Brudd og tilknytning til huset

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Det er bidrag til barna deres, ikke til han. Hadde du sagt det samme hvis det var han som tjente mest?

Anonymkode: 0ad48...682

Ja, selvsagt

Anonymkode: 9da42...d33

[Anonym bruker]

Fins det noen mulighet for å bygge om huset så det får to boenheter? 

Anonymkode: fc327...05a

[Anonym bruker]

Gikk selv gjennom samlivsbrudd for noen år siden. Jeg også trivdes svært godt i huset vi hadde sammen. Men jeg hadde aldri i verden unngått et brudd bare pga et hus! Heller lykkelig i liten leilighet, enn ensom og ulykkelig i stort, flott hus. Har aldri angret (og jeg måtte selvfølgelig flytte til en mye mindre plass, men heller det. Huset gjorde meg ikke lykkelig).

Anonymkode: 0b633...3dc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (21 minutter siden):

Gikk selv gjennom samlivsbrudd for noen år siden. Jeg også trivdes svært godt i huset vi hadde sammen. Men jeg hadde aldri i verden unngått et brudd bare pga et hus! Heller lykkelig i liten leilighet, enn ensom og ulykkelig i stort, flott hus. Har aldri angret (og jeg måtte selvfølgelig flytte til en mye mindre plass, men heller det. Huset gjorde meg ikke lykkelig).

Anonymkode: 0b633...3dc

Hmm... du har sikkert rett. Men mine lykkeligste stunder er fra bading og soling ved bassenget, det føles jo som vi er i syden fra mai til september, og hagen, sitte ute uforstyrret osv. Ungene er nære venner og skole her  vi har turstier og skiløyper vinter rett utenfor osv. Finner aldri et slikt sted igjen her omkring. 

Anonymkode: 9da42...d33

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (36 minutter siden):

Hmm... du har sikkert rett. Men mine lykkeligste stunder er fra bading og soling ved bassenget, det føles jo som vi er i syden fra mai til september, og hagen, sitte ute uforstyrret osv. Ungene er nære venner og skole her  vi har turstier og skiløyper vinter rett utenfor osv. Finner aldri et slikt sted igjen her omkring. 

Anonymkode: 9da42...d33

Har du vurdert om du kan kjøpe han ut? Eventuelt lage en utleiedel ?

Anonymkode: 259f0...7fd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (29 minutter siden):

Har du vurdert om du kan kjøpe han ut? Eventuelt lage en utleiedel ?

Anonymkode: 259f0...7fd

Ja, jeg har regnet på det og før den hersens prisstigningen på alt i år, så hadde det nok kunne gått på min inntekt. Men så blir det jo bidrag da som velter lasset, over 3000 i mnd tror jeg. Og så når strøm, mat, drivstoff, alt nå er så mye dyrere og renta har gått opp, så går det neppe. Banken vil ikke si ja nå uansett tror jeg. 

Og om vi bor hver for oss så blir det vel like mye utgifter for barna? De må vel ha klær og ting begge steder sånn at det blir like mye som før. Og det er jo jeg som har ordnet med alt av aktiviteter også, betalt alt egentlig. Og det blir vel også som før. 

Anonymkode: 9da42...d33

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (34 minutter siden):

Har du vurdert om du kan kjøpe han ut? Eventuelt lage en utleiedel ?

Anonymkode: 259f0...7fd

Utleidel blir vanskelig tror jeg slik planløsning er. Må jo låne til det og da. Men hvis banken baserer lån på leieinntekt, så kanskje. Men det blir jo veldig dyrt å lage vil jeg tro. 

Anonymkode: 9da42...d33

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Hmm... du har sikkert rett. Men mine lykkeligste stunder er fra bading og soling ved bassenget, det føles jo som vi er i syden fra mai til september, og hagen, sitte ute uforstyrret osv. Ungene er nære venner og skole her  vi har turstier og skiløyper vinter rett utenfor osv. Finner aldri et slikt sted igjen her omkring. 

Anonymkode: 9da42...d33

Situasjonen er neppe ille hvis de materielle tingene er viktigere enn å komme seg ut av et "dårlig" forhold. 

Anonymkode: ad192...487

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Situasjonen er neppe ille hvis de materielle tingene er viktigere enn å komme seg ut av et "dårlig" forhold. 

Anonymkode: ad192...487

Jo, den er jo det. Men for meg, og sikkert andre så betyr jo materielle ting, spesielt bolig en del da. Jeg har aldri bodd så fint før, har alltid drømt om det. Og så får jeg det aldri igjen. Stue oss sammen i en liten leilighet, blir ikke lykkelig av det heller. 

Huset, og slik uteplassvi har veier tungt. Ikke bare for min skyld, men for barnas. Ny bolig blir ikke i gåavstand til venner og skole heller, så helt ny tilværelse for dem.

Anonymkode: 9da42...d33

[Anonym bruker]

Har du og mannen satt dere ned og snakket om at nå er ting så ille at neste skritt er skillsmisse og dere mister alt dere har bygget opp sammen?

Det at mannen din tror at ting vil gå seg til kan tyde på at han ikke egentlig forstår alvoret i dette for deg.

Uansett, jeg ville forsøkt å få ham tilbake i parterapi, lagt frem alle de "harde fakta" hvis dere skilles, hva dere taper og hvordan fremtiden blir boligmessig og økonomisk for dere.

Du skriver temmelig tafatt (synes jeg) at du må fortsette å betale "alt" selv etter en skillsmisse. Men da er det i så fall fordi du velger det (eller alternativt at du tjener så mye mer enn ham at du må det). Det å ta med alle slike utgifter som han til nå ikke har forholdt seg til, og vise dette i "harde fakta" om hvordan ting blir om dere flytter fra hverandre fordi dere ikke greier å fungere bra sammen - det kan kanskje få ham til å bli villig til å jobbe mer med forholdet. Men da må jo du også ønske det.

Kanskje en idé at dere setter dere ned og snakker om hva dere en gang falt for ved den andre, alt dere satte så stor pris på ved hverandre og det dere var sammen at dere valgte å dele livet og få barn sammen, alle drømmene dere hadde som dere har oppfylt - og så snakke om hvor dere begynte å skli fra hverandre, i så stor grad at dere nå bare er ett skritt unna skillsmisse. I en slik samtale tenker jeg det kan være lurt å vise at man er sårbar, at man er såret og redd for å bli såret, redd for fremtiden, redd for å miste familien og alt dere har bygget opp - og det er det fullt mulig å gjøre og samtidig gjøre det klart at dere nå må gå i terapi så lenge det er nødvendig og at dere må skape en varig positiv endring som reparerer forholdet og får dere til å bli et par igjen.

Men, hvis du nå ikke vil, da er det vel bare å innse at du mister de, tross alt, overfladiske materialistiske godene dere har i dag. Du virker også såpass opptatt av alt det materialistiske at du bør se nøye på hvordan du vil takle å ev. bo mye enklere, at barna må flytte fra venner (og det det innebærer for deg/far mtp. transport) osv.

Anonymkode: 52a54...3aa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Har du og mannen satt dere ned og snakket om at nå er ting så ille at neste skritt er skillsmisse og dere mister alt dere har bygget opp sammen?

Det at mannen din tror at ting vil gå seg til kan tyde på at han ikke egentlig forstår alvoret i dette for deg.

Uansett, jeg ville forsøkt å få ham tilbake i parterapi, lagt frem alle de "harde fakta" hvis dere skilles, hva dere taper og hvordan fremtiden blir boligmessig og økonomisk for dere.

Du skriver temmelig tafatt (synes jeg) at du må fortsette å betale "alt" selv etter en skillsmisse. Men da er det i så fall fordi du velger det (eller alternativt at du tjener så mye mer enn ham at du må det). Det å ta med alle slike utgifter som han til nå ikke har forholdt seg til, og vise dette i "harde fakta" om hvordan ting blir om dere flytter fra hverandre fordi dere ikke greier å fungere bra sammen - det kan kanskje få ham til å bli villig til å jobbe mer med forholdet. Men da må jo du også ønske det.

Kanskje en idé at dere setter dere ned og snakker om hva dere en gang falt for ved den andre, alt dere satte så stor pris på ved hverandre og det dere var sammen at dere valgte å dele livet og få barn sammen, alle drømmene dere hadde som dere har oppfylt - og så snakke om hvor dere begynte å skli fra hverandre, i så stor grad at dere nå bare er ett skritt unna skillsmisse. I en slik samtale tenker jeg det kan være lurt å vise at man er sårbar, at man er såret og redd for å bli såret, redd for fremtiden, redd for å miste familien og alt dere har bygget opp - og det er det fullt mulig å gjøre og samtidig gjøre det klart at dere nå må gå i terapi så lenge det er nødvendig og at dere må skape en varig positiv endring som reparerer forholdet og får dere til å bli et par igjen.

Men, hvis du nå ikke vil, da er det vel bare å innse at du mister de, tross alt, overfladiske materialistiske godene dere har i dag. Du virker også såpass opptatt av alt det materialistiske at du bør se nøye på hvordan du vil takle å ev. bo mye enklere, at barna må flytte fra venner (og det det innebærer for deg/far mtp. transport) osv.

Anonymkode: 52a54...3aa

Problemet er at uten en tredjepart så får vi ikke snakket om dette, han har pigger ut og gjør det til en krangel. Og til parterapi vil han ikke mer, for da ble det jo stilt krav til ham (oss), og han failet jo hardt på alt han sa han skulle bedre.

I hans hode er det feil at han må endre seg. Og da er det jo ikke håp, for endring må jo til. Man må jo tilpasse seg hverandre og livet. Og det er jo også endring av ham som gjør at vi nå sliter. Han var jo ikke sånn når vi ble sammen. Han sluttet feks å ha lyst på sex egentlig før vi fikk barn. Jeg måtte alltid "lure" ham med på det. 

Anonymkode: 9da42...d33

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Problemet er at uten en tredjepart så får vi ikke snakket om dette, han har pigger ut og gjør det til en krangel. Og til parterapi vil han ikke mer, for da ble det jo stilt krav til ham (oss), og han failet jo hardt på alt han sa han skulle bedre.

I hans hode er det feil at han må endre seg. Og da er det jo ikke håp, for endring må jo til. Man må jo tilpasse seg hverandre og livet. Og det er jo også endring av ham som gjør at vi nå sliter. Han var jo ikke sånn når vi ble sammen. Han sluttet feks å ha lyst på sex egentlig før vi fikk barn. Jeg måtte alltid "lure" ham med på det. 

Anonymkode: 9da42...d33

Men seriøst, han sier han ikke ønsker endring. Forsøk å snakke med ham likevel og si at nå er det enten skillsmisse, eller at dere greier å få forholdet tilbake til noe som fungerer for begge to og som er gledesfyllt for begge to. Om han ikke ønsker å endre noe i ekteskapet så vil det jo bli mye større endringer både praktisk, økonomisk og for/i ham selv ved en skillsmisse. Hvis han får det presentert på den måten så kanskje han innser at det er enklere å gjøre en innsats i ekteskapet.

Anonymkode: 52a54...3aa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Men seriøst, han sier han ikke ønsker endring. Forsøk å snakke med ham likevel og si at nå er det enten skillsmisse, eller at dere greier å få forholdet tilbake til noe som fungerer for begge to og som er gledesfyllt for begge to. Om han ikke ønsker å endre noe i ekteskapet så vil det jo bli mye større endringer både praktisk, økonomisk og for/i ham selv ved en skillsmisse. Hvis han får det presentert på den måten så kanskje han innser at det er enklere å gjøre en innsats i ekteskapet.

Anonymkode: 52a54...3aa

Han vet at jeg vil skilles, har sagt tydelig fra om det. Og det er ikke endringer i seg selv han har problemer med, han vil bare ikke endre SEG. Han vil være som han er, gjøre som han gjør osv. Han mener ikke jeg kan kreve at han endrer seg, han mener det ikke går heller. Men jeg skal visst helst endre meg i følge ham. Han gir ikke mening. Ever. 

Anonymkode: 9da42...d33

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (31 minutter siden):

Han vet at jeg vil skilles, har sagt tydelig fra om det. Og det er ikke endringer i seg selv han har problemer med, han vil bare ikke endre SEG. Han vil være som han er, gjøre som han gjør osv. Han mener ikke jeg kan kreve at han endrer seg, han mener det ikke går heller. Men jeg skal visst helst endre meg i følge ham. Han gir ikke mening. Ever. 

Anonymkode: 9da42...d33

Da høres det ut som en tapt sak, ja. Det virker egentlig som om han ikke helt forstår hvor mye han må endre seg og hvor enormt livet hans vil endre seg om dere blir skilt.

Han har rett i at du ikke kan kreve at han endre seg. Men han selv har jo endret seg mye siden dere ble sammen. Og når hans endringer ikke fungerer for deg, da kan han heller ikke lenger kreve at du skal være sammen med ham. Så da må han akseptere at du skaper endring i eget liv, siden han nekter å inngå kompromiss for å holde på forholdet og familien.

Vil han ikke endre seg selv om dere skilles så høres det ikke ut som om han vil være i stand til å skape et hjem for ungene, så da er det vel ikke sikkert han vil takle å ha særlig mye samvær?

Slik du forteller han argumenterer her så virker det nesten som om han har en diagnose, eller har problemer med å reflektere over konsekvenser av egne og andres handlinger.

Uansett, du kan ikke endre et forhold alene. Så om du ikke greier mer nå så er det vel kanskje best å gå. Har du vurdert om det er mulig å bo sammen et år eller to til, om det ev. kan endre noe mtp. om du kan greie å beholde huset selv? Eller om du kan få forskudd på arv eller annet som kan hjelpe deg? Du kan jo gjøre en del for å redusere utgifter om du har det alene, ikke varme opp basseng ute så lenge strømmen er så dyr, ev. leie ut garasjen, ikke bruke hele huset, få med ungene på å la det gå litt sport i det å finne gode måter å redusere kostnader også.

Lykke til, uansett hva du gjør og hvordan!

Anonymkode: 52a54...3aa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Da høres det ut som en tapt sak, ja. Det virker egentlig som om han ikke helt forstår hvor mye han må endre seg og hvor enormt livet hans vil endre seg om dere blir skilt.

Han har rett i at du ikke kan kreve at han endre seg. Men han selv har jo endret seg mye siden dere ble sammen. Og når hans endringer ikke fungerer for deg, da kan han heller ikke lenger kreve at du skal være sammen med ham. Så da må han akseptere at du skaper endring i eget liv, siden han nekter å inngå kompromiss for å holde på forholdet og familien.

Vil han ikke endre seg selv om dere skilles så høres det ikke ut som om han vil være i stand til å skape et hjem for ungene, så da er det vel ikke sikkert han vil takle å ha særlig mye samvær?

Slik du forteller han argumenterer her så virker det nesten som om han har en diagnose, eller har problemer med å reflektere over konsekvenser av egne og andres handlinger.

Uansett, du kan ikke endre et forhold alene. Så om du ikke greier mer nå så er det vel kanskje best å gå. Har du vurdert om det er mulig å bo sammen et år eller to til, om det ev. kan endre noe mtp. om du kan greie å beholde huset selv? Eller om du kan få forskudd på arv eller annet som kan hjelpe deg? Du kan jo gjøre en del for å redusere utgifter om du har det alene, ikke varme opp basseng ute så lenge strømmen er så dyr, ev. leie ut garasjen, ikke bruke hele huset, få med ungene på å la det gå litt sport i det å finne gode måter å redusere kostnader også.

Lykke til, uansett hva du gjør og hvordan!

Anonymkode: 52a54...3aa

Takk for det! Ja, det ervel det jeg må, vente litt til økonomien kanskje snur litt igjen. Forskudd på arv er faktisk en mulighet, har ikke tenkt på det før. Men det er fryktelig fælt å måtte be om det føler jeg. 

Ja, vi greier nok finne måter å spare på, men først må man jo få det lånet da. Og slik jeg har oppfattet ham er jeg også litt usikker nå på om han vil la meg ta over huset .. kan han kreve at vi selger det? Må jeg da evt by på mitt eget hus på åpent marked?

Jeg har også lurt på dette med diagnose. Evt ekstrem umodenhet, men rart jeg ikke så det før. Han skjønner nok ikke at han må endre seg ved brudd. Vet ikke hva han tenker eller om han tenker i der hele tatt. Av og til virker det som han ikke forstår at vi finnes om han ikke ser oss, om det gir mening. Han er på en annen bølgelengde og driver med sitt. Når det passer ham krever han oppmerksomhet liksom. Men han hører ikke eller er særlig tilgjengelig om vi vil ham noe. Og så er han sur fordi ungene kommer mest til meg. 

Anonymkode: 9da42...d33

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (22 minutter siden):

Takk for det! Ja, det ervel det jeg må, vente litt til økonomien kanskje snur litt igjen. Forskudd på arv er faktisk en mulighet, har ikke tenkt på det før. Men det er fryktelig fælt å måtte be om det føler jeg. 

Ja, vi greier nok finne måter å spare på, men først må man jo få det lånet da. Og slik jeg har oppfattet ham er jeg også litt usikker nå på om han vil la meg ta over huset .. kan han kreve at vi selger det? Må jeg da evt by på mitt eget hus på åpent marked?

Jeg har også lurt på dette med diagnose. Evt ekstrem umodenhet, men rart jeg ikke så det før. Han skjønner nok ikke at han må endre seg ved brudd. Vet ikke hva han tenker eller om han tenker i der hele tatt. Av og til virker det som han ikke forstår at vi finnes om han ikke ser oss, om det gir mening. Han er på en annen bølgelengde og driver med sitt. Når det passer ham krever han oppmerksomhet liksom. Men han hører ikke eller er særlig tilgjengelig om vi vil ham noe. Og så er han sur fordi ungene kommer mest til meg. 

Anonymkode: 9da42...d33

Du vil uansett ha førsteretten på å kjøpe. Mulig du må betale markedspris, det kan du sjekke.

Forstår følelsen om det med forskudd på arv. Men hvis foreldrene dine har mulighet til det uten at det går utover deres egen økonomi, og det kan bety at du og ungene kan bli boende, så er det verdt det, om du da vil greie å ta utgiftene på lån og andre kostnader tross prisøkninger. Forstår jo at du er knyttet til stedet, for det høres som om det ligger veldig fint til. Kanskje er det like mye området du er knyttet til, like mye som til huset i seg selv?

Det du fortalte i ditt forrige svar fikk meg i hvert fall til å tenke på at det kan være en diagnose av et eller annet slag, for det virker jo som om han ikke forstår sammenhenger, ikke har innsikt eller forståelse for andre, og som om han er litt "enkel". Det du skriver her forsterker jo bare inntrykket om at noe ikke er helt som det skal hos ham. Det kan jo bli et problem hvis han ikke greier å se at det også er til barnas beste om du og de kan fortsette å bo der. Da tror jeg det kan være lurt å koble inn advokat, slik at kommunikasjon kan gå gjennom advokat, for da er det opp til advokaten å formidle ting for ham og kanskje realitetsorientere ham (om han ikke er det).

Sjekk ut alt du kan, snakk med foreldrene dine om det ev. er en mulighet med forskudd på arv. Eller om de har muligheten så kan kanskje de kjøpe seg inn i huset med stor nok prosent til at du greier det, og så kan du gradvis kjøpe tilbake den prosenten selv i månedlige mindre beløp?

 

Anonymkode: 52a54...3aa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (25 minutter siden):

Du vil uansett ha førsteretten på å kjøpe. Mulig du må betale markedspris, det kan du sjekke.

Forstår følelsen om det med forskudd på arv. Men hvis foreldrene dine har mulighet til det uten at det går utover deres egen økonomi, og det kan bety at du og ungene kan bli boende, så er det verdt det, om du da vil greie å ta utgiftene på lån og andre kostnader tross prisøkninger. Forstår jo at du er knyttet til stedet, for det høres som om det ligger veldig fint til. Kanskje er det like mye området du er knyttet til, like mye som til huset i seg selv?

Det du fortalte i ditt forrige svar fikk meg i hvert fall til å tenke på at det kan være en diagnose av et eller annet slag, for det virker jo som om han ikke forstår sammenhenger, ikke har innsikt eller forståelse for andre, og som om han er litt "enkel". Det du skriver her forsterker jo bare inntrykket om at noe ikke er helt som det skal hos ham. Det kan jo bli et problem hvis han ikke greier å se at det også er til barnas beste om du og de kan fortsette å bo der. Da tror jeg det kan være lurt å koble inn advokat, slik at kommunikasjon kan gå gjennom advokat, for da er det opp til advokaten å formidle ting for ham og kanskje realitetsorientere ham (om han ikke er det).

Sjekk ut alt du kan, snakk med foreldrene dine om det ev. er en mulighet med forskudd på arv. Eller om de har muligheten så kan kanskje de kjøpe seg inn i huset med stor nok prosent til at du greier det, og så kan du gradvis kjøpe tilbake den prosenten selv i månedlige mindre beløp?

 

Anonymkode: 52a54...3aa

Takk for enda et godt svar😊

Skal sjekke ut ulike ting. Ja, det er nok like mye stedet som selve huset. Beliggenhet er perfekt til meg. Landlig, for seg selv men rett ved alt. 20 år siden vi kjøpte tomta så det har skjedd ekstremt mye i området siden da, så nå er dette et veldig populært område, som betyr dyrt. Vi kom inn akkurat på rett tid, og vi ligger skjermet til iht kommunal utbyggingsplan. Må flytte et godt stykke for å få råd alene. 

Hmm, enkel er nok rett ja. Har i det siste lurt på diagnose eller om han rett og slett er "dum". Han evner ikke lære seg nye ting eller ta til seg ny kunnskap, han "vet best" så vil ikke høre på tips og råd heller. Men greier ikke enkke ting som å sende en epost med et vedlegg liksom. Nå er vi såpass gamle at vi bomma litt på den tekniske revolusjonen, så kanskje litt derfor han henger etter. Men han framstår "off", noe er galt.  Det kom kanskje ikke fram før vi fikk barn og det kreves mer av ham. Glr det var det mest festing, reising og bare morsomme ting vi sammen, og da merker man kanskje ikke "mangler" på samme måte. Men de første årene var jo virkelig bra! Eller kanskje jeg bare husker feil...

Anonymkode: 9da42...d33

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 minutter siden):

Takk for enda et godt svar😊

Skal sjekke ut ulike ting. Ja, det er nok like mye stedet som selve huset. Beliggenhet er perfekt til meg. Landlig, for seg selv men rett ved alt. 20 år siden vi kjøpte tomta så det har skjedd ekstremt mye i området siden da, så nå er dette et veldig populært område, som betyr dyrt. Vi kom inn akkurat på rett tid, og vi ligger skjermet til iht kommunal utbyggingsplan. Må flytte et godt stykke for å få råd alene. 

Hmm, enkel er nok rett ja. Har i det siste lurt på diagnose eller om han rett og slett er "dum". Han evner ikke lære seg nye ting eller ta til seg ny kunnskap, han "vet best" så vil ikke høre på tips og råd heller. Men greier ikke enkke ting som å sende en epost med et vedlegg liksom. Nå er vi såpass gamle at vi bomma litt på den tekniske revolusjonen, så kanskje litt derfor han henger etter. Men han framstår "off", noe er galt.  Det kom kanskje ikke fram før vi fikk barn og det kreves mer av ham. Glr det var det mest festing, reising og bare morsomme ting vi sammen, og da merker man kanskje ikke "mangler" på samme måte. Men de første årene var jo virkelig bra! Eller kanskje jeg bare husker feil...

Anonymkode: 9da42...d33

I den livsfasen dere var i før barn så hadde jo du og dere helt andre behov, og ikke minst langt færre forpliktelser enn dere fikk da dere fikk barn. Så selv om det kan ha vært faresignal den gangen også, så var det kanskje ikke ting som du la særlig merke til, fordi de ikke var viktige eller fremtredende slik dere levde den gangen.

Det virker jo som om noe ikke er helt som det skal. Kanskje du kan høre med noen du stoler 100 % på om de har sett noe av det samme? Vet ikke om fastlegen ville tatt tak i det, vurder om du skal gi en liten bekymringsmelding til denne eller ikke, du som kjenner mannen og vet hvordan han er.

Har du forresten spurt ham hvorfor han har endret seg så mye ift. hvordan han var før? Har han en opplevelse av dette selv? Har ikke tenkt på det før, men det at han ikke greier å ta til seg ny kunnskap lenger osv., det kan jo være begynnende tidlig demens også. Det kan komme snikende over flere år før det blir tydeligere for de nære og omgivelsene.

Sjekk ut hvilke muligheter du har, tenk kreativt - og igjen, lykke til vider

Anonymkode: 52a54...3aa

[Anonym bruker]

Jeg ville vurdert forslaget om å bygge om huset til 2 boenheter, som en mellomløsning til barna flytter hjemmefra. 

Det kan være en midlertidig løsning hvor barnas rom er tilgjengelige fra begge enhetene. Jeg er arkitekt og tenker at det burde være mulig å få til en løsning innenfor rammene dere har. 

Anonymkode: fa253...1cb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 12.7.2022 den 22.59):

Seriøst? Har dere ikke vært et team, en familie da?

Anonymkode: 0ad48...682

Du tenker ikke at nettopp dette at de ikke er et team eller føles som et fellesskap er grunn til at HI ønsker å gå? 
 

Anonymkode: c20af...ea2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

I den livsfasen dere var i før barn så hadde jo du og dere helt andre behov, og ikke minst langt færre forpliktelser enn dere fikk da dere fikk barn. Så selv om det kan ha vært faresignal den gangen også, så var det kanskje ikke ting som du la særlig merke til, fordi de ikke var viktige eller fremtredende slik dere levde den gangen.

Det virker jo som om noe ikke er helt som det skal. Kanskje du kan høre med noen du stoler 100 % på om de har sett noe av det samme? Vet ikke om fastlegen ville tatt tak i det, vurder om du skal gi en liten bekymringsmelding til denne eller ikke, du som kjenner mannen og vet hvordan han er.

Har du forresten spurt ham hvorfor han har endret seg så mye ift. hvordan han var før? Har han en opplevelse av dette selv? Har ikke tenkt på det før, men det at han ikke greier å ta til seg ny kunnskap lenger osv., det kan jo være begynnende tidlig demens også. Det kan komme snikende over flere år før det blir tydeligere for de nære og omgivelsene.

Sjekk ut hvilke muligheter du har, tenk kreativt - og igjen, lykke til vider

Anonymkode: 52a54...3aa

Åh, nå blir jeg nesten bekymret. Har også vurdert tidlig demens og ms, det har han i familien. Han klager ofte på en arm som "ikke virker som den skal", og han er ekstremt klønete. Velter ting, søler osv. Husker ikke at han var så ille før. Men han går ikke til lege om ham ikke er "dausjuk".

Altså, hva hvis det viser seg han er syk da? Da er jeg jo stuck som sykepleier da? Kan jo ikke forlate en kronisk syk mann? Vet det er egoistisk å tenke på meg i det tilfellet, men må jo det og.

Anonymkode: 9da42...d33

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Åh, nå blir jeg nesten bekymret. Har også vurdert tidlig demens og ms, det har han i familien. Han klager ofte på en arm som "ikke virker som den skal", og han er ekstremt klønete. Velter ting, søler osv. Husker ikke at han var så ille før. Men han går ikke til lege om ham ikke er "dausjuk".

Altså, hva hvis det viser seg han er syk da? Da er jeg jo stuck som sykepleier da? Kan jo ikke forlate en kronisk syk mann? Vet det er egoistisk å tenke på meg i det tilfellet, men må jo det og.

Anonymkode: 9da42...d33

Det er jo helt naturlig å tenke tanken, jeg tror det ville stilt seg veldig annerledes om du opplevde at dere var ett team i utgangspunktet. Husk at når alt kommer til alt har du ansvar for deg og ungene. Det er dine øverste forpliktelser. Ungene trenger en mamma som fungerer og det er den eneste voksne du faktisk har ansvar for. Deg selv. Ikke andre voksne som selv velger eller ikke velger å være en del av det. 

Selv i ett lykkelig ekteskap er det personen selv som har ansvar for å være tilfreds med livet, ikke partneren. 
 

Du har fått en del gode tips, legger til husbanken. Hvis du blir alene med hovedansvaret for barna, kan det være du kan søke lån der. De er litt rausere og har gjerne bedre rente/betalingsplan enn ordinær bank, hvis du skulle få avslag i banken du har nå. 

Anonymkode: 4af53...fe5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Åh, nå blir jeg nesten bekymret. Har også vurdert tidlig demens og ms, det har han i familien. Han klager ofte på en arm som "ikke virker som den skal", og han er ekstremt klønete. Velter ting, søler osv. Husker ikke at han var så ille før. Men han går ikke til lege om ham ikke er "dausjuk".

Altså, hva hvis det viser seg han er syk da? Da er jeg jo stuck som sykepleier da? Kan jo ikke forlate en kronisk syk mann? Vet det er egoistisk å tenke på meg i det tilfellet, men må jo det og.

Anonymkode: 9da42...d33

Du har tenkt demens og ms tidligere selv, HI, og det sier mye om alvorlighetsgraden av hvordan mannens adferd er.

Forstår at det er vanskelig for deg å tenke at hans oppførsel kanskje kan være sykdom. Med tilleggsinformasjonen du kommer med her, at han sier han har en arm som "ikke virker som den skal" og det at han er (har blitt?) ekstremt klønete, velter ting, søler - sammen med det du har beskrevet tidligere, at han ikke takler endringer, sliter med å konsentrere seg om mer enn en ting om gangen m.m. Alt dette tyder på at noe feiler mannen din, selv om det ikke trenger være så alvorlig som tidlig demens eller ms.

Å ha en syk partner, det er tøft for begge to i forholdet og de andre nærmeste. Men skal det fungere så må den som er syk ta ansvar for egen helse, skaffe seg den helsehjelpen den trenger og følge opp ev. behandling, medisinering, undersøkelser, oppfølging - og den må være villig til å tilpasse seg nok til at livet blir funksjonelt også for de nærmeste, i den grad det er mulig. Om en syk partner nekter å ta ansvar for egen helse og mener alle andre skal tilpasse seg ham/henne, da blir det ikke levelig for de rundt.

Det gjorde kanskje dilemmaet ditt større at jeg nevnte demens, men det er jo ikke noe du ikke selv har tenkt på. I tillegg har han ms i familien.

Det jeg ville gjort nå, om jeg var deg, det er å snakke åpent med mannen om disse bekymringene og oppfordre ham til å bestille seg en legetime. Om han nekter det, da ville jeg sagt at jeg kom til å snakke med familien og de som har ms, for å høre hvordan deres debut-symptomer var før de ble utredet og fikk ms-diagnosen, fordi du nå er så bekymret for alle symptomene han har. Om han bestiller en legetime så ville jeg faktisk ha kontaktet legen hans på forhånd og sagt at du er bekymret fordi han har såpass store problemer at dere ikke lenger kan fungere som en familie og at du også har lurt på om han kan ha demens pga. symptomene. Demens kan være vanskelig å oppdage i tidlige faser, spesielt for de som ikke opplever personen i hverdagen og over tid. Derfor er tidlig demens som regel langt ned på listen over ting som blir vurdert. Hvis legen derimot blir gjort oppmerksom på dine bekymringer så vil han/hun ev. kunne henvise videre til en utredning, ta tester, være oppmerksom på tegn/symptomer. For ut fra det du forteller om mannen din så ville han nok ikke nevne dette selv, selv ikke om han var bekymret selv, tror jeg.

Nå blir det mye om eventuell sykdom. Det er selvfølgelig mulig mannen bare er sær og vrang, eller at han har andre psykiske utfordringer som påvirker adferden hans. Men jeg tror det er viktig at han får en utredning ut fra symptomene du forteller om, for skulle han ha ms eller demens, da er det viktig at han kommer i tidlig behandling. Ikke minst også for at han skal kunne forstå egen adferd og utfordringer, for så mye du forteller han sliter med er jeg overbevist om at han enten forsøker å fortrenge det han selv også må merke, eller at han bortforklarer, mest trolig er han selv bekymret og kanskje redd, for han har jo sett hva ms kan gjøre med de i familien hans som har den diagnosen.

Det å vurdere en ev. diagnose er viktig av en annen årsak for deg/dere. Det kan påvirke økonomien og fremtiden. Som arkitekten over sier så kan ev. en ombygging av huset til to boenheter kanskje være mulig. Går du og mannen fra hverandre så kan dere likevel beholde huset, om en slik ordning kan fungere for dere. Og skulle han være syk, så kan det gjøre at han kan få støtte til tilpasninger av huset. Ved ev. større hjelpebehov så tenker jeg det kan være en fordel at han har en egen boenhet, samtidig som ungene vil ha mulighet til å ha noe "samvær" med ham selv om han kanskje ikke greier å ha alt ansvar for dem.

Snakk med ham. Avviser han alt, fortell ham at du nå er så bekymret at du kommer til å snakke med familien hans, spesielt de som har ms, for å vite debut-symptomene de hadde, hvor gamle de var da de fikk diagnosen, hvor lenge de hadde symptomer før de fikk diagnosen osv. Skulle han vise seg å ha tidlig demens, da vil blir situasjonen trolig en helt annen enn om han skulle ha ms, og da kan det være greit å ikke ha tatt noen "forhastede" beslutninger om skillsmisse nå med det samme (også her tenker jeg økonomisk for dere, selv om det jo er ganske tabu å snakke om - jeg tenker det er greit å være praktisk, slik at man ikke tar avgjørelser som kanskje kan bli veldig uheldig økonomisk for dere alle, spesielt deg og barna, om han skulle ha en tidlig demens.)

Men finn en du stoler på som du selv kan snakke med om egen situasjon, for det er ikke enkelt for deg, enten han nå "bare" er vrang eller om han skulle vise seg å være syk.

Ang. bekymringen for å bli sykepleier... Folk synser og mener ting uansett hva man gjør og ikke gjør. Skulle det vise seg at han er syk, så er det lov å si at dere har slitt i mange år, og at det nå dessverre ikke lenger var mulig å holde sammen. Men ikke bekymre deg for mye for noe slikt. Snakk først med mannen, og nekter han å gå til legen, så snakk med familien hans og andre du stoler på, og vurder sterkt å melde en bekymring til fastlegen hans. Og så tar du ting derfra.

Anonymkode: 52a54...3aa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Du har tenkt demens og ms tidligere selv, HI, og det sier mye om alvorlighetsgraden av hvordan mannens adferd er.

Forstår at det er vanskelig for deg å tenke at hans oppførsel kanskje kan være sykdom. Med tilleggsinformasjonen du kommer med her, at han sier han har en arm som "ikke virker som den skal" og det at han er (har blitt?) ekstremt klønete, velter ting, søler - sammen med det du har beskrevet tidligere, at han ikke takler endringer, sliter med å konsentrere seg om mer enn en ting om gangen m.m. Alt dette tyder på at noe feiler mannen din, selv om det ikke trenger være så alvorlig som tidlig demens eller ms.

Å ha en syk partner, det er tøft for begge to i forholdet og de andre nærmeste. Men skal det fungere så må den som er syk ta ansvar for egen helse, skaffe seg den helsehjelpen den trenger og følge opp ev. behandling, medisinering, undersøkelser, oppfølging - og den må være villig til å tilpasse seg nok til at livet blir funksjonelt også for de nærmeste, i den grad det er mulig. Om en syk partner nekter å ta ansvar for egen helse og mener alle andre skal tilpasse seg ham/henne, da blir det ikke levelig for de rundt.

Det gjorde kanskje dilemmaet ditt større at jeg nevnte demens, men det er jo ikke noe du ikke selv har tenkt på. I tillegg har han ms i familien.

Det jeg ville gjort nå, om jeg var deg, det er å snakke åpent med mannen om disse bekymringene og oppfordre ham til å bestille seg en legetime. Om han nekter det, da ville jeg sagt at jeg kom til å snakke med familien og de som har ms, for å høre hvordan deres debut-symptomer var før de ble utredet og fikk ms-diagnosen, fordi du nå er så bekymret for alle symptomene han har. Om han bestiller en legetime så ville jeg faktisk ha kontaktet legen hans på forhånd og sagt at du er bekymret fordi han har såpass store problemer at dere ikke lenger kan fungere som en familie og at du også har lurt på om han kan ha demens pga. symptomene. Demens kan være vanskelig å oppdage i tidlige faser, spesielt for de som ikke opplever personen i hverdagen og over tid. Derfor er tidlig demens som regel langt ned på listen over ting som blir vurdert. Hvis legen derimot blir gjort oppmerksom på dine bekymringer så vil han/hun ev. kunne henvise videre til en utredning, ta tester, være oppmerksom på tegn/symptomer. For ut fra det du forteller om mannen din så ville han nok ikke nevne dette selv, selv ikke om han var bekymret selv, tror jeg.

Nå blir det mye om eventuell sykdom. Det er selvfølgelig mulig mannen bare er sær og vrang, eller at han har andre psykiske utfordringer som påvirker adferden hans. Men jeg tror det er viktig at han får en utredning ut fra symptomene du forteller om, for skulle han ha ms eller demens, da er det viktig at han kommer i tidlig behandling. Ikke minst også for at han skal kunne forstå egen adferd og utfordringer, for så mye du forteller han sliter med er jeg overbevist om at han enten forsøker å fortrenge det han selv også må merke, eller at han bortforklarer, mest trolig er han selv bekymret og kanskje redd, for han har jo sett hva ms kan gjøre med de i familien hans som har den diagnosen.

Det å vurdere en ev. diagnose er viktig av en annen årsak for deg/dere. Det kan påvirke økonomien og fremtiden. Som arkitekten over sier så kan ev. en ombygging av huset til to boenheter kanskje være mulig. Går du og mannen fra hverandre så kan dere likevel beholde huset, om en slik ordning kan fungere for dere. Og skulle han være syk, så kan det gjøre at han kan få støtte til tilpasninger av huset. Ved ev. større hjelpebehov så tenker jeg det kan være en fordel at han har en egen boenhet, samtidig som ungene vil ha mulighet til å ha noe "samvær" med ham selv om han kanskje ikke greier å ha alt ansvar for dem.

Snakk med ham. Avviser han alt, fortell ham at du nå er så bekymret at du kommer til å snakke med familien hans, spesielt de som har ms, for å vite debut-symptomene de hadde, hvor gamle de var da de fikk diagnosen, hvor lenge de hadde symptomer før de fikk diagnosen osv. Skulle han vise seg å ha tidlig demens, da vil blir situasjonen trolig en helt annen enn om han skulle ha ms, og da kan det være greit å ikke ha tatt noen "forhastede" beslutninger om skillsmisse nå med det samme (også her tenker jeg økonomisk for dere, selv om det jo er ganske tabu å snakke om - jeg tenker det er greit å være praktisk, slik at man ikke tar avgjørelser som kanskje kan bli veldig uheldig økonomisk for dere alle, spesielt deg og barna, om han skulle ha en tidlig demens.)

Men finn en du stoler på som du selv kan snakke med om egen situasjon, for det er ikke enkelt for deg, enten han nå "bare" er vrang eller om han skulle vise seg å være syk.

Ang. bekymringen for å bli sykepleier... Folk synser og mener ting uansett hva man gjør og ikke gjør. Skulle det vise seg at han er syk, så er det lov å si at dere har slitt i mange år, og at det nå dessverre ikke lenger var mulig å holde sammen. Men ikke bekymre deg for mye for noe slikt. Snakk først med mannen, og nekter han å gå til legen, så snakk med familien hans og andre du stoler på, og vurder sterkt å melde en bekymring til fastlegen hans. Og så tar du ting derfra.

Anonymkode: 52a54...3aa

Jeg må nok da evt snakke med legen hans, du har helt rett i at han ikke ville nevnt noe av dette der. Jeg tok det opp med mannen for en tid tilbake at jeg trodde det feilte gam noe, basert på mine observasjoner av ham og da ble han rasende. Så vet ikke hvordan jeg evt skulle fått lurt ham til legen da. Enten så ser han ikke noe feil selv, eller så er han som du sier redd, men tviler faktisk på at det er det. 

Får ikke snakket med de som hadde ms, men kan kanskje høre med familien deres da, men tror det ikke blir så populært, vet ikke om jeg tør gå dit. Ikke naturlig at jeg kontakter dem sånn liksom. 

Uff, dette blir jo bare mer og mer rot. Men ser jo at han må undersøkes først av alt. 

Anonymkode: 9da42...d33

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (22 minutter siden):

Jeg må nok da evt snakke med legen hans, du har helt rett i at han ikke ville nevnt noe av dette der. Jeg tok det opp med mannen for en tid tilbake at jeg trodde det feilte gam noe, basert på mine observasjoner av ham og da ble han rasende. Så vet ikke hvordan jeg evt skulle fått lurt ham til legen da. Enten så ser han ikke noe feil selv, eller så er han som du sier redd, men tviler faktisk på at det er det. 

Får ikke snakket med de som hadde ms, men kan kanskje høre med familien deres da, men tror det ikke blir så populært, vet ikke om jeg tør gå dit. Ikke naturlig at jeg kontakter dem sånn liksom. 

Uff, dette blir jo bare mer og mer rot. Men ser jo at han må undersøkes først av alt. 

Anonymkode: 9da42...d33

Hvis du ikke kan snakke med familien hans, så ville jeg snakket med legen hans.

Selv reaksjonen hans når du tar saklig opp at du er bekymret pga. symptomene er egentlig et symptom i seg selv (selv om han selvfølgelig "bare" kan være veldig vrang), og spesielt hvis han ikke var slik før.

Nå skal ikke du forsøke å diagnostisere ham. Men siden dette er ting du har lurt på over lengre tid selv, så kan du ev. kontakte MS-foreningen, mener de har en pårørendegruppe? Eller noen du kan spørre om litt ting. Antar at det også er en lignende forening for pårørende til personer med demens.

Men kontakt legen hans, for det høres ut som om noe feiler ham, uansett om det er mer alvorlige diagnoser eller ikke.

Pass på deg selv oppi dette

Anonymkode: 52a54...3aa