte med medisinutprøving nå ganske snart. Men jeg er faktisk kjempe redd for det. Har hatt et tøft år, og endelig kommet meg over vann. Ønsker ikke å måtte starte på nytt på en måte. Har forstått at utprøving kan være tøft. 

Kjenner også på en sorg over hva som kunne ha vært om jeg ikke hadde hatt adhd, eller om jeg kunne fått hjelp tidligere.  Jeg er super effektiv når noe er interessant, eller noe som MÅ gjøres. Og jwg kan holde på i timesvis iten pauser. Og det jeg lærer da, det sitter. Men alt annet er et såre strev. Som nevnt her, det å bestille time til fysioterapi feks er et ork. Klarer ikke forholde meg til når det skulle passe med jobb og andre ting. Da ender det ofte opp med at ting blir så ille at jeg MÅ bestille.

Jeg sliter med å regulere meg. Jeg brenner lyset i begge ender. Når jeg ikke gjør det, er jeg helt ubrukelig. Er ingen mellomting. Jeg har hele livet fått beskjed om å moderere meg. At jeg overdriver, er for aktiv, for hard, for rask, for mye. Ja, eller for lat. 

Så følelsen av å ikke passe inn i den "typiske" adhd boksen, eller i den "normale" A4 boksen er forvirrende.

Anonymkode: cb281...21d

[Gjest NotNaomi]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg fikk diagnosen for noen uker siden. Er over 40 og kjenner meg heller ikke så godt igjen på ADHD grupper på Facebook. Eller andre steder. Får innimellom en sterk tvil om  jeg har adhd, nettopp pga av det som legges ut av andre. Jeg er i full jobb, dog ikke noe lang utdannelse. Men har endt opp med ganske stort ansvar i jobben. Og nå kjenner jeg virkelig på de tingene jeg har strevd med hele livet. Jeg skal egentlig starte med medisinutprøving nå ganske snart. Men jeg er faktisk kjempe redd for det. Har hatt et tøft år, og endelig kommet meg over vann. Ønsker ikke å måtte starte på nytt på en måte. Har forstått at utprøving kan være tøft. 

Kjenner også på en sorg over hva som kunne ha vært om jeg ikke hadde hatt adhd, eller om jeg kunne fått hjelp tidligere.  Jeg er super effektiv når noe er interessant, eller noe som MÅ gjøres. Og jwg kan holde på i timesvis iten pauser. Og det jeg lærer da, det sitter. Men alt annet er et såre strev. Som nevnt her, det å bestille time til fysioterapi feks er et ork. Klarer ikke forholde meg til når det skulle passe med jobb og andre ting. Da ender det ofte opp med at ting blir så ille at jeg MÅ bestille.

Jeg sliter med å regulere meg. Jeg brenner lyset i begge ender. Når jeg ikke gjør det, er jeg helt ubrukelig. Er ingen mellomting. Jeg har hele livet fått beskjed om å moderere meg. At jeg overdriver, er for aktiv, for hard, for rask, for mye. Ja, eller for lat. 

Så følelsen av å ikke passe inn i den "typiske" adhd boksen, eller i den "normale" A4 boksen er forvirrende.

Anonymkode: cb281...21d

Du har fått kritikk hele livet. For at du er alt for mye eller for lat. Hva slags mennesker har du i livet ditt? Hvorfor har ingen godtatt deg som du er egentlig, uten å komme med kritikk mot deg hele livet? At du føler at du ikke passer inn kan fint handle om at de du har hatt rundt deg hele livet har fortalt deg at du bør være annerledes. Ikke at du har ADHD. Just saying.

[Anonym bruker]

NotNaomi skrev (21 minutter siden):

Du har fått kritikk hele livet. For at du er alt for mye eller for lat. Hva slags mennesker har du i livet ditt? Hvorfor har ingen godtatt deg som du er egentlig, uten å komme med kritikk mot deg hele livet? At du føler at du ikke passer inn kan fint handle om at de du har hatt rundt deg hele livet har fortalt deg at du bør være annerledes. Ikke at du har ADHD. Just saying.

Barn med ADHD får ekstremt mange flere negative tilbakemeldinger på seg selv.

Anonymkode: 025c6...4bd

[Anonym bruker]

NotNaomi skrev (24 minutter siden):

Du har fått kritikk hele livet. For at du er alt for mye eller for lat. Hva slags mennesker har du i livet ditt? Hvorfor har ingen godtatt deg som du er egentlig, uten å komme med kritikk mot deg hele livet? At du føler at du ikke passer inn kan fint handle om at de du har hatt rundt deg hele livet har fortalt deg at du bør være annerledes. Ikke at du har ADHD. Just saying.

Jeg har en bra familie med mye takhøyde, er ikke der meste kritikken har kommet fra. Men igjennom barneskolen, de som kunne ha vært venner. Fritidsaktiviteter som barn. I skolegården. På videregående og i jobbsammenheng. Når jeg prater, prater jeg mye og fort. Når jeg trener, være seg håndball som barn eller kampsport som voksen, er det for mye og for hardt. Når jeg finner en ting som fanger oppmerksomheten min, er det nonstop helt til jeg mister interessen.

Når jeg skal gjøre enkle oppgaver som å brette tøy eller bestille time for noe, er det nesten uoverkommelig å få gjort det. Jeg får det ikke til før det er helt "krise" 

Kritikken kommer nok av at folk ikke forstår hva som ligger bak. Og at mange tilegner meg hensikter jeg ikke har i alt det jeg foretar meg. Jeg sliter veldig med impulskontroll. Men det er ikke nødvendigvis så enkelt å se for de utenfor. Det de ser er en som "overdriver" når noe går galt, eller jeg gjør en feil. Jeg handler alt for ofte basert på følelsene mine, og når de kommer raskt og impulskontrollen er fraværende blir det fort voldsomt for andre. Hadde jeg klart å prosessere litt før jeg reagerte hadde det kanskje ikke blitt så voldsomt. 

Jeg er anderledes en de som har nevrotypiske hjerner, det har vært tydelig i alle år. Og for å klare å ha en fot innenfor, har jeg maskert mye igjennom livet.

Anonymkode: cb281...21d

[Gjest NotNaomi]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Barn med ADHD får ekstremt mange flere negative tilbakemeldinger på seg selv.

Anonymkode: 025c6...4bd

Ja, det kan hende. Men her må foreldre trå til. Jeg skrev et innlegg her hvor majoriteten mente at barn med ADHD bør ta hensyn til andre og forlate offentlige steder når de "forstyrret" Slike ting må vi som foreldre motarbeide for å få barna til å bli akseptert. Jeg vet ikke om noen var enig i det hele tatt, og til og med foreldre med ADHD-barn selv "tok hensyn" til andre. Det syns jeg er veldig trist, for dermed understreker man at de er "et problem" fremfor å inkludere dem og vise toleranse og forståelse. 

Men å hele livet få negative tilbakemeldinger på deg selv handler om miljøet også. At folk forventer at du bør være annerledes. Utrolig destruktivt spør du meg. Det skal ikke være så forbaska vanskelig med aksept om du skiller deg ut fra malen de fleste passer inn. Jeg var ganske spesiell som barn selv, men opplevde aldri sånt. Heldigvis og takk og pris. Det skal være en selvfølge, egentlig. 

[Gjest NotNaomi]

NotNaomi skrev (1 minutt siden):

Ja, det kan hende. Men her må foreldre trå til. Jeg skrev et innlegg her hvor majoriteten mente at barn med ADHD bør ta hensyn til andre og forlate offentlige steder når de "forstyrret" Slike ting må vi som foreldre motarbeide for å få barna til å bli akseptert. Jeg vet ikke om noen var enig i det hele tatt, og til og med foreldre med ADHD-barn selv "tok hensyn" til andre. Det syns jeg er veldig trist, for dermed understreker man at de er "et problem" fremfor å inkludere dem og vise toleranse og forståelse. 

Men å hele livet få negative tilbakemeldinger på deg selv handler om miljøet også. At folk forventer at du bør være annerledes. Utrolig destruktivt spør du meg. Det skal ikke være så forbaska vanskelig med aksept om du skiller deg ut fra malen de fleste passer inn. Jeg var ganske spesiell som barn selv, men opplevde aldri sånt. Heldigvis og takk og pris. Det skal være en selvfølge, egentlig. 

 

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har en bra familie med mye takhøyde, er ikke der meste kritikken har kommet fra. Men igjennom barneskolen, de som kunne ha vært venner. Fritidsaktiviteter som barn. I skolegården. På videregående og i jobbsammenheng. Når jeg prater, prater jeg mye og fort. Når jeg trener, være seg håndball som barn eller kampsport som voksen, er det for mye og for hardt. Når jeg finner en ting som fanger oppmerksomheten min, er det nonstop helt til jeg mister interessen.

Når jeg skal gjøre enkle oppgaver som å brette tøy eller bestille time for noe, er det nesten uoverkommelig å få gjort det. Jeg får det ikke til før det er helt "krise" 

Kritikken kommer nok av at folk ikke forstår hva som ligger bak. Og at mange tilegner meg hensikter jeg ikke har i alt det jeg foretar meg. Jeg sliter veldig med impulskontroll. Men det er ikke nødvendigvis så enkelt å se for de utenfor. Det de ser er en som "overdriver" når noe går galt, eller jeg gjør en feil. Jeg handler alt for ofte basert på følelsene mine, og når de kommer raskt og impulskontrollen er fraværende blir det fort voldsomt for andre. Hadde jeg klart å prosessere litt før jeg reagerte hadde det kanskje ikke blitt så voldsomt. 

Jeg er anderledes en de som har nevrotypiske hjerner, det har vært tydelig i alle år. Og for å klare å ha en fot innenfor, har jeg maskert mye igjennom livet.

Anonymkode: cb281...21d

☝️

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig i at man  må være flinkere til å akseptere og inkludere. Men det er en grense. Det er ingen unnskyldning for dårlig oppførsel at man har adhd. Jeg har 2 barn, og begge skiller seg veldig ut fra mengden på hver sin måte. Min første prioritering er å passe på at barna mine har det bra. De skal strekke seg langt for å inkludere andre, men det skal ikke gå på bekostning av dere helse og sikkerhet. Har hatt flere hendelser hvor jeg har satt foten ned når jeg ser at barna mine lider under streben etter å tilfredsstille/inkludere andre barn som faller litt på utsiden. Til og med skolen har bidratt til å belaste mine barn for å inkludere andre barn som ikke har det så lett. 

Nå vet ikke jeg hvor gammel du er, men når jeg vokste opp hadde bare gutter adhd, og da bare den super hyperaktive typen. Og jenter skulle oppføre seg på en spesifikk måte. Nåde de jentene som ikke passet inn. Jeg var dessverre en av de. Heldigvis er det blitt bedre i dag. Men det er fortsatt mye vrangforestillinger om adhd der ute. 

Anonymkode: cb281...21d

[Gjest NotNaomi]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Jeg er helt enig i at man  må være flinkere til å akseptere og inkludere. Men det er en grense. Det er ingen unnskyldning for dårlig oppførsel at man har adhd. Jeg har 2 barn, og begge skiller seg veldig ut fra mengden på hver sin måte. Min første prioritering er å passe på at barna mine har det bra. De skal strekke seg langt for å inkludere andre, men det skal ikke gå på bekostning av dere helse og sikkerhet. Har hatt flere hendelser hvor jeg har satt foten ned når jeg ser at barna mine lider under streben etter å tilfredsstille/inkludere andre barn som faller litt på utsiden. Til og med skolen har bidratt til å belaste mine barn for å inkludere andre barn som ikke har det så lett. 

Nå vet ikke jeg hvor gammel du er, men når jeg vokste opp hadde bare gutter adhd, og da bare den super hyperaktive typen. Og jenter skulle oppføre seg på en spesifikk måte. Nåde de jentene som ikke passet inn. Jeg var dessverre en av de. Heldigvis er det blitt bedre i dag. Men det er fortsatt mye vrangforestillinger om adhd der ute. 

Anonymkode: cb281...21d

Hva mener du med "dårlig oppførsel" ? 

[Anonym bruker]

La oss ikke spore av en fin tråd der voksne damer deler erfaringer som de sjelden har mulighet til å dele. Opprett gjerne en ny tråd om barn med ADHD.

Anonymkode: 7f16a...426

[Anonym bruker]

NotNaomi skrev (1 minutt siden):

Hva mener du med "dårlig oppførsel" ? 

Bare for ta noen eksempler. 

Sparking, slåing, hyling, spytting og bruk av nedsettende ord om andre. 

Selv om man har adhd, kan man lære at slik oppførsel ikke er greit på lik linje med barn uten adhd, men det kan  kreves en del jobb og forberedelser fra foreldre.  

Er ikke dermed sagt at alle barn med adhd oppfører seg slik, eller at barn uten adhd ikke gjør det.

Anonymkode: cb281...21d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

La oss ikke spore av en fin tråd der voksne damer deler erfaringer som de sjelden har mulighet til å dele. Opprett gjerne en ny tråd om barn med ADHD.

Anonymkode: 7f16a...426

Helt enig. Lett å spore av.

Anonymkode: cb281...21d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (39 minutter siden):

Bare for ta noen eksempler. 

Sparking, slåing, hyling, spytting og bruk av nedsettende ord om andre. 

Selv om man har adhd, kan man lære at slik oppførsel ikke er greit på lik linje med barn uten adhd, men det kan  kreves en del jobb og forberedelser fra foreldre.  

Er ikke dermed sagt at alle barn med adhd oppfører seg slik, eller at barn uten adhd ikke gjør det.

Anonymkode: cb281...21d

Start gjerne en tråd med denne. Selv med nedsatt impulskontroll klarer jeg som voksen å la være å sette deg på plass her i denne tråden som handler om voksne.

Anonymkode: 025c6...4bd

[oslofrk]

Anonym bruker skrev (18 timer siden):

Jeg fikk diagnosen for noen uker siden. Er over 40 og kjenner meg heller ikke så godt igjen på ADHD grupper på Facebook. Eller andre steder. Får innimellom en sterk tvil om  jeg har adhd, nettopp pga av det som legges ut av andre. Jeg er i full jobb, dog ikke noe lang utdannelse. Men har endt opp med ganske stort ansvar i jobben. Og nå kjenner jeg virkelig på de tingene jeg har strevd med hele livet. Jeg skal egentlig starte med medisinutprøving nå ganske snart. Men jeg er faktisk kjempe redd for det. Har hatt et tøft år, og endelig kommet meg over vann. Ønsker ikke å måtte starte på nytt på en måte. Har forstått at utprøving kan være tøft. 

Kjenner også på en sorg over hva som kunne ha vært om jeg ikke hadde hatt adhd, eller om jeg kunne fått hjelp tidligere.  Jeg er super effektiv når noe er interessant, eller noe som MÅ gjøres. Og jwg kan holde på i timesvis iten pauser. Og det jeg lærer da, det sitter. Men alt annet er et såre strev. Som nevnt her, det å bestille time til fysioterapi feks er et ork. Klarer ikke forholde meg til når det skulle passe med jobb og andre ting. Da ender det ofte opp med at ting blir så ille at jeg MÅ bestille.

Jeg sliter med å regulere meg. Jeg brenner lyset i begge ender. Når jeg ikke gjør det, er jeg helt ubrukelig. Er ingen mellomting. Jeg har hele livet fått beskjed om å moderere meg. At jeg overdriver, er for aktiv, for hard, for rask, for mye. Ja, eller for lat. 

Så følelsen av å ikke passe inn i den "typiske" adhd boksen, eller i den "normale" A4 boksen er forvirrende.

Anonymkode: cb281...21d

Jeg kjenner igjen flere momenter - du er ikke alene! 😊

Tilsynelatende har jeg klart meg bra, men jeg har de siste månedene oppdaget at jeg bruker utrolig mye krefter på å holde tilbake (impulskontroll) og tilpasse meg (maskering).
 

Senest i går forsto jeg plutselig hvorfor jeg blir så sliten av møter på teams. I fysiske møtet får jeg plenty non-verbale tegn fra de andre deltagerene. På teams bruker jeg mye krefter på å tolke de andres uttrykk - jeg bruker nok mer krefter på det enn å lytte. Det var en aha-opplevelse!

 

[Anonym bruker]

NotNaomi skrev (På 1.11.2022 den 22.12):

Ja, det kan hende. Men her må foreldre trå til. Jeg skrev et innlegg her hvor majoriteten mente at barn med ADHD bør ta hensyn til andre og forlate offentlige steder når de "forstyrret" Slike ting må vi som foreldre motarbeide for å få barna til å bli akseptert. Jeg vet ikke om noen var enig i det hele tatt, og til og med foreldre med ADHD-barn selv "tok hensyn" til andre. Det syns jeg er veldig trist, for dermed understreker man at de er "et problem" fremfor å inkludere dem og vise toleranse og forståelse. 

Men å hele livet få negative tilbakemeldinger på deg selv handler om miljøet også. At folk forventer at du bør være annerledes. Utrolig destruktivt spør du meg. Det skal ikke være så forbaska vanskelig med aksept om du skiller deg ut fra malen de fleste passer inn. Jeg var ganske spesiell som barn selv, men opplevde aldri sånt. Heldigvis og takk og pris. Det skal være en selvfølge, egentlig. 

Har du ikke gått på skole du eller?

Skolen da jeg vokste opp skulle ALLE passe inn i samme form. Diagnoser var bare unnskyldning for å være lat. Husker så godt en gang i 1.klasse. Vi hadde kommet til ordet elefant. En gutt i klassen (som jeg i dag har skjønt var ordblind) hadde tegnet tre elefanter fordi han klarte ikke skrive det. Læreren ble rasende. I dag når jeg tenker på det så tenker jeg, fy søren for en kreativ gutt. Han gav ikke opp han ville formidle det samme på papir som alle oss andre. I stede for å applaudere at han var løsningsorientert og kreativ så forsøkte de å ødelegge det. 
Selv møtte jeg pekefinger i alle år fordi jeg var urolig og til tider fraværende og dagdrømmende. 

Anonymkode: de39f...89e