Hvordan krangler dere som par?

[Anonym bruker]

Eller evt diskuterer om dere ikke krangler? Kan dere sifra til hverandre om ting dere ikke liker eller som er feil uten at det blir bråk eller krangler ut av det? Hvordan tar dere opp ting?

Er dere saklige når dere krangler/diskuterer?

Her blir alt til krangel uansett hva jeg tar opp. Og alltid samme mønster. Først går han i forsvar og har jo ikke gjort noe galt, så går han til motangrep og mener det er min feil. Argumenterer jeg videre på en spesifikk ting husker han det ikke eller mener jeg innbiller meg det. Og blir jeg da frustrert eller lei meg og reagerer med å vise følelser så sier han bare at det ikke er noen vits for ham å si noe for da bare reagerer jeg slik. Ikke noe han sier har noe med saken å gjøre, han bare knebler meg. Og alt dette mens han holder på med andre ting, unngår øyekontakt og går ut og inn av rom/hus. 

Dette kan neppe være normalt? Vi kommer aldri noen vei, han knebler meg, jeg reagerer på alt dette med gråt, frustrasjon og sinne. For det er jo det samme mølet hver gang. Og da konkluderer jo han med at det ikke er noen vits siden jeg "blir sånn". 

Jeg har sluttet å ta opp ting, det er jo ikke noe poeng, og misnøyen min øker. Og hans også da for det blir jo ikke noe trivelig når vi har det sånn. 

Det kan være små ting som at jeg ba ham kjøpe med milosåpe og så har han kjøpt miloskyllemiddel. Istedenfor at han bare sier oi, beklager da ble det feil, som ville vært helt greit, så prøver han først legge skylda på meg for jeg spesifiserte det ikke bra nok. Osv.

Han kan aldri ta ansvar for ting som blir feil, unnskyld bruker han ikke, og det er akkurat som alt jeg sier er jallende kritikk av ham, ikke bare informasjon om at jeg faktisk trengte såpe. Og problemet er jo at veldig mye av det han gjør blir feil, han er skikkelig distre og rotekopp. Og da blir det jo ofte at jeg må sifra at det ble feil. Mye kommenterer jeg ikke på for å unngå bråk. Men det er tydeligvis min feil at han gjør ting galt. Utrolig slitsomt! 

Anonymkode: c6098...641

[Anonym bruker]

Hadde jeg ikke visst bedre trodde jeg du bodde med min eks...  

Og ja, han er eks av grunner som det der. Jeg holder ikke ut dårlig kommunikasjon

Anonymkode: 15227...843

[Anonym bruker]

Beklageligvis har jeg også det sånn. Og i tillegg så er alt han tar opp med meg av negativ karakter. Minner meg om den gangen jeg tok feil f. eks. Så irriterende. Har begynt å svare han tilbake, spør hvorfor han sier det han gjør osv. Men blir dårlig stemning. Men ønsker å gjøre han oppmerksom på hvor ofte han snakker meg ned. Forhåpentligvis slutter han etterhvert om jeg alltid konfronterer han. 

Tar gjerne imot råd til hvordan jeg kan svare. 

Anonymkode: 5aec7...5b6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Beklageligvis har jeg også det sånn. Og i tillegg så er alt han tar opp med meg av negativ karakter. Minner meg om den gangen jeg tok feil f. eks. Så irriterende. Har begynt å svare han tilbake, spør hvorfor han sier det han gjør osv. Men blir dårlig stemning. Men ønsker å gjøre han oppmerksom på hvor ofte han snakker meg ned. Forhåpentligvis slutter han etterhvert om jeg alltid konfronterer han. 

Tar gjerne imot råd til hvordan jeg kan svare. 

Anonymkode: 5aec7...5b6

Ja, hvis jeg kommenterer på at Jan aldri har på lyd på tlf så jeg aldri får tak i ham når jeg ringer, så får jeg huden full om jeg EN gang ikke hører tlf når han ringer. Da er det liksom du gjør jo og sånn så hvorfor klager du på meg stemning. 

Anonymkode: c6098...641

[Luksusdyret]

Vi krangler ikke. Livet er altfor kort til det. Og diskusjoner er selvfølgelig saklige, uten navnekalling, vikarierende argumenter eller ting som sies for å såre. 

[Anonym bruker]

Vi krangler aldri, men tar opp ting som plager oss etter hvert. Nå har vi vært sammen så lenge (27 år) at det egentlig ikke er så mye, og vi er også blitt rausere med hverandre og kan overse det lille som egentlig er litt irriterende fordi man blir vant med det (for min del så f.eks. at han bruker absurd lang tid på å komme seg ut døren).

Hvis det er noe, er vi flinke til å fokusere på hvordan man selv opplever det, ikke hva den andre gjør galt. F.eks. "Jeg blir litt lei meg når du sjekker mobilen hele tiden når vi spiser sammen, jeg føler meg litt oversett" i stedet for et "herregud, kan du ikke legge vekk den jævla mobilen! Du sitter jo og stirrer på den konstant!". Det første vil som regel føre til dialog, det andre til at mottakeren går i forsvar og en krangel kan oppstå.

Anonymkode: 7bb7e...6bf

[Anonym bruker]

VeslePesle skrev (10 minutter siden):

Vi krangler ikke. Livet er altfor kort til det. Og diskusjoner er selvfølgelig saklige, uten navnekalling, vikarierende argumenter eller ting som sies for å såre. 

Jeg tror faktisk at du er en av de få her inne som er sånn ærlig. Du er ganske sarkastisk men en nøktern person som kan irritere på deg gråstein ( nettopp fordi du har rett )

Jeg vet ikke akkurat om jeg gjør deg mer populær nå, men det er ikke så viktig tror jeg. 

Anonymkode: 88b6c...89b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Vi krangler aldri, men tar opp ting som plager oss etter hvert. Nå har vi vært sammen så lenge (27 år) at det egentlig ikke er så mye, og vi er også blitt rausere med hverandre og kan overse det lille som egentlig er litt irriterende fordi man blir vant med det (for min del så f.eks. at han bruker absurd lang tid på å komme seg ut døren).

Hvis det er noe, er vi flinke til å fokusere på hvordan man selv opplever det, ikke hva den andre gjør galt. F.eks. "Jeg blir litt lei meg når du sjekker mobilen hele tiden når vi spiser sammen, jeg føler meg litt oversett" i stedet for et "herregud, kan du ikke legge vekk den jævla mobilen! Du sitter jo og stirrer på den konstant!". Det første vil som regel føre til dialog, det andre til at mottakeren går i forsvar og en krangel kan oppstå.

Anonymkode: 7bb7e...6bf

Er klar over de to måtene å ta opp noe på, men er nok såpass lei nå at jeg ikke føler så mye for å pakke det inn for hans del. Jeg ville jo følt den herregud setningen mer enn den litt mer diplomatiske. 

Når han feks kjøper med feil såpe spør jeg feks; hadde de ikke igjen mer x? Eller om han har glemt noe helt, hvor la du Y? Vet ikke hvordan jeg får spurt om dette penere uten å bare la det være helt? 

Tar gjerne mot mer konkrete tips og råd på god kommunikasjon, kan prøve det de gangene jeg ikke ser helt rødt.

Akkurat nå blir jeg irritert av at han puster forhøyt liksom og at han spiser potetgull med åpen munn så det bråker fælt med en utrolig urytmisk hakkete tyggemåte. 

Anonymkode: c6098...641

[Anonym bruker]

Jeg orker ikke krangling. Ham orker

 Så jeg drar til sommerhuset eller på en langhelg. Når jeg er tilbake har ham glemt hva han vil krangle om

 Sunt ? Aner ikke

 Lurt? Vet ikke

Vi holder sammen og har ikke tenkt til noe annet da. Brudd har aldri vært et tema. 

Anonymkode: 88b6c...89b

[Luksusdyret]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Jeg tror faktisk at du er en av de få her inne som er sånn ærlig. Du er ganske sarkastisk men en nøktern person som kan irritere på deg gråstein ( nettopp fordi du har rett )

Jeg vet ikke akkurat om jeg gjør deg mer populær nå, men det er ikke så viktig tror jeg. 

Anonymkode: 88b6c...89b

Det er ikke viktig. Det er også forskjell på en frustrert diskusjon på nett med fremmede jeg aldri kommer til å møte, og å diskutere med en person som jeg elsker mer enn livet. 

[Anonym bruker]

VeslePesle skrev (Akkurat nå):

Det er ikke viktig. Det er også forskjell på en frustrert diskusjon på nett med fremmede jeg aldri kommer til å møte, og å diskutere med en person som jeg elsker mer enn livet. 

Det er det også

 Men den røde tråden er alltid der 🙂

Anonymkode: 88b6c...89b

[Anonym bruker]

VeslePesle skrev (35 minutter siden):

Vi krangler ikke. Livet er altfor kort til det. Og diskusjoner er selvfølgelig saklige, uten navnekalling, vikarierende argumenter eller ting som sies for å såre. 

Jeg vil jo heller ikke krangle, men når alt jeg tar opp brukes til å starte en krangel, hva gjør jeg da? I hans hode var det jeg som startet krangelen fordi jeg tok opp noe. Selv om det var han som begynte å krangle istedenfor å snakke om det. 

Anonymkode: c6098...641

[Anonym bruker]

Høres veldig slitsomt ut, har dere vært sammen lenge?

Det er mer vanlig å krangle litt i starten av et samboerskap er min erfaring, to voksne mennesker skal tilpasses hverandre, det skal tas hensyn og man skal si ifra hva man synes er greit og ikke. Da kan det bli noen gnisninger.

Men etterhvert har jo disse tilpasningene blitt gjort, og da er det ikke så mye å krangle om egentlig.

Jeg og mannen har vært sammen i 22 år, og vi krangler ikke. Vi kjenner hverandre og aksepterer hverandre med de styrker og svakheter som er der. 

Vi kan selvfølgelig være litt uenig om ting, som hva slags farge vi skal ha på veggen på kjøkkenet eller hvordan man best griper an at 18 åringen roter og ikke er noe flink til å vaske, men vi krangler ikke, vi snakker sammen og finner en løsning. Noen ganger litt irritert, men ikke sint, og vi har ingen behov for å kalle hverandre ting eller gå til verbalt angrep på hverandre.

Anonymkode: e42c3...692

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Jeg vil jo heller ikke krangle, men når alt jeg tar opp brukes til å starte en krangel, hva gjør jeg da? I hans hode var det jeg som startet krangelen fordi jeg tok opp noe. Selv om det var han som begynte å krangle istedenfor å snakke om det. 

Anonymkode: c6098...641

Det er liksom sånne ting man unngår etterhvert, når man har vært sammen lenge.

Ditt eksempel da, jeg sender aldri mannen min på butikken. Han har mange sterke sider, men handling er ikke en av dem. Jeg gjør alle innkjøp, og helst uten at han er med. Han er mer slitsom å ha med seg på butikken enn ungene var da de var små. Han blir stadig borte, og han putter ting i vogna som fordyrer handleturen veldig

Så å ta opp ting etter en handletur er bortkastet tid og energi, jeg handler, også kan han gjøre andre ting. 

Anonymkode: e42c3...692

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Høres veldig slitsomt ut, har dere vært sammen lenge?

Det er mer vanlig å krangle litt i starten av et samboerskap er min erfaring, to voksne mennesker skal tilpasses hverandre, det skal tas hensyn og man skal si ifra hva man synes er greit og ikke. Da kan det bli noen gnisninger.

Men etterhvert har jo disse tilpasningene blitt gjort, og da er det ikke så mye å krangle om egentlig.

Jeg og mannen har vært sammen i 22 år, og vi krangler ikke. Vi kjenner hverandre og aksepterer hverandre med de styrker og svakheter som er der. 

Vi kan selvfølgelig være litt uenig om ting, som hva slags farge vi skal ha på veggen på kjøkkenet eller hvordan man best griper an at 18 åringen roter og ikke er noe flink til å vaske, men vi krangler ikke, vi snakker sammen og finner en løsning. Noen ganger litt irritert, men ikke sint, og vi har ingen behov for å kalle hverandre ting eller gå til verbalt angrep på hverandre.

Anonymkode: e42c3...692

Vi har vært sammen i 20 år. Kranglingen kom etter vi fikk barn for 13 år siden. Parforholdet er også ganske dødt, ikke noe intimitet eller nærhet mer. Kun drive hus og familie sammen. Eller, jeg gjør det meste av det da. 

Anonymkode: c6098...641

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Det er liksom sånne ting man unngår etterhvert, når man har vært sammen lenge.

Ditt eksempel da, jeg sender aldri mannen min på butikken. Han har mange sterke sider, men handling er ikke en av dem. Jeg gjør alle innkjøp, og helst uten at han er med. Han er mer slitsom å ha med seg på butikken enn ungene var da de var små. Han blir stadig borte, og han putter ting i vogna som fordyrer handleturen veldig

Så å ta opp ting etter en handletur er bortkastet tid og energi, jeg handler, også kan han gjøre andre ting. 

Anonymkode: e42c3...692

Vi har vært sammen i 20år. Hos oss er handling hans jobb. Det er en av to ting han gjør da. Jeg har hjemmekontor, han jobber ved siden av en butikk, så naturlig at han handler. En voksen mann burde greie å handle etter en liste altså. 

Anonymkode: c6098...641

[Anonym bruker]

Parterapi? Vi har hatt vår del av diskusjoner/krangler. Er stort sett jeg som «krangler». Mannen er verdens roligste person. 
Jeg klarer ikke gå rundt grøten. Må ordne opp i ting, eller ta opp det som irriterer meg. Mannen holder ting inni seg, og liker ikke konflikter. Med små barn, jobb og sykdom i nær familie var vi nær brudd flere ganger.

Nå er ungene store, og tingene har roet seg i nær familie. Forholdet vårt har aldri vert så bra som nå. Vi har hele veien beholdt  kjærligheten og respekten for hverandre. Og har vert nøye på å ikke diskutere foran ungene. Sier aldri sårende ting til hverandre. Vi er blitt flinkere til å diskutere og sjelden vi gjør det lenger. Vert sammen over 20 år.

 

Anonymkode: de7a4...edb

[Luksusdyret]

Anonym bruker skrev (27 minutter siden):

Jeg vil jo heller ikke krangle, men når alt jeg tar opp brukes til å starte en krangel, hva gjør jeg da? I hans hode var det jeg som startet krangelen fordi jeg tok opp noe. Selv om det var han som begynte å krangle istedenfor å snakke om det. 

Anonymkode: c6098...641

Da hadde jeg faktisk byttet mann. Det er psykisk belastende å leve med en partner som er ute etter å krangle hele tiden. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (35 minutter siden):

Parterapi? Vi har hatt vår del av diskusjoner/krangler. Er stort sett jeg som «krangler». Mannen er verdens roligste person. 
Jeg klarer ikke gå rundt grøten. Må ordne opp i ting, eller ta opp det som irriterer meg. Mannen holder ting inni seg, og liker ikke konflikter. Med små barn, jobb og sykdom i nær familie var vi nær brudd flere ganger.

Nå er ungene store, og tingene har roet seg i nær familie. Forholdet vårt har aldri vert så bra som nå. Vi har hele veien beholdt  kjærligheten og respekten for hverandre. Og har vert nøye på å ikke diskutere foran ungene. Sier aldri sårende ting til hverandre. Vi er blitt flinkere til å diskutere og sjelden vi gjør det lenger. Vert sammen over 20 år.

 

Anonymkode: de7a4...edb

Har prøvd terapi, det var visst ikke noe for ham. Han starter helst krangler med ungene i nærhet for da vet han at jeg ikke biter på. Jeg vil ikke krangle foran dem, så da "vinner" jo han. 

Anonymkode: c6098...641

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Er klar over de to måtene å ta opp noe på, men er nok såpass lei nå at jeg ikke føler så mye for å pakke det inn for hans del. Jeg ville jo følt den herregud setningen mer enn den litt mer diplomatiske. 

Når han feks kjøper med feil såpe spør jeg feks; hadde de ikke igjen mer x? Eller om han har glemt noe helt, hvor la du Y? Vet ikke hvordan jeg får spurt om dette penere uten å bare la det være helt? 

Tar gjerne mot mer konkrete tips og råd på god kommunikasjon, kan prøve det de gangene jeg ikke ser helt rødt.

Akkurat nå blir jeg irritert av at han puster forhøyt liksom og at han spiser potetgull med åpen munn så det bråker fælt med en utrolig urytmisk hakkete tyggemåte. 

Anonymkode: c6098...641

Jeg opplever spørsmålene dine som veldig passiv-aggressive, jeg da. Du VET vel egentlig at de har mer milo i butikken, du vil bare at han skal vite at han gjorde feil. Og det får han jo ikke gjort noe med. Jeg mener du enten må la det gå, eller gi beskjed på en skikkelig måte sånn at han får rettet det opp. Du vinner jo ingenting på å påpeke feilen hans, egentlig. Hvis han stadig kommer hjem med skyllemiddel i stedet for såpe må du forklare ham forskjellen, selvsagt. 

Anonymkode: f7de1...267

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg opplever spørsmålene dine som veldig passiv-aggressive, jeg da. Du VET vel egentlig at de har mer milo i butikken, du vil bare at han skal vite at han gjorde feil. Og det får han jo ikke gjort noe med. Jeg mener du enten må la det gå, eller gi beskjed på en skikkelig måte sånn at han får rettet det opp. Du vinner jo ingenting på å påpeke feilen hans, egentlig. Hvis han stadig kommer hjem med skyllemiddel i stedet for såpe må du forklare ham forskjellen, selvsagt. 

Anonymkode: f7de1...267

Jeg vet jo ikke det? Her hender det da veldig ofte at det er tomt for ett eller annet. Og når han har handlet er det litt bingo hvor han setter det når han rydder ut, for ham har ikke ting fast plass. Derfor spør jeg hvor han satte det, jeg vet jo ikke når jeg spør om han har glemt å kjøpe det. Eller om jeg bare ikke finner det.

Spm er jo ikke for å påpeke feil? De er jo for å få klarhet i om han har kjøpt tingene jeg trengte. I det jeg spør vet jeg jo inkeom det er noen feil engang. Dette var jo eksempler på uskyldige ting jeg spør om som får ham til å se rødt. For "alt han gjør blir feil", påstår han. 

Anonymkode: c6098...641

[Anonym bruker]

Min mann er også slik. Han truer også med skilsmisse hver eneste krangel. 

Og det var mye mer som ikke var bra også. Så jeg så ingen annen utvei enn å be om hjelp da det gikk utover barna. La alle kortene på bordet til fastlegen og han spurte om jeg ville han skulle melde oss til barnevernet. Sa ja. 

Og med hjelp fra barnevernet, bup og terapi har vi fått et nytt liv. 

Jeg vil ikke gå så mye i detalj. Men var en årsak til at mannen min reagerte som han gjorde. Han har hatt en vanskelig barndom. 

Anonymkode: b6095...412

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Har prøvd terapi, det var visst ikke noe for ham. Han starter helst krangler med ungene i nærhet for da vet han at jeg ikke biter på. Jeg vil ikke krangle foran dem, så da "vinner" jo han. 

Anonymkode: c6098...641

Dere har hatt det dårlig i 13 år, og ikke noe tyder på at dere har fått det bedre, heller tvert imot.

Dere har prøvd terapi uten å gå i det over tid eller lenge nok, om jeg tolker deg rett, fordi han mener terapi ikke passer for ham.

Jeg er enig med en over i at du virker litt passiv-agressiv. Men jeg ser også dine forsøk på å få i gang ordentlige diskusjoner uten å krangle. Noe av det du sier er nok provoserende for ham, men andre ting bør ikke være det. Uansett er dere nå der at det virker som om han manipulerer deg, siden han bevisst starter krangler når ungene deres er i nærheten. Det er manipulasjon. Og jeg mener at det også ødelegger ungene deres, for de lærer bare at mor alltid unnviker i slike tilfeller. Da er det risiko for at barna deres enten blir som han eller deg når de blir større. Og ingen av dere har det godt, virker det som. Du har det i hvert fall ikke godt.

Jeg ville forsøkt å snakke med ham uten at det er en del av en krangel, bare si at du må snakke med ham, og sørg for at ungene ikke er i nærheten eller hører dere når dere tar praten. Der ville jeg fortalt ham at du føler dere ikke lenger greier å kommunisere godt sammen og at det virker som om ingen av dere har det godt lenger i forholdet, at du selv synes det er vondt når dere stadig krangler så mye og ikke greier å snakke ordentlig sammen, og at du innser at dette ikke kan fortsette om dere ikke greier å reparere forholdet. Og så ville jeg spurt ham hvordan han har det og lyttet til det han sier. Ville ikke begynt en ny krangel med ham uansett hva han sier, men holdt meg saklig (uansett hvor vanskelig det ev. kan bli) og sagt at dere tydeligvis ikke greier å reparere forholdet alene, og at hvis dere skal holde sammen må dere ha profesjonell hjelp, og at både du og han må være villige til å gjøre den jobben som må til. Sagt videre at du er villig til å gjøre den jobben og spurt om han er villig til det. Om han nekter parterapi da, så ville jeg forholdt meg så rolig jeg greide og sagt at siden dere ikke greier å snu forholdet til det bedre selv og han ikke er villig til å jobbe med forholdet med fagpersoner, så ser du ingen annen utvei enn at dere går hver fra dere. Og sett hvordan han da reagerer. Kanskje han ikke forstår alvoret i situasjonen.

Jeg er villig til å strekke meg langt, spesielt siden det er barn involvert. Men man kan ikke redde et forhold alene hvis den andre ikke er villig til å endre noe. Og da bør man kanskje heller se hvordan man kan få det bedre. For slik dynamikken er mellom deg og mannen nå, HI, den er ikke bra for noen av dere, hverken deg, han eller ungene.

Jeg har aldri hatt store krangler eller slengt stygge ord eller fått slike slengt til meg i diskusjoner. Det kan av og til være utfordrende å holde seg saklig, men det er også et valg og en måte å løse utfordringer på slik at man kan finne løsninger. For meg handler det i all hovedsak om felles respekt for hverandre og forholdet og det vi har sammen og ønsker å fortsette å ha sammen. Jeg vokste opp med negativ krangling og senere med en foreldre som fortsatte slik etter skillsmissen, men da mot meg, og jeg tok et valg om at slik skal jeg aldri bli. Til nå har jeg greid det. Var for mange år siden i et forhold hvor jeg så at jeg ville bli så misfornøyd (fordi vi viste oss å være altfor forskjellige til at jeg kunne ha det godt i forholdet på sikt, selv om det ikke var noe galt med ham) at jeg nok ville bli bitchy, og da avsluttet jeg heller forholdet før jeg ble slik.

Om du synes dette er vanskelig, HI, så kan du få timer på familievernkontoret alene. De foretrekker at begge i et par kommer, men om du forklarer at mannen din ikke vil være med (om han ikke ønsker det), så vil du nok få timer der alene. Kan være lurt for å få ryddet opp i dine egne tanker og følelser og finne ut hva som vil være best for deg og ungene.

Anonymkode: 6efa4...c92

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Jeg vet jo ikke det? Her hender det da veldig ofte at det er tomt for ett eller annet. Og når han har handlet er det litt bingo hvor han setter det når han rydder ut, for ham har ikke ting fast plass. Derfor spør jeg hvor han satte det, jeg vet jo ikke når jeg spør om han har glemt å kjøpe det. Eller om jeg bare ikke finner det.

Spm er jo ikke for å påpeke feil? De er jo for å få klarhet i om han har kjøpt tingene jeg trengte. I det jeg spør vet jeg jo inkeom det er noen feil engang. Dette var jo eksempler på uskyldige ting jeg spør om som får ham til å se rødt. For "alt han gjør blir feil", påstår han. 

Anonymkode: c6098...641

 

Anonym bruker skrev (12 timer siden):

Har prøvd terapi, det var visst ikke noe for ham. Han starter helst krangler med ungene i nærhet for da vet han at jeg ikke biter på. Jeg vil ikke krangle foran dem, så da "vinner" jo han. 

Anonymkode: c6098...641

Jeg tror du må prøve å sette deg i hans sted. Hør på hva han sier, og hva han prøver å formidle!  

Det handler så utrolig mye om måten vi sier ting på, og ingen liker å få påpekt at de gjør feil så ofte. At han "krangler" med deg når barna er der, er jo hvertfall er tegn på at han vil si hva han mener uten store konfrontasjoner.

Så kan du be ham om akkurat det samme. Han må sette seg inn i hvor frustrert du blir, og hva du prøver å si. 

Det å "bytte roller" er det viktigste i et parforhold. Å klare å se ting fra den andres side. Det handler om å forstå. Så kan dere snakke om hvor lett eller vanskelig akkurat det er. 

Bare sånn til slutt så har jeg en venn som er utrolig klok i mine øyne. En gang ringte kona hans og spurte om han kunne sjekke om hun hadde tatt ut kontakten i et kjøkkenapparat. Det hadde hun glemt, men han svarte henne at nei, det hadde hun ikke. Alt i orden.

Det handler ikke om at hun ikke hadde taklet å høre den feilen, men han sa : hvorfor ikke bare la henne tro at hun hadde gjort det? Ingen vits i å få henne til å irritere seg eller uroe seg. Du vet hvor nøye hun er på alt.

Det er noe av det mest omtenksomme jeg har hørt noen si, og det lærte meg litt. Vi MÅ ikke alltid si fra eller nevne og påpeke. 

Anonymkode: 88b6c...89b

[Anonym bruker]

Vi krangler aldri 🤷‍♀️ bank i bordet.

Anonymkode: ed240...f46