Hva feiler det mannen?

[Anonym bruker]

Det kan potensielt bli et langt innlegg... Beklager på forhånd.

Han er 50 år. Har 3 barn. Han tar aldri initiativ til å gjøre noe med barna. Begrunner det med at "de sikkert ikke vil". Han tar aldri initiativ til husarbeid fordi "det er ikke noe gøy". Han har ingen eierskap til familien as, bare loffer rundt. Han kan gjøre veldig spesifikke ting, men klarer ikke å ha et overordnet blikk på ting som må gjøres. Skal det feks arrangeres bursdag kan han si at han skal hjelpe til og gjøre masse, mens det han egentlig mener er at han kan støvsuge gulvene i forkant.
Jeg delte inn oppgavene i hans og mine, og hans var å handle en gang i uka (jeg sliter med angst og det er ikke alle dager jeg orker butikken), vaske gulver og støvsuge. Det gjorde han en gang, og det var det. 
Da jeg var sykemeldt 90% med symfyseløsning så gjorde han heller ingen ting. Han klarer ikke å gjøre ting for å hjelpe andre, uten at han spesifikt blir fortalt hva han skal. Og ikke da heller hjelper det alltid. 

Jeg VET at ingenting av dette handler om vilje, men om evne. 
I en samtale kan jeg feks si "nå har vi holdt på her en time" også avbryter han med "nei det har bare gått 45 minutter". Han er altså veldig opptatt av at det er sånn som det er, det er ingen slingringsmonn. 
Han forstår ikke at siden eldste har masse masse negativ erfaring mtp mobbing, utestengelse og fysisk vold, ikke ønsker å ta buss til skolen med de som har utsatt henne for slikt. "Jammen det er jo bare å ta buss?" Han har ingen forståelse for psykisk helse. 
Dersom jeg feks sier at jeg ønsker å komme hjem til ferdig middag og nyvaska hus bare en gang innimellom, så kan han si at han ikke gjør det fordi han er redd jeg ikke blir fornøyd. Men når vi graver dypere i det (for jeg har aldri vært misfornøyd) så sier han det er fordi han ikke vet hvor han skal begynne. 
Han kan snakke med andre damer på nett (ikke om vennskapelige ting...) og etterpå virkelig ikke forstå hvorfor det sårer meg, fordi "det var jo ikke viktig"? Han kommer stadig med utsagn som "du trenger ikke bli lei deg for det". 
Han har en intens trang til å forklare hvorfor han sier en ting. Så intens at han kan si det opptil 10 ganger selvom jeg har sagt at jeg har forstått hva han mener. "Ja men jeg må forklare" og blir nærmest manisk og bare turer frem. Han evner _aldri_ å stoppe opp, ta to skritt tilbake og se seg selv i en diskusjon. Han avbryter også alltid fordi HAN må si det han tenker på der og da, istedenfor å vente på tur.

Hagen ser ut som et helvete. Det er lenge siden plenen er klipt fordi vi har holdt på med et annet prosjekt. Ugresset vokser oppgjennom steiene, syklene står strødd, ugress i bed, trærne har døde frukt hengende... det ser rett og slett suggete ut. Men han ser det ikke. Tenker ikke at det er et problem. På terrassen ligger det et telt til tørk (det har regna i 3 uker), hoppematta til ungene, hagemøblene strødd... Det er ingen ønske eller behov for han å ha det ordentlig rundt seg.

Jeg begynner oppriktig å lure på om han kan lide av en eller annen diagnose. Han kan ikke kommunisere, han kan ikke snakke med meg om vær og vind, for, og jeg siterer han; "må ha et tema å snakke om" 

Jeg har malt, jeg har skrevet, jeg har tegna, jeg har hylt, jeg har snakka rolig. Det er _ingenting_ som går inn! Han kommuniserer på en måte som gjør meg gal, og når jeg tar det opp så er det jeg som misforstår alt.... Jeg kan si "jeg trenger at du gjør dette", helt spesifikt. Men han gjør det ikke. Det er bare ikke fysisk mulig for han å gjøre det?

 

Det ble langt. Beklager. Men takk for råd!

Anonymkode: a4bf0...076

[Anonym bruker]

Skill deg.

Anonymkode: 78225...eed

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Skill deg.

Anonymkode: 78225...eed

Men har du noe tanker om hva dette kan være? Hva det kan bunne ut i?

Anonymkode: a4bf0...076

[Anonym bruker]

Adhd.

Anonymkode: 203dc...924

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Men har du noe tanker om hva dette kan være? Hva det kan bunne ut i?

Anonymkode: a4bf0...076

Helt umulig for meg å si. Autisme for eksempel, da han ikke virker å ha noen som helst forståelse for andres behov. Mange med autisme klarer likevel å tilpasse seg fordi de lærer seg normer, selv om de ikke forstår dem, og siden de bryr seg om folk rundt vil de lære seg at det er viktig at det gjør som de får beskjed om når det er forventninger der. Han her virker ikke å bry seg, og det kan hende han har en hjerneskade eller medfødt psykisk funksjonsnedsettelse rett og slett. Eller at han bare er en egoistisk kødd. Blir feil av meg å spekulere i uansett. Livet ditt har blitt som det har blitt uansett grunnen til at han er som han er. Du har virkelig prøvd også, virker det som. Jeg hadde ikke orket mer.

Anonymkode: 78225...eed

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Helt umulig for meg å si. Autisme for eksempel, da han ikke virker å ha noen som helst forståelse for andres behov. Mange med autisme klarer likevel å tilpasse seg fordi de lærer seg normer, selv om de ikke forstår dem, og siden de bryr seg om folk rundt vil de lære seg at det er viktig at det gjør som de får beskjed om når det er forventninger der. Han her virker ikke å bry seg, og det kan hende han har en hjerneskade eller medfødt psykisk funksjonsnedsettelse rett og slett. Eller at han bare er en egoistisk kødd. Blir feil av meg å spekulere i uansett. Livet ditt har blitt som det har blitt uansett grunnen til at han er som han er. Du har virkelig prøvd også, virker det som. Jeg hadde ikke orket mer.

Anonymkode: 78225...eed

takk for synspunkter. Jeg har vært inne på tanken om autismespekteret. Fordi han virkelig ikke evner å sette seg inn i andres tanker, følelser og behov. Det er alltid en "jeg ønsker" i hodet hans. Syns ikke han det er gøy så vil ikke han. Han gjør aldri ting kun for å glede andre. Han er en morsom fyr, hjelpsom når jeg ber, men det er det.
jeg har holdt ut i 15 år. Han har feks bedt meg ikke være så strikt på hvordan det skal se ut hjemme, så jeg tok meg i det (jeg var ekstrem før). Men jeg syns jo at å vaske gulv en gang hver 6.uke er for lite. Så han evner ikke å møtes på halvveien. Jeg drar hele lasset, overalt, uansett. Det ER ikke fordi han vil være en egoistisk kødd, virkelig ikke. Men det er alikevel det han ender opp med å bli...

Anonymkode: a4bf0...076

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Adhd.

Anonymkode: 203dc...924

Uten hyperaktiv da.. for det finnes ingen mer stillesittende person i hele verden...

Anonymkode: a4bf0...076

[Anonym bruker]

Grad av autisme og/eller av depresjon. Men skill deg uansett. Dette er ikke bra for deg eller barn.

Anonymkode: a3cc0...c1b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Grad av autisme og/eller av depresjon. Men skill deg uansett. Dette er ikke bra for deg eller barn.

Anonymkode: a3cc0...c1b

depresjon har jeg og vært inne på. Han gikk en stund til psykolog, men det hjalp bare der og da. Jeg vurderer å be han om å oppsøke hjelp igjen, men jeg vet det sitter langt inne. 
Akkurat dette med autisme tror jeg helt oppriktig at det er. Han kan huske lange innvikla koder på jobb, men han husker ikke at ungen skal i bursdag. Det er liksom ikke den vanlige "menn er menn" holdninga. Han har ingen intensjoner om å være en dritt, eller vil meg og ungene vondt, men det han gjør og sier ender opp med å gi de konsekvensene likevel. 

Da jeg var på mitt aller laveste og var sykemeldt pga angst og depresjon så spurte han hver dag om jeg ville ha noe. Om han skulle lage mat, hente drikke, dra å kjøpe godis osv. Men han skjønte ikke at han kunne ta seg av den syke ungen, ta med ungene ut på ettermiddagen osv for å gi meg hvile. Han er god på konkrete ting, men ikke "alt det andre". 

Anonymkode: a4bf0...076

[Anonym bruker]

Hvorfor har du egentlig unger med denne mannen? 
skill deg…..det er første gang jeg har sagt det her inne. Jeg tror det meste kan jobbes gjennom, men denne fyren virker som et totalt håpløs prosjekt.

hva er hans positive sider? Ikke hjelper han hjemme, ikke bryr han seg om fine følelser eller når du er syk, ikke tenker han på hvordan barna har det, ikke gidder han lage middag eller holde litt orden ute eller inne.

Anonymkode: 997ed...e1e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (44 minutter siden):

Hvorfor har du egentlig unger med denne mannen? 
skill deg…..det er første gang jeg har sagt det her inne. Jeg tror det meste kan jobbes gjennom, men denne fyren virker som et totalt håpløs prosjekt.

hva er hans positive sider? Ikke hjelper han hjemme, ikke bryr han seg om fine følelser eller når du er syk, ikke tenker han på hvordan barna har det, ikke gidder han lage middag eller holde litt orden ute eller inne.

Anonymkode: 997ed...e1e

Han var ikke sånn da vi møttes. Da var han opptatt av at det var ryddig hjemme hos han, han ordna og diska opp med middager, og han trente mye. Jeg ble gravid relativt fort inn i forholdet, og ville ikke ta abort. Det var når vi flytta sammen at han ble "verre". Jeg la til rette for at han skulle fortsette med trening blant annet. Jeg hadde all tid i verden da jeg hadde en nyfødt som ikke krevde stort samt mitt tidligere barn som da var i bhg, så jeg tok alt husarbeid og slike ting. Så flyttet vi noen år etterpå, ungene ble større og krevde mer, jeg begynte å jobbe 100% (etter å ha jobbet 50 og 80). Det virker som han ikke har klart å henge med på utviklingen det å skape en familie er. Vi hadde det veldig bra en lang periode, hvor vi bestemte oss for å få ett barn til. 

Hans positive sider er at han er flink til å spørre om jeg vil ha noe (mat/drikke/snacks). Han drar på butikken å kjøper ting klokka 22 på kvelden bare fordi jeg har lyst. Han er morsom å være sammen med når det ikke involverer typiske hverdagsting. På ferier har vi alltid hatt det fint. Men han evner aldri å gjøre noe kun for andre. Det er vel der jeg har begynt å lure litt på om det ligger mer bak. Fordi han aldri kan gjøre noe kun for å glede andre, om det er meg eller ungene eller en venn.

Anonymkode: a4bf0...076

[Anonym bruker]

Det kan godt være en autismespekterforstyrrelse eller ADHD, men da har han blitt veldig dårlig oppdratt og fått veldig dårlig feedback gjennom livet.

Jeg har en svoger og en niese med asbergers, det er jo arvelig, og selv om de er helt ekstreme på noen ting så er de ganske intelligente. Niesen min var ikke gammel når hun begynte å spørre hva det var forventet at hun gjorde, hvordan andre ville reagert og handlet. Hun ville tilpasse seg verden til de som ikke har diagnosen altså.

At de med asbergers mangler empati er også en myte, for de har gjerne mye empati, de bare er ikke så flinke til å uttrykke f.eks medfølelse o.l. Svogeren min vasker heller kjøkkenet enn å gi en klem, for han vet at når du har det vanskelig klarer ikke han å trøste, men du blir glad for et rent kjøkken...

Anonymkode: 0a783...087

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Det kan godt være en autismespekterforstyrrelse eller ADHD, men da har han blitt veldig dårlig oppdratt og fått veldig dårlig feedback gjennom livet.

Jeg har en svoger og en niese med asbergers, det er jo arvelig, og selv om de er helt ekstreme på noen ting så er de ganske intelligente. Niesen min var ikke gammel når hun begynte å spørre hva det var forventet at hun gjorde, hvordan andre ville reagert og handlet. Hun ville tilpasse seg verden til de som ikke har diagnosen altså.

At de med asbergers mangler empati er også en myte, for de har gjerne mye empati, de bare er ikke så flinke til å uttrykke f.eks medfølelse o.l. Svogeren min vasker heller kjøkkenet enn å gi en klem, for han vet at når du har det vanskelig klarer ikke han å trøste, men du blir glad for et rent kjøkken...

Anonymkode: 0a783...087

Jeg forsøker å se hva som kan ha "feila" i oppdragelsen, men klarer ikke finne noe. Han kommer fra et møblert hjem med gode og trygge omsorgspersoner. i 3 år bodde han med pappaen sin mens moren studerte langt unna og bare var hjemme i helgene, men det alene bør jo ikke ha noe å si. 

Hadde personligheten hans bært preg av at han ønsker andre vondt så hadde jeg tenkt at han bare er en dritt. Men det har aldri vært en følelse jeg har hatt. Jeg har vært sammen med en som virkelig ville meg vondt, og mente det. Han er ikke sånn. Han blir fortvila selv over at hans væremåte skaper trøbbel for meg, men han går med en gang i offerrollen "jeg er dum. Jeg får ikke til. Jeg er ikke god nok". Og det er en særs lite sjarmerende egenskap å ha, spesielt når man er 50 år gammel

Det er jo flott at dine familiemedlemmer har funnet sin vei. Mannen her VET at jeg hadde blitt overlykkelig av å komme hjem til rent hus. Men det har skjedd en gang. En eneste gang på 15 år. 
Før covid reiste han masse i jobben. Helt ekstremt masse. Jeg måtte tilpasse meg og endre planer omtrent fra dag til dag fordi jeg aldri visste når og hvor han skulle. Ikke engang da klarte han å "ta over" for meg når han kom hjem. 
Senest igår sa jeg "dersom du er så elendig på å gjøre husarbeid, hvorfor sier du ikke at du leier en vaskehjelp og tar deg av ryddinga dagen før hun kommer slik at jeg kan komme hjem til rent hus?" Da svarte han "fordi jeg burde klare det selv". Og det står han ved. Han mener han bør klare det selv. Men han gjør jo ikke det... Kjenner jeg blir irritert bare av å skrive det!

Anonymkode: a4bf0...076

[Gjest NotNaomi]

Jeg skjønner ikke hvorfor du vil ha folk her til å spekulere på en diagnose. 

Han er morsom, han gjør mye for deg når du ber han om det, han vil gjøre seg forstått ( ved å gjenta ting flere ganger)

Så er du på andre siden som har vært ekstrem på å holde det ryddig mm, så at han ikke se hva som skal gjøres eller ikke tør fordi han er redd det ikke blir bra nok, forstår jeg.

Det virker som om dere har helt feil kommunikasjon. At dere ikke skjønner noe av hverandre, eller blir hørt og sett på hvem dere er. Han ender med å bli likeglad og du ender med å ville finne ut "hva som feiler" han. 

Hvorfor går dere ikke i parterapi? 

[Anonym bruker]

NotNaomi skrev (2 minutter siden):

Jeg skjønner ikke hvorfor du vil ha folk her til å spekulere på en diagnose. 

Han er morsom, han gjør mye for deg når du ber han om det, han vil gjøre seg forstått ( ved å gjenta ting flere ganger)

Så er du på andre siden som har vært ekstrem på å holde det ryddig mm, så at han ikke se hva som skal gjøres eller ikke tør fordi han er redd det ikke blir bra nok, forstår jeg.

Det virker som om dere har helt feil kommunikasjon. At dere ikke skjønner noe av hverandre, eller blir hørt og sett på hvem dere er. Han ender med å bli likeglad og du ender med å ville finne ut "hva som feiler" han. 

Hvorfor går dere ikke i parterapi? 

Det handler ikke om å spekulere i en diagnose. Det handler om å forsøke å forstå hvorfor han er som han er. Det er ingenting som bedrer seg, noensinne. Om jeg så hadde sagt "hvis du ikke skjerper deg nå så går jeg og du får aldri se meg igjen" så hadde han sagt "okey". ikke fordi han ikke vil ha meg, men fordi han ikke evner. Og det mener jeg må ha en bakenforliggende grunn. 
Hadde sjefen sagt til meg at dersom jeg ikke gjorde sånn og slik så fikk jeg sparken, så hadde jeg jo bøyd meg baklengs for å få det til. 

Har vært, er cuet ja. Har vært. Jeg endret meg fordi han syns det var for vanskelig å forholde seg til. Det handler ikke om at jeg er misfornøyd. Hadde han støvsugd hadde jeg vært happy. Men han gjør _ingenting_ uten å få beskjed. Ingenting! Og han vet godt at jeg ikke blir misfornøyd eller klager, det sier han selv at jeg ikke gjør. Han bare får det ikke til. 

Vi har gått i terapi. Jeg har gått til psykolog. Han har gått til psykolog. Jeg har fått forståelse av hvorfor jeg er som jeg er og har det som jeg har. Han forstår ingenting. 

Anonymkode: a4bf0...076

[Gjest NotNaomi]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Det handler ikke om å spekulere i en diagnose. Det handler om å forsøke å forstå hvorfor han er som han er. Det er ingenting som bedrer seg, noensinne. Om jeg så hadde sagt "hvis du ikke skjerper deg nå så går jeg og du får aldri se meg igjen" så hadde han sagt "okey". ikke fordi han ikke vil ha meg, men fordi han ikke evner. Og det mener jeg må ha en bakenforliggende grunn. 
Hadde sjefen sagt til meg at dersom jeg ikke gjorde sånn og slik så fikk jeg sparken, så hadde jeg jo bøyd meg baklengs for å få det til. 

Har vært, er cuet ja. Har vært. Jeg endret meg fordi han syns det var for vanskelig å forholde seg til. Det handler ikke om at jeg er misfornøyd. Hadde han støvsugd hadde jeg vært happy. Men han gjør _ingenting_ uten å få beskjed. Ingenting! Og han vet godt at jeg ikke blir misfornøyd eller klager, det sier han selv at jeg ikke gjør. Han bare får det ikke til. 

Vi har gått i terapi. Jeg har gått til psykolog. Han har gått til psykolog. Jeg har fått forståelse av hvorfor jeg er som jeg er og har det som jeg har. Han forstår ingenting. 

Anonymkode: a4bf0...076

Det er vanskelig å svare uten at du tar det som kritikk, men som jeg får inntrykk av så er du den som styrer skuta og tenker at du har rett. Du vet hva som skal gjøres hvordan, du gir han oppgaver, du forteller hva som er feil.

Jeg bedømmer bare ut fra det jeg oppfatter, og da ser det ut til at han ikke blir sett, og det er jo akkurat det du sier også "han skjønner ingenting" 

Hvorfor gikk han til psykolog? Det kan jo ligge et svar der.

[Anonym bruker]

NotNaomi skrev (3 minutter siden):

Det er vanskelig å svare uten at du tar det som kritikk, men som jeg får inntrykk av så er du den som styrer skuta og tenker at du har rett. Du vet hva som skal gjøres hvordan, du gir han oppgaver, du forteller hva som er feil.

Jeg bedømmer bare ut fra det jeg oppfatter, og da ser det ut til at han ikke blir sett, og det er jo akkurat det du sier også "han skjønner ingenting" 

Hvorfor gikk han til psykolog? Det kan jo ligge et svar der.

Jeg tar det ikke som kritikk, det er bare vanskelig å formulere seg skriftlig og også hele tiden få frem nøyaktig hva man mener. 
Feks; jeg spør om han kan vaske gulver en gang i uka. Han sier ja. Så vasker han gulv. Etter 3 uker spør jeg om han kan gjøre det igjen. Han sier ja uten å gjøre det. Så går det 2 uker til, så sier han det samme. på 7.ende uka blir jeg irritert, helt sikkert irrasjonell, og gjør det selv. Da mener han jeg kritiserer han for å være dårlig til å gjøre husarbeid.... Men det er jo nettopp det han er. 
Senest i går sa jeg "du skulle handle hver mandag. Det har skjedd en gang på 5 uker". Da svarte han "ja det er ikke godt nok, jeg må bli bedre". Jeg vet det ikke blir bedre. Det er noe med at når han har gått i samme tralt uten snev av endring i 15 år, så vet jeg det jo. Men jeg VIL så gjerne! Jeg VIL så gjerne han skal bli bedre sånn at familien as kan fungere! Så jeg overkjører ikke. Jeg minner han på det han har sagt han skal på en vennlig måte, og holder maska helt til det ikke går å holde lenger. 

Jeg har gitt fra meg skuta mang en gang. 3 ganger på 18 år med barn har han hatt ansvaret for å levere barn i bursdag. Det er de 3 gangene barna ikke har vært i bursdag.  
Jeg vil ikke være kaptein! Jeg vil gjerne være den som får beskjed om at "ey, badet må vaskes. Tar du det mens jeg tar klærna?" Jeg vil så gjerne være den personen! 

Han gikk til psykolog fordi han hadde et sinneproblem 

Anonymkode: a4bf0...076

[Gjest NotNaomi]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Jeg tar det ikke som kritikk, det er bare vanskelig å formulere seg skriftlig og også hele tiden få frem nøyaktig hva man mener. 
Feks; jeg spør om han kan vaske gulver en gang i uka. Han sier ja. Så vasker han gulv. Etter 3 uker spør jeg om han kan gjøre det igjen. Han sier ja uten å gjøre det. Så går det 2 uker til, så sier han det samme. på 7.ende uka blir jeg irritert, helt sikkert irrasjonell, og gjør det selv. Da mener han jeg kritiserer han for å være dårlig til å gjøre husarbeid.... Men det er jo nettopp det han er. 
Senest i går sa jeg "du skulle handle hver mandag. Det har skjedd en gang på 5 uker". Da svarte han "ja det er ikke godt nok, jeg må bli bedre". Jeg vet det ikke blir bedre. Det er noe med at når han har gått i samme tralt uten snev av endring i 15 år, så vet jeg det jo. Men jeg VIL så gjerne! Jeg VIL så gjerne han skal bli bedre sånn at familien as kan fungere! Så jeg overkjører ikke. Jeg minner han på det han har sagt han skal på en vennlig måte, og holder maska helt til det ikke går å holde lenger. 

Jeg har gitt fra meg skuta mang en gang. 3 ganger på 18 år med barn har han hatt ansvaret for å levere barn i bursdag. Det er de 3 gangene barna ikke har vært i bursdag.  
Jeg vil ikke være kaptein! Jeg vil gjerne være den som får beskjed om at "ey, badet må vaskes. Tar du det mens jeg tar klærna?" Jeg vil så gjerne være den personen! 

Han gikk til psykolog fordi han hadde et sinneproblem 

Anonymkode: a4bf0...076

Ok. Han virker jo som jeg skrev tidligere, likeglad. Hvis han ikke engang reagerer på hvis du sa at du ville dra fra han.

Uansett om det er kommunikasjonsproblemer eller annet, så hva er det som holder dere sammen? 

Må jo også si at å chatte med andre damer som han gjør, ikke er greit! Hva tenker du skal hjelpe her, sånn helt realistisk? 

[Anonym bruker]

Dette kunne nesten være min mann (snart eks). Jeg orker ikke lenger spekulere i hvorfor og hvordan, bare konstatere at sånn er han, og det er lite mer å prøve av hjelp. Vi har vært innom mekling, fvk, separasjon... Han forstår bare ikke. Jeg har konkludert med at det går på evner og (u)vaner, og at JEG må finne ut hva jeg kan leve med eller ikke. Jeg har havna på ikke...

Anonymkode: db306...fc1

[Anonym bruker]

NotNaomi skrev (Akkurat nå):

Ok. Han virker jo som jeg skrev tidligere, likeglad. Hvis han ikke engang reagerer på hvis du sa at du ville dra fra han.

Uansett om det er kommunikasjonsproblemer eller annet, så hva er det som holder dere sammen? 

Må jo også si at å chatte med andre damer som han gjør, ikke er greit! Hva tenker du skal hjelpe her, sånn helt realistisk? 

Det er nettopp det, han _virker_ likeglad, men jeg tror ikke han er det. 

Nei jeg er antageligvis den dummeste på jord som har giddi å funnet meg i alt dette med de damene. Det er så mye og så graverende at jeg syns det er flaut å si høyt. 
Jeg aner ikke... bare fikk hele greia sett med nye øyne i går og trengte å lufte litt, se ting i nytt lys.. Jeg vet faktisk ikke... 
Jeg tror bare at det føles lettere om det "er noe", om du skjønner. For utad virker vi jo som den perfekte familie. Tøyser og ler, han er utstrakt bruk av ironi, er morsomme og omgjengelige folk... Men det stopper der. VI TO har ingenting sammen lenger... annet enn barn og hjem

Anonymkode: a4bf0...076

[Anonym bruker]

Adhd. Mister oversikten. Trenger masse støtte for å gjennomføre enkelte oppgaven. Klarer ikke opprettholde fokus over tid, særlig for oppgaver som ikke interesserer han. Vanskelig å sette seg inn i hvordan andre har det. Nok med deg selv. Blir rigid når det blir for mye. Ofte noe engstelse /depresjon som tilleggsvansker. Det finnes flere korte filmer laget av adhd Norge om å være i parforhold med noen med adhd. Feks denne

 

Du kan jo se litt på dem og se om det kan være hjelpsomt 👍

Anonymkode: e12c6...e35

[Gjest NotNaomi]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Det er nettopp det, han _virker_ likeglad, men jeg tror ikke han er det. 

Nei jeg er antageligvis den dummeste på jord som har giddi å funnet meg i alt dette med de damene. Det er så mye og så graverende at jeg syns det er flaut å si høyt. 
Jeg aner ikke... bare fikk hele greia sett med nye øyne i går og trengte å lufte litt, se ting i nytt lys.. Jeg vet faktisk ikke... 
Jeg tror bare at det føles lettere om det "er noe", om du skjønner. For utad virker vi jo som den perfekte familie. Tøyser og ler, han er utstrakt bruk av ironi, er morsomme og omgjengelige folk... Men det stopper der. VI TO har ingenting sammen lenger... annet enn barn og hjem

Anonymkode: a4bf0...076

Okay. Jeg må jo si at det ikke virker som om noe feiler han. At du virker til å "sjefe" tror jeg etter som mer kommer fram, er at du blir "desperat" etter å få ting til å fungere. Jeg hadde flyttet for meg selv om ikke parterapi hjelper.

Det kan fort bli som voldsutsatte kvinner fortsetter i forholdet fordi han tross alt har noen gode sider og de venter på unnskyldning og han blir bedre. 

Alt blir jo veldig utmattende og frustrerende når han ikke viser det minste tegn på engasjement i forholdet. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (29 minutter siden):

Adhd. Mister oversikten. Trenger masse støtte for å gjennomføre enkelte oppgaven. Klarer ikke opprettholde fokus over tid, særlig for oppgaver som ikke interesserer han. Vanskelig å sette seg inn i hvordan andre har det. Nok med deg selv. Blir rigid når det blir for mye. Ofte noe engstelse /depresjon som tilleggsvansker. Det finnes flere korte filmer laget av adhd Norge om å være i parforhold med noen med adhd. Feks denne

 

Du kan jo se litt på dem og se om det kan være hjelpsomt 👍

Anonymkode: e12c6...e35

Tusen hjertlig takk!

Anonymkode: a4bf0...076

[Anonym bruker]

NotNaomi skrev (26 minutter siden):

Okay. Jeg må jo si at det ikke virker som om noe feiler han. At du virker til å "sjefe" tror jeg etter som mer kommer fram, er at du blir "desperat" etter å få ting til å fungere. Jeg hadde flyttet for meg selv om ikke parterapi hjelper.

Det kan fort bli som voldsutsatte kvinner fortsetter i forholdet fordi han tross alt har noen gode sider og de venter på unnskyldning og han blir bedre. 

Alt blir jo veldig utmattende og frustrerende når han ikke viser det minste tegn på engasjement i forholdet. 

Ja, det er sånn det føles. Han er jo tross alt ikke slem, så da føler jeg at det alltid er rom for å bedres.. Men det bedres ikke. Nå ga jeg han 3 konkrete oppgaver han skulle gjennomføre idag, så gjenstår det å se. Han ber selv om at jeg skal hjelpe/veilede/komme med ønsker, men det føles fånyttes når jeg må gjøre det flere ganger i uka. Hadde han bare gjort en prosentandel av det han lover han skal, så hadde ikke dette vært et tema. 
Hadde han aldri sagt ja i utgangspunktet så hadde jeg ikke forventet heller

Anonymkode: a4bf0...076

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Dette kunne nesten være min mann (snart eks). Jeg orker ikke lenger spekulere i hvorfor og hvordan, bare konstatere at sånn er han, og det er lite mer å prøve av hjelp. Vi har vært innom mekling, fvk, separasjon... Han forstår bare ikke. Jeg har konkludert med at det går på evner og (u)vaner, og at JEG må finne ut hva jeg kan leve med eller ikke. Jeg har havna på ikke...

Anonymkode: db306...fc1

Huff så trist å lese at du har det sånn og. Ja det er det jeg føler og. Jeg må enten velge å leve med det eller ikke, og jeg havner og på ikke. Man kan ikke være ansvarlig for et forhold alene. Man må dra i samme retning…

Anonymkode: a4bf0...076