Hvor mye skal en holde ut i relasjoner til andre?

[Anonym bruker]

Jeg har kuttet en person fra livet mitt selv, så det er sagt. Jeg er ikke for at vi skal ha kontakt og omgang med mennesker som kun forårsaker negative følelser. Jeg spør meg bare om folk ikke kutter ut andre litt for fort noen ganger? Hvor mye trenger vi de som ikke bare er snille og greie? 

Det er jo selvfølgelig forskjell på forhold. Er det et kjærlighetsforhold, så er det noen andre kriterier enn om det er vennskap. Familieforhold er også noe annet enn de to andre eksemplene. 

Jeg tror enkelt sagt at vi trenger noen ubehagelige mennesker rundt oss, som vi må utholde. At vi dermed vil tåle mer og takle mer av andre mennesker og utfordringer. Plutselig en dag er vi kanskje stucked med en person. En medstudent, en lærer eller sjef eller kollega, og hvis vi da ikke er noe herdet, så blir de nok mer uutholdelige for dem som er vant til å trekke seg bort fra mennesker de finner ubehagelige. Dessuten så er det jo alltid en oppveiing. Det er aldri noen som kun har dårlige sider. De verste personene kan jo ha sine ikke bare gode, men verdifulle sider. Alt i alt tror jeg ikke at det er lurt å kutte ut andre så fort. Jeg tror det er mye bedre å jobbe med seg selv. Spørre hvorfor en lar andre krype under huden på en for eksempel.

Nei, jeg har ikke noe spørsmål, og ingenting her er en påstand heller. Bare så dere ikke spør hva problemstillingen er eller krever dokumentasjon på noe. Dette er KUN å dele tanker, og så ville det jo vært fint om noen hadde noen tanker å dele om dette selv. 

Anonymkode: 16a87...924

[Anonym bruker]

Familie og kollegaer må en jo bare forholde seg til. Men fritid og venner, det er jo da du skal hente energi og overskudd til alt det kjedelig i voksenlivet. Der kan man rydde etter egne preferanser, mener nå jeg. Man må nok akseptere at venner av venner ikke alltid er fulltreff. De er greit til sitt bruk? 

Anonymkode: 9dcc4...a1b

[Anonym bruker]

Tenker man heller kan øve seg på vanskelige situasjoner og lære seg strategier og å stå i ting på en positiv måte. 
 

mennesker som du vagt beskriver opplever jeg som skadelige. Ikke noe man trenger ha rundt seg for å «øve». Enkelte mennesker er giftige og lite villig til å jobbe med seg selv eller innse egen atferd. De kan fort gi mennesker rundt de erfaringer ingen trenger ha med seg videre i livet.

Anonymkode: 78dba...777

[Anonym bruker]

I arbeidslivet kan jeg ikke velge hvem jeg skal ha relasjon til, og det takler jeg helt fint.

Familien og venner som utelukkende påvirker meg negativt klarer jeg meg uten. Jeg trenger mennesker som gir meg noe positivt, og derfor velger jeg å tilbringe tid med venner og familie som gir meg akkurat det. Venners venner får jeg ikke kontrollert, og de må jeg treffe av og til, og da blir det som på jobben. Jeg takler det helt fint, men jeg velger ikke å ha de rundt meg som en av de nærmeste. 

Anonymkode: 93d8e...c02

[Sommerkroppen 2029]

Gnagsår i form av enkelte familiemedlemmer og kolleger vil det alltid være. Men de må man jo bare forholdet seg til på best mulig måte. De i min familie bruker jeg ikke mer tid på enn jeg må, det samme gjelder for kolleger. 

Men med venner så orker jeg dem ikke. Ser ikke behovet for å ha slike rundt meg for å bli "herdet". Det er jeg for gammel til. Nå er jeg der i livet at de jeg ikke har noe til felles med, de fases ut. Man trenger ikke ha noe oppgjør eller store samtaler rundt det, det går helt fint å bare la være å ta kontakt. Hadde ei venninne jeg følte stjal mye energi, spesielt om vi var sammen på festlige tilstelninger. Du vet de oppmerksomhetssyke og sutrete tenåringene med null selvinnsikt, som får litt for mye å drikke? Slik var hun - i en alder av 40. Hun har jeg ikke kontakt med lengre.