Jeg har ingen voksen i livet mitt!

[Anonym bruker]

Jeg ER voksen, men jeg har ingen voksen. Jeg har ingen mamma, bestemor, tante, hva som helst jeg kan gå til for råd, tips og veiledning. Jeg må være den voksne for alle. Kan man leie en voksen? litt som "besteforeldre søkes"?
 

Anonymkode: a00f8...8c9

[Anonym bruker]

Ingen venner?

Anonymkode: f5d00...cd9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Ingen venner?

Anonymkode: f5d00...cd9

Mange venner. Men trenger en voksen. En som kan alt. En som kan fortelle meg hvordan jeg steker de beste lefsene, eller hva jeg skal gjøre med bunadsskjorta, eller som kan hjelpe meg å sy en gardin. 
En som elsker meg ubetinget uten å forvente å få noe i retur. En sånn bestemoren min var. Men hun døde dessverre altfor tidlig for noen år siden. 

Anonymkode: a00f8...8c9

[Anonym bruker]

Det du trenger er en venninne.

Ettersom vi blir eldre, endrer livet seg. Da er det ikke lenger sånn at vi HAR en omsorgsperson. Da må vi VÆRE en. Sånn er det bare. 
 

Hjelp og støtte henter vi da fra jevnbyrdige. 

Anonymkode: 53e6a...4d2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

En som elsker meg ubetinget uten å forvente å få noe i retur. En sånn bestemoren min var. Men hun døde dessverre altfor tidlig for noen år siden. 

Anonymkode: a00f8...8c9

Hvem elsker DU ubetinget uten å få noe i retur…?

Den omsorgen du fikk den gangen, er en nistepakke, altså. Ikke sondemating på livstid. Det er meningen at du skal «pay it forward»! Ikke at du skal suge på totten resten av livet. 

Anonymkode: 53e6a...4d2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Det du trenger er en venninne.

Ettersom vi blir eldre, endrer livet seg. Da er det ikke lenger sånn at vi HAR en omsorgsperson. Da må vi VÆRE en. Sånn er det bare. 
 

Hjelp og støtte henter vi da fra jevnbyrdige. 

Anonymkode: 53e6a...4d2

Jeg har mange venninner. Og mange venner jeg kan betro meg til og få tips å råd fra om enkle hverdagsting. 
Jeg er ikke 40 år engang, jeg ønsker meg så inderlig en voksenperson som kan være "den voksne".

Anonymkode: a00f8...8c9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har mange venninner. Og mange venner jeg kan betro meg til og få tips å råd fra om enkle hverdagsting. 
Jeg er ikke 40 år engang, jeg ønsker meg så inderlig en voksenperson som kan være "den voksne".

Anonymkode: a00f8...8c9

Hvis du har mange venner og venninner er du en heldig person. 
Men det du ønsker deg er ikke fortrolige - du ønsker å kunne beholde en rolle der du mottar, ikke gir. En barnerolle.

Det får man ikke i vennskap, som ventes å være jamnstilte.

Du må finne ut hva det er, rent psykologisk, som gjør at du higer etter å være «barnet» i relasjonen. 

Anonymkode: 53e6a...4d2

[Tvillingmamma2020]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Hvem elsker DU ubetinget uten å få noe i retur…?

Den omsorgen du fikk den gangen, er en nistepakke, altså. Ikke sondemating på livstid. Det er meningen at du skal «pay it forward»! Ikke at du skal suge på totten resten av livet. 

Anonymkode: 53e6a...4d2

Ungene mine, selvsagt. Jeg skjønner at jeg ikke har disse menneskene for alltid i livet. Det er vel mer en frustrasjon over at jeg sjeldent har hatt noen, og at jeg begynner å komme i en posisjon hvor jeg virkelig hadde trengt noen. 
Alle jeg kjenner har jo en mamma, en tante, en eldre familievenn etc som de kan gå til. Jeg har ikke det, og det syns jeg er kjpt

[Tvillingmamma2020]

Tvillingmamma2020 skrev (Akkurat nå):

Ungene mine, selvsagt. Jeg skjønner at jeg ikke har disse menneskene for alltid i livet. Det er vel mer en frustrasjon over at jeg sjeldent har hatt noen, og at jeg begynner å komme i en posisjon hvor jeg virkelig hadde trengt noen. 
Alle jeg kjenner har jo en mamma, en tante, en eldre familievenn etc som de kan gå til. Jeg har ikke det, og det syns jeg er kjpt

Og der slapp jeg å være anonym og. Jaja, det er samme igrunn

[Tvillingmamma2020]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Hvis du har mange venner og venninner er du en heldig person. 
Men det du ønsker deg er ikke fortrolige - du ønsker å kunne beholde en rolle der du mottar, ikke gir. En barnerolle.

Det får man ikke i vennskap, som ventes å være jamnstilte.

Du må finne ut hva det er, rent psykologisk, som gjør at du higer etter å være «barnet» i relasjonen. 

Anonymkode: 53e6a...4d2

Vet ikke om jeg kan kalle det en barnerolle. Jeg hadde feks min bestemor. Hun var mitt alt. Mitt aboslutte alt. Hun ga meg så uendelig mye, og hun er den jeg har å takke for at livet mitt ble såpass okey som det ble. Hun fikk masse i retur. Jeg har alltid stilt opp, alltid vært der, handla, ordna, var den som var hennes nære når hun ble syk. Fulgte til leger, handla mat, vaska hus osv osv. Så jeg ga absolutt tilbake. Det handler ikke om at jeg skal sitte og være barnet eller bare få og ikke gi. Det handler om at jeg er lei meg for at jeg ikke har og aldri har hatt (med unntak av bestemor) gode omsorgspersoner 

[Anonym bruker]

Hva med å starte som besøksvenn på et eldresenter? Eller møte opp på en seniorkafe og bli kjent med eldre der? 

Da kommer du fort i kontakt med mange voksne og mange av dem har masse tid og kjærlighet å gi bort. En slik relasjon er vinn-vinn for begge parter. 

Ellers går det an å kontakte frivillige organisasjoner eller kirken for å høre om det finnes noe form for formidling av "reservebesteforeldre".

Jeg skjønner hva du ønsker deg, for jeg har mange av dem rundt meg. Hadde jeg ikke hatt det, hadde jeg fulgt mine egne råd over. 

Anonymkode: a1b98...612

[Tvillingmamma2020]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Hva med å starte som besøksvenn på et eldresenter? Eller møte opp på en seniorkafe og bli kjent med eldre der? 

Da kommer du fort i kontakt med mange voksne og mange av dem har masse tid og kjærlighet å gi bort. En slik relasjon er vinn-vinn for begge parter. 

Ellers går det an å kontakte frivillige organisasjoner eller kirken for å høre om det finnes noe form for formidling av "reservebesteforeldre".

Jeg skjønner hva du ønsker deg, for jeg har mange av dem rundt meg. Hadde jeg ikke hatt det, hadde jeg fulgt mine egne råd over. 

Anonymkode: a1b98...612

Det var jo helt fantastiske forslag, takk! Det er jo denne type relasjon jeg ønsker. Og absolutt kunne gi noe i retur, jeg skal IKKE være en som bare får og får! Men jeg trenger den klokskapen og visdommen de som har levd et liv har. Det holder ikke med den barnløse bestevenninna som er yngre enn meg, selv om jeg er superglad i henne og hun betyr masse

[Anonym bruker]

Tvillingmamma2020 skrev (10 minutter siden):

Vet ikke om jeg kan kalle det en barnerolle. Jeg hadde feks min bestemor. Hun var mitt alt. Mitt aboslutte alt. Hun ga meg så uendelig mye, og hun er den jeg har å takke for at livet mitt ble såpass okey som det ble. Hun fikk masse i retur. Jeg har alltid stilt opp, alltid vært der, handla, ordna, var den som var hennes nære når hun ble syk. Fulgte til leger, handla mat, vaska hus osv osv. Så jeg ga absolutt tilbake. Det handler ikke om at jeg skal sitte og være barnet eller bare få og ikke gi. Det handler om at jeg er lei meg for at jeg ikke har og aldri har hatt (med unntak av bestemor) gode omsorgspersoner 

Du var kanskje litt for ung da du mistet de personene som var «over» deg? Men vi skal alle miste dem, dessverre. 
 

Mine besteforeldre er døde, og nå ser jeg at mamma og jeg har byttet roller. Nå er det jeg som må lage julemiddagen, jeg som må være «den voksne» fordi hun har vondter her og der, hun er blitt gammel, hun henger ikke med like bra som før. Alt tar mer tid. Bare å handle inn er et helt prosjekt, og skal hun invitere på familiemiddag, så er hun totalt knekt etterpå. 

Jeg er litt i klemma, siden jeg må ha omsorg både oppover og nedover. Mor og far nærmer seg 80, mens ungene mine fortsatt er tenåringer og trenger meg.

Tida går, og vi ender alle i den omsorgsrollen, vi mister posisjonen som «barnet» … inntil vi er så gamle at de under oss må ha omsorg for oss. Vær glad du ikke er der ennå! 

Anonymkode: 53e6a...4d2

[Tvillingmamma2020]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Du var kanskje litt for ung da du mistet de personene som var «over» deg? Men vi skal alle miste dem, dessverre. 
 

Mine besteforeldre er døde, og nå ser jeg at mamma og jeg har byttet roller. Nå er det jeg som må lage julemiddagen, jeg som må være «den voksne» fordi hun har vondter her og der, hun er blitt gammel, hun henger ikke med like bra som før. Alt tar mer tid. Bare å handle inn er et helt prosjekt, og skal hun invitere på familiemiddag, så er hun totalt knekt etterpå. 

Jeg er litt i klemma, siden jeg må ha omsorg både oppover og nedover. Mor og far nærmer seg 80, mens ungene mine fortsatt er tenåringer og trenger meg.

Tida går, og vi ender alle i den omsorgsrollen, vi mister posisjonen som «barnet» … inntil vi er så gamle at de under oss må ha omsorg for oss. Vær glad du ikke er der ennå! 

Anonymkode: 53e6a...4d2

Nja, jeg var ikke så ung. Bestemor døde da jeg var 33. Men hun døde av sykdom, ikke alderdom. Problemet er vel at jeg kun har hatt bestemor og bestefar (han døde altfor ung, i 2000) som omsorgspersoner. Mamma er ikke engang 60. Pappa er 62, men han har aldri brydd seg om meg. Hans mor igjen er 80 og sprek, og har denne "rollen" ovenfor mine kusiner, fettere og søsken på den siden. Så det er ikke sånn at jeg ikke har noen som kunne fylt rollen, de bare gjør det ikke av grunner jeg ikke vet.

Forstår hva du mener. For jeg har også blitt den som er ansvarlig for å ordne til julemiddag. Den som trommer sammen og lager istand lag i romjula og samler familien. Samtidig har jeg små barn, og tenåringer. 

Jeg kjenner skikkelig misunnelse på alle de som har besteforeldre og foreldre som stiller opp, som henter barnebarn og tar de med seg på gåtur i skogen, eller som baker masse og leverer hjemme hos venninnene mine til jul og bursdag. De som bare kan ta en telefon "hjem" og få alt de trenger av råd og støtte. Jeg har ingen sånne.

[Anonym bruker]

Tvillingmamma2020 skrev (1 minutt siden):

Jeg kjenner skikkelig misunnelse på alle de som har besteforeldre og foreldre som stiller opp, som henter barnebarn og tar de med seg på gåtur i skogen, eller som baker masse og leverer hjemme hos venninnene mine til jul og bursdag. De som bare kan ta en telefon "hjem" og få alt de trenger av råd og støtte. Jeg har ingen sånne.

Din mor har droppa deg? Eller er ikke så god til det med omsorg? 

Anonymkode: 53e6a...4d2

[Anonym bruker]

Skjønner hva du mener! Det var utrolig tungt da jeg plutselig ble den eldste i familien,  og jeg var ikke 40 engang! Følte meg overhode ikke klar til "voksenrollen" enda. Det å ikke ha NOEN over seg i familien å spørre om råd, spørre om familiehistorie- ja hva som helst, det kjennes tungt! 

Så har man alltids venner, men blir jo ikke det samme da. 

Anonymkode: 5c346...6f3

[Tvillingmamma2020]

Anonym bruker skrev (15 minutter siden):

Din mor har droppa deg? Eller er ikke så god til det med omsorg? 

Anonymkode: 53e6a...4d2

Mamma har aldri vært en god omsorgsperson. Hun har alltid tenkt kun på seg og sitt, så bestemor var på mange måter min mamma. Hun omtalte meg som sin "ekstra datter", og jeg har alltid sett på bestemor som den som har sørget for at jeg hadde en fin oppvekst. Hadde jeg vært ung i dag hadde jeg nok vært hentet av barnevernet. Mamma har valgt seg selv, alltid, og er ingen ressurs. Men jeg var kjekk å ha da hun en morgen var så full at hun ikke kunne stå på beina, sånn at jeg måtte hente henne på en luguber plass og få henne lagt inn...

[Tvillingmamma2020]

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Skjønner hva du mener! Det var utrolig tungt da jeg plutselig ble den eldste i familien,  og jeg var ikke 40 engang! Følte meg overhode ikke klar til "voksenrollen" enda. Det å ikke ha NOEN over seg i familien å spørre om råd, spørre om familiehistorie- ja hva som helst, det kjennes tungt! 

Så har man alltids venner, men blir jo ikke det samme da. 

Anonymkode: 5c346...6f3

Akkurat dette! Jeg har _ingen_, annet enn da venninner. Men i vennerelasjoner er jeg også den voksne, siden jeg er eldst, har flest barn, er etablert og har liksom "alt på stell"

 

[Anonym bruker]

Kanskje ditt problem egentlig er at du har fått med deg for lite "niste" i form av omsorg fra barndommen? Det er ganske vanlig å måtte ta over voksenrollen i familien etter hvert som man blir eldre, men det blir tungt hvis du ikke har fått nok omsorg selv. 

Anonymkode: 955b5...434

[Tvillingmamma2020]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Kanskje ditt problem egentlig er at du har fått med deg for lite "niste" i form av omsorg fra barndommen? Det er ganske vanlig å måtte ta over voksenrollen i familien etter hvert som man blir eldre, men det blir tungt hvis du ikke har fått nok omsorg selv. 

Anonymkode: 955b5...434

Ja, det kan nok stemme. Jeg har fått mye av besteforeldre, men selvom jeg var der omtrent hver eneste helg og i ferier så var det jo hverdagen hjemme med mamma. Jeg forstår jo at de voksne ikke er der for alltid, men jeg ser rundt meg i familien at "alle andre" har noen, og ikke jeg. Mine søsken har pappa og besteforeldre, mine svigerinner har sine foreldre, kusiner og fettere har egne foreldre og besteforeldre... 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg har mange venninner. Og mange venner jeg kan betro meg til og få tips å råd fra om enkle hverdagsting. 
Jeg er ikke 40 år engang, jeg ønsker meg så inderlig en voksenperson som kan være "den voksne".

Anonymkode: a00f8...8c9

Hvis du ønsker deg en som kan bære den voksne for deg, ikke bare hjelpe deg på like got, tror jeg du bare må glemme det. Du er voksne. Du har ansvar.

Anonymkode: c3c87...d58

[Tvillingmamma2020]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Hvis du ønsker deg en som kan bære den voksne for deg, ikke bare hjelpe deg på like got, tror jeg du bare må glemme det. Du er voksne. Du har ansvar.

Anonymkode: c3c87...d58

Jeg tror du misforstår hva jeg er ute etter. 
 

[Anonym bruker]

Hva er du ute etter da? 

Anonymkode: c3c87...d58

[Anonym bruker]

Jeg kjenner til følelsen. Jeg har aldri hatt noen, begge mine foreldre utsatte med for grusomme ting, og mine besteforeldre døde enten før jeg ble født, eller da jeg var veldig liten. Jeg kuttet ut mine foreldre da jeg var 16 år, og har klart meg selv.

Men da jeg ble alene med 2 små barn, så savnet jeg veldig det og ha noen. Det man så rundt seg. Men nå har yngste barnet blitt 15 år, eldste 21 år. Og nå savner jeg det ikke mer. Og ser at nå er det jeg som blir den personen. Eldste barnet mitt er samboer med en som dessverre har mistet begge sine foreldre. Og jeg har fått et godt forhold til vedkommende. Noe jeg er utrolig glad for, og ønsker jo å være en støtte for vedkommende, på samme måte som jeg ønsker å være for mine barn. Og jeg ønsker å være den personen, jeg har savnet. 

Anonymkode: 66e06...363

[Tvillingmamma2020]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Jeg kjenner til følelsen. Jeg har aldri hatt noen, begge mine foreldre utsatte med for grusomme ting, og mine besteforeldre døde enten før jeg ble født, eller da jeg var veldig liten. Jeg kuttet ut mine foreldre da jeg var 16 år, og har klart meg selv.

Men da jeg ble alene med 2 små barn, så savnet jeg veldig det og ha noen. Det man så rundt seg. Men nå har yngste barnet blitt 15 år, eldste 21 år. Og nå savner jeg det ikke mer. Og ser at nå er det jeg som blir den personen. Eldste barnet mitt er samboer med en som dessverre har mistet begge sine foreldre. Og jeg har fått et godt forhold til vedkommende. Noe jeg er utrolig glad for, og ønsker jo å være en støtte for vedkommende, på samme måte som jeg ønsker å være for mine barn. Og jeg ønsker å være den personen, jeg har savnet. 

Anonymkode: 66e06...363

Så trist å lese Og så synd at du ikke engang har hatt noen, det har heldigvis jeg vært så velsignet med å oppleve. 

Jeg skal også være den personen jeg har savnet. Jeg skal være verdens beste mamma, og den bestemoren som henter i barnehagen og drar hjem å lager boller. Fordi JEG har lyst på tid med barnebarn og fordi jeg vil avlaste mine egne barn i en travel hverdag. Jeg stiller opp på alt for ungene mine, og jeg skal gjøre det samme med barnebarna når den tid kommer. Eldste er 18, så hun er vel snart på vei ut av redet...