Bekymrer du deg?🤔🧐

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (29 minutter siden):

Det er jeg helt enig med deg i. Jeg er sikker på at bekymringene mine hadde vært mye mer plagsomme for meg om jeg ikke hadde hatt en aktiv hverdag med en krevende men god jobb, barn og en ung fuglehund som krever masse mosjon. Tror heller ikke bestemor slet med å finne nattesøvnen med seks tette unger rundt seg og ansvaret for gård og dyr - det eneste de levde av. Men tydeligvis er det ikke tilstrekkelig for å være fri for mange bekymringstanker.

På den annen side er jeg glad for at det er noe såpass «uskyldig» som bekymringstanker som er «min greie» - jeg hadde valgt det over angst, depresjoner og generell mistrivsel hvilken dag som helst.

Anonymkode: ebdf4...0cc

Nå er bekymret det samme som angstfull, så jeg tror kanskje vi tenker forskjellig på hva å bekymre seg er? Kanskje du bare tenker litt mer på ulike scenarioer, fremfor å være reelt bekymret?

Anonymkode: d7e5e...0e7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (21 minutter siden):

Nå er bekymret det samme som angstfull, så jeg tror kanskje vi tenker forskjellig på hva å bekymre seg er? Kanskje du bare tenker litt mer på ulike scenarioer, fremfor å være reelt bekymret?

Anonymkode: d7e5e...0e7

Ikke meg du spør. Men bekymring er ikke automatisk angst. Bekymringer er heller ikke automatisk angst. Men mye bekymringer kan føre til angst. Alle som har angst bekymrer seg, men ikke alle som bekymrer seg har angst!

Bekymring har ofte også en løsningsorientert side, som får oss til å lete etter løsninger på det vi bekymrer oss for. Mens angsten oftere blir overveldende, lammende og uten mål.

https://www.forskningsdagene.no/artikler/bekymring-er-noe-du-gjr-angst-er-noe-du-fr!t-8092

Anonymkode: 0547c...a56

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Ikke meg du spør. Men bekymring er ikke automatisk angst. Bekymringer er heller ikke automatisk angst. Men mye bekymringer kan føre til angst. Alle som har angst bekymrer seg, men ikke alle som bekymrer seg har angst!

Bekymring har ofte også en løsningsorientert side, som får oss til å lete etter løsninger på det vi bekymrer oss for. Mens angsten oftere blir overveldende, lammende og uten mål.

https://www.forskningsdagene.no/artikler/bekymring-er-noe-du-gjr-angst-er-noe-du-fr!t-8092

Anonymkode: 0547c...a56

Nå skrev jeg bare hva bekymret nær sagt er beskrevet som. Tråden handler jo om unødig og mye bekymring, og ikke vanlige bekymringer vi alle kan ha iblant. 

Anonymkode: d7e5e...0e7

[Anonym bruker]

Ja, stadig, men det er små bekymringer. Verre er det at jeg ikke tror det er noen fremtid 😥

Anonymkode: c0e34...c29

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (28 minutter siden):

Nå skrev jeg bare hva bekymret nær sagt er beskrevet som. Tråden handler jo om unødig og mye bekymring, og ikke vanlige bekymringer vi alle kan ha iblant. 

Anonymkode: d7e5e...0e7

Du skrev: "Nå er bekymret det samme som angstfull..."

Jeg kommenterte at det er feil. Man er ikke nødvendigvis "angstfull" selv om man er bekymret. Hvor mener du bekymring "nær sagt er beskrevet som (angst)"?

Bekymrer man seg mye og lenge, da kan man også få angst. Det betyr ikke at personer som bekymrer seg mye trenger å ha eller få angst.

Man ser jo dessuten i tråden at det er ulike opplevelser om hva de bekymrer seg for, og hun du svarte understreker jo også at det ikke er angst hun har, selv om hun bekymrer seg en god del.

Det er ikke noe i HI som tyder på at hun egentlig snakker om angstbekymringer som tar over livet. Det HI selv nevner er jo naturlige ting å bekymre seg fra ut fra hennes noe usikre livssituasjon i øyeblikket.

Overskriften sier bare noe om bekymringer, uspesifisert. I hovedinnlegget spør HI etter unødvendige bekymringer - men nevner samtidig egne naturlige bekymringer. Om HI egentlig mener så mye bekymring at det går over i angst så kan hun kanskje heller spesifisere det.

Anonymkode: 0547c...a56

[Anonym bruker]

Bekymrer meg aldri. Føler heller ikke frykt. Unntagen innimellom i trafikken, hvis en gærning i en diger bil gjør noe dumt på glatta. 
Har omsorg for barna og kan få vondt langt inn i sjela når de har noe som plager dem. Men jeg bekymrer meg ikke for dem. Det er en fruktesløs aktivitet. 

Anonymkode: d0e5b...164

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Nå er bekymret det samme som angstfull, så jeg tror kanskje vi tenker forskjellig på hva å bekymre seg er? Kanskje du bare tenker litt mer på ulike scenarioer, fremfor å være reelt bekymret?

Anonymkode: d7e5e...0e7

Nei. Det er ikke det samme som angstfull. Da bruker du begrepene feil. 

Anonymkode: d0e5b...164

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (22 minutter siden):

Du skrev: "Nå er bekymret det samme som angstfull..."

Jeg kommenterte at det er feil. Man er ikke nødvendigvis "angstfull" selv om man er bekymret. Hvor mener du bekymring "nær sagt er beskrevet som (angst)"?

Bekymrer man seg mye og lenge, da kan man også få angst. Det betyr ikke at personer som bekymrer seg mye trenger å ha eller få angst.

Man ser jo dessuten i tråden at det er ulike opplevelser om hva de bekymrer seg for, og hun du svarte understreker jo også at det ikke er angst hun har, selv om hun bekymrer seg en god del.

Det er ikke noe i HI som tyder på at hun egentlig snakker om angstbekymringer som tar over livet. Det HI selv nevner er jo naturlige ting å bekymre seg fra ut fra hennes noe usikre livssituasjon i øyeblikket.

Overskriften sier bare noe om bekymringer, uspesifisert. I hovedinnlegget spør HI etter unødvendige bekymringer - men nevner samtidig egne naturlige bekymringer. Om HI egentlig mener så mye bekymring at det går over i angst så kan hun kanskje heller spesifisere det.

Anonymkode: 0547c...a56

Du får google opp bekymret da vettu.

 

Anonymkode: d7e5e...0e7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Nei. Det er ikke det samme som angstfull. Da bruker du begrepene feil. 

Anonymkode: d0e5b...164

Åh 😅

Anonymkode: d7e5e...0e7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Du får google opp bekymret da vettu.

 

Anonymkode: d7e5e...0e7

Det er ikke samme innhold. 
Angst er en nærmest lammende frykt som også er irrasjonell. 
Noen har så mye bekymringer og katastrofetanker at det trigger en angst. Men det er ikke det samme. 
Blir som å si at sand er pukk, fordi begge er lagd av mineraler. Størrelsen er ulik, bruksområdene også. De er ikke det samme. 

Anonymkode: d0e5b...164

[Elizabeth]

Bekymrer meg ikke nevneverdig. Har aldri skjønt meg på folk som går rundt og er bekymret for ingenting. 

Endret 4. august 2022 av Elizabeth

[Iiiiik]

Jeg bekymrer meg lite, har en mer "halvfull" enn "halvtom" tilnærming til livet. Det tror jeg er medfødt, og et personlighetstrekk. Jeg kan allikevel i perioder der det skjer mye jeg ikke rår med bekymre meg unødvendig, typisk etter leggetid, og det kan være vanskelig å bruke min ellers velfungerende strategi - å minne meg selv på at det som regel går bra. 

Et eksempel: vi bor på et middels stort sted, med grei oversikt og barna går til skolen på 15 min, på hovedsakelig gangvei eller lite trafikkert vei. Det første året hadde vi følgegruppe til skolen, og etter hvert begynte de å gå selv. En pappa i klassen sa at han kom til å følge barna sine lenge, han var redd for hva som kunne skje. Jeg svarte at det for meg er viktig at de får oppleve friheten ved å gå selv, at det er lite trafikk, og at vi jo får beskjed hvis barnet ikke har møtt til første time. Han satte øynene i meg, og spurte om jeg ikke skjønte at barn kunne bli kidnappet, og at innen skolen ringte kunne ungen være mange mil unna, i en kassebil, og vi så henne aldri igjen. For meg er det en så fremmed tanke, og jeg planlegger ikke livet etter det verste som kan skje. For ham var det helt fremmed å planlegge livet etter det som er praktisk, og at jeg tenkte at det verste som kunne skje var at de brukte for lang tid på skoleveien fordi de glemte tiden. 

Til diskusjonen om angst og bekymring - det er kanskje riktigere å snakke om engstelse. Noen engster seg for mangt og mye, og bruker mye krefter på å mentalt forberede seg på alle mulige utfall. For noen blir dette så omfattende at det påvirker daglig fungering, og diagnosen angst kan være riktig. I personlighetspsykologi (type big five) snakker man om nevrotisisme som et trekk. Vi befinner oss et sted på skalaen, og de som skårer høyt på nevrotisisme bekymrer seg mye, og kan av de på motsatt ende av skalaen oppfattes som negative og altfor bekymrete. Det et mulig at de som skårer høyt på nevrotisisme er mer utsatt for å utvikle psykiske lidelser. https://forskning.no/psykiske-lidelser-psykologi/ett-personlighetstrekk-ligger-bak-nesten-all-psykisk-sykdom/1263720 

Endret 4. august 2022 av Iiiiik

[LillaGorilla♥♥]

I utgangspunktet er jeg optimistisk og positiv av natur, så jeg er normalt sett relativt flink til å skyve vekk bekymringer.

Samtidig har jeg opplevd en del ting som har lært meg at kjipe ting kan skje, og de kan skje mens man minst venter det. Så det hender av og til at det dukker opp endel kjipe tanker. En periode slet jeg litt med mye bekymringer, på en slik måte at jeg til tider følte meg overveldet. Likevel har jeg greid å ikke omsette tankene til "praksis", dvs at jeg har levd livet som før, gjort ting selv om jeg engster meg for dem, og heller ikke nektet ungene diverse på grunn av min frykt. 

For eksempel var eldste utsatt for en alvorlig ulykke for noen år siden, såpass alvorlig at han kunne mistet livet eller blitt kvestet for livet. Det gikk heldigvis veldig bra, men jeg slet lenge- og sliter litt fortsatt- med å for eksempel være borte fra ungene, eller at de skulle gjøre noe uten meg. Jeg hadde et voldsomt behov for å vite hvor de var til en hver tid, og fikk nesten ikke puste av tanken på å reise bort eller være langt unna, i tilfelle noe skjedde. Dette har jeg heldigvis greid å skjule for dem, jeg har tatt meg sammen og latt dem leve sitt liv, og her i mai greide jeg å reise på en tur med venninner til en annen by. 😅 Nå er det ikke fullt så ille, jeg VET jo at det er irrasjonelt i det store og hele, men det lurer baki der innimellom. Da skyver jeg det vekk så godt jeg kan.

Heldigvis går det som oftest godt!  

[Anonym bruker]

Jepp, hele tiden. Som oftest er det grunnløst, men har opplevd noen ganger at det å være forberedt på det verste faktisk har hjulpet når det først går galt. Men de tilfellene er i fåtall, så det er jo ikke verdt det alt i alt.

Anonymkode: 9cfd7...cd8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Og jeg er altså mer enn godt nok sysselsatt, men bekymrer meg likevel for alt potensielt.

Hvis man spør en psykolog om hvorfor noen er mer bekymret enn andre, så føler jeg meg ganske sikker på at man ikke får til svar: de som bekymrer seg mye har for mye tid til overs. Ting, spesielt de som angår den menneskelige psyke, er gjerne litt mer komplekse og nyanserte enn som så.

Anonymkode: ebdf4...0cc

Når man har satt seg fast i et tankespinn der man bekymrer seg unødig, så må tankene sysselsettes med andre ting. Det tror jeg psykologer vil være enig i. Les en bok, hør på lydbok. Det er når man lar tankene fare at de blir irrasjonelle. Så må man lære seg teknikker for å unngå det. Det er jo det psykologer er til for.

Anonymkode: c6cbb...f31

[Himmel og hav]

Jeg bekymrer meg heldigvis lite. Det hjelper uansett ikke for noen ting. Om det verste i en situasjon skulle skje er det jo ikke mindre ille bare fordi jeg har tenkt den tanken 100 ganger. 

[sug lut]

Optimister og pessimister har svært forskjellige liv. Jeg vet hva jeg vil med mitt liv og det er ikke å avkorte gleden i hvert eneste sekund ved å bekymre meg, eller ved å nekte å innrømme at potensialet for glede alltid finnes. 

[Anonym bruker]

sug lut skrev (42 minutter siden):

Optimister og pessimister har svært forskjellige liv. Jeg vet hva jeg vil med mitt liv og det er ikke å avkorte gleden i hvert eneste sekund ved å bekymre meg, eller ved å nekte å innrømme at potensialet for glede alltid finnes. 

Bekymring er jo en naturlig reaksjon hos noen som bryr seg om andre mennesker. Akkurat nå ligger eldstefrøken på sykehus og gjennomgår omfattende behandling, og jeg kan ikke være der hos henne. Selvfølgelig er jeg bekymret for henne. Det betyr ikke at jeg ikke finner glede i at hun får behandling mot sykdommen og er i trygge hender. Jeg bekymrer meg fordi jeg er en mamma.

De som aldri har hatt grunn til å bekymre seg har levd svært beskyttede liv. 

Anonymkode: bbbed...f75

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (42 minutter siden):

Bekymring er jo en naturlig reaksjon hos noen som bryr seg om andre mennesker. Akkurat nå ligger eldstefrøken på sykehus og gjennomgår omfattende behandling, og jeg kan ikke være der hos henne. Selvfølgelig er jeg bekymret for henne. Det betyr ikke at jeg ikke finner glede i at hun får behandling mot sykdommen og er i trygge hender. Jeg bekymrer meg fordi jeg er en mamma.

De som aldri har hatt grunn til å bekymre seg har levd svært beskyttede liv. 

Anonymkode: bbbed...f75

Men bekymringen er ikke ubegrunnet da. Det var jo det det vas spørsmål om. Man kan bekymre seg for alt som kan skje, men de fleste klarer å unngå det ved å vri tankene.

Jeg har ikke levd et beskyttet liv. I det hele tatt. Det er kanskje derfor jeg ikke bekymrer med for ting som kan skje, og heller bekymrer meg for ting som faktisk skjer.

Anonymkode: c6cbb...f31

[Anonym bruker]

Nei, ikke unødvendig, men rundt det som er høyst reelt. Vi har en ungdom med mange utfordringer, så det er mye bekymring knyttet opp til henne, men det er jo reelle bekymringer fordi vi har erfaring med hva som er vanskelig. 

Anonymkode: bb807...fb8

[Anonym bruker]

Himmel og hav skrev (3 timer siden):

Jeg bekymrer meg heldigvis lite. Det hjelper uansett ikke for noen ting. Om det verste i en situasjon skulle skje er det jo ikke mindre ille bare fordi jeg har tenkt den tanken 100 ganger. 

Vi som bekymrer oss mye går jo heller ikke rundt og tror at det hjelper på noe, eller at det vi bekymrer oss over blir mindre ille hvis det inntreffer fordi vi allerede har bekymret oss over det. 

Det å bekymre seg er liksom ikke et valg vi tar, noen bare er sånn. På samme måte som en deprimert person ikke bare kan bestemme seg for å ikke være nedfor. Man er ikke nødvendigvis en negativ person heller, selv om man får «unødvendige» bekymringstanker oftere enn andre.

Det er kjipt når det skjer, men jeg vil ikke si bekymringstankene mine påvirker livet mitt i stor grad. Da hadde jeg i så fall sørget for å få hjelp. Sammenlignet med de som lider av angst og depresjon er tross alt bekymringstanker ikke så innmari farlig, og plager bare den det gjelder.

Anonymkode: ebdf4...0cc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (15 timer siden):

Du får google opp bekymret da vettu.

 

Anonymkode: d7e5e...0e7

Jeg la ved en link som understøttet det jeg skrev - du har tydeligvis ikke lest den.

Om du mener den eller linken jeg ga deg ikke stemmer så får du komme med link til seriøse kilder som bekrefter ditt syn.

Anonymkode: 0547c...a56

[Anonym bruker]

Det å være ekstra bekymret er et personlighetstrekk man ikke kan for at man er født med. Noen scorer høyt på nevrotisme, uten at det er sykdom. Men man har høyere sannsynlighet for å utvikle psykiske lidelser. Jeg misunner dere som scorer lavt på dette 🙌

Anonymkode: eda47...226

[Anonym bruker]

for barnet mitt stort sett

Anonymkode: d3801...6b8

[Anonym bruker]

Jeg bekymrer meg for ting som er verdt å bekymre seg for, som for ene barnet som sliter på skolen og slike ting. 
 

men - har også bekymringer som er katastrofetanker; som om at noen nær meg kan dø, jentungen kan bli skadet på vei hjem fra skolen, at huset brenner ned og slike ting. De bekymringene jobber jeg med, for de er irrasjonelle og mistenker jeg tangerer en angstlidelse…😬

 

men heldigvis grubler jeg ikke hele døgnet, stort sett er jeg lettsinnet😅

Anonymkode: 7a7ce...5a8