Er helt tom etter å ha mistet en forelder..

[Anonym bruker]

For en mnd siden mistet jeg ene forelderen min til alvorlig sykdom. 
Jeg føler meg helt på bunn og holder meg på beina for barnas skyld og jobb. 
Når kvelden kommer og jeg er alene, har jeg d så vondt og er så sliten at det er virkelig ubehagelig. Hele kroppen verken og jeg er virkelig tom. Sorgen er vond og kjenne på, hverdagen suser av gårde og mange mener jo at hverdag er det beste for å komme seg videre. 
For meg er slitet med å holde maska foran alle gjennom hele dagen. For å komme meg gjennom alt. 
Noen råd?

Anonymkode: ee5fd...293

[Gjest NotNaomi]

Hva trenger du råd til? 

Kondolerer forresten. 

Endret 17. oktober 2022 av NotNaomi

[amandine]

Kondolerer! Så leit at du har mistet en som sto deg så nær. 
Er det ingen du kan snakke med? Noen som kan bære litt av byrden sammen med deg? Jeg tror ikke så mye på å holde maska som metode, sorgen må du bære med deg og jeg tror at jo mer du stenger inne jo verre blir det. 
Det er en floskel, men det blir bedre etter hvert, det må få lov til å ta tid.
Kan du få hjelp av fastlegen din? En venn? Presten? En pårørendeorganisasjon?  Du må få sørge, du må få gråte om du vil, du må få le og minnes gode stunder. Det er lettere om du kan gjøre det sammen med noen. 

 

[Anonym bruker]

❤️
 

Vet hvordan du har det. Mistet for noen måneder siden og har det mye likt som du beskriver. 
 

Kan gjerne ikke gjøre så mye for deg, men omtanke og klem til deg ❤️

Anonymkode: 150b2...c65

[Anonym bruker]

Må du holde maska hele tiden? Barn har godt av å se foreldre som gråter og er lei seg. Sorgarbeid er tungt arbeid og du må finne din egen vei. Hva med å bruke kveldene på å lage et fotoalbum med gode minner? Inviter noen som sørger så dere kan prate sammen.

Anonymkode: 660ed...459

[Anonym bruker]

Det er lov å være lei seg. Tillat deg selv å sørge. Har selv mistet flere i familien etter langvarig sykdom. Var først i ettertid jeg kjente på hvor sliten jeg var. Jeg prøvde å holde maska, og skulle prøve å ta alle utfordringer på strak arm. Ente med at jeg møtte veggen med et smell. Sykemeldt i flere mnd.

Har du mulighet til å ta sykemelding? Her hjalp det mye å gå i naturen. Gråt og var sint. Tok lang tid. Bærer fortsatt sorgen med meg, men det er ikke like tungt. Nå tenker jeg på de gode minnene. Tar de med meg og prøver å lage nye minner med mine nærmeste. Folk er forskjellig, og man kan ikke sammenligne deg med andre. Noen kommer seg lettere gjennom det enn andre. Likevel viktig å prøve å bearbeide det slik at man kommer seg videre.

 

Stor klem til deg!

Anonymkode: e83f9...be5

[LillaGorilla♥♥]

Kondolerer ❤️

Det er ikke så lett å gi råd, selv om jeg har vært i din situasjon og kjenner igjen følelsene du beskriver. Sorg er så forskjellig, og vi mennesker er så forskjellige. Så det som var rett for meg er ikke nødvendigvis rett for deg. 

Men jeg vil råde deg til å gi deg selv lov og rom og tid til å sørge. Du trenger ikke holde masken hele tiden. Og vær snill med deg selv, gi deg selv slækk. Gjør de tingene du finner glede i, finn ro og glimt av lykke der du kan. Kutt ned på alt av "skal, må og bør". Bruk tid med mennesker som gir deg energi og rom til å være deg selv. Tør å be om hjelp, tør å være sliten, liten og "svak".

Ta med deg de gode minnene, og prøv å tenk at din forelder ville ønsket at du har det bra og tar vare på deg selv. Og husk at du ikke kan gjøre noe mer for den som er død, men du kan gjøre noe for dem som lever- det inkluderer deg selv.

Sender deg mange gode tanker, å miste en kjær forelder er tungt. Med tiden blir det som regel lettere, selv om savnet aldri forsvinner.

Klem ❤️ 

[Anonym bruker]

Sorg tar tid, og går ikke over om du biter tenna sammen og holder maska som du sier. Man trenger å gråte seg tom av og til...

Barna tar ikke skade av at du er lei deg, de tåler å se at mamma gråter og savner forelderen som er borte. Jeg skjønner at du skal støtte barna som sørger over å ha mistet en besteforelder, men det kan du faktisk gjøre selv om tårene renner. At dere er lei dere sammen trenger ikke være negativt i det hele tatt, men bruk også tiden med barna til å trekke frem gode minner fra tiden med den som er borte.

Trenger du en egenmeldigsdag for å gråte ut litt sorg, sinne, frustrasjon over skjebnen og det som er, så ta det. Ingen takker deg for å stå på helt til helsa svikter helt. Du må ta vare på deg selv.

Anonymkode: c46f7...eea

[Anonym bruker]

Sorg er tungt.

Har du mulighet til å være sammen med noen som deler sorgen din, feks et søsken? Kanskje dere kan ta en helg alene sammen, på ei hytte for eksempel - og gå lange turer og snakke om minnene og hvordan dere har det? 

Anonymkode: 50abb...906

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

For en mnd siden mistet jeg ene forelderen min til alvorlig sykdom. 
Jeg føler meg helt på bunn og holder meg på beina for barnas skyld og jobb. 
Når kvelden kommer og jeg er alene, har jeg d så vondt og er så sliten at det er virkelig ubehagelig. Hele kroppen verken og jeg er virkelig tom. Sorgen er vond og kjenne på, hverdagen suser av gårde og mange mener jo at hverdag er det beste for å komme seg videre. 
For meg er slitet med å holde maska foran alle gjennom hele dagen. For å komme meg gjennom alt. 
Noen råd?

Anonymkode: ee5fd...293

Kondolerer. Så trist 

Jeg vil anbefale deg å være mer åpen med de rundt deg om hvordan du har det. Du skal ikke måtte skjule følelsene dine. Kunne det være aktuelt å oppsøke en psykolog?

Anonymkode: 1c664...484

[Anonym bruker]

Det er vanskelig å være åpen om hvordan jeg har d, fordi de som er nærmest av bror og forelder, har nemlig gitt beskjed om at de har funnet fred og er klar til å gå videre, eller at «sånn er d bare, det må bare gå bra», og dermed ønsker heller ikke noe sorg rundt seg. 
Slik er det med mannen jeg har, og d blir til at jeg isolerer meg i sorgen alene. Gjør det jeg skal i hverdagen men innsiden av meg er kaos. Har alltid vært «flink» til å skjule slikt, dessverre. Har tenkt på psykolog men reisetiden hindrer meg der nå.. 

Fastlege er sykmeldt over lenger periode, og jeg får time med vikarleger/turnusleger som jeg ikke er komfortabel med.

Anonymkode: ee5fd...293

[Anonym bruker]

❤️❤️

Anonymkode: c0e15...7de

[Anonym bruker]

Stor klem. Det høres vanskelig ut når ingen rundt deg vil dele sorgen med deg. Når jeg mistet faren min, sørget og snakket vi sammen alle, og vi kunne være helt åpne om det og gråte når det kom. Søsteren min, moren min, mann og barn. 

Det blir lettere med tiden, men du må jo bearbeide det, slippe det fram. Kunne du gått til en terapeut? Presten, psykolog eller noe?

Kunne det hjulpet deg å skrive "dagbok"? Få tømt tanker der? Å sette ord på det muntlig eller skriftlig hjelper, selv om det kanskje høres teit ut å skrive ting ned.

Gi deg et vindu hver dag eller så ofte det passer hvor du kan slippe alt løs? Steng deg inne på badet eller vaskerom og gjem deg bort og bare slipp alt ut?

Vet ikke, vanskelig å si hva som hjelper deg. Kanskje det finnes en sorg gruppe på Facebook som kunne gi hjelp og støtte feks?

Anonymkode: a72f1...f2a

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode tips ❣️
Skal prøve meg på en dagbok. Kanskje det kan vere noe. 

Anonymkode: ee5fd...293

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Stor klem. Det høres vanskelig ut når ingen rundt deg vil dele sorgen med deg. Når jeg mistet faren min, sørget og snakket vi sammen alle, og vi kunne være helt åpne om det og gråte når det kom. Søsteren min, moren min, mann og barn. 

Det blir lettere med tiden, men du må jo bearbeide det, slippe det fram. Kunne du gått til en terapeut? Presten, psykolog eller noe?

Kunne det hjulpet deg å skrive "dagbok"? Få tømt tanker der? Å sette ord på det muntlig eller skriftlig hjelper, selv om det kanskje høres teit ut å skrive ting ned.

Gi deg et vindu hver dag eller så ofte det passer hvor du kan slippe alt løs? Steng deg inne på badet eller vaskerom og gjem deg bort og bare slipp alt ut?

Vet ikke, vanskelig å si hva som hjelper deg. Kanskje det finnes en sorg gruppe på Facebook som kunne gi hjelp og støtte feks?

Anonymkode: a72f1...f2a

Glemte å skrive at du kan dele dette med barna, de sørger også, og det gir en fin tilknytning å sørge sammen. Greit å se at mor også har følelser og blir trist, da vet de at det også er greit for dem å ha det slik. Snakk mye om personen som er borte, tenn lys for den osv. 

Anonymkode: a72f1...f2a

[Anonym bruker]

Kondolerer. 

Jeg mistet moren min for over 20 år siden.  Sorgen har aldri gått over, men den tar mindre plass.  

Du kan fortelle til barna dine at du er lei deg.  Du skriver ikke hvor gamle de er og du må selvfølgelig tilpasse ordene dine til alderen deres.  Du kan også fortelle skole/barnehage at du sliter pga dødsfall i familien.  Etter hvert når sorgen gjør mindre vondt kan du fortelle barna om mormoren deres, snakk om at hun var glad i å stå på ski, flink til å strikke eller hva som helst, det er godt å ha noen å dele minnene med.  

Om du har fysisk vondt når kvelden kommer bør du ta en tur til fastlegen og be om sykemelding.  Du bør i så fall bruke tiden godt, gå tur, gå på yoga, ta massasje, gjør ting som får deg til å føle deg bedre.  

Sjekk med kommune/kirke/frivillige om det finnes sorggrupper eller avlastning du kan benytte deg av.  

Du kan fortelle de rundt deg (kolleger, naboer, foreldrene til barnas venner) at du sørger.  Kanskje vil noen tilby seg å hjelpe på en eller annen måte.  

 

 

Anonymkode: 1c3c6...f66

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 17.10.2022 den 12.21):

For en mnd siden mistet jeg ene forelderen min til alvorlig sykdom. 
Jeg føler meg helt på bunn og holder meg på beina for barnas skyld og jobb. 
Når kvelden kommer og jeg er alene, har jeg d så vondt og er så sliten at det er virkelig ubehagelig. Hele kroppen verken og jeg er virkelig tom. Sorgen er vond og kjenne på, hverdagen suser av gårde og mange mener jo at hverdag er det beste for å komme seg videre. 
For meg er slitet med å holde maska foran alle gjennom hele dagen. For å komme meg gjennom alt. 
Noen råd?

Anonymkode: ee5fd...293

Kondolerer så mye HI. Har du hatt tid til å sørge? Har du tatt deg tid til å sørge er vel rett ord, eller har du forsøkt å ha så mye hverdag at du ikke har fått tid til å bearbeide? Tipper en tur til legen er rett vei å gå❤️

Anonymkode: 4c3ee...090

[Anonym bruker]

Kondolerer. Så trist.
 Jeg mistet min pappa i januar i år, og etter dette mistet jeg all energi også. Verden ble tommere. Jeg ble tom. Jwg forstår hvordan du har det.

Du må være god med deg selv. Gjør ting du liker å gjøre. Jeg mener det, dette er kanskje den viktigste lærdommen jeg har fra å miste pappa så altfor tidlig, at livet raser avgårde, og vi vet ikke hvor mye tid vi har med våre barn, våre kjære, våre foreldre og besteforeldre. Gjør ting du vil, med de menneskene du vil, både for deg selv, og for å minnes din forelder. Hvis du tror på at de følger med på oss fra den andre siden, så vet du at de vil se at du nyter livet til det fulle. Ikke nødvendigvis store ting, men nyt hagen din, fuglekvitter, en kopp te, en fin serie på Netflix, trening, turer i fjellet, mediter, lag god og sunn mat, vær kreativ, ta bilder, løp, dra på shopping, lær en ny kunst eller hobby, og såklart; slapp av.

Jeg vet ikke om dette hjelper. Jeg vet bare at sorgen tar all energien fra oss, og man må bare finne måter å være snill med seg selv. Og prioriter dette. Jeg har trukket meg fra de aller fleste verv og dugnadsopplegg etter jeg mistet pappa. Jeg oppdaget at jeg gjorde mye utifra dårlig samvittighet. Jeg deltar lun på det som gir meg glede nå. Jeg har kanskje blitt litt egoistisk.

Og jeg anbefaler deg å be om sykemelding. Jeg fikk være sykemeldt fullt en stund, så 40% sykemeldt, og da tok jeg en dag i uken helt for meg selv, gikk tur, trente, laget god mat til familien kom hjem. Vær snill med deg selv og krev en sykmelding over lengre tid, fullt eller gradert, slik at du ikke stresser med sorgprosessen. Det tar lang tid, men gradvis kommer livsgnisten tilbake ❤️

Anonymkode: 789a3...4c1