Dere som har fått barn veldig ulike dere selv...

[Anonym bruker]

Jeg har ikke barn selv, men har tenkt litt på hvor ulik jeg er min egen mor, og i ettertid slår det meg at hun kanskje har sett på meg som et "vanskelig barn" å oppdra, selv om jeg var temmelig rolig og prektig både som barn og tenåring. Kunne aldri beskrevet moren min som "venninne" som noen gjør, for eksempel. Har ikke opplevd mishandling og omsorgssvikt, er på mange måter takknemmelig for familien min, og kunne hatt det mye verre, men begynner å lure på om det er noe som har manglet mellom oss. Så henne lyse opp når hun snakket om noen andres barn, for eksempel, og tenkte at jeg har knapt sett henne slik overfor meg noen sinne... 

Så dere som opplever at barna deres er veldig ulike dere selv, hvilke refleksjoner gjør dere dere? Hvordan takler dere ting praktisk, og hvilke tanker har dere, helt privat? 

Anonymkode: bf563...c12

[Anonym bruker]

Jeg har to, den ene er ganske forskjellig fra meg i personlighet og reaksjoner og den andre er svært lik meg. Jeg tror nok det er hun som er helt lik meg jeg oftest har konflikter med og som jeg kan bli mest irritert og sinna på. Det er akkurat som at hun treffer mine svakeste punkter, det er som å møte seg selv i døra. Jeg har mer tålmodighet med hun som er mer ulik meg. Men samtidig så ser jeg at når jeg og mine-me er på lag så samarbeider vi veldig godt fordi vi er like, tenker og reagerer likt.

Anonymkode: 18c8a...fb1

[Anonym bruker]

Jeg har 2 barn, ene barnet er som en mini utgave av meg selv, men det er jo både positivt og negativt. Vi er begge noen stabeist, så i tenårene var det ikke bare lett. Andre barnet er det totalt motsatte av oss, men jeg har jo da lært meg om dette barnet sitt interesser. Og gjør en god del, jeg ikke hadde gjort, hadde jeg ikke hatt det barnet. Og noe av det har jeg jo funnet ut er veldig gøy og. Og det barnet har jeg aldri hatt konflikter med.

Og jeg føler jeg har et godt forhold til begge to, og elsker de jo begge like høyt.

Anonymkode: 59467...318

[Anonym bruker]

Det kan godt hende mammaen din lyser opp når hun snakker om deg til andre, selv om hun ikke lyser opp når hun snakker direkte til deg... Min mormor var sånn, når jeg snakket med henne skrøt hun alltid uhemmet av mine søsken og søskenbarn, men sa aldri noe om meg liksom. Så snakket jeg tilfeldigvis med min kusine om det og hun oppfattet det helt likt, hun trodde ikke mormor likte henne så godt for hun sa aldri noe positivt til henne, men hun skrøt alltid uhemmet av meg.

Jeg har fire barn, to av dem er veldig like meg, to har er veldig ulike. De som er likest meg er nok de jeg har hatt mest konflikter med, jeg har mye mindre tålmodighet med ting jeg kjenner igjen fra meg selv om du skjønner. Jeg er mer tålmodig med de som ikke ligner meg av personlighet.

Jeg føler likevel jeg har et godt forhold til alle mine barn da, og jeg er akkurat like glad i de alle sammen. Jeg har ingen favoritt, om det var det du lurte på.

Anonymkode: 0d9a0...e08

[Anonym bruker]

Tusen takk til dere som har svart. Interessant å høre at dere har flere konflikter med barna dere er mest like. Jeg er min mors eneste barn, så det er ikke så mye å sammenligne med. 

Og jeg venter ikke ros og oppmuntring hele tiden, det bare slo meg hvor glad og smilende hun "kan" være, har liksom vent meg til fra barndommen av at hun er en dame som sjelden er i godt humør. 

Anonymkode: bf563...c12

[Anonym bruker]

Jeg er ganske ulik min far. Og jeg har i voksen alder følt at han ikke helt følger med eller bryr seg. Det er litt anstrengt. Han er bare 18 år eldre enn meg, og det spiller faktisk litt inn når jeg har kommet i 40-åra..

Uansett..

Jeg har aldri følt at han har vært stolt av meg. Men så fikk jeg plutselig høre fra sønnen til et vennepar av mine foreldre at han skryter meg opp i skyene når han er sammen med dem. Og at han snakker om meg hele tiden. Det overrasket meg veldig.

Så det er ikke alltid slik man tror.. 

Anonymkode: d8054...c70