Jeg har ingen voksen i livet mitt!

[Tvillingmamma2020]

Anonym bruker skrev (38 minutter siden):

Hva er du ute etter da? 

Anonymkode: c3c87...d58

Det beskrev jeg tidligere i tråden. 
Jeg er voksen, og jeg tar mitt ansvar. Jeg har flere barn, jeg har hus, jeg har jobb, jeg har venner. Jeg ER voksen. Men det betyr ikke at jeg savner en voksen i livet. En omsorgsperson.

[Himmel og hav]

Jeg skjønner godt hva du savner. Jeg er så heldig at jeg har begge foreldrene mine fortsatt og jeg er eldre enn deg. Jeg ringer dem flere ganger i uka. Noen ganger bare for å prate, andre ganger for å be om råd, enten det gjelder tufse planter, bytting av låsesylinder eller hva det nå skal være. Ikke fordi jeg ikke kunne googlet meg fram til noe, men fordi de har den erfaringen og det er godt å kunne lene seg på noen som har gjort ting før noen ganger. Jeg synes rådet om å bli besøksvenn eller telefonvenn er godt. Mange gamle sitter mye alene og har tid og erfaringer å dele. 

[Tvillingmamma2020]

Himmel og hav skrev (2 minutter siden):

Jeg skjønner godt hva du savner. Jeg er så heldig at jeg har begge foreldrene mine fortsatt og jeg er eldre enn deg. Jeg ringer dem flere ganger i uka. Noen ganger bare for å prate, andre ganger for å be om råd, enten det gjelder tufse planter, bytting av låsesylinder eller hva det nå skal være. Ikke fordi jeg ikke kunne googlet meg fram til noe, men fordi de har den erfaringen og det er godt å kunne lene seg på noen som har gjort ting før noen ganger. Jeg synes rådet om å bli besøksvenn eller telefonvenn er godt. Mange gamle sitter mye alene og har tid og erfaringer å dele. 

Akkurat dette! Jeg kan google hvordan jeg får finest kant på kraven til bunaden, men det er noe med å kunne plukke opp telefonen og spørre den som "vet alt". Eller bare skravle, få litt input og råd, få noe tips om noen fine planter på tilbud, høre om den nye bobilen de kjøpte, snakke om ting og tang... Det er en vesensforskjell på å ha en samtale med noen som er nærmere 80 enn det er å ha det med noen på 30-35...

Besøksvenn var definitivt et godt forslag! Er allerede igang med å undersøke hva kommunen har her

[Anonym bruker]

Tvillingmamma2020 skrev (1 time siden):

Ja, det kan nok stemme. Jeg har fått mye av besteforeldre, men selvom jeg var der omtrent hver eneste helg og i ferier så var det jo hverdagen hjemme med mamma. Jeg forstår jo at de voksne ikke er der for alltid, men jeg ser rundt meg i familien at "alle andre" har noen, og ikke jeg. Mine søsken har pappa og besteforeldre, mine svigerinner har sine foreldre, kusiner og fettere har egne foreldre og besteforeldre... 

Men er "pappa" din biologiske far? Eller er han egentlig en stefar?

Anonymkode: 54b15...3dc

[Anonym bruker]

Tvillingmamma2020 skrev (14 minutter siden):

Så trist å lese Og så synd at du ikke engang har hatt noen, det har heldigvis jeg vært så velsignet med å oppleve. 

Jeg skal også være den personen jeg har savnet. Jeg skal være verdens beste mamma, og den bestemoren som henter i barnehagen og drar hjem å lager boller. Fordi JEG har lyst på tid med barnebarn og fordi jeg vil avlaste mine egne barn i en travel hverdag. Jeg stiller opp på alt for ungene mine, og jeg skal gjøre det samme med barnebarna når den tid kommer. Eldste er 18, så hun er vel snart på vei ut av redet... 

Det går bra med meg.

Jeg og har gjort mitt beste for å være verdens beste mamma, og ønsker å være en veldig god svigermor og bestemor. Være alt det jeg savnet i livet mitt. Så vil vi jo få mye kjærlighet tilbake på den måten. Barna mine er den største gaven jeg har fått her i livet. 

Anonymkode: 66e06...363

[Tvillingmamma2020]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Men er "pappa" din biologiske far? Eller er han egentlig en stefar?

Anonymkode: 54b15...3dc

Pappa er min biologiske far, ja. 

[Tvillingmamma2020]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Det går bra med meg.

Jeg og har gjort mitt beste for å være verdens beste mamma, og ønsker å være en veldig god svigermor og bestemor. Være alt det jeg savnet i livet mitt. Så vil vi jo få mye kjærlighet tilbake på den måten. Barna mine er den største gaven jeg har fått her i livet. 

Anonymkode: 66e06...363

Vi får bare jobbe med å være de personene vi trengte selv, så går arven riktig vei likevel

[Anonym bruker]

Tvillingmamma2020 skrev (1 time siden):

Pappa er min biologiske far, ja. 

Men han kan ikke brukes til dette? Kun av dine søsken? 

Anonymkode: 54b15...3dc

[Tvillingmamma2020]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Men han kan ikke brukes til dette? Kun av dine søsken? 

Anonymkode: 54b15...3dc

Som jeg skrev tidligere har vi knapt kontakt. Søsknene mine der er hans og ny kone sine. Jeg ser han kanskje 1 gang i året, da han leverer julegaver. Så ringer han når jeg har bursdag. Jeg kjenner ikke han, han kjenner ikke meg. 

[Anonym bruker]

Tvillingmamma2020 skrev (11 minutter siden):

Som jeg skrev tidligere har vi knapt kontakt. Søsknene mine der er hans og ny kone sine. Jeg ser han kanskje 1 gang i året, da han leverer julegaver. Så ringer han når jeg har bursdag. Jeg kjenner ikke han, han kjenner ikke meg. 

Nei, jeg vet av den typen. De som feiger ut…

Anonymkode: 54b15...3dc

[LillaGorilla♥♥]

Tvillingmamma2020 skrev (2 timer siden):

Akkurat dette! Jeg kan google hvordan jeg får finest kant på kraven til bunaden, men det er noe med å kunne plukke opp telefonen og spørre den som "vet alt". Eller bare skravle, få litt input og råd, få noe tips om noen fine planter på tilbud, høre om den nye bobilen de kjøpte, snakke om ting og tang... Det er en vesensforskjell på å ha en samtale med noen som er nærmere 80 enn det er å ha det med noen på 30-35...

Besøksvenn var definitivt et godt forslag! Er allerede igang med å undersøke hva kommunen har her

Jeg skjønner hva du mener ❤️ Nå har jeg både min snille pappa og fine svigerforeldre enda, men en av de tingene jeg savner aller mest etter at min mor døde er å bare kunne ring og spørre om råd om noe. Husker sorgen ble ekstra sterk først 17. mai etter at hun døde, da jeg sto der og skulle bake hennes suksessterte og ikke ante hva jeg skulle gjøre. Da ble det så merkbart at hun ikke var der mer, at jeg aldri kan ringe henne om sånt igjen. Heldigvis kunne jeg ringe svigermor da, som brukte samme oppskrift som mamma. 

Og jeg har og har hatt disse omsorgspersonene med meg hele tiden, mens du ikke har noen. Jeg forstår godt at det er vondt og vanskelig, vi trenger alle noen å lene oss mot. Håper du finner noen ❤️ 

[Tvillingmamma2020]

LillaGorilla♥♥ skrev (1 minutt siden):

Jeg skjønner hva du mener ❤️ Nå har jeg både min snille pappa og fine svigerforeldre enda, men en av de tingene jeg savner aller mest etter at min mor døde er å bare kunne ring og spørre om råd om noe. Husker sorgen ble ekstra sterk først 17. mai etter at hun døde, da jeg sto der og skulle bake hennes suksessterte og ikke ante hva jeg skulle gjøre. Da ble det så merkbart at hun ikke var der mer, at jeg aldri kan ringe henne om sånt igjen. Heldigvis kunne jeg ringe svigermor da, som brukte samme oppskrift som mamma. 

Og jeg har og har hatt disse omsorgspersonene med meg hele tiden, mens du ikke har noen. Jeg forstår godt at det er vondt og vanskelig, vi trenger alle noen å lene oss mot. Håper du finner noen ❤️ 

Tusen takk ❤️ Det er nettopp disse tingene jeg mener. Jeg hadde bestemor, som jeg kunne ringe når krumkakene plutselig ble rart stekt. Og jeg hadde kun henne, ingen andre. Jeg har forsøkt å få det båndet med svigermor, men har ikke klart det. Vi har ikke noe særlig kontakt, og hun har ikke noe særlig kontakt med mannen min heller. Veldig flott dame og alt, men som sagt liten kontakt

Jeg kjente det spesielt første jula, da jeg var den som måtte ordne julekvelden for alt og alle. Mamma ødela hele julaften, og da sto jeg plutselig der uten ribbe og saus og ante ikke hvordan jeg skulle fikse det. Eller, jeg ante, men jeg hadde ingen å ringe til for å få ut frustrasjon. Når en av ungene er syke, så har jeg ingen å dele bekymringer med. Det er likesom bare meg, og mine

[LillaGorilla♥♥]

Tvillingmamma2020 skrev (4 minutter siden):

Tusen takk ❤️ Det er nettopp disse tingene jeg mener. Jeg hadde bestemor, som jeg kunne ringe når krumkakene plutselig ble rart stekt. Og jeg hadde kun henne, ingen andre. Jeg har forsøkt å få det båndet med svigermor, men har ikke klart det. Vi har ikke noe særlig kontakt, og hun har ikke noe særlig kontakt med mannen min heller. Veldig flott dame og alt, men som sagt liten kontakt

Jeg kjente det spesielt første jula, da jeg var den som måtte ordne julekvelden for alt og alle. Mamma ødela hele julaften, og da sto jeg plutselig der uten ribbe og saus og ante ikke hvordan jeg skulle fikse det. Eller, jeg ante, men jeg hadde ingen å ringe til for å få ut frustrasjon. Når en av ungene er syke, så har jeg ingen å dele bekymringer med. Det er likesom bare meg, og mine

Klem til deg ❤️ 

Selv har jeg litt "motsatt problem" som deg, jeg har disse omsorgspersonene, men jeg har ikke så mange venner nær meg. Altså, jeg har gode venner, men de nærmeste bor et annet sted i landet. Så jeg kjenner jo litt på det savnet, etter noen "på mitt nivå" i det daglige, noen å bare stikke bortom til eller noe. Har noen tidligere kolleger da, som jeg ser på som venner der vi treffes iblant, men jeg savner å ha bestevenninnene mine nær. Heldigvis finnes både telefon, Facebook, Snap og Messenger  

[Tvillingmamma2020]

LillaGorilla♥♥ skrev (Akkurat nå):

Klem til deg ❤️ 

Selv har jeg litt "motsatt problem" som deg, jeg har disse omsorgspersonene, men jeg har ikke så mange venner nær meg. Altså, jeg har gode venner, men de nærmeste bor et annet sted i landet. Så jeg kjenner jo litt på det savnet, etter noen "på mitt nivå" i det daglige, noen å bare stikke bortom til eller noe. Har noen tidligere kolleger da, som jeg ser på som venner der vi treffes iblant, men jeg savner å ha bestevenninnene mine nær. Heldigvis finnes både telefon, Facebook, Snap og Messenger  

Takk ❤️❤️ 

Jeg savner nok noen "på mitt nivå" jeg også. Min aller beste venninne, som jeg kan fortro meg om alt til og som kjenner meg på godt og vondt, er 6 år yngre enn meg, singel og barnløs. Vi har det veldig fint sammen, og hun er en klok dame. Muligens meg det er noe galt med, for de som er på min alder og med samme utgangspunkt føler jeg ofte er ganske "satt" og bare ønsker å snakke om barn og hus og hjem

Skjønner godt du savner å ha de nærmeste nære, det er viktige relasjoner det også ❤️ 

[Anonym bruker]

Jeg tror det er lett å henge seg opp i at "alle har" dette, men det er det slett ikke alle som har, og det blir mindre og mindre vanlig jo eldre man blir. Det er nok derfor så mange her ikke helt skjønner hva du etterlyser.

Min mor døde da jeg var 20, jeg har fortsatt faren min, men han er svært gammel og har aldri vært spesielt handy eller omsorgsfull på den måten. (Ikke at han har vært noen dårlig far, men det er ikke den typen ting han er god på.) Så siden den gang er det jeg og broren min som har stått for familiejul. Jeg er så vant til dette nå at jeg knapt tenker over at det kunne vært annerledes. 

Nå er jeg over førti og jeg ser at flere og flere av mine venner også har tatt over disse oppgavene. En del foreldre er døde, mange er bare gamle og skrøpelige og klarer ikke å ta ansvar for slikt lenger. Det er naturlig, men føles nok tyngre for deg enn for de fleste andre fordi du bærer med deg manglene fra barndommen. 

Anonymkode: 955b5...434

[Twintipp]

Jeg tror ikke de som ikke forstår hvor du kommer i fra her er i samme sko. Selvfølgelig vil det alltid være et savn etter den personen som alltid har ryggen din, som instinktivt skjønner at du er sliten, som elsker deg på ditt verste og ditt beste. En relasjon som er forankret på et mye dypere nivå.. Ingen venn eller partner kan fylle de skoene, svært få i tilfelle. Det er noe med den relasjonen som er for bestandig, hvor det er en uskreven lov om at ingen vil forlate den andres side før døden skiller en ad! 
 

Herregud, jeg har kjent på den mye etter jeg mistet mamma. Ingen å ringe til som genuint bryr seg på samme nivå som henne. 
Det vil for alltid være et tomrom. 
 

Klem til deg❤️

[LillaGorilla♥♥]

Twintipp skrev (20 minutter siden):

 

Herregud, jeg har kjent på den mye etter jeg mistet mamma. Ingen å ringe til som genuint bryr seg på samme nivå som henne. 
Det vil for alltid være et tomrom. 
 

Klem til deg❤️

Klem til deg og. Jeg vet akkurat hvordan dette føles ❤️🥹

[Tvillingmamma2020]

Twintipp skrev (26 minutter siden):

Jeg tror ikke de som ikke forstår hvor du kommer i fra her er i samme sko. Selvfølgelig vil det alltid være et savn etter den personen som alltid har ryggen din, som instinktivt skjønner at du er sliten, som elsker deg på ditt verste og ditt beste. En relasjon som er forankret på et mye dypere nivå.. Ingen venn eller partner kan fylle de skoene, svært få i tilfelle. Det er noe med den relasjonen som er for bestandig, hvor det er en uskreven lov om at ingen vil forlate den andres side før døden skiller en ad! 
 

Herregud, jeg har kjent på den mye etter jeg mistet mamma. Ingen å ringe til som genuint bryr seg på samme nivå som henne. 
Det vil for alltid være et tomrom. 
 

Klem til deg❤️

Nå begynte jeg å grine! Du satt ord på det jeg ikke klarte å få ut

utrolig trist å høre at du mistet din mor❤️❤️

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Jeg har mange venninner. Og mange venner jeg kan betro meg til og få tips å råd fra om enkle hverdagsting. 
Jeg er ikke 40 år engang, jeg ønsker meg så inderlig en voksenperson som kan være "den voksne".

Anonymkode: a00f8...8c9

Jeg er heller ikke fylt 40 år ennå, men har heller ikke noen voksen som fyller den funksjonen for meg lenger, selv om de alle lever. De er blitt eldre. Jeg er blitt mer kompetent, og har mindre illusjoner om at de kan fikse alt. Selv om moren min fortsatt er oppgående føler jeg vel så mye at jeg er den voksne i relasjonen som hun. Faren min vil jeg knapt ha råd fra om jeg får dem kasta etter meg. (Selv om det hender at han glimter til. Mye dårlig dømmekraft, og så plutselig et glimt av ordentlig klokskap og forståelse av livet.) Så på sitt beste har jeg gode samtaler med dem, på samme måte som man kan ha det med venninner. Råd og "voksenkontakt" tar jeg vel så gjerne fra mannen min, fra venninner eller de yngre søstrene mine.

Anonymkode: 41a5f...333

[Gjest NotNaomi]

Dette var en interessant tråd. Jeg har aldri hørt noen voksne som har sagt at de savner den eldre slektningen ( eller andre nære eldre ) i Norge før! Jeg har jo selvfølgelig hørt at de som har mistet familiemedlemmer har snakket om savn, men det gjelder både eldre og yngre, helt naturlig. Jeg har aldri hørt eller lest at noen savner tryggheten ved den eldre i familien, den man alltid kan føle seg trygg på er der med råd og hjelp uansett hvor gammel man blir. At flere her skjønner og mener det samme er jo også overraskende, men det er altså kun fordi jeg ikke har noen erfaring med det fra norske personer. Jeg sier ikke at det er utypisk, men bare at jeg aldri har hørt det tidligere.

Jeg skjønner jo veldig godt det ønsket da, og at man kan savne det om det ikke er den personen i livet. 

[Tvillingmamma2020]

NotNaomi skrev (7 minutter siden):

Dette var en interessant tråd. Jeg har aldri hørt noen voksne som har sagt at de savner den eldre slektningen ( eller andre nære eldre ) i Norge før! Jeg har jo selvfølgelig hørt at de som har mistet familiemedlemmer har snakket om savn, men det gjelder både eldre og yngre, helt naturlig. Jeg har aldri hørt eller lest at noen savner tryggheten ved den eldre i familien, den man alltid kan føle seg trygg på er der med råd og hjelp uansett hvor gammel man blir. At flere her skjønner og mener det samme er jo også overraskende, men det er altså kun fordi jeg ikke har noen erfaring med det fra norske personer. Jeg sier ikke at det er utypisk, men bare at jeg aldri har hørt det tidligere.

Jeg skjønner jo veldig godt det ønsket da, og at man kan savne det om det ikke er den personen i livet. 

Ikke? Det syns jeg er spennende! Jeg er vokst opp med at bestemor og bestefar bodde i generasjonsbolig med oldeforeldrene mine. Da oldemor døde (oldefar før jeg ble født) overtok vi hennes boenhet og bodde der til besteforeldrene mine ble skilt. Da flyttet vi, med bestefar på lasset. Så jeg har alltid hatt en voksen i umiddelbar nærhet. Men så døde han da jeg var 15 og den daglige tryggheten forsvant. 
Det er liksom noe med å ha en bauta i livet. Jeg ble frarøvet mye av barndommen min, og ble voksen lenge før jeg trengte. Så er vel det jeg savner da, å ha en trygghet som alltid er der. 

[Anonym bruker]

Jeg har både mor og stefar i livet mitt, men mye har skjedd og mye er vondt. Jeg tenker av og til i mitt stille sinn at det hadde vært bedre hvis de hadde bodd i et annet land. Stefar er den beste pappaen,  men vi har ikke det tette forholdet, kanskje fordi jeg var voksen når han kom inn i livet mitt. Mamma er en spesiell person som ikke er lett å forholde seg til. Jeg håper mine barn føler det annerledes når de begynner med voksenlivet.

Anonymkode: a7cd0...151

[Tvillingmamma2020]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har både mor og stefar i livet mitt, men mye har skjedd og mye er vondt. Jeg tenker av og til i mitt stille sinn at det hadde vært bedre hvis de hadde bodd i et annet land. Stefar er den beste pappaen,  men vi har ikke det tette forholdet, kanskje fordi jeg var voksen når han kom inn i livet mitt. Mamma er en spesiell person som ikke er lett å forholde seg til. Jeg håper mine barn føler det annerledes når de begynner med voksenlivet.

Anonymkode: a7cd0...151

Jeg tror «fordelen» vi har med å vokse opp sånn er at vi er veldig veldig opptatt av å ikke gjøre samme feil. Jeg er sikker på at jeg kommer til å være den voksne for mine barn, barnebarn og kanskje tilogmed oldebarn