Bekymrer du deg?🤔🧐

[Anonym bruker]

Bekymrer du deg unødvendig?
Jeg bekymrer meg mye ang egen helse pga de ikke finner ut hva som er galt og jeg er redd for at det blir så ille en dag at alt håp er ute….

Ellers bekymrer jeg meg ang barna og jobben..

Anonymkode: 19d88...fc9

[Anonym bruker]

Nei, det har jeg ikke tid til

Anonymkode: c6cbb...f31

[Anonym bruker]

Nei, for jeg er en optimist. Jeg vet det går bra til sist. Så lenge jeg lever her er jeg en optimist.

Anonymkode: d1cbb...e6c

[Anonym bruker]

Å ja. Slitsomt.

Anonymkode: ebdf4...0cc

[Anonym bruker]

Bekymrer meg kun når jeg har reell grunn til det. Per nå har jeg ingen grunn til å være bekymret, så svaret er nei. 

Anonymkode: 6f6a8...f17

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Nei, det har jeg ikke tid til

Anonymkode: c6cbb...f31

Tror ikke det handler om hvor god eller dårlig tid man har altså, men mer personlighetstype.

Anonymkode: ebdf4...0cc

[Anonym bruker]

Nei, jeg tenker i stor grad at man ikke kan bruke negativ energi på ting som kanskje aldri skjer...

Selvfølgelig får jeg noen "mammaøyeblikk" hvor jeg f.eks tenker på sønnen som er tømrerlærling og holder på med digre sager og sånt, eller på mannen som er alene den dagen på verkstedet og ikke har noen som kan hjelpe om det skulle skje en ulykke e.l. Men da tar jeg meg selv i nakken og tenker at nei, dette kan jeg ikke gå og kjinne på, hva skal jeg lage til middag i dag tro....

Når det kommer til egen helse har jeg overlevd ting mange dør av, og fått varig nedsatt funksjon og blitt ufør. Skulle det skje noe mer tenker jeg at jeg sikkert overlever det også.

Anonymkode: 0cb3d...a95

[Anonym bruker]

Ja! Alt for mye! Grubler over alt som tenkes kan. Veldig slitsomt! Har gått til psykolog og det har blitt bedre, men helt kvitt det blir jeg nok aldri.

Anonymkode: f6bab...a2a

[Anonym bruker]

Svært lite

Anonymkode: f61e5...4f7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Tror ikke det handler om hvor god eller dårlig tid man har altså, men mer personlighetstype.

Anonymkode: ebdf4...0cc

Det har nok noe med hvor mye tid man har til disposisjon til å gruble. Klisjeen om at lediggang er roten til alt vondt, har noe i seg. 

Anonymkode: d7e5e...0e7

[Anonym bruker]

Altfor ofte og altfor mye om det meste. 

Anonymkode: b54dd...1da

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Det har nok noe med hvor mye tid man har til disposisjon til å gruble. Klisjeen om at lediggang er roten til alt vondt, har noe i seg. 

Anonymkode: d7e5e...0e7

Det å bekymre seg innebærer ikke nødvendigvis at man tar seg tid til å gruble og finne opp ting å bekymre seg over. Det er nærmest som en «default»-innstilling til livet. I hvert fall har jeg vært slik så lenge jeg kan huske, og jeg har ikke vært i lediggang siden jeg var 14 år tror jeg… selv da jeg hadde full jobb, to små barn og tok en master ved siden av hadde jeg «tid» til å bekymre meg. Verst er det når jeg legger meg for å sove, da kommer alle tankene og forestillingene om alt som kan gå galt.

Bestemor, mamma og søstra mi helt like, så jeg mistenker at dette er et arvet personlighetstrekk.

Anonymkode: ebdf4...0cc

[Anonym bruker]

Ja jeg bekymrer meg altfor mye for alt mulig. Når Norge stengte ned under koronaperioden så fikk jeg intense brystsmerter hele tiden,jeg trodde jo at det var hjerteproblemer. Det viste seg å bare være angst fordi jeg var så bekymret og redd.

Anonymkode: 2ad91...2ea

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 minutter siden):

Tror ikke det handler om hvor god eller dårlig tid man har altså, men mer personlighetstype.

Anonymkode: ebdf4...0cc

Tja… jeg kunne fint ha bekymret meg for ting jeg ikke egentlig trenger å bekymre meg for, men jeg har sysselsatt meg så jeg slipper å bekymre meg for alt som er potensielt potensielt. Jeg bekymrer meg for mange ting. Jeg har to diagnosebarn og er bekymret for deres fremtid, men det er jo ikke unødvendig. 

Anonymkode: c6cbb...f31

[Anonym bruker]

Jeg bekymrer meg heldigvis ikke over unødvendige ting. Men jeg bekymrer meg stort for hvordan fremtiden blir (særlig for barna) når min manns kreftsykdom utvikler seg og mest sannsynlig vil påvirke personligheten hans. 

Anonymkode: 716ec...e1e

[Anonym bruker]

Jeg tror det er for enkelt å si "det har jeg ikke tid til" eller at det har med personlighetstype å gjøre.

Jeg tror det har med hvor store belastninger og utfordringer man har, hvor godt nettverk man har, hvor sårbar man er (både personlig, men også økonomisk, om man har gode relasjoner m.m.).

Jeg bekymret meg minimalt før. Utfordringer var bare spennende muligheter, hvordan kunne jeg løse det eller finne helt andre ting å gjøre, det meste ordnet seg og det som ikke ordnet seg, det var sjelden så veldig viktig.  Så ble det "for mye" på alle områder i livet, først og fremst helse, som så har påvirket alt annet. Når det som før var bagateller og helt overkommelige utfordringer plutselig kan være det som får det lille man har igjen til å rase sammen, da er det kort vei til bekymring. Heldigvis har jeg lært meg teknikker for å ikke gå for mye inn i bekymringene, men det er en krevende prosess og noe jeg må være bevisst nærmest daglig, for å holde fokus på mulighetene og det som faktisk er positivt.

Anonymkode: 0547c...a56

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Tja… jeg kunne fint ha bekymret meg for ting jeg ikke egentlig trenger å bekymre meg for, men jeg har sysselsatt meg så jeg slipper å bekymre meg for alt som er potensielt potensielt. Jeg bekymrer meg for mange ting. Jeg har to diagnosebarn og er bekymret for deres fremtid, men det er jo ikke unødvendig. 

Anonymkode: c6cbb...f31

Og jeg er altså mer enn godt nok sysselsatt, men bekymrer meg likevel for alt potensielt.

Hvis man spør en psykolog om hvorfor noen er mer bekymret enn andre, så føler jeg meg ganske sikker på at man ikke får til svar: de som bekymrer seg mye har for mye tid til overs. Ting, spesielt de som angår den menneskelige psyke, er gjerne litt mer komplekse og nyanserte enn som så.

Anonymkode: ebdf4...0cc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Og jeg er altså mer enn godt nok sysselsatt, men bekymrer meg likevel for alt potensielt.

Hvis man spør en psykolog om hvorfor noen er mer bekymret enn andre, så føler jeg meg ganske sikker på at man ikke får til svar: de som bekymrer seg mye har for mye tid til overs. Ting, spesielt de som angår den menneskelige psyke, er gjerne litt mer komplekse og nyanserte enn som så.

Anonymkode: ebdf4...0cc

Fordelen med forum som jeg ser det, er at folk ikke later som om de er psykologer, for ærlig snakka så er psykologer langt fra ærlige til en hver tid, eller sier akkurat hva de tenker. Det sier seg selv. 

Det sier seg også selv at hvis du er opptatt av noe som krever din tankevirksomhet, så har du faktum ikke mulighet for å bekymre deg der og da. Selv om det er et uttrykk som heter å ha to tanker i hodet på en gang, så er ikke det mulig altså. Hvis man uansett bekymrer seg over å bruke tanker på det man driver med, så snakker vi tvangstanker. 

Anonymkode: d7e5e...0e7

[Anonym bruker]

Ja, desverre. Det har jeg alltid gjort, helt siden jeg var liten. 

Anonymkode: ff527...99d

[Anonym bruker]

Næ... Gidder ikke å bekymre meg for noe før jeg må. Det er pinadø bortkasta energi. 

Anonymkode: f7c89...dc8

[Anonym bruker]

Ja, spesielt da det kommer til barna. Men går alt bra med barna, så bekymrer jeg meg ikke. Men det har jo vært ganger det har vært grunn til bekymring, og da tror jeg helt klart at jeg bekymrer meg alt for mye.

Ellers så bekymrer jeg meg nok lite.

Anonymkode: e899a...755

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Fordelen med forum som jeg ser det, er at folk ikke later som om de er psykologer, for ærlig snakka så er psykologer langt fra ærlige til en hver tid, eller sier akkurat hva de tenker. Det sier seg selv. 

Det sier seg også selv at hvis du er opptatt av noe som krever din tankevirksomhet, så har du faktum ikke mulighet for å bekymre deg der og da. Selv om det er et uttrykk som heter å ha to tanker i hodet på en gang, så er ikke det mulig altså. Hvis man uansett bekymrer seg over å bruke tanker på det man driver med, så snakker vi tvangstanker. 

Anonymkode: d7e5e...0e7

Men så er det jo heller ikke sånn at når man er en person som er bekymra, så er man bekymra absolutt hele tiden, og ikke klarer å bruke tankevirksomhet på noe annet. Da er man jo godt over i der sykelige.

Det er vel mer sånn at der folk tar seg en pause og tenker på hva man skal ha til middag eller hvilke sko man bør kjøpe til ungen, så vil en som meg kanskje fort vippe over i bekymringstanker.

Tenker du virkelig at alle som er mer bekymra enn andre har for mye tid, mens alle som ikke plages av unødvendige bekymringer har lite tid til overs? Hvordan forklarer du da at jeg, som på ingen som helst måte har mye tid til overs, plages med mange bekymringstanker?

Da har jeg mer tro på forklaringen du kan lese om her; at bekymringer er en mental strategi for å håndtere det som er skremmende: https://psykologisk.no/2016/10/tips-til-deg-som-bekymrer-deg/

Anonymkode: ebdf4...0cc

[Anonym bruker]

Svært sjelden, og ikke lenge av gangen. Har jeg et reelt problem blir jeg så fokusert på å finne en løsning at jeg ikke rekker å bekymre meg (er i overkant løsningsorientert 😄). Er generelt lys til sinns og tenker at å bekymre seg for alt som muligens kan gå galt er det mest unyttige man gjør.

Ulempen er nok at jeg nok kan fremstå som kald og litt grunn, jeg lever veldig i nuet (selv om jeg legger planer langt forbi pensjonsalder). Min far har f.eks. fått en kreftdiagnose og venninner vil jo gjerne støtte, men jeg går ikke rundt og kjenner veldig på det. Legene er optimistiske, han også, det går som det går. 

Jeg har riktignok en grunnleggende dødsangst, men tillater meg ikke å kjenne på den da det er svært lite å gjøre med akkurat det annet enn å prøve å utsette den så lenge som mulig. Den dukker opp i kø til skumle karuseller 😝

Jeg har en mor som bare blir mer hysterisk med alderen, håper virkelig ikke jeg blir slik, ser forferdelig slitsomt ut. Alt er visst farlig og skummelt, hver minste ukjente lyd er en trussel.

Anonymkode: 12e96...797

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (36 minutter siden):

Men så er det jo heller ikke sånn at når man er en person som er bekymra, så er man bekymra absolutt hele tiden, og ikke klarer å bruke tankevirksomhet på noe annet. Da er man jo godt over i der sykelige.

Det er vel mer sånn at der folk tar seg en pause og tenker på hva man skal ha til middag eller hvilke sko man bør kjøpe til ungen, så vil en som meg kanskje fort vippe over i bekymringstanker.

Tenker du virkelig at alle som er mer bekymra enn andre har for mye tid, mens alle som ikke plages av unødvendige bekymringer har lite tid til overs? Hvordan forklarer du da at jeg, som på ingen som helst måte har mye tid til overs, plages med mange bekymringstanker?

Da har jeg mer tro på forklaringen du kan lese om her; at bekymringer er en mental strategi for å håndtere det som er skremmende: https://psykologisk.no/2016/10/tips-til-deg-som-bekymrer-deg/

Anonymkode: ebdf4...0cc

Jeg tror at det er tre ting som hovedsaklig hjelper alle som sliter med ting. Å stadig bekymre seg unødig og mye, er en issues, psykisk. De tre tingene som hjelper er å være opptatt med ting, dernest bli sliten, og til slutt god søvn. Blir man sliten av å være ute i frisk luft ved å være i aktivitet, så er det selvfølgelig best. 

 

Anonymkode: d7e5e...0e7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Jeg tror at det er tre ting som hovedsaklig hjelper alle som sliter med ting. Å stadig bekymre seg unødig og mye, er en issues, psykisk. De tre tingene som hjelper er å være opptatt med ting, dernest bli sliten, og til slutt god søvn. Blir man sliten av å være ute i frisk luft ved å være i aktivitet, så er det selvfølgelig best. 

 

Anonymkode: d7e5e...0e7

Det er jeg helt enig med deg i. Jeg er sikker på at bekymringene mine hadde vært mye mer plagsomme for meg om jeg ikke hadde hatt en aktiv hverdag med en krevende men god jobb, barn og en ung fuglehund som krever masse mosjon. Tror heller ikke bestemor slet med å finne nattesøvnen med seks tette unger rundt seg og ansvaret for gård og dyr - det eneste de levde av. Men tydeligvis er det ikke tilstrekkelig for å være fri for mange bekymringstanker.

På den annen side er jeg glad for at det er noe såpass «uskyldig» som bekymringstanker som er «min greie» - jeg hadde valgt det over angst, depresjoner og generell mistrivsel hvilken dag som helst.

Anonymkode: ebdf4...0cc