Fortvilet pårørende!

[Anonym bruker]

Går det faktisk ann å hjelpe en person som gjentatte ganger prøver å ikke vil leve? 

Anonymkode: 78762...477

[Ekspatt]

Det er ikke lett å svare ja eller nei på det, for det er et stort spørsmål. "Nei" blir for enkelt å si, samtidig som man jo ser på mange som virkelig ikke ønsker annet enn å bli borte at det er lite man kan gjøre med akkurat det. Derfor er det lettere å svare "ja" på spørsmålet.

Samtidig er det viktig å se på grunnen til dette ønsket. Er det alvorlig depresjon så kan det behandles både med medisiner og andre behandlingstyper, terapi m.m., men da må vedkommende være motivert til å stå i det i lengden også, siden det veldig sjelden går an å gjøre det med tvang. Noen få sykehus i Norge driver med også spesielle behandlingsformer som kan hjelpe de som ingenting annet fungerer på.

Det er også viktig å se på om det er faktiske forsøk, eller "kun" et konstant ønske. For sistnevnte kan man vel si at det er noe mer håp, om man finner en behandlingsform som fungerer. Men det har dere kanskje forsøkt?

Det finnes for øvrig også mye god pårørendestøtte rundt i kommunene. Å være pårørende i slike situasjoner, er forferdelig.

 

 

[Anonym bruker]

Ekspatt skrev (1 time siden):

Det er ikke lett å svare ja eller nei på det, for det er et stort spørsmål. "Nei" blir for enkelt å si, samtidig som man jo ser på mange som virkelig ikke ønsker annet enn å bli borte at det er lite man kan gjøre med akkurat det. Derfor er det lettere å svare "ja" på spørsmålet.

Samtidig er det viktig å se på grunnen til dette ønsket. Er det alvorlig depresjon så kan det behandles både med medisiner og andre behandlingstyper, terapi m.m., men da må vedkommende være motivert til å stå i det i lengden også, siden det veldig sjelden går an å gjøre det med tvang. Noen få sykehus i Norge driver med også spesielle behandlingsformer som kan hjelpe de som ingenting annet fungerer på.

Det er også viktig å se på om det er faktiske forsøk, eller "kun" et konstant ønske. For sistnevnte kan man vel si at det er noe mer håp, om man finner en behandlingsform som fungerer. Men det har dere kanskje forsøkt?

Det finnes for øvrig også mye god pårørendestøtte rundt i kommunene. Å være pårørende i slike situasjoner, er forferdelig.

 

 

Takk for svaret ditt. Tror nok som du skriver at det er ikke et enkelt svar på dette. 
 

Å se på at en du er glad i gang på gang prøve å gjøre slutt på det og føle seg så maktesløs er helt forferdelig. Har vært i behandling, men innrømmer gjerne ikke fult at hn har et problem og sier hn har kontroll. Og med tvang vet jeg ikke om man kommer noe vei. Personen må ønske det selv. 

Anonymkode: 78762...477

[Anonym bruker]

Siden alle tilfeller av dyp depresjon er forskjellige, er det vanskelig å gi gode råd, syns jeg. 

Jeg har selv kronisk depresjon med tilbakevendende ikke-akutte selvmordstanker (står altså ikke i fare for å gjennomføre). Men jeg vet jeg er syk. Jeg innså det da jeg begynte å tenke på drap/selvdrap for sønnen og meg selv. Jeg ville ikke at han skulle sitte igjen med sorgen over å miste meg. Utrolig egoistisk, men jeg var veldig syk på den tiden. Og det var før jeg hadde innrømmet noe for legen og meg selv. Jeg mente jeg hadde kontroll frem til da. Da ble jeg så skremt av mine egne tanker, at jeg bestemte meg for å be om hjelp. Har aldri vært innlagt, men får veldig god oppfølging av fastlegen og har god effekt av antidepressiva. 

Med personer som ikke har innrømmet ovenfor seg selv at de er syke og trenger hjelp, tror jeg det dessverre er lite pårørende kan gjøre. Mamma og flere i familien har sagt de flere ganger har forsøkt å fortelle meg at jeg er syk og trenger hjelp, men jeg har aldri "hørt" det. 

Jeg håper dere har kontakt med noe pårørendegrupper eller hjelpeinstanser for pårørende til psykisk syke. Nå som jeg er bedre, ser jeg hvor vondt og vanskelig familien min har hatt det. 

Anonymkode: 69b09...821

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 timer siden):

Siden alle tilfeller av dyp depresjon er forskjellige, er det vanskelig å gi gode råd, syns jeg. 

Jeg har selv kronisk depresjon med tilbakevendende ikke-akutte selvmordstanker (står altså ikke i fare for å gjennomføre). Men jeg vet jeg er syk. Jeg innså det da jeg begynte å tenke på drap/selvdrap for sønnen og meg selv. Jeg ville ikke at han skulle sitte igjen med sorgen over å miste meg. Utrolig egoistisk, men jeg var veldig syk på den tiden. Og det var før jeg hadde innrømmet noe for legen og meg selv. Jeg mente jeg hadde kontroll frem til da. Da ble jeg så skremt av mine egne tanker, at jeg bestemte meg for å be om hjelp. Har aldri vært innlagt, men får veldig god oppfølging av fastlegen og har god effekt av antidepressiva. 

Med personer som ikke har innrømmet ovenfor seg selv at de er syke og trenger hjelp, tror jeg det dessverre er lite pårørende kan gjøre. Mamma og flere i familien har sagt de flere ganger har forsøkt å fortelle meg at jeg er syk og trenger hjelp, men jeg har aldri "hørt" det. 

Jeg håper dere har kontakt med noe pårørendegrupper eller hjelpeinstanser for pårørende til psykisk syke. Nå som jeg er bedre, ser jeg hvor vondt og vanskelig familien min har hatt det. 

Anonymkode: 69b09...821

Takk for svaret ditt og at du deler. 
 

Godt å lese at du har god behandling og hjelp i medisin. Tenker som deg at før hn innrømmer for seg selv at hn trenger hjelp er vi andre maktesløse. Og kan vel egentlig ikke hjelpe, 
 

Var nylig innlagt i et nytt forsøk og man er redd for hvordan det skal gå neste gang. Og man får ikke gjort noe. 
 

 

Anonymkode: 78762...477

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Takk for svaret ditt og at du deler. 
 

Godt å lese at du har god behandling og hjelp i medisin. Tenker som deg at før hn innrømmer for seg selv at hn trenger hjelp er vi andre maktesløse. Og kan vel egentlig ikke hjelpe, 
 

Var nylig innlagt i et nytt forsøk og man er redd for hvordan det skal gå neste gang. Og man får ikke gjort noe. 
 

 

Anonymkode: 78762...477

Det må være helt forferdelig for dere rundt! Ingen som ikke har vært i samme situasjon kan sette seg inn i hvor stor påkjenning det er. 

Det eneste tipset jeg kan komme med, og som kanskje hadde nådd litt inn til meg da jeg var på mitt sykeste, er å skrive brev. Fortell vedkommende hvor glad dere er i hn, hvor maktesløse dere føler dere og andre ting dere måtte ha på hjertet (selvfølgelig skrevet med fokus på at dere ønsker hn i livene deres i lang tid fremover).

Et ektefølt brev fra hvert av mine nære familiemedlemmer kunne ha fått meg til å innse realiteten tidligere. Skrevne ord veier ofte tyngre enn uttalte ord. 

Men jeg aner ikke om det kan slå andre veien hos andre. Var bare det eneste som slo meg som kunne ha hjulpet. 

Anonymkode: 69b09...821

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 8.8.2022 den 15.42):

Det må være helt forferdelig for dere rundt! Ingen som ikke har vært i samme situasjon kan sette seg inn i hvor stor påkjenning det er. 

Det eneste tipset jeg kan komme med, og som kanskje hadde nådd litt inn til meg da jeg var på mitt sykeste, er å skrive brev. Fortell vedkommende hvor glad dere er i hn, hvor maktesløse dere føler dere og andre ting dere måtte ha på hjertet (selvfølgelig skrevet med fokus på at dere ønsker hn i livene deres i lang tid fremover).

Et ektefølt brev fra hvert av mine nære familiemedlemmer kunne ha fått meg til å innse realiteten tidligere. Skrevne ord veier ofte tyngre enn uttalte ord. 

Men jeg aner ikke om det kan slå andre veien hos andre. Var bare det eneste som slo meg som kunne ha hjulpet. 

Anonymkode: 69b09...821

Takk for svaret. Ikke vært innom på en stund. 
 

Skal skrive et brev som du foreslår her. Med omtanke og at vi bryr oss. Og i tillegg håpe og krysse alt for at det kan ende godt.

Glad for å lese det går fint med deg og ønsker deg videre gode dager! 

 

Anonymkode: 78762...477