Sorg

[Anonym bruker]

For noen år siden mistet jeg en slektning og opplevde å stå mye i det alene. Nå er samboeren min i tilsvarende situasjon og jeg ser at jeg støtter mer og at han også forventer det. Klarer ikke la være å kjenne på litt bitterhet.

Blandt annet går dette på deltagelse og støtte under den siste tiden samt begravelse.

Er det innenfor å si noe om dette? Jeg tenker i såfall å vente til det har gått en tid etterpå, mener det er upassende nå.

Eller bare holde munn og være den som ser størst på det?

Anonymkode: d20f6...eed

[Anonym bruker]

Altså at du gir han mer støtte enn han ga deg?

Det er jo logisk egentlig. Han hadde ikke vært der du var og visste ikke hvor vanskelig det kunne være. Du har vært der og vet. Det er lettere å støtte når man har vært der selv. Og i tillegg er dere to forskjellige personer og reagerer forskjellig og støtter forskjellig

Anonymkode: 9504f...214

[Anonym bruker]

Jeg blir overrasket om dette er noe som kun skjer i slike situasjoner. Jeg tror det er andre ting som ikke fungerer, enten det er kommunikasjon, det å se hverandre eller ulike forventninger, ulike måter å vise omsorg osv.

Det å ta opp ting direkte som handler om tiden før en nær dør, det tror jeg, for å være ærlig, vil være veldig vanskelig, for det vil trolig vekke mye av de vonde følelsene man ofte har etter å ha mistet en man står nær. Da tror jeg det er bedre å ev. ta tak i det andre (jeg antar) ikke fungerer, og ta det i parterapi, med en nøytral tredjeperson tilstede. Da blir ikke disse to situasjonene - da du mistet din nære og nå som din samboer er i ferd med å miste sin nære - være i hovedfokus, men kun et eksempel på ubalansen i det å være der for hverandre både praktisk og emosjonelt, manglende kommunikasjon om behov og forventninger m.m. Det trenger f.eks. ikke være at din samboer ikke ville støtte deg mer den gangen, men at han følte han ikke strakk til, ikke visste hva han skulle gjøre, ikke takler så nær sorg, kanskje hadde inntrykk av at du fikset alt så godt at du ikke trengte mer hjelp/støtte. Sier ikke dette for å forsvare han (jeg mener det er opplagt at man støtter den man deler livet med når den misten noen), men det er et eksempel hvor det ikke nødvendigvis er manglende vilje, men kanskje heller manglende erfaring, evne og kommunikasjon som gjorde at den situasjonen ble som den ble.

Jeg ville vært der for han, om jeg var deg. Og uten bitterhet - for det skader først og fremst deg selv, og det kan ødelegge forholdet. Så tenk nøye gjennom hvordan du gjør dette og når. Jeg ville gitt ham tilstrekkelig tid til å komme seg etter dødsfallet, og når han kanskje er klar for det, se om dere kan gå sammen i parterapi for å forebygge unødvendige såre følelser og konflikter i fremtiden. Ideelt sett er jo dette noe du burde tatt opp og fått ham med i parterapi for for noen år siden, da hadde du trolig sluppet å føle på den bitterheten du nå gjør.

(Skylder ikke på deg, bare så det er klart, jeg hadde nok blitt veldig lei meg om den jeg delte livet med ikke støttet meg når jeg mistet en av mine nærmeste. Men jeg har etterhvert lært meg å bli tydeligere på mine egne behov og hva jeg trenger, det var jeg nok ikke før. Livet blir enklere fordi man slipper unødvendige misforståelser eller konflikter.)

Støtt ham nå og vær den støtten du hadde ønsket å ha selv da du mistet din nære. Det tror jeg du og dere vil leve best med på sikt.

Anonymkode: b2fc0...45d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Jeg blir overrasket om dette er noe som kun skjer i slike situasjoner. Jeg tror det er andre ting som ikke fungerer, enten det er kommunikasjon, det å se hverandre eller ulike forventninger, ulike måter å vise omsorg osv.

Det å ta opp ting direkte som handler om tiden før en nær dør, det tror jeg, for å være ærlig, vil være veldig vanskelig, for det vil trolig vekke mye av de vonde følelsene man ofte har etter å ha mistet en man står nær. Da tror jeg det er bedre å ev. ta tak i det andre (jeg antar) ikke fungerer, og ta det i parterapi, med en nøytral tredjeperson tilstede. Da blir ikke disse to situasjonene - da du mistet din nære og nå som din samboer er i ferd med å miste sin nære - være i hovedfokus, men kun et eksempel på ubalansen i det å være der for hverandre både praktisk og emosjonelt, manglende kommunikasjon om behov og forventninger m.m. Det trenger f.eks. ikke være at din samboer ikke ville støtte deg mer den gangen, men at han følte han ikke strakk til, ikke visste hva han skulle gjøre, ikke takler så nær sorg, kanskje hadde inntrykk av at du fikset alt så godt at du ikke trengte mer hjelp/støtte. Sier ikke dette for å forsvare han (jeg mener det er opplagt at man støtter den man deler livet med når den misten noen), men det er et eksempel hvor det ikke nødvendigvis er manglende vilje, men kanskje heller manglende erfaring, evne og kommunikasjon som gjorde at den situasjonen ble som den ble.

Jeg ville vært der for han, om jeg var deg. Og uten bitterhet - for det skader først og fremst deg selv, og det kan ødelegge forholdet. Så tenk nøye gjennom hvordan du gjør dette og når. Jeg ville gitt ham tilstrekkelig tid til å komme seg etter dødsfallet, og når han kanskje er klar for det, se om dere kan gå sammen i parterapi for å forebygge unødvendige såre følelser og konflikter i fremtiden. Ideelt sett er jo dette noe du burde tatt opp og fått ham med i parterapi for for noen år siden, da hadde du trolig sluppet å føle på den bitterheten du nå gjør.

(Skylder ikke på deg, bare så det er klart, jeg hadde nok blitt veldig lei meg om den jeg delte livet med ikke støttet meg når jeg mistet en av mine nærmeste. Men jeg har etterhvert lært meg å bli tydeligere på mine egne behov og hva jeg trenger, det var jeg nok ikke før. Livet blir enklere fordi man slipper unødvendige misforståelser eller konflikter.)

Støtt ham nå og vær den støtten du hadde ønsket å ha selv da du mistet din nære. Det tror jeg du og dere vil leve best med på sikt.

Anonymkode: b2fc0...45d

Tillegg - støtt ham nå og vær den støtten du hadde ønsket å ha selv da du mistet din nære... men snakk med ham om hva han føler han trenger av deg nå. Kanskje har han behov du ikke tenker på også. Det har med det å se hverandre, kommunisere godt nok og bli tydelige med hverandre.

Anonymkode: b2fc0...45d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Tillegg - støtt ham nå og vær den støtten du hadde ønsket å ha selv da du mistet din nære... men snakk med ham om hva han føler han trenger av deg nå. Kanskje har han behov du ikke tenker på også. Det har med det å se hverandre, kommunisere godt nok og bli tydelige med hverandre.

Anonymkode: b2fc0...45d

Takk, det var veldig fine ord og gode råd!

Det skal jeg ta til meg.

Anonymkode: d20f6...eed