Forhold og kjærlighetsspråk

[Anonym bruker]

Forholdet vårt er mer eller mindre helt dødt. Vi bor sammen pga det praktiske, økonomi og fordi vi har barn sammen. Det er så mye som irriterer meg ved ham og alt han ikke gjør og ting han sier han skal gjøre osv.

I kveld kom jeg over en artikkel om kjærlighetsspråk og problemer det kan gi om man "snakker" ulike språk her. Og det gjør vi! Er dette så viktig at forståelsen for dette kan hjelpe oss selv i et dødt forhold? Eller er dette bare en "teori"?

Jeg har tjenester/praktisk som hovedspråk og kvalitetstid som andre i følge testen, og det passer bra. Jeg elsker at han uoppfordret  gjør ting som trengs hjemne (helst med lyst), og at han gjør små ting som å servere meg en kopp kaffe, eller gir meg en massasje på nakken selv om han kanskje ikke synes det er så stas selv. At han på en måte ofrer litt for å glede meg. Og jeg liker å bli prioritert slik at vi kan gjøre ting sammen, enkle ting som å se noe sammen, gå på kino, eller bare legge seg samtidig og skravle og kose. 

Ikke noe av dette skjer jo mer, han sier han skal gjøre en ting men gjør det ikke, han ser ikke at ting må gjøres, gjør ikke en drit annet enn det han synes trengs. Alt i huset og av små oppgaver som må huskes havner på meg. Han masserte meg feks sjelden fordi han ble sliten i henda. Han gadd ikke legge seg samtidig med meg for han ville heller se tv/var ikke trøtt. For meg er jo det at han ikke gjør noe av dette drepen for følelsene mine. At han ikke gjør en ting han har sagt er for meg et kraftig tegn på at han ikke bryr seg, altså mangelen på alt dette jeg liker, mitt kjærlighetsspråk viser at han ikke bryr seg, ikke liker meg, ikke prioriterer meg.

Hans kjærlighetsspråk er nok gaver eller komplimenter, og disse tingene betyr ikke noe for meg... når han kjøper blomster til meg ser jeg heller på det som at han prøver kjøpe seg fri for dårlig samvittighet. Og komplimenter er for meg bare tomme ord, handling sier mer enn tusen ord....

Da er det kanskje ikke rart ingen av oss føler oss verdsatt? Mine små gaver, små lapper, daglige sms med gode ord og komplimenter tok jo slutt i takt med at han sluttet å gjøre ting for meg, sluttet å prioritere meg, så da har jeg jo ikke noe fint å si, og ingen lyst til å gi tegn eller gaver. Og han føler vel da jeg ikke bryr meg, selv om jeg desperat har prøvd å redde forholdet. Og så blir det en ond sirkel... husker han sa noe om det i parterapi, at om jeg bare ga ham litt komplimenter så ble han glad igjen, men mitt svar da, og det jeg følte var jo at jeg ikke hadde noen komplimenter å gi.. for hva da liksom? Han gjorde jo ikke noe for meg, ofret ikke noe for meg. 

Er det håp for to som snakker så ulike språk? Han har jo som sagt liten vilje til å gjøre ting han ikke liker selv, så parterapi og lese artikler om sånt er ikke på prioriteringslisten hans. Hjelper vel lite at jeg er klar over dette om han ikke også er "med"? Jeg er såpass ferdig med forholdet at jeg ikke greier begynne å gi "falske" komplimenter for å bygge oppunder "egoet" hans (det er sånn jeg ser det å skulle rose en mann for å bli likt selv), han er nødt til å være pådriver han og. Og det tror jeg ikke han vil/gidder....

I parterapi fikk vi 3 "lekser" hver som vi skulle gjøre for den andre, for at den andre skulle få det bedre og for å bedre forholdet. Han begyntee ikke med noe av det... så igjen, der følte jeg et ENORMT svik og en bekreftelse på at han virkelig ikke bryr seg. I hans hode glemte han drt kanskje og skjønner ikke hva de tingene skal gjøre slags forskjell da dette ikke er noe han får noe ut av.... så både ulikt språk, men også null vilje til å gi/ofre litt for forholdet. 

Er det håp for oss? Jeg har tenkt, og vi må vel også gjennom en runde til med parterapi siden vi har barn (om det skulle bli brudd), å gi forholdet en siste sjanse for barnas skyld. Men vi er jo så fundamentalt ulike på behov at er det noen vits? Kan det fungere? Når i tillegg han vil at det bare skal gå seg til, mener alt er min skyld og ikke gidder gå i parterapi så føler jeg jo det er liten vits for meg å investere mye i dette, for det kreves jo litt om man skal komme seg opp av det hølet vi er i nå.... 

Erfaringer? Råd? 

Anonymkode: e7965...852

[Anonym bruker]

Jeg tror det er mulig for dere å finne ut av ting.

Det som kan være med denne teorien er at dette er noe dere kan ta opp uten å kritisere hverandre, diskutere det generelt, at begge tar testen for å sjekke eget/egne hovedspråk, og så sammenligne med hva den andre har. Da tror jeg det blir lettere å snakke sammen om forholdet uten at "alt" blir oppfattet som kritikk av den andre.

Det som ofte glemmes det er at de fleste av oss som regel viser kjærlighet på den måten som får oss selv til å føle oss elsket. Det gjør at begge to kan elske den andre dypt og inderlig og vise det på utallige måter - og likevel kan begge to føle at de ikke en gang blir satt pris på, fordi de viser hverandre kjærlighet på "feil" måte for partneren.

Og det kan gi gode samtaler, om dere begge er åpne for det. F.eks. "da jeg leste dette forstod jeg at ditt kjærlighetsspråk trolig er xxx - og dette er jo noe jeg ikke har gjort så mye av som jeg gjorde tidligere, så da forstår jeg jo at du føler at du ikke blir sett, ikke satt pris på, ikke elsket, selv om jeg på min måte har gjort *** og *** (som er mitt kjærlighetsspråk) for å vise at jeg elsker deg. Forstår jo at det ikke er det du trenger mest, at du kanskje trenger mer av +++ og +++, stemmer det?"

Og "på samme måte blir deg jo for meg, siden jeg har *** og *** som kjærlighetsspråk er det viktigste for meg yyy og yyy for at jeg skal føle meg sett og elsket, og det er det jo blitt lite av siden du gir xxx og xxx som er det du trenger for å føle deg sett og elsket".

Videre "Nå forstår jeg litt mer av hvor vi har gått feil, for vi gjorde jo begge mer av det den andre trengte tidligere i forholdet. Hvordan kan vi i praksis greie å gi hverandre mer det den andre/begge trenger for at vi igjen skal få det godt sammen? Vi må jo finne noen kompromisser, hvor jeg kanskje må gjøre mer av xxx og du mer av ***. Hvordan mener du vi kan gjøre dette i praksisk? For meg er det viktig at.... hva er viktig for deg`?"

Altså, dette skal ikke være en enetale, men en samtale om hva dere begge to trenger, at det ikke er noe feil i den ene og den andre måten å uttrykke kjærlighet på, men at hvis språkene er for forskjellige så må begge to være villige til å gjøre mer av det den andre trenger for at begge skal få det dere trenger. Om dere er veldig låst nå, så tror jeg det kan være enklere å ta dette opp i parterapi, kommer litt an på mannen.

Det nærmeste jeg har vært å diskutere dette er med min eks. Jeg fortalte at jeg hadde lest om kjærlighetsspråk, og han hadde såvidt hørt om det, sa han, men at det bare var noe tull for å selge noen bøker (som han sa). Jeg sa jeg aksepterte det synet, men lurte på om han var villig til å bare lytte uten sine forutinntatte holdninger påslått (vi hadde da ikke noen problemer, dette var bare noe som kom opp da vi generelt snakket om forhold og følelser og behov). Han lo og sa at det kunne han prøve, bare det ikke var slik at han måtte tro på det. Jeg begynte å forklare om de ulike språkene og sa hva som var mitt hovedspråk og hva som var mitt nr. to. Og omtrent umiddelbart så virket det som om han hadde en åpenbaring - så tydelig at han etterhvert lo av det selv - for nå forstod han plutselig hva som hadde gått feil i et annet forhold han hadde vært i, og at det uten tvil skyldes at de to hadde vært helt forskjellige når det kom til kjærlighetsspråk. Vi var enige i at det nok var enklere når man har noenlunde like språk. Nå tok det forholdet slutt etterhvert, men av helt andre grunner.

Det er jo mer enn kjærlighetsspråkene som må fungere i et forhold. Alt det praktiske må jo også fungere, og der tror jeg det er viktig å diskutere forventninger, behov, finne arbeidsfordelinger som begge er villige til å forplikte seg til. Men motivasjonen for å forplikte seg til en del av de kjedeligere oppgavene i Familien AS blir kanskje lettere å finne (når man først er kommet skjevt ut) hvis man forstår både hva man selv trenger og hva partneren trenger - og begge to er villige til å komme den andre i møte på dette. Det kan jo gi nesten umiddelbare endringer i forholdet, hvis begge to forstår og er villige til å skape en varig endring.

Jeg tror i hvert fall at det er mulig å bruke kjærlighetsspråkene som en konstruktiv og saklig måte å diskutere en god del utfordringer i forholdet. Da vil det kanskje også være enklere å f.eks. sette opp lister med fordeling av arbeidsoppgaver, gjøre det også til et felles prosjekt, hvor dere kartlegger alt som må til for å drifte familien, hvor mye tid ulike oppgaver tar, og så fordele oppgavene noenlunde rettferdig. Vet om flere som også har god nytte av slike kalendere hvor avtaler og ting føres opp, uke for uke - og at alle har ansvar for å føre inn og å lese der.

Og om dere ikke skulle gjøre det med en runde parterapi, da har dere forhåpentligvis kanskje uansett blitt bedre til å kommunisere slik at det blir lettere med ev. samarbeid om samvær senere. Håper dere finner ut av ting.

Anonymkode: 9ce36...f0c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Jeg tror det er mulig for dere å finne ut av ting.

Det som kan være med denne teorien er at dette er noe dere kan ta opp uten å kritisere hverandre, diskutere det generelt, at begge tar testen for å sjekke eget/egne hovedspråk, og så sammenligne med hva den andre har. Da tror jeg det blir lettere å snakke sammen om forholdet uten at "alt" blir oppfattet som kritikk av den andre.

Det som ofte glemmes det er at de fleste av oss som regel viser kjærlighet på den måten som får oss selv til å føle oss elsket. Det gjør at begge to kan elske den andre dypt og inderlig og vise det på utallige måter - og likevel kan begge to føle at de ikke en gang blir satt pris på, fordi de viser hverandre kjærlighet på "feil" måte for partneren.

Og det kan gi gode samtaler, om dere begge er åpne for det. F.eks. "da jeg leste dette forstod jeg at ditt kjærlighetsspråk trolig er xxx - og dette er jo noe jeg ikke har gjort så mye av som jeg gjorde tidligere, så da forstår jeg jo at du føler at du ikke blir sett, ikke satt pris på, ikke elsket, selv om jeg på min måte har gjort *** og *** (som er mitt kjærlighetsspråk) for å vise at jeg elsker deg. Forstår jo at det ikke er det du trenger mest, at du kanskje trenger mer av +++ og +++, stemmer det?"

Og "på samme måte blir deg jo for meg, siden jeg har *** og *** som kjærlighetsspråk er det viktigste for meg yyy og yyy for at jeg skal føle meg sett og elsket, og det er det jo blitt lite av siden du gir xxx og xxx som er det du trenger for å føle deg sett og elsket".

Videre "Nå forstår jeg litt mer av hvor vi har gått feil, for vi gjorde jo begge mer av det den andre trengte tidligere i forholdet. Hvordan kan vi i praksis greie å gi hverandre mer det den andre/begge trenger for at vi igjen skal få det godt sammen? Vi må jo finne noen kompromisser, hvor jeg kanskje må gjøre mer av xxx og du mer av ***. Hvordan mener du vi kan gjøre dette i praksisk? For meg er det viktig at.... hva er viktig for deg`?"

Altså, dette skal ikke være en enetale, men en samtale om hva dere begge to trenger, at det ikke er noe feil i den ene og den andre måten å uttrykke kjærlighet på, men at hvis språkene er for forskjellige så må begge to være villige til å gjøre mer av det den andre trenger for at begge skal få det dere trenger. Om dere er veldig låst nå, så tror jeg det kan være enklere å ta dette opp i parterapi, kommer litt an på mannen.

Det nærmeste jeg har vært å diskutere dette er med min eks. Jeg fortalte at jeg hadde lest om kjærlighetsspråk, og han hadde såvidt hørt om det, sa han, men at det bare var noe tull for å selge noen bøker (som han sa). Jeg sa jeg aksepterte det synet, men lurte på om han var villig til å bare lytte uten sine forutinntatte holdninger påslått (vi hadde da ikke noen problemer, dette var bare noe som kom opp da vi generelt snakket om forhold og følelser og behov). Han lo og sa at det kunne han prøve, bare det ikke var slik at han måtte tro på det. Jeg begynte å forklare om de ulike språkene og sa hva som var mitt hovedspråk og hva som var mitt nr. to. Og omtrent umiddelbart så virket det som om han hadde en åpenbaring - så tydelig at han etterhvert lo av det selv - for nå forstod han plutselig hva som hadde gått feil i et annet forhold han hadde vært i, og at det uten tvil skyldes at de to hadde vært helt forskjellige når det kom til kjærlighetsspråk. Vi var enige i at det nok var enklere når man har noenlunde like språk. Nå tok det forholdet slutt etterhvert, men av helt andre grunner.

Det er jo mer enn kjærlighetsspråkene som må fungere i et forhold. Alt det praktiske må jo også fungere, og der tror jeg det er viktig å diskutere forventninger, behov, finne arbeidsfordelinger som begge er villige til å forplikte seg til. Men motivasjonen for å forplikte seg til en del av de kjedeligere oppgavene i Familien AS blir kanskje lettere å finne (når man først er kommet skjevt ut) hvis man forstår både hva man selv trenger og hva partneren trenger - og begge to er villige til å komme den andre i møte på dette. Det kan jo gi nesten umiddelbare endringer i forholdet, hvis begge to forstår og er villige til å skape en varig endring.

Jeg tror i hvert fall at det er mulig å bruke kjærlighetsspråkene som en konstruktiv og saklig måte å diskutere en god del utfordringer i forholdet. Da vil det kanskje også være enklere å f.eks. sette opp lister med fordeling av arbeidsoppgaver, gjøre det også til et felles prosjekt, hvor dere kartlegger alt som må til for å drifte familien, hvor mye tid ulike oppgaver tar, og så fordele oppgavene noenlunde rettferdig. Vet om flere som også har god nytte av slike kalendere hvor avtaler og ting føres opp, uke for uke - og at alle har ansvar for å føre inn og å lese der.

Og om dere ikke skulle gjøre det med en runde parterapi, da har dere forhåpentligvis kanskje uansett blitt bedre til å kommunisere slik at det blir lettere med ev. samarbeid om samvær senere. Håper dere finner ut av ting.

Anonymkode: 9ce36...f0c

Tusen takk for utfyllende svar og konkrete tips til måter å ta det opp på. Er enig i at dette kan være en infallsvinkel til å diskutere problemene uten å fordele skyld, for det er det vi alltid ender opp med. Og han tar ikke noe ansvar. Han kan ikke ordet unnskyld feks. Dette er vel en annen utfordring men.

Problemet er at dette skulle vi hatt som hjelp for noen år siden da vi begynte i terapi første gangen. Da var jeg jo der at det føltes som det ikke skulle så mye til for å bikke forholdet tilbake på sporet. Nå vet jeg ikke engang om jeg elsker ham mer. Liker ham hvertfall ikke... og tenker at jeg aldri mer kommer til å ønske så mye som et kyss fra ham. 

Så utfordringen vår nå er jo at ingen av oss egentlig gidder prøve mer. I følge ham har ikke jeg gjort noe for å bedre forholdet selv om det er jeg som har initiert 3 runder med terapi for å bedre det, hjelpe kommunikasjon og prøve å få til endring. Jeg har lest hauger av bøker og artikler om forhold, med mye nyttige tips. Men han vil jo ikke endres på da, sier han. Og ikke diskutere emnet, han snakker egentlig kun om praktiske ting eller ting han vil klage på (det er vel også et av språkene, få støtte). Det er jeg som må endre meg mener han... så, er redd viljen mangler, godt mulig han fortsatt ikke skjønner at alternativet er skilsmisse og barna fram og tilbake i to hjem. Han tar det kanskje for gitt at det bare skal skure å gå til det går seg til eller jeg endrer meg.

Akkurat nå vil jeg egentlig bare bort fra fyren, men øynet jo et håp her da. Vet bare ikke hvordan jeg får med ham. Er dette med kjærlighetsspråk noe parterapeuter bør kunne, sånn at de kan bruke det om vi kommer oss dit igjen?

Anonymkode: e7965...852

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 timer siden):

Tusen takk for utfyllende svar og konkrete tips til måter å ta det opp på. Er enig i at dette kan være en infallsvinkel til å diskutere problemene uten å fordele skyld, for det er det vi alltid ender opp med. Og han tar ikke noe ansvar. Han kan ikke ordet unnskyld feks. Dette er vel en annen utfordring men.

Problemet er at dette skulle vi hatt som hjelp for noen år siden da vi begynte i terapi første gangen. Da var jeg jo der at det føltes som det ikke skulle så mye til for å bikke forholdet tilbake på sporet. Nå vet jeg ikke engang om jeg elsker ham mer. Liker ham hvertfall ikke... og tenker at jeg aldri mer kommer til å ønske så mye som et kyss fra ham. 

Så utfordringen vår nå er jo at ingen av oss egentlig gidder prøve mer. I følge ham har ikke jeg gjort noe for å bedre forholdet selv om det er jeg som har initiert 3 runder med terapi for å bedre det, hjelpe kommunikasjon og prøve å få til endring. Jeg har lest hauger av bøker og artikler om forhold, med mye nyttige tips. Men han vil jo ikke endres på da, sier han. Og ikke diskutere emnet, han snakker egentlig kun om praktiske ting eller ting han vil klage på (det er vel også et av språkene, få støtte). Det er jeg som må endre meg mener han... så, er redd viljen mangler, godt mulig han fortsatt ikke skjønner at alternativet er skilsmisse og barna fram og tilbake i to hjem. Han tar det kanskje for gitt at det bare skal skure å gå til det går seg til eller jeg endrer meg.

Akkurat nå vil jeg egentlig bare bort fra fyren, men øynet jo et håp her da. Vet bare ikke hvordan jeg får med ham. Er dette med kjærlighetsspråk noe parterapeuter bør kunne, sånn at de kan bruke det om vi kommer oss dit igjen?

Anonymkode: e7965...852

Jeg vil anta at terapeuter har satt seg inn i dette, for det er jo noe som mange av klientene vil være opptatt av.

Det er kanskje en mulighet at du, når dere kommer til parterapeut, kan åpne med å ta tak i dette selv. At du har lest og mener at du har forstått at du og mannen har veldig ulikt kjærlighetsspråk og at dette trolig er årsaken til noen av problemene dere har, at du tror dere kan ha mye å hente ved å forstå mer av hverandres tanker og handlingsmønstre på dette feltet - men at begge to da må være like engasjerte og dedikerte for å skape en endring hvis dere skal få det bra i forholdet.

Jeg tror nok du da også bør være åpen om at dette er siste forsøk for å redde ekteskapet, at du tror at dere kan få det på rett kjøl igjen, hvis begge to bidrar og ønsker endring og er villige til å gjøre de endringene som må til. Men også at hvis dere ikke kommer lenger enn tidligere, så går dette mot skillsmisse. For det høres ut som om mannen din ikke innser alvorligheten. Og vil han ikke endre seg, da er jo det et valg han har all rett til å ta - men da må han også være klar over og akseptere de følgene hans valg vil få. Men forsøk å si at hvis dere begge kan bidra like mye fremover og forplikte dere til å skape endringer sammen, da kan dere kanskje finne tilbake.

Men - hvis han nekter å bli med i parterapi, da tenker jeg at du kanskje har forsøkt nok. Du alene kan jo ikke redde ekteskapet, uansett hvor mye du ønsker det. Skal dere redde ekteskapet så må det tydeligvis endring til, og den må dere begge to forplikte dere til og ønske om dere skal få det bra sammen igjen. Noe gjorde jo at dere valgte hverandre, så mulig er det trolig å finne tilbake til hverandre og få det godt, men da må begge ønske det.

Det er tydelig at du ønsker og at du tar ansvar for forholdet og du forsøker å lære mer for å finne løsninger.

Du skriver at han sier han "ikke vil endres". Det viser at han føler at du mener han ikke er god nok, at du vil endre ham. Det vil si at han føler dette er noe han blir påtvunget, at han ikke har så mye han skal si, tror jeg. Utfordringen er vel å få ham til å forstå at du ikke ønsker å endre ham, men at han må ønske å endre seg og faktisk gjøre det - på samme måte som også du må ønske å endre det som har gått galt på din side og endre det. Altså, at han har helt fri vilje i dette, og at han må ta et valg om han ønsker å beholde familien samlet eller om det er så viktig for ham å kjøre sitt løp at han er villig til å splitte familien. Det er ingen som påtvinger ham endringer, han må selv ta ansvar for de endringene som er nødvendige for forholdet og familien - slik også du må gjøre. (At det virker som om han kanskje har en litt lengre vei og litt større endringer han må gjøre, for å bidra mer i hus og med alt, også forholdet, det er en annen sak, og nok noe du ikke bør si, men heller ta opp som et tema under "arbeidsfordeling" i parterapien).

Husk å ta vare på deg selv i den prosessen dere nå er i - håper du får ham med i parterapi, uansett hvordan det går videre.

Anonymkode: 9ce36...f0c