Hvordan kan jeg støtte?

[Anonym bruker]

Svigerfar har fått kreft. Foreløpig er det uvisst hvordan dette vil gå, men han er i gang med behandling. Han er selvfølgelig redd og lei seg, men i tillegg er han så utrolig sint. Sint på seg selv, sint på alle andre, sint på tidligere behandlere. Han har muligens en slags form for helseangst for han har i mange, mange år vært utrolig opptatt av egen helse med det formål å holde seg frisk. Det har jo ikke feilt han noe, men han har hele tiden vært på jakt etter den perfekte måten å spise og leve på som gjør at han hver dag føler seg full av energi og har godt immunforsvar. Godt støttet av alternative behandlere. Har han f. eks. hatt luft i mange en dag så har det vært full analyse av hva han har spist de siste to dagene for å finne "synderen" og kutte ut det. I perioder har han levd på veldig begrenset diett og han har forsaket mye godt, mye moro og mye "liv" for å gjøre de tingene han har tenkt er riktig. Legge seg kl. 21 hver kveld (dratt hjem fra bryllup, takket nei til konserter, turer, besøk, fotballkamp med barnebarn), sove 9 timer, løpe, spise, jobbe, drikke fermenterte, rare blandinger og hele tiden med det for øyet å være frisk og bli gammel. Så fikk han allikevel en alvorlig sykdom, og nå er han så sint på alle oss andre som i alle disse årene har levd rundt han mens vi har vært seint oppe, spist kjøtt, kake, sjokolade, drukket vin, droppet joggeturen når det regner og allikevel er friske. Han ringer og kjefter og har faktisk gått så langt som å si at det er vi andre som burde hatt kreft. Jeg skjønner at det nok egentlig ikke er meg og oss han er sint på, men jeg vet ikke hva jeg skal si, hvordan jeg skal støtte eller om det er bedre at jeg bare holder meg unna. Han tar det nemlig mest ut på meg, av en eller annen årsak. Noen råd? 

Anonymkode: f97c1...40c

[Anonym bruker]

Du bør starte med å si til din svigerfar at «det er bittert at du måtte oppleve dette. Men jeg fortjener ikke denne behandlingen». 
Ingen sykdom i verden gir fripass til å skjelle ut uskyldige personer. 

Anonymkode: 6f733...8c9

[Anonym bruker]

Vær overbærende. Lag et mantra som du gjentar for deg selv. Det er sykdommen som snakker, ikke han. 

Jeg kan skjønne at dette slår han hardt. Han har prøvd å bekjempe dødsangst ved å leve pietetisk. Også slår det han i ræva..  Hans verdensbilde har falt sammen og han er syk, det er kjipt 

Anonymkode: 27020...ff1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Vær overbærende. Lag et mantra som du gjentar for deg selv. Det er sykdommen som snakker, ikke han. 

Jeg kan skjønne at dette slår han hardt. Han har prøvd å bekjempe dødsangst ved å leve pietetisk. Også slår det han i ræva..  Hans verdensbilde har falt sammen og han er syk, det er kjipt 

Anonymkode: 27020...ff1

Det blir jo likevel ikke greit å ønske kreft over sin svigerdatter…

Anonymkode: 6f733...8c9

[Anonym bruker]

Lever din svigermor? Og i så fall sammen med svigerfar? (den moderne tids spørsmål )

Hvis de bor sammen så tenker jeg at jeg ville snakket med henne, for det er helt klart at din svigerfar trenger støtte fra fagpersoner. Men disse trenger å vite at han takler dette så dårlig og det at han er blitt så sint for å kunne hjelpe ham. Svigermor er gjerne med til lege/behandlinger, og da kan hun lettest ta opp temaet med fagpersonene, ev. gjøre det når hennes mann ikke hører det.

Hvis han ikke har en kone så tenker jeg at hans barn bør varsle hans fastlege, ev. ansvarlig lege på sykehuset som behandler ham.

Det finnes mange gode tilbud for kreftpasienter, bl.a. kan kommunens kreftsykepleier være til god hjelp, samme med egen kreftsykepleier på sykehuset. Sykehus tilbyr i noen tilfeller også andre f.eks. sosionom, psykolog, prest som kan være gode samtalepartnere for ham.

Videre synes jeg du/dere bør kontakte kreftforeningen, de har likemannstilbud (hvor en som har hatt samme type kreft som ham, eller lignende, kan være en støtte for ham), det finnes livsmestringskurs, og ikke minst - det finnes også tilbud til pårørende til personer som har kreft.

Søk hjelp!

Ps! Det er også lov å sette grenser for seg selv når han blir så ufin. For eksempel "svigerfar, jeg forstår at du har det vondt nå, men sykdom har aldri vært fulgt rettferdighet. Jeg forstår du er sint og jeg forstår at sinnet ditt er et uttrykk for den redselen du føler, men vi må stå sammen i dette, støtte hverandre, ikke støte andre fra oss. Det er ikke noens feil at du nå har fått kreft, og det hjelper ikke at du er ufin med meg eller andre som er glade i deg. Vil du være med meg/oss og gå en liten tur i morgen, vi tar med litt god mat, så får vi en koselig stund og en liten pustepause."

Anonymkode: e2ada...f6c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 minutter siden):

Vær overbærende. Lag et mantra som du gjentar for deg selv. Det er sykdommen som snakker, ikke han. 

Jeg kan skjønne at dette slår han hardt. Han har prøvd å bekjempe dødsangst ved å leve pietetisk. Også slår det han i ræva..  Hans verdensbilde har falt sammen og han er syk, det er kjipt 

Anonymkode: 27020...ff1

Det er det jeg prøver på, men det holder hardt noen ganger. 

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Du bør starte med å si til din svigerfar at «det er bittert at du måtte oppleve dette. Men jeg fortjener ikke denne behandlingen». 
Ingen sykdom i verden gir fripass til å skjelle ut uskyldige personer. 

Anonymkode: 6f733...8c9

Jeg har prøvd litt pent å si at det ikke er noe hyggelig å høre han si sånt, men jeg føler ikke at jeg når inn. Jeg bør sikkert være mye tydeligere med han, men han har det jo samtidig så vondt at jeg ikke har lyst til å få han til å føle seg verre. 

HI

Anonymkode: f97c1...40c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 minutter siden):

Lever din svigermor? Og i så fall sammen med svigerfar? (den moderne tids spørsmål )

Hvis de bor sammen så tenker jeg at jeg ville snakket med henne, for det er helt klart at din svigerfar trenger støtte fra fagpersoner. Men disse trenger å vite at han takler dette så dårlig og det at han er blitt så sint for å kunne hjelpe ham. Svigermor er gjerne med til lege/behandlinger, og da kan hun lettest ta opp temaet med fagpersonene, ev. gjøre det når hennes mann ikke hører det.

Hvis han ikke har en kone så tenker jeg at hans barn bør varsle hans fastlege, ev. ansvarlig lege på sykehuset som behandler ham.

Det finnes mange gode tilbud for kreftpasienter, bl.a. kan kommunens kreftsykepleier være til god hjelp, samme med egen kreftsykepleier på sykehuset. Sykehus tilbyr i noen tilfeller også andre f.eks. sosionom, psykolog, prest som kan være gode samtalepartnere for ham.

Videre synes jeg du/dere bør kontakte kreftforeningen, de har likemannstilbud (hvor en som har hatt samme type kreft som ham, eller lignende, kan være en støtte for ham), det finnes livsmestringskurs, og ikke minst - det finnes også tilbud til pårørende til personer som har kreft.

Søk hjelp!

Ps! Det er også lov å sette grenser for seg selv når han blir så ufin. For eksempel "svigerfar, jeg forstår at du har det vondt nå, men sykdom har aldri vært fulgt rettferdighet. Jeg forstår du er sint og jeg forstår at sinnet ditt er et uttrykk for den redselen du føler, men vi må stå sammen i dette, støtte hverandre, ikke støte andre fra oss. Det er ikke noens feil at du nå har fått kreft, og det hjelper ikke at du er ufin med meg eller andre som er glade i deg. Vil du være med meg/oss og gå en liten tur i morgen, vi tar med litt god mat, så får vi en koselig stund og en liten pustepause."

Anonymkode: e2ada...f6c

Takk for gode råd ❤️ Han bor alene og de fleste avtalene hos legen tar han selv. Det hender det er meg eller mannen som kjører han til behandling for da er han gjerne ganske sliten etterpå. Kreftforeningen har vi ikke tenkt på enda, men det skal vi undersøke. Det er bare noen uker siden dette ble oppdaget og ting har gått veldig fort. 

Anonymkode: f97c1...40c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (32 minutter siden):

Det blir jo likevel ikke greit å ønske kreft over sin svigerdatter…

Anonymkode: 6f733...8c9

Man kan ikke ta den kommentaren seriøst. Det han går igjennom er så mye verre. Ikke bare er hna syk, men alt det han har trodd på og ofret.. 

Han har mistet alt. La dette synke inn. 

 

Anonymkode: bbd10...6a5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Det er det jeg prøver på, men det holder hardt noen ganger. 

Jeg har prøvd litt pent å si at det ikke er noe hyggelig å høre han si sånt, men jeg føler ikke at jeg når inn. Jeg bør sikkert være mye tydeligere med han, men han har det jo samtidig så vondt at jeg ikke har lyst til å få han til å føle seg verre. 

HI

Anonymkode: f97c1...40c

Det blir ikke «verre» av å droppe det raseriet og den bitterheten som har helt feil adresse. Han kan være sint på Gud, eller Skjebnen, men han kan ikke ta det ut på deg. Samme hva du har spist eller drukket i ditt liv, så er du ikke skyld i hans sykdom. 

Anonymkode: 6f733...8c9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Man kan ikke ta den kommentaren seriøst. Det han går igjennom er så mye verre. Ikke bare er hna syk, men alt det han har trodd på og ofret.. 

Han har mistet alt. La dette synke inn. 

 

Anonymkode: bbd10...6a5

Mange mister alt uten å finne en tilfeldig person å skjelle ut, altså. 

Anonymkode: 6f733...8c9

[Anonym bruker]

Huff, så kjipt ❤️ Både for deg som absolutt ikke fortjener slik behandling, og litt for han som er syk.  Jeg vet ikke hva som skal til for at mannen slutter med det han holder på med, men jeg tenker det kan være en ide å snakke med fagpersoner som kan sette dere i kontakt med noen som vet hva dette dreier seg om.  

Selv har jeg nettopp avsluttet tredje strålebehandling, flere vil det bli. Jeg vet at jeg vil ha en så god tid som mulig, tida jeg har. Da hjelper det meg ikke å være bitter eller kjefte på folk rundt meg. Men det er noe man som syk må finne ut av selv, og leve etter. Det må man vel bare tro han finner ut av snart. Og så håper jeg at du lar det prelle av deg, for du har på ingen måte skyld i hans sykdom. 

Anonymkode: b6150...603

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (34 minutter siden):

Det blir jo likevel ikke greit å ønske kreft over sin svigerdatter…

Anonymkode: 6f733...8c9

Men han gjør neppe egentlig det, det er fortvilelsen og sjokket som snakker, sjokket over at han som har "levd så riktig" blir fucka i ræva.

Anonymkode: e9160...a00

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Men han gjør neppe egentlig det, det er fortvilelsen og sjokket som snakker, sjokket over at han som har "levd så riktig" blir fucka i ræva.

Anonymkode: e9160...a00

Da må han faktisk la være å si det. Uansett hvor sunt og riktig han har levd, skal man på ingen måte uttrykke slikt. 

Anonymkode: b6150...603

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Det er det jeg prøver på, men det holder hardt noen ganger. 

Jeg har prøvd litt pent å si at det ikke er noe hyggelig å høre han si sånt, men jeg føler ikke at jeg når inn. Jeg bør sikkert være mye tydeligere med han, men han har det jo samtidig så vondt at jeg ikke har lyst til å få han til å føle seg verre. 

HI

Anonymkode: f97c1...40c

Jeg er enig med 8c9. Hvis det er vanskelig å svare der og da, kanskje øve med en venn? Det er helt innafor å være tydelig i tilbakemelding at selv om dette er vondt (forståelig nok) for han, så er dette hverken din skyld eller ansvar. Ingen blir friskere av å dra andre ned. 

Anonymkode: de79c...37c

[Gjest NotNaomi]

Han har fått en alvorlig diagnose for bare noen uker siden, så hvorfor tar du deg nær av at han er sint? Det kan jeg skjønne så lett! Når han i tillegg har levd så sunt og riktig han bare kan, mens han ser hvordan andre overhodet ikke gjør det, så ja, det er utrolig lett for han å tenke at det er ekstremt urettferdig! 

Og akkurat dét ville jeg også ha sagt til ham som " Jeg skjønner godt at du er frustrert. Du som har vært så flink og levd så sunt! Det er jo ikke rettferdig"

Så kan du jo se om det hjelper at han blir forstått? 

Livet ER urettferdig, men akkurat dét trenger du ikke å legge til da 🙂

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Da må han faktisk la være å si det. Uansett hvor sunt og riktig han har levd, skal man på ingen måte uttrykke slikt. 

Anonymkode: b6150...603

Selvfølgelig burde han ikke si sånn, men man kan og prøve å tenke at det er ikke personlig ment, det er sjokk og fortvilelse som snakker, det er jo nytt enda dette.

Anonymkode: e9160...a00

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Takk for gode råd ❤️ Han bor alene og de fleste avtalene hos legen tar han selv. Det hender det er meg eller mannen som kjører han til behandling for da er han gjerne ganske sliten etterpå. Kreftforeningen har vi ikke tenkt på enda, men det skal vi undersøke. Det er bare noen uker siden dette ble oppdaget og ting har gått veldig fort. 

Anonymkode: f97c1...40c

Jeg vil tro at det at han bor alene forsterker dette, han får for mye tid til å gruble alene på dette.

Jeg synes du og mannen din, ev. mannen og søsken skal kontakte fastlegen hans, ev. også avdelingen på sykehuset som han går til - og fortelle hvordan han har det.

Sinnet hans er jo trolig bare hans måte å vise sin frykt på, men det bør tas på alvor, slik at han greier å snu fokuset fra så negativt og mørkt og sint som det er nå, til å bli mer konstruktiv og lettere.

Kreftforeningen tar også hjemmebesøk. Tror han vil ha nytte av å snakke med en likemann, en som har vært gjennom noe av det samme.

Sjekk også om kommunen har egne tilbud til kreftpasienter.

Om han har venner eller han har hatt positive interesser før (som også innebærer noe sosialt), se om dere kan få ham til å ha litt kontakt med dem/miljøet nå også. Ev. fortelle en venn at han er syk og se om den kan besøke ham.

En annen måte du kan svare ham på, det er å si at du forstår han er sint, at det er du og mannen din også, men at det sinnet mest av alt er fordi dere er redde for å miste ham. Det kan hende han lettere kan relatere til eget sinne hvis han ser at dere forstår noe av følelsene..

Men husk også at Kreftforeningen ofte har tilbud til pårørende også. Ta vare på hverandre ❤️

Anonymkode: e2ada...f6c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Mange mister alt uten å finne en tilfeldig person å skjelle ut, altså. 

Anonymkode: 6f733...8c9

Men man kan vel være raus og forståelsesfull over at denne personen er i en stor livskrise? 

Livskrise Vs en teit kommentar? Come on. 

Anonymkode: bbd10...6a5

[Anonym bruker]

Det er litt "morsomt". Denne personen som er i så stor livskrise, må ta seg sammen. 

Hva med å lære seg hvordan man takler små teite kommentarer? 

Anonymkode: bbd10...6a5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Men man kan vel være raus og forståelsesfull over at denne personen er i en stor livskrise? 

Livskrise Vs en teit kommentar? Come on. 

Anonymkode: bbd10...6a5

Fullt mulig å være både raus og forståelsesfull ovenfor andres livskrise samtidig som en setter grenser for hva som er akseptabelt. Av og til kan det være bra, når en ikke ser ting klart selv, at de rundt er tydelige. 

Anonymkode: de79c...37c