Mister folk som har opplevd mye vondt empati med andre?

[Gjest NotNaomi]

Nettopp fordi de tenker at det skal mye til før andre kan forvente sympati, da de har vært gjennom så mye selv? 

Nå har jeg vært borte i mobbeofre som er rett ut ondskapsfulle pga bitterhet, og jeg har iblant tenkt at vil folk skape et monster, så mobb andre i årevis fra de er barn. 

Jeg har ingen grunn til å tro at alle blir på den måten, men er det tendenser til det? 

[Anonym bruker]

Nei, men jeg tipper at flertallet, inkludert alle som har opplevd mye vondt, har lite til overs for folk som syter. 

Anonymkode: a06e0...ede

[Anonym bruker]

Jeg har hatt en svært traumatisk barndom, grovt seksuelt misbruk, fysisk og psykisk vold fra begge foreldrene mine. Og opplevd en god del i voksen alder.

Har mye empati med andre. Har alltid jobbet med mennesker, er utdannet vernepleier, og har jobbet mye som frivillig.

Kjenner jo andre, med traumatisk barndom og, og alle de er mennesker med store hjerter, som bryr seg om andre.

Anonymkode: 32c5f...977

[Anonym bruker]

Det er individuelt. Noen får mer empati med andre. Andre får mindre.

Anonymkode: a8100...11e

[Anonym bruker]

Ikke min erfaring. Jeg er vokst opp med grov omsorgssvikt. Jeg klarer ikke være empatisk med meg selv, men er svært opptatt av andres ve og vel. Har gått fast til psykolog i over 10 år, og i følge henne er det vanlig at mennesker som har opplevd traumer og har (k)ptsd, er selvutdlettende. 

Når det er sagt, ser jeg jo at pedofile ofte er personer som selv er seksuelt misbrukt som barn, og at psykopater ofte har opplevd mye vondt i oppveksten. 

Mennesker som opplever traumer i barndommen, fryser gjerne emosjonelt på det stadiet de blir utsatt for de grove traumene. Er man ung nok, så er jo små barn fra naturens side egoistiske opportunister, så det er jo ikke utenkelig at det da følger en videre. 

Anonymkode: 5ce79...20f

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke, men tankene mine er at de gjerne tenker at andre ikke har grunn til å klage siden de har opplevd så mye verre ting. Synes ikke det blir helt rett for om det verste jeg har opplevd er ille for meg, men er lite for en annen er det ille nok for meg. Det er ingen konkurranse om å ha det verst. 
 

 

Anonymkode: 96a4f...115

[Anonym bruker]

NotNaomi skrev (41 minutter siden):

Nettopp fordi de tenker at det skal mye til før andre kan forvente sympati, da de har vært gjennom så mye selv? 

Nå har jeg vært borte i mobbeofre som er rett ut ondskapsfulle pga bitterhet, og jeg har iblant tenkt at vil folk skape et monster, så mobb andre i årevis fra de er barn. 

Jeg har ingen grunn til å tro at alle blir på den måten, men er det tendenser til det? 

Det jeg tror du tar feil i, er at de blir ondskapsfulle på grunn av bitterhet. Det e rnok mer emosjonell skade som gjør dem ute av stand til å ha adekvate følelser. Det kan være vanskelig å  uttrykke trygghet, godhet og empati hvis du selv ikke har fått det på en slik måte at det danner er en naturlig "refleks" på ting man opplever. 

Anonymkode: 5ce79...20f

[Anonym bruker]

Nja, tja, det er ikke FORDI de har opplevd mye vondt, eller omvendt, de som ikke har opplevd mye vondt og likevel mangler empati gjør det ikke FORDI de har opplevde lite vondt.

Dette handler om valg en tar. Hvis en velger over tid å være kald, kjølig, lyve for andre, manipulere, så dreper en den egenskapen som empati er, samvittigheten, det å føle med andre. Det er ikke bare det med samvittighet som da drepes. Men det drepes det også. Det blir lett å lyve. Etter hvert blir det en utfordring, det å manipulere, utnytte, bruke andre.
Men det er ikke bare det med samvittighet som drepes. Den egenskapen til å føle med andre blir også borte. Som... når ei venn mestrer noe hun har prøvd på lenge. Si ei nær venninne som klarer oppkjøringen etter to tidligere forsøk. Da blir en jo glad på hennes vegne, nesten like glad som om en hadde klart det selv.

Den egenskapen forsvinner. Ikke bare når det gjelder venner men også når det gjelder barn.

Det som er igjen er fasade. Det å se feilfri og perfekt ut. For etter å ha drept kjærligheten i en selv er det bare substitutter for kjærlighet igjen. Stolthet, å bli beundret, sett opp til, status, penger.

Det er mulig å gjøre noe med det når det gjelder barn. Det er vanskelig når de er blitt ungdommer. Og når slike mennesker først er blitt voksne er det nesten umulig å få til en forandring. Da må det noe traumatisk til for at en forandring skal skje.

Anbefaler for øvrig den halvtime lange dokumentaren "Child of rage", for å få en viss forståelse av hva som skjer og for at det er mulig å gjøre en forandring.

https://www.youtube.com/watch?v=g2-Re_Fl_L4

Anonymkode: c90d6...661

[Mrs Remington]

Tror helst at det er motsatt.

[Anonym bruker]

Nei, man får mer empati. Man begynner å leve med mer kjærlighet og takknemlighet i hverdagen enn før; hvis man evner å bruke sine erfaringer, da.
Man får til og med mer medfølelse for folk man egentlig ikke liker, man får mer medfølelse med dyr og skapninger som vanligvis ikke blir respektert. Alt levende blir mer hellig; i alle fall er det min erfaring etter å ha opplevd mye død. Det levende blir mirakuløst, om det så bare er en mus eller en måke eller en ugressplante i hagen min. Brenneslene viser meg livskraft og stahet i konkret form, måkene likedan. De gir seg aldri, de presser seg fram på den minste flekk der de kan leve sitt liv. 

Men man lærer å skille klinten fra hveten, da. Man kan fort høre hvem som har kledd på seg en offerrolle og hvem som virkelig har fått tildelt mer enn de tålte av livet. Noen ganger er den nyttigste omsorgen å si til folk at de ikke er et offer og ikke trenger å oppføre seg som et. 

Anonymkode: a2988...36a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Nei, man får mer empati. Man begynner å leve med mer kjærlighet og takknemlighet i hverdagen enn før; hvis man evner å bruke sine erfaringer, da.
Man får til og med mer medfølelse for folk man egentlig ikke liker, man får mer medfølelse med dyr og skapninger som vanligvis ikke blir respektert. Alt levende blir mer hellig; i alle fall er det min erfaring etter å ha opplevd mye død. Det levende blir mirakuløst, om det så bare er en mus eller en måke eller en ugressplante i hagen min. Brenneslene viser meg livskraft og stahet i konkret form, måkene likedan. De gir seg aldri, de presser seg fram på den minste flekk der de kan leve sitt liv. 

Men man lærer å skille klinten fra hveten, da. Man kan fort høre hvem som har kledd på seg en offerrolle og hvem som virkelig har fått tildelt mer enn de tålte av livet. Noen ganger er den nyttigste omsorgen å si til folk at de ikke er et offer og ikke trenger å oppføre seg som et. 

Anonymkode: a2988...36a

Fint innlegg. 

Anonymkode: 96a4f...115

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg vet ikke, men tankene mine er at de gjerne tenker at andre ikke har grunn til å klage siden de har opplevd så mye verre ting. Synes ikke det blir helt rett for om det verste jeg har opplevd er ille for meg, men er lite for en annen er det ille nok for meg. Det er ingen konkurranse om å ha det verst. 
 

 

Anonymkode: 96a4f...115

Jeg syns det er motsatt.
At jeg selv fortsatt klarer å skjønne at folk gråter fordi det de opplever er vondt for dem, der og da, selv om det ikke er noe kolossalt. Men så strammer de seg opp når de skal møte meg, eller de feier det vekk hvis jeg spør dem hvordan det går. Flere har sagt at de syns nesten det er flaut å fortelle meg om sin egen tristhet, ettersom deres erfaringer ikke kommer i nærheten av mine. 

Men jeg dømmer ikke sorgene deres. Jeg nekter dem ikke å snakke om det heller. Kun én person har klart å provosere seg med det hun hadde av problemer - de var reelle nok, og jeg forsto veldig godt at hun hadde det fælt. Men da hun trengte en klagemur valgte hun den ene i verden som sikkert sleit mer enn henne selv akkurat der og da. Jeg tenker at selv om alle fortjener å anerkjenne sin egen sorg og plage, så kan man lese situasjonen litt likevel. Man trenger ikke bli en ekstra bør på folk som har mer enn nok å drasse på allerede.

Anonymkode: a2988...36a

[Pobie]

Det kan gå begge veier. Noen blir mer empatiske og andre blir harde og bitre. Kjenner folk som har hatt det helt forferdelig som er varme, empatiske mennesker. Det er sånn man lurer på hvordan de i det hele tatt fungerer etter det de har opplevd, og de ikke bare fungerer, men tar vare på hele verden rundt seg uten å forvente noe tilbake. 

[Anonym bruker]

Jeg har en del traumer bak meg, og har nok ekstremt lite empati. Både for meg selv og andre. Jeg har stengt ned følelser som en forsvarsmekanisme, og jeg synes ikke en gang synd på meg selv. Er blitt mye mer kald enn jeg trodde var mulig. 

Anonymkode: 20ecf...04f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Nei, man får mer empati. Man begynner å leve med mer kjærlighet og takknemlighet i hverdagen enn før; hvis man evner å bruke sine erfaringer, da.
Man får til og med mer medfølelse for folk man egentlig ikke liker, man får mer medfølelse med dyr og skapninger som vanligvis ikke blir respektert. Alt levende blir mer hellig; i alle fall er det min erfaring etter å ha opplevd mye død. Det levende blir mirakuløst, om det så bare er en mus eller en måke eller en ugressplante i hagen min. Brenneslene viser meg livskraft og stahet i konkret form, måkene likedan. De gir seg aldri, de presser seg fram på den minste flekk der de kan leve sitt liv. 

Men man lærer å skille klinten fra hveten, da. Man kan fort høre hvem som har kledd på seg en offerrolle og hvem som virkelig har fått tildelt mer enn de tålte av livet. Noen ganger er den nyttigste omsorgen å si til folk at de ikke er et offer og ikke trenger å oppføre seg som et. 

Anonymkode: a2988...36a

Dette. Veldig mange lager altfor mye drama ut av ingenting. Vi som har opplevd mye klarer å skille mellom dette og ekte utfordringer. Når ei venninne gråter på grunn av ødelagt gelenegl eller fordi frisøren ikke klippet henne akkurat slik hun ville, kjenner jeg at jeg egentlig ikke bryr meg så mye. 

Anonymkode: 68779...383

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Dette. Veldig mange lager altfor mye drama ut av ingenting. Vi som har opplevd mye klarer å skille mellom dette og ekte utfordringer. Når ei venninne gråter på grunn av ødelagt gelenegl eller fordi frisøren ikke klippet henne akkurat slik hun ville, kjenner jeg at jeg egentlig ikke bryr meg så mye. 

Anonymkode: 68779...383

Dette bekrefter jo HI sin teori. Du bestemmer hva som er alvorlig nok til du skal gidde å bry deg.

Anonymkode: 20ecf...04f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Dette bekrefter jo HI sin teori. Du bestemmer hva som er alvorlig nok til du skal gidde å bry deg.

Anonymkode: 20ecf...04f

Ja, men tenker du at man skal ha ekstrem sympati med folk som lar seg vippe av pinnen for alt? Eller de som skaper sin egen dram?

Jeg har jo mer sympati med venner som mister en person de er glad i enn de som ikke fikk stripene som de ville hos frisøren

Anonymkode: 44646...73b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Ja, men tenker du at man skal ha ekstrem sympati med folk som lar seg vippe av pinnen for alt? Eller de som skaper sin egen dram?

Jeg har jo mer sympati med venner som mister en person de er glad i enn de som ikke fikk stripene som de ville hos frisøren

Anonymkode: 44646...73b

Selvsagt har noen det. Men det er likevel en bekreftelse på at de som har opplevd mye mener at enkelte ting ikke er alvorlig nok til å fortjene empati. Selv om det oppleves traumatisk der og da for den som får håret klippet for kort

Anonymkode: 20ecf...04f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Selvsagt har noen det. Men det er likevel en bekreftelse på at de som har opplevd mye mener at enkelte ting ikke er alvorlig nok til å fortjene empati. Selv om det oppleves traumatisk der og da for den som får håret klippet for kort

Anonymkode: 20ecf...04f

Men om det oppleves traumatisk så viser det jo bare at den personen kanskje ikke har møtt så mye motgang. Er ikke så sikker på om jeg ville tenkt at vedkommende trengte enormt med omsorg om jeg ikke hadde møtt motstand i livet heller, altså. 

Anonymkode: 44646...73b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Men om det oppleves traumatisk så viser det jo bare at den personen kanskje ikke har møtt så mye motgang. Er ikke så sikker på om jeg ville tenkt at vedkommende trengte enormt med omsorg om jeg ikke hadde møtt motstand i livet heller, altså. 

Anonymkode: 44646...73b

Jeg skal ikke si noe, for jeg har ikke empati omtrent med noen. Ikle når de mister noen nære heller. Men du signerte på at en skrev at hun mente det var motsatt av HI’s påstand samtidig som du bekreftet den

Anonymkode: 20ecf...04f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Jeg skal ikke si noe, for jeg har ikke empati omtrent med noen. Ikle når de mister noen nære heller. Men du signerte på at en skrev at hun mente det var motsatt av HI’s påstand samtidig som du bekreftet den

Anonymkode: 20ecf...04f

Nei, for HI mener jo ikke at man mister evnen. Men man blir kanskje litt mer selektiv på hva man bruker tid og energi på å gi andre. Det handler jo ikke om at man skal sette seg til dommer over hva som er viktig og ikke. Man kan anerkjenne at det er viktig for personen det gjelder, uten å bøye seg baklengs for å stille opp

Anonymkode: 44646...73b

[LillaGorilla♥♥]

Empati har man gjerne, men man har gjerne mindre tålmodighet med folk som klager over mindre viktige saker. 

[Anonym bruker]

Vet ikke, men selv har jeg opplevd mye vondt og for meg har det virket motsatt, jeg har mye empati og føler med andre. 

Anonymkode: e523b...578

[Anonym bruker]

Mrs Remington skrev (14 timer siden):

Tror helst at det er motsatt.

De er så dårlige, kalde, avstumpete, bitre mennesker at de derfor blir utsatt for fortjent mishandling?

Anonymkode: ea678...66b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

De er så dårlige, kalde, avstumpete, bitre mennesker at de derfor blir utsatt for fortjent mishandling?

Anonymkode: ea678...66b

Hvordan kom du frem til den konklusjonen ut i fra det hun skrev?

Anonymkode: 8fdaa...6fb