Søker råd til håndtering av utagerende jente

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg har en datter som er 10 år. Hun har vært igjennom mange vanskelige perioder men har alltid vært åpen om det slik at vi sammen har kommet igjennom og håndtert det.

Hun har alltid vært et rolig barn full i omsorg og empati. Dette har vært veldig vanskelig for henne.

Det vanskeligste har vært tankene rundt den andre forelderen som tilsynelatende bryr seg lite, ser henne et par ganger i året og er veldig opptatt av å sabotere når de først treffes.

Nå derimot er det en plutselig endring som har skjedd som bekymrer meg veldig. Dette begynte i begynnelsen av sommeren når hun var med mor. Noe skyldes forsøk på sabotering derfra. De fakta er på bordet og det har vi håndtert så godt vi kan. Denne runden var tøffere enn noensinne og har vært veldig vanskelig for oss begge. Om det er det som er årsaken til alt er jeg veldig usikker på. Nå er det nemlig i gang igjen.

Hun takler ikke motgang eller tar et nei for et nei. Hun reagerer med sinneutbrudd med en gang. Spør hun meg et spørsmål så får får jeg som hatten flagrer uansett hva svaret mitt er. Prøver jeg å tulle og ha det gøy med henne så ender det 70% av gangene med at hun får sinneutbrudd med en gang. Alt jeg og andre gjør og sier er rett og slett galt. Null takknemlighet for det andre gjør for henne. Jeg sliter sterkt med hvor grensen for normale hormonelle reaksjoner går i forhold til hva som burde bekymre meg. Misforstå meg rett, bekymre meg gjør jeg hele tiden.

Hun har vært i puberteten en stund og det har vært tøft som det pleier å være. Hun er veldig opptatt av fedme som følge av medelever som kaller henne tjukk. Det er hun så absolutt ikke, men hun har vokst mye i høyden i forhold til medelevene sine. Hun har to ganger forsøkt selvskading, som risp på angrer umiddelbart etterpå. På spørsmål om hvorfor så sier hun det er på grunn av tankene om den andre forelderen. Hun tolker det aller meste som blir sagt eller "blikket" til negativt.

Jeg har i hele ekteskapet med moren gått på nåler og vært på vakt for bråk. Jeg har alltid vært den som har måttet gripe inn redde situasjoner som har oppstått flere ganger for dagen. (Vi har vært skilt i fire år nå). Som en følge av dette har jeg tilegnet meg egenskapen i å forholde meg rolig i alle situasjoner og har møtt henne med omtanke og forståelse. Jeg kan være streng når det gjelder, grenser er grenser og et nei er et nei. Jeg begynner å lure på om det er her en av mine feil ligger men samtidig er jeg overbevist at forståelse, omtanke og tydelige grenser det som gjelder i de fleste situasjoner.

Problemene med tanker om den andre forelderen er forsøkt tatt opp sammen med barne og familiehjelpen flere ganger men de mener jeg er ferdig "utdannet" på området og takler dette helt fint selv.

Fedme tankene har jeg vært klar over en stund men har ikke før nå nylig innsett hvor mye det preger henne. Der er vi enig om å gå via helsesøster i første omgang.

Resten går som en berg og dalbane og de nedoverbakker kommer oftere og oftere og varer lengre og lengre. Og det begynner å gå utover venner av både meg og henne også.

Jeg skjønner hun er i en periode der hun skal distansere seg fra meg og den muligheten gir jeg henne når hun trenger det. Nærhet får hun når hun trenger det. Hvor mye hun betyr for meg får hun vite hver eneste dag. Men jeg kan ikke hjelpe for at dette er en smule ute av kontroll.

Om noen har noen gode innspill jeg kan tygge på og prøve litt frem på hvordan dere går frem i slike situasjoner, hvor grensene bør settes o.s.v. så kan det være til veldig god hjelp.

 

 

 

 

 

Anonymkode: 76b2e...327

[Anonym bruker]

Hvordan går det med deg og datteren din?

Anonymkode: f9c4f...a86