Noen som har det sånn som meg?

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette. Jeg har alltid vært en veldig utadvendt og sosial person, hatt mye i gjære og mange avtaler i løpet av uken. Vært i forskjellige verv og foreninger oppigjennom så lenge ungene min gikk på skolen. 

Nå er barna mine store og er blitt studenter, så jeg har ingenting fast jeg må følge opp lengre. Veldig deilig det. Men jeg er blitt så fryktelig lei av alt! Jeg har nesten ikke lyst til noen ting lengre. Har noen få venner jeg holder kontakten med, men ellers er det flere venner jeg har ingen eller lite kontakt med. Det går jo ikke bare på meg, men det er venner som muligens er i samme båt som meg, som heller ikke tar kontakt. På jobben er jeg lei av mange, jeg orker nesten ikke å ha felles lunsj lengre, for jeg kjenner jeg må prate og være så sosial hele tiden. Det forventes liksom, siden jeg alltid har vært sånn. Blir nesten irritert når folk kommer innom kontoret mitt bare for å prate. Jeg hater å bli avbrutt for small-talk, selv om jeg ikke viser det selvsagt. Jeg vil bare være i fred!

Vi har hatt noen år med mye turbulens hjemme. Det gjelder et av barna mine. Mye uro og redsel for psyken til barnet mitt, og hvordan det skal gå. Har vært skikkelig tøft. Barnet har også gått gjennom traumatiske opplevelser, som har tatt veldig på. Alt dette har jo vært tøft for egen psyke, andre barn og ikke minst ekteskapet. Jeg er rett og slett sliten......

Er det noen andre som har det slik? Og som evnt kan komme med gode råd om hvordan man best skal takle det? Jeg har tenkt som så at jeg ikke trenger å være så sosial dersom jeg ikke selv vil. Det er helt ok, men jeg synes det er litt trist at jeg har "mistet" så mye av gleden og pågangsmotet jeg en gang hadde. 

Anonymkode: 37d89...278

[Gjest NotNaomi]

Når du har vært gjennom en lang periode med mye stress og mange bekymringer, så er det helt naturlig å bli sliten. Det gir seg selvsagt utslag i at det du tidligere taklet blir mye mer utfordrende, som bla å være sosial. Det er vanskelig å være nettopp det uten at det kreves bidrag fra alle tilstede, og det har du ikke krefter til nå. Det er også helt vanlig at det gjør deg mer utålmodig ovenfor andre mennesker.

Jeg er ikke der at jeg råder mennesker til å oppsøke hjelp for "alt mulig", og det gjør jeg ikke nå heller i ditt tilfellet. Jeg tror at den beste måten du kan takle dette på, er å fortelle deg selv at du er i rekovalens og ikke trenger å føle skyld hverken ovenfor deg selv eller andre. Det kan ta tid å komme tilbake, men på den tiden kan du tillate deg å slappe av så mye du kan uten den minste dårlige samvittighet! 

Det jeg håper du har, er en god venn som vet hvordan du har det. Som aksepterer og forstår at du er der du er mentalt nå, og at du ikke får bidratt så mye som før. En vakker dag vil du kjenne at du er litt på plass igjen, og derfra kan det gå ganske fort til du føler og kan det du gjorde før og savner nå. Men husk også at noen ganger går vi gjennom en slags transformasjon også, sånn at noe er forandret for alltid. Det trenger derimot ikke å være trist om du oppdager at det har skjedd!

[Anonym bruker]

NotNaomi skrev (8 minutter siden):

Når du har vært gjennom en lang periode med mye stress og mange bekymringer, så er det helt naturlig å bli sliten. Det gir seg selvsagt utslag i at det du tidligere taklet blir mye mer utfordrende, som bla å være sosial. Det er vanskelig å være nettopp det uten at det kreves bidrag fra alle tilstede, og det har du ikke krefter til nå. Det er også helt vanlig at det gjør deg mer utålmodig ovenfor andre mennesker.

Jeg er ikke der at jeg råder mennesker til å oppsøke hjelp for "alt mulig", og det gjør jeg ikke nå heller i ditt tilfellet. Jeg tror at den beste måten du kan takle dette på, er å fortelle deg selv at du er i rekovalens og ikke trenger å føle skyld hverken ovenfor deg selv eller andre. Det kan ta tid å komme tilbake, men på den tiden kan du tillate deg å slappe av så mye du kan uten den minste dårlige samvittighet! 

Det jeg håper du har, er en god venn som vet hvordan du har det. Som aksepterer og forstår at du er der du er mentalt nå, og at du ikke får bidratt så mye som før. En vakker dag vil du kjenne at du er litt på plass igjen, og derfra kan det gå ganske fort til du føler og kan det du gjorde før og savner nå. Men husk også at noen ganger går vi gjennom en slags transformasjon også, sånn at noe er forandret for alltid. Det trenger derimot ikke å være trist om du oppdager at det har skjedd!

Tusen takk for fint svar ❤️ Jeg har en nær venninne som har det litt sånn som meg. Vi prater innimellom. Det som er så fint med henne, er at hun forventer ingenting av meg og motsatt. Det er veldig avslappende. 

 

Anonymkode: 37d89...278