Hvorfor piner dere dere selv?

[Anonym bruker]

Altså den martyrgreia med alt dere “må” gjøre for og med barna. Sånn at dagene er stappfulle. 
 

Og ja, jeg kjenner argumentet med at ”ingen andre melder seg” og “hvis ikke, så blir aktiviteten nedlagt”.

Det er jo for det første slett ikke så sikkert at ting legges ned uten de uerstattelige foreldrene. Ingenting stimulerer til innsats så mye som et nesten-kræsj. Så da kan mange nye plutselig mobiliseres blant dem som aldri har deltatt før. 
 

For det andre: å gå i gang med å delta og gjøre dugnad et sted der det allerede sitter en selvfornøyd og anklagende dronning på tronen, som ikke syns noe som helst er bra nok og som vet alt best og selv gjør det fortest, det er demotiverende. Da er det lett å tenke at hun kan ha det så godt.

Jeg har sett gode og entusiastiske krefter gi opp deltakelsen i møte med de faste traverne, fordi de (i tillegg til å klage over at alle andre uteble) forvaltet vervet sitt som om det var farsarven. Og instruerte de andre som om det var husmorplikter man skulle fordele, i et hjem der kun hovedpersonen bodde. Litt som når mora di går bak deg og tørker de støvflekkene du ikke fant - du blir ikke gladere i å bidra på den måten. 
 

Men hovedskavanken er uansett det at man ikke klarer å si nei når man merker at dette ikke er morsomt lenger. Frivillig arbeid må og skal være kjærlighetsarbeid. Noe man driver med fordi man liker det og vil det, og fordi det betaler seg på sin egen måte. Hvis man kjenner at man begynner å irritere seg, grue seg, bli klynkete eller blir sint, da er man på overtid og må gi stafetten videre. 

Og når folk her sier at de blir utbrente av å drive frivillig innsats, da tenker jeg at de er rett og slett uansvarlige. Å skalte og valte med helsa si fordi man mangler evnen til å avstå fra verv, det er jo bare bevis på et usunt flink pike-syndrom. 

Anonymkode: ff77b...c5f

[Anonym bruker]

Plausibelt spørsmål det. 
 

For min del tok det tid å finne den grensen, jeg har vokst opp med at det er en selvfølge og det satt i ryggmargen. Det var rundt yngste ble 8 år at jeg stod vakt for å dekke inn en som ikke møtte opp, min egen unge var hjemme med pappaen og vi hadde egentlig andre planer. Denne sesongen hadde jeg deltatt på alle opplegg selv, det var alltid de samme voksne som møtte og resten sendte bare ungene med andres foreldre og forble tause og utilgjengelige.
 

Det stod tydelig i planen hvor datoene ble satt opp at dette var er frivillig tilbud vi foreldre måtte rullere på å holde i gang. Med sosiale medier var det dessverre mange utenom bygda som dukket opp, ikke at det var ett problem i seg selv, men de fra bygda startet jo opp dette sammen for å tilby ungene en sosial arena og deltok selv med største selvfølge. Det var lettere før når alle fikk oversikten i hånda og man møtte ett fjes, ikke bare ukjente som leste det på siden til klubben.  
 

Så jeg meldte meg helt ut og tilbudet forsvant. 
 

Anonymkode: f1ac5...913