Ufør - varmere land

[Anonym bruker]

Jeg har en venn som er fortvilet for tiden. Samboeren er ufør av kronisk sykdom som kan forverres. Foreløpig fungerer samboeren greit i hverdagen. Nå har samboeren kommer hjem med en nyhet som vedkommende synes er veldig gledelig og ble skuffet da vennen min ikke delte dette. En tidligere samarbeidspartner har en leilighet de kan få leie tilnærmet gratis hele året bortsett fra juli og halve august da den leies ut dyrt til andre. Samboer har lyst til å slå til på dette og tenker å bo i leiligheten april - juni og halve august - oktober. Da er vedkommende innenfor å bo 6 mnd i hjemlandet og beholder alle rettigheter. Sykdommen gjør at varmen er bra. 

De har ikke små barn (barna er nå ferdig med barneskolen), men ett av barna har en diagnose som krever behandling flere ganger i måneden og der en forelder må være med. I tillegg er det tilrettelegging og samtaler med lege, skole osv. Selv om barna er store så er det jo fortsatt kjøring til aktiviteter og venner, hjelp med skolearbeid, praktisk hjelp, vanskelig samtaler og håndtering når barna opplever små og store kriser osv. Vennen min har ikke lyst til å være alene med dette nesten halve året, men samboeren mener at vennen er egosentrisk og egoistisk med sine innvendinger ettersom varme er bra for helsen og mener at vedkommende kan være der for barna over telefon og Facetime. Vedkommende er ikke interessert i å korte ned på perioden og ønsker å være i varmere strøk så mye som mulig. Vennen min har mange tiår igjen i arbeidslivet og er i tillegg redd de vil drive fra hverandre når de lever så forskjellige liv og er så mye vekke fra hverandre. Om samboeren i tillegg får dårligere helse slik at vennen min også blir pleier, vil det da bli vanskeligere å stå i den tøffe situasjonen om de allerede har drevet fra hverandre?

Noen som er ufør eller som har en ufør partner som har noen tanker om dette? Om dere eller samboer hadde hatt godt av varmen og fått mulighet for dette halve året hadde dere gått for det? Kan man klare dette over tiår uten å drive fra hverandre?    

Anonymkode: 4df06...999

[Anonym bruker]

Drit nå i om de driver fra hverandre, han kan ikke reise fra barna og være pappa over FaceTime i så lange perioder! 

Anonymkode: 60638...f86

[Anonym bruker]

Man kan jo spørre hvordan de har de med partnere som jobber offshore, på fiskebåt m.m har det. 

Om h*n fungerer bedre tilbake i Norge så ville jeg kanskje prøvd det en gang, men ville sagt klart i fra at det å snakke med barna måtte h*n ordne selv også måtte h*n ta mye mer ansvar når h*n var hjemme. 

Anonymkode: b705f...ad9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg har en venn som er fortvilet for tiden. Samboeren er ufør av kronisk sykdom som kan forverres. Foreløpig fungerer samboeren greit i hverdagen. Nå har samboeren kommer hjem med en nyhet som vedkommende synes er veldig gledelig og ble skuffet da vennen min ikke delte dette. En tidligere samarbeidspartner har en leilighet de kan få leie tilnærmet gratis hele året bortsett fra juli og halve august da den leies ut dyrt til andre. Samboer har lyst til å slå til på dette og tenker å bo i leiligheten april - juni og halve august - oktober. Da er vedkommende innenfor å bo 6 mnd i hjemlandet og beholder alle rettigheter. Sykdommen gjør at varmen er bra. 

De har ikke små barn (barna er nå ferdig med barneskolen), men ett av barna har en diagnose som krever behandling flere ganger i måneden og der en forelder må være med. I tillegg er det tilrettelegging og samtaler med lege, skole osv. Selv om barna er store så er det jo fortsatt kjøring til aktiviteter og venner, hjelp med skolearbeid, praktisk hjelp, vanskelig samtaler og håndtering når barna opplever små og store kriser osv. Vennen min har ikke lyst til å være alene med dette nesten halve året, men samboeren mener at vennen er egosentrisk og egoistisk med sine innvendinger ettersom varme er bra for helsen og mener at vedkommende kan være der for barna over telefon og Facetime. Vedkommende er ikke interessert i å korte ned på perioden og ønsker å være i varmere strøk så mye som mulig. Vennen min har mange tiår igjen i arbeidslivet og er i tillegg redd de vil drive fra hverandre når de lever så forskjellige liv og er så mye vekke fra hverandre. Om samboeren i tillegg får dårligere helse slik at vennen min også blir pleier, vil det da bli vanskeligere å stå i den tøffe situasjonen om de allerede har drevet fra hverandre?

Noen som er ufør eller som har en ufør partner som har noen tanker om dette? Om dere eller samboer hadde hatt godt av varmen og fått mulighet for dette halve året hadde dere gått for det? Kan man klare dette over tiår uten å drive fra hverandre?    

Anonymkode: 4df06...999

Foreldern kan ikke bare dra fra små barn. Får vente 5 år. Sånn er det bare. 

Jeg er kronisk syk. Stabilt vær hadde gjorde livet mitt mye bedre. Har flere sykdommer, som hadde hatt godt av varme. Men så ego er jeg ikke. 

Anonymkode: 55ef3...c2b

[Anonym bruker]

Selv om det er uforskyldt å bli syk, har de nå begge valgt å få barn. Jeg ville støttet vennen her, det er virkelig ikke egoistisk å forvente at begge foreldre tilpasser livet etter barna de tross alt har valgt å få. Begge to. 

Anonymkode: 022d9...c4f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Foreldern kan ikke bare dra fra små barn. Får vente 5 år. Sånn er det bare. 

Jeg er kronisk syk. Stabilt vær hadde gjorde livet mitt mye bedre. Har flere sykdommer, som hadde hatt godt av varme. Men så ego er jeg ikke. 

Anonymkode: 55ef3...c2b

Nå står det at alle barna er ferdig med barneskolen. 

Anonymkode: b705f...ad9

[Anonym bruker]

Jeg er selv ufør, og har det bedre i varmen, men det er da virkelig ikke aktuelt før barna er voksne. Jeg har da valgt og få barna. Og hvem vil være vekk fra barna sine i 6 mnd i året. Hadde det vært 2 mnd, og da si januar og februar, så kunne det gått. Bor man ikke i nord, så er de norske vintrene ganske milde nå, og er da januar og februar som er verst. Min plan når barna er voksne, er å være borte i januar og februar.

Anonymkode: 94647...fef

[Superdolly]

Det viktigste her er jo at de to som er samboere finner ut av dette, og slik det beskrives i hi så står de godt plassert i hver sin skyttergrav. Den ene mener at det er egoistisk å reise fra familien i 6 måneder hvert eneste år. Den andre mener det er egoistisk å bli nektet å reise fra familien i 6 måneder hvert eneste år. 

Jeg kan godt se begges side her, samtidig må jeg innrømme at hvis min mann hadde tatt så lett på å reise fra familien og overlate all oppfølging av familien, inkludert et barn med ekstra utfordringer, til meg og hevdet at FaceTime fungerte fint som erstatning, så hadde det gjort noe med mine følelser for vedkommende. 

Jeg skjønner at han/ hun ikke har valgt å bli syk. Samtidig så hadde jeg vel fort tenkt at hvis jeg først måtte være aleneforelder, så kunne jeg vel like gjerne være aleneforelder på ordentlig og ikke kjempe for å opprettholde et forhold til en som så tydelig demonstrerte at jeg og barnas behov var uviktige i denne familien.

Nå er dette mine tanker, og jeg vet ikke engang om dette er det jeg faktisk ville ha tenkt og følt om jeg sto midt oppe i det. Det er det jeg TROR nå at jeg ville ha tenkt og følt. Og for min del ville det absolutt ha drevet oss fra hverandre, spesielt fordi partneren overhodet ikke virker å være villig til å justere.

I et forhold må man gi og ta, og her virker det ikke som om (minst en av) partene er villig til å gi. Og da har jeg veldig lite tro på at dette kommer til å gå bra.

[Anonym bruker]

Hva ligger i dette med at sykdommen vil bli verre med alderen? Er det slik at vedkommendes fremtidsutsikter blir bedre ved å bo et varmt sted, slik at vedkommende da vil få bedre helse fremover enn ved å bli boende i Norge? I så fall er jo det et litt mer tungtveiende argument. Men det høres litt merkelig ut å velge de månedene som ikke akkurat er de kaldeste i Norge til å bo utenlands?

Anonymkode: 188e8...dcd

[Anonym bruker]

Slik du skriver tolker jeg faktisk at vennen din er mannen og at det er mor til barna som vil reise, og tenker at det er litt her problemet ligger fordi det ikke er akseptert at kvinner reiser fra hjemmet og barna. 

Jeg er alenenor til barn, nån ungdom med høy grad av autisme. Jeg må gjøre alt det vennen din nå muligens må gjøre om hun reiser. Jeg er i jobb, har nesten aldri avlastning, gjør husarbeid og handler, må på møter histen og pisten, må være psykolog og aktivør og hjelpe med stell. 

Hvorfor er det greit at jeg må gjøre alt alene? Fordi jeg er kvinne? Faren hans tar ham nemlig med på restaurant en gang i måneden, det er deres eneste samvær fordi far ikke gidder mer. 

Jeg synes vennen din skal brette opp ermene og la samboeren sin prøve minst en slik reise for å se hvordan det går. Han kan eventuelt alliere seg med noen i familien eller hyre avlastningshjelp på annet vis. Han kan også hyre vaskehjelp annenhver uke eller noe. 

La det prøves ut er min mening. 

Anonymkode: 3a282...fc9

[Anonym bruker]

Man reiser ikke fra barn med mindre det står om liv. Barn i ungdomsskolealder trenger også sine foreldre, makan...

Det der hadde medført skilsmisse for min del

Anonymkode: 74394...dbd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (46 minutter siden):

Slik du skriver tolker jeg faktisk at vennen din er mannen og at det er mor til barna som vil reise, og tenker at det er litt her problemet ligger fordi det ikke er akseptert at kvinner reiser fra hjemmet og barna. 

Jeg er alenenor til barn, nån ungdom med høy grad av autisme. Jeg må gjøre alt det vennen din nå muligens må gjøre om hun reiser. Jeg er i jobb, har nesten aldri avlastning, gjør husarbeid og handler, må på møter histen og pisten, må være psykolog og aktivør og hjelpe med stell. 

Hvorfor er det greit at jeg må gjøre alt alene? Fordi jeg er kvinne? Faren hans tar ham nemlig med på restaurant en gang i måneden, det er deres eneste samvær fordi far ikke gidder mer. 

Jeg synes vennen din skal brette opp ermene og la samboeren sin prøve minst en slik reise for å se hvordan det går. Han kan eventuelt alliere seg med noen i familien eller hyre avlastningshjelp på annet vis. Han kan også hyre vaskehjelp annenhver uke eller noe. 

La det prøves ut er min mening. 

Anonymkode: 3a282...fc9

Hvorfor er det greit at du må gjøre alt alene? Fordi du er singel og ikke sammen med barnets far? Fordi barnets far ikke gidder ta ansvar for eget barn?

Omtrent det samme vil gjelde for HIs venn, enten det er en mann eller kvinne. Forskjellen er at His venn ikke vil være singel og egentlig ikke er det, men at partneren likevel melder seg ut av familien halve året. Det vil gjøre noe med familien, det vil gjøre noe med forholdet og det vil gjøre noe med barna. Det vil også gå utover familiens økonomi.

Anonymkode: 0c9eb...22d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Nå står det at alle barna er ferdig med barneskolen. 

Anonymkode: b705f...ad9

Ungen kan være 13 år.. Ungdom trenger foreldrene sine like mye som småtasser. 

Anonymkode: 55ef3...c2b

[Anonym bruker]

Superdolly skrev (1 time siden):

Det viktigste her er jo at de to som er samboere finner ut av dette, og slik det beskrives i hi så står de godt plassert i hver sin skyttergrav. Den ene mener at det er egoistisk å reise fra familien i 6 måneder hvert eneste år. Den andre mener det er egoistisk å bli nektet å reise fra familien i 6 måneder hvert eneste år. 

Jeg kan godt se begges side her, samtidig må jeg innrømme at hvis min mann hadde tatt så lett på å reise fra familien og overlate all oppfølging av familien, inkludert et barn med ekstra utfordringer, til meg og hevdet at FaceTime fungerte fint som erstatning, så hadde det gjort noe med mine følelser for vedkommende. 

Jeg skjønner at han/ hun ikke har valgt å bli syk. Samtidig så hadde jeg vel fort tenkt at hvis jeg først måtte være aleneforelder, så kunne jeg vel like gjerne være aleneforelder på ordentlig og ikke kjempe for å opprettholde et forhold til en som så tydelig demonstrerte at jeg og barnas behov var uviktige i denne familien.

Nå er dette mine tanker, og jeg vet ikke engang om dette er det jeg faktisk ville ha tenkt og følt om jeg sto midt oppe i det. Det er det jeg TROR nå at jeg ville ha tenkt og følt. Og for min del ville det absolutt ha drevet oss fra hverandre, spesielt fordi partneren overhodet ikke virker å være villig til å justere.

I et forhold må man gi og ta, og her virker det ikke som om (minst en av) partene er villig til å gi. Og da har jeg veldig lite tro på at dette kommer til å gå bra.

Veldig enig i det Superdolly her skriver. Kanskje ikke helt i det med skyttergravene, for det er den uføretrygdede som nekter å diskutere alternative løsninger og synes å ha tatt en beslutning både om å gjøre dette og omfanget uten å ha diskutert det først med partneren. Bare i det ligger det et hav av respektløshet, etter min mening.

Jeg tror også at man sjelden kan vite hvordan man vil reagere før man står i en såpass spesiell situasjon. Man kan anta, men ikke vite, selv om en del av dette dreier seg om dypere ting ved et forhold og liv, som verdier.

Min første tanke var at hvis jeg var i et forhold uten barn og ikke ønsket barn, ev. godt voksne barn, da kunne jeg ha vurdert å prøve en slik ordning. Men jeg ville da også vært tydelig på at jeg trodde at en slik ordning ville drive oss fra hverandre, spesielt siden mannen ikke syntes å ha vurdert hva dette ville ha av konsekvenser for meg og heller ikke var interessert i å finne ev. andre løsninger.

I det forholdet HI forteller om har de barn, også et barn med ekstra behov. Dette vil i prinsipp gjøre den som blir hjemme til aleneforelder halve året. Forslaget om å "følge opp" barna via facetime, det kan forelderen i Syden gjøre om den er samværsforelder også. Det at partneren ikke er villig til å diskutere dette, selv om det får store konsekvenser for både den som blir hjemme med barna, barna, forholdet og det økonomiske i dette, det gjør at jeg tenker den som ønsker å reise ikke har ansvarsfølelse.

Hadde jeg vært i den situasjonen med barn, så vet jeg at jeg uansett ville foreslått at vi dro i parterapi om dette, at ingen beslutninger skulle tas før etter terapi (så lenge det er nødvendig). Om mannen ikke var villig til det, da hadde jeg vel innsett at forholdet i praksis uansett var over. Og selv om jeg ikke kan vite hvordan jeg ville reagert, og selv om jeg kanskje hadde vært villig til å forsøke en periode, så tror jeg forholdet ville bli varig endret. Såsant jeg ikke også hadde veldig (!) god økonomi alene, så hadde det økonomiske også bekymret meg, fordi familien samlet sett plutselig får to boligutgifer samt en rekke andre ekstra økonomiske belastninger. Og det ville kommet uten at jeg, som tok ansvar for barna, ville fått hverken bidrag (antar den uføretrygdede ikke vil ha råd til å bidra særlig hjemme?) eller fordelene med ekstra barnebidrag o.l.

Men, det er egentlig umulig å vite hvordan man selv ville reagert.

Hi, mitt beste råd er at din venn får med partneren til familievernkontoret eller i annen parterapi så fort som mulig, og at de ikke tar noen beslutninger før de har gått i terapi. En slik ordning vil uansett ikke fungere om den ene stiller ultimatum og er helt uvillig til å diskutere løsninger og kompromiss og synes å være helt blind for følgene for den som må ta alt ansvar hjemme. Skal de få en slik ordning til å fungere, da MÅ de bli langt bedre på å kommunisere og villige til å finne gode løsninger for alle enn hva de er i dag. Hvis de ikke gjør det tenker jeg det bare er et tidsspørsmål før forholdet uansett ryker.

Anonymkode: 0c9eb...22d

[Anonym bruker]

Jeg ville aldri dratt fra barna mine så lenge de bor hjemme. Jeg har selv leddgikt og har et helt annet liv i varmere strøk enn her i Norge på vinteren. Jeg planlegger å ta meg en måned alene når barna har flyttet ut. Mannen blir hjemme og jobber. Jeg er stort sett 40% sykemeldt vinterstid. Er sterkt plaget og bruker 2 timer på å mykne opp før jeg står opp. Kunne aldri drømme om å dra fra tenåringene mine. 

Anonymkode: 78f53...1a1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 timer siden):

Nå står det at alle barna er ferdig med barneskolen. 

Anonymkode: b705f...ad9

Jeg har nå ungdommer. Synes det er mer slitsomt enn småbarn. Foreldrerollen er IKKE over i det barna er ferdig på barneskolen.

Anonymkode: 8a594...815

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Slik du skriver tolker jeg faktisk at vennen din er mannen og at det er mor til barna som vil reise, og tenker at det er litt her problemet ligger fordi det ikke er akseptert at kvinner reiser fra hjemmet og barna. 

Jeg er alenenor til barn, nån ungdom med høy grad av autisme. Jeg må gjøre alt det vennen din nå muligens må gjøre om hun reiser. Jeg er i jobb, har nesten aldri avlastning, gjør husarbeid og handler, må på møter histen og pisten, må være psykolog og aktivør og hjelpe med stell. 

Hvorfor er det greit at jeg må gjøre alt alene? Fordi jeg er kvinne? Faren hans tar ham nemlig med på restaurant en gang i måneden, det er deres eneste samvær fordi far ikke gidder mer. 

Jeg synes vennen din skal brette opp ermene og la samboeren sin prøve minst en slik reise for å se hvordan det går. Han kan eventuelt alliere seg med noen i familien eller hyre avlastningshjelp på annet vis. Han kan også hyre vaskehjelp annenhver uke eller noe. 

La det prøves ut er min mening. 

Anonymkode: 3a282...fc9

At din eks er en slask av en far behøver jo ikke andre å følge hans eksempel og være en elendig forelder.

Anonymkode: 8a594...815