Bare ungene flytter ut

[Anonym bruker]

DA skal jeg xxxx leser og hører jeg stadig. Men er det slik at man er «ferdig» med foreldrerollen og ansvaret når de flytter ut? Jeg har barn som er mellom 20-30 år og de trenger fremdeles støtte og hjelp. En ble alvorlig syk i utlandet, en ble syk av kjærlighetssorg, en trenger hjelp til å finansiere bolig, en trenger hjelp til barnepass +++. Vi er selvsagt friere i hverdagen og kan si at ting ikke passer, men jeg vil være den moren de vet stiller opp og som aldri gir dem opp.
 

Så å pakke snippsekken og bosette meg på en tropisk øye er ganske uaktuelt.  

Anonymkode: e9e60...646

[Anonym bruker]

Det har du rett i.

Min bror på noenogfemti har det tungt for tida, og han spurte om å få flytte hjem til våre foreldre på noenogsytti for en periode. Han har vært en oppegående, tilsynelatende vellykket mann med god jobb og familie, men nå orker han ikke å jobbe og er skilt. 

Foreldrene våre er i god form og er veldig glade for å kunne være en støtte i denne tida, og jeg synes også det er fint at de kan følge litt med på ham. 

Så man slutter ikke å være foreldre selv om "ungene" er voksne. 

Jeg tenker at en sånn forelder vil jeg også være, en som alltid har åpen dør hvis det skulle være noe, uansett.

Anonymkode: 84473...707

[Anonym bruker]

Tipper det var meg nå sist, under tråden om spennende liv. 
 

Neida, foreldre er vi resten av livet. Men akkurat nå har jeg ett større hus enn jeg selv trenger, ett matbudsjett til flere enn meg selv og en bil for å få logistikken til å gå opp. Den dagen ungene flytter ut, så kommer ikke jeg til å betale meg i hjel for kvadratmeter jeg ikke behøver og bil når jeg har bein. Da trenger jeg ikke leve som den lønnsslaven jeg er i dag. Det betyr ikke at jeg skal fast bosette meg på en tropisk øy, enveisbillett kan bestilles begge veier. Muligheten til å være spontan, ikke bundet til faste og daglige gjøremål, er absolutt noe som endres den dagen de er opptatt med egne liv og hverdager. Så får vi ta det derfra og se hva som skjer. Jobben er det som tynger meg, ikke tid med ungene eller familie. 

Anonymkode: f54f7...534

[Gjest NotNaomi]

Uansett hvordan man velger å gjøre det, så tror jeg de fleste foreldre tar beslutninger om eget liv som ikke helt ekskluderer avkommene. Noen velger å være mer til stede og føle at de fremdeles trengs nært i de voksne barnas liv. Andre tenker at ungene må klare seg mest mulig selv, mens man selvfølgelig er der om noe helt spesielt oppstår.

Jeg lar ungene leve sitt liv. Vi spiser middager sammen, deler ulike hendelser og ting, men ellers føler jeg og VIL føle at de klarer seg bra uavhengig av meg og faren, jo eldre de blir.

Det er ikke noe som er mer riktig enn annet, det er helt subjektivt hva man mener er best, og så gjør man det. Jeg personlig syns at det er deilig å kunne ta beslutninger og valg uten å ha ungene i fokus må når de er mer voksne. 

Endret 28. august 2022 av NotNaomi

[Anonym bruker]

Vet ikke hvordan livet blir når mine er voksne. Men jeg har selv vært av typen som har villet løsrive meg fra moren min (faren min lever ikke), så det har vært uaktuelt å ta i mot masse hjelp. Det endret seg litt da vi fikk barn, mest fordi barna skal få bli kjent med bestemor og visaaversa.

Anonymkode: 2109e...6b4

[Anonym bruker]

Har egentlig aldri hørt folk snakke slik, jeg? Altså, at de skal leve helt annerledes når barna flytter ut. 
Selv lever jeg eksakt det livet jeg ønsker å leve. Hvis det er noe jeg lar være å gjøre, så er det i alle fall ikke barna som hindrer meg, da er det jeg selv som ikke tør eller gidder. 
Og så har jeg kjæledyr, da. Og det er et valg jeg har tatt, så da må mine fravær planlegges litt på grunn av dem. Men ellers gjør jeg jo hva  jeg ønsker. Det går an å skaffe passing til både barn og dyr.

Anonymkode: b6186...cac

[Anonym bruker]

Jeg er egentlig mest forundret over de med store barn/tenåringer som aldri har tid til noe. Da snakker jeg ikke om de med svært utfordrende ungdommer, men helt vanlige tenåringer. Jeg har selv fire tenåringer, to med en del utfordringer som krever mer oppfølging enn normalt, men jeg har jo eoner med mer tid nå enn da ungene var små. Nå har de to eldste akkurat flyttet midlertidig ut, og jeg har faktisk måtte finne meg en hobby fordi jeg har fått så mye ekstra tid. Joda, vi kommer til å følge opp og hjelpe de voksne barna våre, dvs. der gjør vi jo nå (de er 18 og 19 år), men det tar jo ikke mye av tiden vår. I hvert fall ikke så mye at jeg ikke har tid til å lese bøker, gå turer ol.

Anonymkode: 652d5...163

[Anonym bruker]

Jeg har aldri hørt noen snakke sånn...

Mer at de gruer seg, at det kommer til å bli så stille, hvem skal jeg rydde etter, lage middag til osv.

Eldstesønn her har bosatt seg en times kjøring unna, og selv om jeg helt klart er mammaen hans fremdeles og bidrar om det er noe tar det ikke veldig mye tid i hverdagen. Han ringer et par ganger i uka, og kommer hjem ca annenhver-tredjehver helg.

Andremann bor i samme by som meg, og er hjemom minst en gang i uka. Jeg har selvfølgelig hjulpet litt der også når det trengs, men igjen, det tar ikke veldig mye tid.

Yngste er 15 år og bor fremdeles hjemme, litt kjøring og henting og småting i daglig oppfølging der. Klesvask, matlaging, leksehjelp osv, men selv der er det ikke overveldende lenger altså.

Anonymkode: e4b9c...447

[Anonym bruker]

Man slutter ikke å være forelder, men når barna flytter ut har man mer tid til seg selv og alt handler ikke om barna. Barna får egne liv, og trenger ikke støtte på samme måte lenger

Anonymkode: 30399...1d1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg har aldri hørt noen snakke sånn...

Mer at de gruer seg, at det kommer til å bli så stille, hvem skal jeg rydde etter, lage middag til osv.

Eldstesønn her har bosatt seg en times kjøring unna, og selv om jeg helt klart er mammaen hans fremdeles og bidrar om det er noe tar det ikke veldig mye tid i hverdagen. Han ringer et par ganger i uka, og kommer hjem ca annenhver-tredjehver helg.

Andremann bor i samme by som meg, og er hjemom minst en gang i uka. Jeg har selvfølgelig hjulpet litt der også når det trengs, men igjen, det tar ikke veldig mye tid.

Yngste er 15 år og bor fremdeles hjemme, litt kjøring og henting og småting i daglig oppfølging der. Klesvask, matlaging, leksehjelp osv, men selv der er det ikke overveldende lenger altså.

Anonymkode: e4b9c...447

For min del er det ikke ungdommen som er jobben, men livsstilen som følger ved å ha forsørgeransvar. Jeg fikk barn tidlig, har utdannet meg og bygd hus med barn, hvilket har over tid vært dobbelt opp med logistikk. Har jobbet meg opp fra fattig student med ingenting til ett trygt hjem for ungene. 

Nå som ungene er eldre er det ikke samme intensive oppfølging fysisk, men med sommerjobber i restaurant og diverse annet, følger det også mye tid til å være tilgjengelig. Vi er to voksne med jobber som krever oss utover normal arbeidstid stadig, jobben har jeg nå for å sørge for flere enn meg selv. Men jeg har ikke behov for denne inntekten når de flytter ut og jeg jobber med dette fordi det er fornuftig og riktig ut fra behovet i dag. 

Derav «når ungene flytter ut». Bare for å ha det klart, jeg er helt og holdent bevisst på at jeg selv har valgt å få barn, ansvaret som følger og valget om å bygge egenkapital for de slik at de slipper samme, bratte vei inn i voksenlivet som jeg selv har hatt. Men for min egen del passer ikke denne livsstilen i det hele tatt. Jeg oppriktig hater mandager. Det er noe jeg gjør fordi jeg har ansvar for andre enn meg selv, personlig kunne jeg bodd i ett mikrohus, en bobil eller en båt og tatt vikariat når jeg er hjemme for å spe på litt økonomisk. Men det er ikke forenelig med unger som bor hjemme. 

 

Anonymkode: f54f7...534