Tenåringsdatter med angst

[Branok]

Min datter på 19 år buste ut av seg her i dag at det var kun farmoren som hadde hjulpet, og fortsatt gjør, henne med hennes helseutfordringer. Flott at farmoren hjelper henne men hun påstod at det var kun hun som så henne skikkelig. Ja, og faren innimellom. At jeg står i dette hele tiden, og har søkt hjelp til denne, ser hun ikke. Jeg forstår ingenting og aldri hjulpet henne. Dette vet vi begge at ikke stemmer. Saker er den at hun ser på farmoren som en gud nærmest. At hun (farmoren) snakker nedlatende om meg (jeg og barnefar er ikke sammen )til henne , og gjør det klart at jeg ikke er en god nok mor, bryr hun seg ikke om. Hun får støtte hos far ang.dette da han fremdeles er sint på meg pga samlivsbruddet.

Jeg blir psykisk mektig sliten av dette men prøver å prate rolig, særlig hva gjelder farmoren. Kunne ha sagt mye men holder meg for god til dette.  

Ja, jeg har selvfølgelig mine feil og mangler jeg også , og ting jeg ser i ettertid at jeg kunne gjort annerledes. Har snakket med famileterapeut (der skulle far å ha vært med men han kom aldri) og fått gode råd som jeg prøver å bruke. 

Vi har en fin tone stort sett altså, og hun vet naturligvis at jeg er her for henne og bryr meg, og selvfølgelig at jeg er veldig glad i henne. Vi prater mye men gud forby om jeg kommer med råd. Der er det kun farmor, og tildels far og bror) som kan svaret.

Føler meg så udugelig som mor når det er sånn selv om jeg vet at jeg gjør mye bra. Flere av mine venner reagerer på måten hun snakker til meg på. Å ja, hun blir naturligvis irettesatt da. 

Hva bør jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Hvorfor buste hun ut med dette? Hva er konteksten her? 

 

Anonymkode: 56078...7b1

[Anonym bruker]

For det første, mor får alltid gjennomgå mest! Det er neppe din feil. Og når hun er så gammel kan hun vel flytte ut, hvis mor er så håpløs??

Anonymkode: e22f0...765