Aksepterer du livet som det er?

[Anonym bruker]

Aksepterer du livet som det er?

Jeg har en venninne som var i en ulykke i ganske ung alder som ga henne en fysisk utfordring. Etter at hun har blitt voksen og fått familie har hun fått en forventing om at livet skylder henne noe og at det nå er hennes tur.

Hver gang noe går henne imot (uansett hvor lite det er) eller om noe går bra for noen andre så går hun helt i kjelleren og klarer ikke å legge det bak seg. Hun føler at hun er ferdig med utfordringene ettersom hun ble skadet som ung og at alt heretter skal gå hennes vei. Hun aksepterer ikke at livet ikke er rettferdig og at det består av opp og nedturer. Hun forventer en evigvarende opptur som plaster på såret for skaden.

Går hun på fortauet og blir sprutet på av en bil er det ikke måte på hvor fælt dette er ettersom mannen foran og damen bak ikke ble sprutet på. Liker hun ikke pizzaen hun bestilte blir hun rasende for verden er så urettferdig fordi vi andre likte vår pizza. osv

Hun har en leilighet på fjellet som de leier ut når de ikke er der selv. Det er et veldig populært område så den er ofte leid ut. Hun har gjort dette i mange år og aldri hatt nevneverdig slitasje, men ble helt satt ut da noen hadde ødelagt en stol. Hun aksepterer ikke at slikt er risikoen ved å leie ut.

Vi andre vennene synes det er litt slitsomt med denne urealistiske forventningen til hva verden skylder henne og deretter hvor tungt hun tar det når verden ikke innfrir. Vi har prøvd å sette verden i perspektiv og få henne til å takle motgang bedre, men uten hell. Vi ser jo hvor slitsom det er for henne nå hun settes så kraftig ut av småting.

Noen som har noen råd?
Hva gjør du for å akseptere verden slik den er? 

Anonymkode: 55c15...5fe

[Gjest NotNaomi]

Det var jo en veldig filosofisk overskrift. Og dere må slutte å sette livet "i perspektiv" for henne og å "realitetsorientere" henne. 

Kanskje dere heller bør bestrebe dere på å forstå henne og se om ikke hun har et perspektiv dere kan dvele litt ved? 

 

[Anonym bruker]

NotNaomi skrev (23 minutter siden):

Det var jo en veldig filosofisk overskrift. Og dere må slutte å sette livet "i perspektiv" for henne og å "realitetsorientere" henne. 

Kanskje dere heller bør bestrebe dere på å forstå henne og se om ikke hun har et perspektiv dere kan dvele litt ved? 

 

Dette har vi gjort i mange år. Men vi følte vi måtte endre noe. Hun er like fortvilet over den verden som ikke innfrir og venner forsvinner. Noen fordi de går lei. Andre fordi de har vanskelig motgang i perioder som ikke får plass eller som blir avfeid av henne eller fordi hun blir sur på dem om de forteller noe hyggelig. Så er det noen av oss som forsiktig har prøvd å hjelpe henne med å leve med at verden har opp- og nedturer og ikke har et regnskap det hun har mye tilgode. Vet ikke hva annet vi kan prøve

Anonymkode: 55c15...5fe

[Gjest NotNaomi]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Dette har vi gjort i mange år. Men vi følte vi måtte endre noe. Hun er like fortvilet over den verden som ikke innfrir og venner forsvinner. Noen fordi de går lei. Andre fordi de har vanskelig motgang i perioder som ikke får plass eller som blir avfeid av henne eller fordi hun blir sur på dem om de forteller noe hyggelig. Så er det noen av oss som forsiktig har prøvd å hjelpe henne med å leve med at verden har opp- og nedturer og ikke har et regnskap det hun har mye tilgode. Vet ikke hva annet vi kan prøve

Anonymkode: 55c15...5fe

Ok. 

Mennesker som føler seg som offer er det vanskelig å endre på. Tror jeg. Hvis hun har blitt møtt med velvilje og kjærlighet fra dere som er venner, og hun fremdeles føler seg som offer... da stiller dere svakt.

Jeg vet ikke jeg altså, men noen ganger kan tøff kjærlighet gjøre nytten. Fortelle oppriktig og ærlig hvordan hun fremstår, og ikke minst, hvordan det påvirker dere. Ikke vet jeg om det hjelper, og om du tenker at det er verdt et forsøk. Det er jo verre at hun mister dere, tross alt..

[Anonym bruker]

Det er jo ikke slik at alle mennesker som blir født får utdelt hver sin porsjon motgang og hver sin porsjon med medgang/lykke og at disse er i balanse, eller med overvekt på medgang/lykke. Hadde det vært slik ville verden sett helt annerledes ut. Det ville ikke vært så mange skammelig rike, ikke mange flere håpløst fattige. Det ville jo også vært en temmelig skremmende verden om det var slik at alle skulle ha sine like store porsjoner med med- og motgang. For det vil jo alltid være noen som opplever noe som er vanvittig mye mer grusomt enn de fleste andre - skulle de med mye medgang/lykke i livet da skjelve i frykt fordi de visste at det nå snart må være deres tur? Eller kan alle ekstremt fattige i verden bare sette seg til og vente til det blir deres tur å bli skammelig rike?

Dette er selvfølgelig satt på spissen, men det virker som om din venninne sitter fast i en slik tankegang, og det virker som om det er det hun veier alt opp mot. Og da vil hun aldri greie å komme seg ut av det, fordi hun tilsynelatende velger å vekte det negative, uansett hvor bittelite det er, mye tyngre enn det som er positivt.

Det andre jeg mener er viktig - og det er det overskriften din tar opp - det er det å akseptere det man opplever av motgang. Der jeg tror mange trår forkjært, det er at de nekter å akseptere det de har opplevd og ev. følgene av det. Og ved å nekte å akseptere det, da blir det nærmest som en sykelig hekt, hvor man fortsetter å jobbe mot det som egentlig er over for lenge siden. Og ved å gjøre det, da går man i en konstant kamp, kaster bort energi på å nekte å akseptere virkeligheten slik den er. Og ikke minst - mange av de som gjør dette, de tror at det å akseptere, det er det samme som å støtte eller like det man har opplevd og ev. følgene det har fått i livet. Men det er feil. Ved å akseptere at det har skjedd, ja, det var helt sikkert ikke rettferdig, men det skjedde likevel - og aksepterer det... da kan man heller snu energien sin i en annen retning nemlig med å finne måter å gi slipp på bitterhet og negativitet, og heller fokusere på hvordan man kan få et best mulig liv tross de utfordringene man har opplevd og kanskje må fortsette å leve med følgene også.

Men din venninne, hun synes å holde på med et konstant regnestykke, hvor hun vekter alt hun opplever opp mot den store uretten hun mener seg utsatt for ved den ulykken som har gitt henne problemer. Med en slik holdning så tror jeg hun har vektet egen motgang/ulykke som så stor at uansett hva hun opplever av goder aldri vil komme i balanse, langt mindre gå i pluss på den positive siden. Og det betyr dessverre også at for hver eneste gang hun foretar disse miniregnskapene om alt mulig uvesentlig, da får hun seg selv til å føle seg mislykket, som et offer - og hun blir trolig mer sint og mer deprimert. For jeg tror hun er både sint og deprimert, slik du beskriver.

Nå kan man aldri sammenligne, men var selv utsatt for en alvorlig ulykke som ung. Ti år senere fikk jeg alvorlig sykdom. Ti år etter det fikk jeg en annen alvorlig sykdom. Skulle jeg holdt på slik din venninne holder på, så hadde jeg nok valgt å avslutte for lenge siden. For i motsetning til din venninne, så førte dette også med at jeg ikke fikk barn, og har levd alene det meste av tiden, og tross høy utdanning så gjorde Navs krumspring at jeg endte mellom stoler og har endt med veldig lite å leve for, ikke egen bolig osv. For all del, jeg har hatt mine tunge stunder, også veldig tunge stunder, men jeg innså at jeg måtte ta et valg - ville jeg leve eller ikke. Og hvis jeg valgte å leve, da innså jeg at jeg ikke kunne grave meg ned i all elendigheten, jeg måtte akseptere at dette er slik livet mitt ble, jeg kan ikke endre på det, jeg kan ikke noe for at dette har skjedd meg heller, jeg må gi slipp. Og jeg søkte hjelp for å bearbeide en del andre ting som jeg så ble vanskelig å takle på toppen av all sykdom og følger av det, lærte meg tanketeknikker for hvordan snu synet på tilværelsen og livet og jobbe aktivt for å skape et best mulig liv innen de rammene som jeg har. Jeg har store utfordringer, flere enn de fleste, men ser jeg litt større på det, så er det mye jeg kan sette pris på, selv på dårlige dager, selv på elendige dager. Men de dårligste dagene da krever det mye mer av meg selv å lete etter noe som er positivt.

Da jeg leste hovedinnlegget ditt, HI, så tenkte jeg - så heldig din venninne har vært tross alt! Hun har fått familie, mann og barn, hun og familien har tydeligvis god økonomi siden de har råd til leilighet i et populært fjellområde, de har leieinntekter på den leiligheten, hun har (hadde, i hvert fall) mange venner, hun har økonomi til å gå ut og spise, økonomi til å reise til ferieleiligheten m.m.

Skulle jeg sammenlignet meg med din venninne så hadde jeg tapt før jeg begynte. Hun er så heldig at hun "bare" har vært utsatt for én ulykke (jeg har to), jeg har i tillegg blitt alvorlig syk to ganger, siste gang trolig varig. Jeg har pga. dette mistet muligheten til å få barn, måttet leve alene store deler av livet, elendig økonomi (tross at jeg tross all motgang har gjort alt riktig for å komme meg ut av denne situasjonen med både utdanning og omskolering). Jeg har ikke mulighet til å reise bort, gå ut og spise... og slik kunne jeg fortsatt og fortsatt. Skriver ikke dette for å si at jeg har det verre enn din venninne, for det tror jeg faktisk ikke jeg har! For jeg har greid å finne en måte å akseptere det som har skjedd og å leve med det, og da er jeg på sett og vis rikere enn din venninne.

Videre er det en stor misforståelse som mange gjør, de tror at det å akseptere det som har skjedd og er, det betyr ikke at man bare skal legge seg ned og gi opp. Heller tvert imot. Ved å akseptere frigjør man fokus og energi slik at man kan greie å fokusere på andre muligheter, på det som er positiv, finne mestringsteknikker, sette pris på små ting i livet. Det betyr ikke at man ikke har utfordrende dager eller perioder, men det betyr at man ikke kaster bort livet sitt på å la bitterhet og sinne gnage deg inn til beinet, for gjør man det, da belaster man seg selv langt mer enn hovedutfordringen gjør.

Helt ærlig, jeg tror din venninne trenger hjelp av fagpersoner, for hun har gått i veldig mange år med den holdningen hun har. Det er vondt, og det er vanskelig å komme seg ut av på egen hånd. Men hun har jo mye positivt i livet sitt, så det er ikke utenkelig at hun kanskje kan greie det uten f.eks. psykolog - men da tror jeg hun bør gå et livsmestringskurs eller gå til en coach som har erfaring med å jobbe med personer med større fysiske og/eller psykiske utfordringer.

Utfordringen tror jeg blir å få henne til å innrømme at dette er et så stort problem i livet hennes, og til å få henne til å oppsøke hjelp. Du skriver ikke noe om hun er i jobb, men uansett, kan hun jo sjekke om det finnes type Frisklivsentral eller lignende, eller livsmestringskurs hun kan delta på. Kanskje det finnes et eller annet livsmestringskurs som kan kombineres med en jentetur/retreat også, da er det kanskje lettere å snakke om dette i etterkant også.

Utfordringene hun har fysisk vil trolig aldri bli borte, men hun kan likevel i stor grad styre selv hvordan hun har det i hverdagen innen de - faktisk ganske romslige - rammene hun har.

Anonymkode: af38b...1a1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (49 minutter siden):

Det er jo ikke slik at alle mennesker som blir født får utdelt hver sin porsjon motgang og hver sin porsjon med medgang/lykke og at disse er i balanse, eller med overvekt på medgang/lykke. Hadde det vært slik ville verden sett helt annerledes ut. Det ville ikke vært så mange skammelig rike, ikke mange flere håpløst fattige. Det ville jo også vært en temmelig skremmende verden om det var slik at alle skulle ha sine like store porsjoner med med- og motgang. For det vil jo alltid være noen som opplever noe som er vanvittig mye mer grusomt enn de fleste andre - skulle de med mye medgang/lykke i livet da skjelve i frykt fordi de visste at det nå snart må være deres tur? Eller kan alle ekstremt fattige i verden bare sette seg til og vente til det blir deres tur å bli skammelig rike?

Dette er selvfølgelig satt på spissen, men det virker som om din venninne sitter fast i en slik tankegang, og det virker som om det er det hun veier alt opp mot. Og da vil hun aldri greie å komme seg ut av det, fordi hun tilsynelatende velger å vekte det negative, uansett hvor bittelite det er, mye tyngre enn det som er positivt.

Det andre jeg mener er viktig - og det er det overskriften din tar opp - det er det å akseptere det man opplever av motgang. Der jeg tror mange trår forkjært, det er at de nekter å akseptere det de har opplevd og ev. følgene av det. Og ved å nekte å akseptere det, da blir det nærmest som en sykelig hekt, hvor man fortsetter å jobbe mot det som egentlig er over for lenge siden. Og ved å gjøre det, da går man i en konstant kamp, kaster bort energi på å nekte å akseptere virkeligheten slik den er. Og ikke minst - mange av de som gjør dette, de tror at det å akseptere, det er det samme som å støtte eller like det man har opplevd og ev. følgene det har fått i livet. Men det er feil. Ved å akseptere at det har skjedd, ja, det var helt sikkert ikke rettferdig, men det skjedde likevel - og aksepterer det... da kan man heller snu energien sin i en annen retning nemlig med å finne måter å gi slipp på bitterhet og negativitet, og heller fokusere på hvordan man kan få et best mulig liv tross de utfordringene man har opplevd og kanskje må fortsette å leve med følgene også.

Men din venninne, hun synes å holde på med et konstant regnestykke, hvor hun vekter alt hun opplever opp mot den store uretten hun mener seg utsatt for ved den ulykken som har gitt henne problemer. Med en slik holdning så tror jeg hun har vektet egen motgang/ulykke som så stor at uansett hva hun opplever av goder aldri vil komme i balanse, langt mindre gå i pluss på den positive siden. Og det betyr dessverre også at for hver eneste gang hun foretar disse miniregnskapene om alt mulig uvesentlig, da får hun seg selv til å føle seg mislykket, som et offer - og hun blir trolig mer sint og mer deprimert. For jeg tror hun er både sint og deprimert, slik du beskriver.

Nå kan man aldri sammenligne, men var selv utsatt for en alvorlig ulykke som ung. Ti år senere fikk jeg alvorlig sykdom. Ti år etter det fikk jeg en annen alvorlig sykdom. Skulle jeg holdt på slik din venninne holder på, så hadde jeg nok valgt å avslutte for lenge siden. For i motsetning til din venninne, så førte dette også med at jeg ikke fikk barn, og har levd alene det meste av tiden, og tross høy utdanning så gjorde Navs krumspring at jeg endte mellom stoler og har endt med veldig lite å leve for, ikke egen bolig osv. For all del, jeg har hatt mine tunge stunder, også veldig tunge stunder, men jeg innså at jeg måtte ta et valg - ville jeg leve eller ikke. Og hvis jeg valgte å leve, da innså jeg at jeg ikke kunne grave meg ned i all elendigheten, jeg måtte akseptere at dette er slik livet mitt ble, jeg kan ikke endre på det, jeg kan ikke noe for at dette har skjedd meg heller, jeg må gi slipp. Og jeg søkte hjelp for å bearbeide en del andre ting som jeg så ble vanskelig å takle på toppen av all sykdom og følger av det, lærte meg tanketeknikker for hvordan snu synet på tilværelsen og livet og jobbe aktivt for å skape et best mulig liv innen de rammene som jeg har. Jeg har store utfordringer, flere enn de fleste, men ser jeg litt større på det, så er det mye jeg kan sette pris på, selv på dårlige dager, selv på elendige dager. Men de dårligste dagene da krever det mye mer av meg selv å lete etter noe som er positivt.

Da jeg leste hovedinnlegget ditt, HI, så tenkte jeg - så heldig din venninne har vært tross alt! Hun har fått familie, mann og barn, hun og familien har tydeligvis god økonomi siden de har råd til leilighet i et populært fjellområde, de har leieinntekter på den leiligheten, hun har (hadde, i hvert fall) mange venner, hun har økonomi til å gå ut og spise, økonomi til å reise til ferieleiligheten m.m.

Skulle jeg sammenlignet meg med din venninne så hadde jeg tapt før jeg begynte. Hun er så heldig at hun "bare" har vært utsatt for én ulykke (jeg har to), jeg har i tillegg blitt alvorlig syk to ganger, siste gang trolig varig. Jeg har pga. dette mistet muligheten til å få barn, måttet leve alene store deler av livet, elendig økonomi (tross at jeg tross all motgang har gjort alt riktig for å komme meg ut av denne situasjonen med både utdanning og omskolering). Jeg har ikke mulighet til å reise bort, gå ut og spise... og slik kunne jeg fortsatt og fortsatt. Skriver ikke dette for å si at jeg har det verre enn din venninne, for det tror jeg faktisk ikke jeg har! For jeg har greid å finne en måte å akseptere det som har skjedd og å leve med det, og da er jeg på sett og vis rikere enn din venninne.

Videre er det en stor misforståelse som mange gjør, de tror at det å akseptere det som har skjedd og er, det betyr ikke at man bare skal legge seg ned og gi opp. Heller tvert imot. Ved å akseptere frigjør man fokus og energi slik at man kan greie å fokusere på andre muligheter, på det som er positiv, finne mestringsteknikker, sette pris på små ting i livet. Det betyr ikke at man ikke har utfordrende dager eller perioder, men det betyr at man ikke kaster bort livet sitt på å la bitterhet og sinne gnage deg inn til beinet, for gjør man det, da belaster man seg selv langt mer enn hovedutfordringen gjør.

Helt ærlig, jeg tror din venninne trenger hjelp av fagpersoner, for hun har gått i veldig mange år med den holdningen hun har. Det er vondt, og det er vanskelig å komme seg ut av på egen hånd. Men hun har jo mye positivt i livet sitt, så det er ikke utenkelig at hun kanskje kan greie det uten f.eks. psykolog - men da tror jeg hun bør gå et livsmestringskurs eller gå til en coach som har erfaring med å jobbe med personer med større fysiske og/eller psykiske utfordringer.

Utfordringen tror jeg blir å få henne til å innrømme at dette er et så stort problem i livet hennes, og til å få henne til å oppsøke hjelp. Du skriver ikke noe om hun er i jobb, men uansett, kan hun jo sjekke om det finnes type Frisklivsentral eller lignende, eller livsmestringskurs hun kan delta på. Kanskje det finnes et eller annet livsmestringskurs som kan kombineres med en jentetur/retreat også, da er det kanskje lettere å snakke om dette i etterkant også.

Utfordringene hun har fysisk vil trolig aldri bli borte, men hun kan likevel i stor grad styre selv hvordan hun har det i hverdagen innen de - faktisk ganske romslige - rammene hun har.

Anonymkode: af38b...1a1

❤️

Anonymkode: 7fdaf...8d3