Dere med mange/tette barn

[Anonym bruker]

Har dere en plan for å møte alle sine behov på individnivå?

Mitt enebarn er så heldig å ha to bestevenner som er tvillinger. Barna går mellom husene som de vil og vi ser på hverandre som utvidet familie. Jeg har alltid beundret familien fordi de er så aktive. Det er alltid noe på gang, de drar på turer, har prosjekter, har høns, kaniner, katt og marsvin. Mitt barn elsker å være der, men trekker seg også ofte bort når det blir litt mye. Nå har ene tvillingen nærmest bodd hos oss siden ferien startet og i går kveld ble vi sittende og prate. Da kom det frem at hun bli sliten av at det aldri er ro hjemme. Tvillingene er eldst av fem barn og de bor i et forholdsvis lite hus med få muligheter til å trekke seg helt bort. Gjesten vår er ikke så glad i å gå tur eller styre med dyrene. Interessen går mer på å lese og sitte med små prosjekter, noe som ofte blir avbrutt av at de yngre søskenene også vil gjøre det samme. Hun gråt når hun fortalte at hun ble så sliten og at det er så godt å være hos oss hvor det er så stille. 
 

Bør jeg ta dette opp med foreldrene slik at de kan legge litt til rette for at hun kan få en stille sone eller noe? Det kan ikke være enkelt å være den introverte i en superhyper familie. 

Anonymkode: 8444d...20c

[Anonym bruker]

Nei, det bør du ikke ta opp. Min erfaring er at familier med mange barn møter barna på de ulike behovene, men ikke hele tiden. De må lære seg å gjøre ting de ikke ønsker fordi andre ønsker det. Det er ikke nødvendigvis negativt. Selv har jeg 3 barn, så ikke så mange, men har alltid funnet på ting de alle liker, men ikke samtidig. Har man bare et barn kan man gjøre det det ene barnet vil hele tiden, men det er ikke nødvendigvis positivt. Har man flere barn må man finne på noe alle ønsker å gjøre, men det sier seg selv at man ikke kan tilfredsstille alle på samme gjøremål. 

Anonymkode: e76a3...f5d

[Anonym bruker]

Vi har fire barn, de eldste er tette tenåringer, de to yngste er skolestarter og bhg-barn, noen år mellom de to yngste. Prøver å legge tilrette for at alle behovene møtes. Enkelte dager setter vi av tid til alenetid med hver enkelt av de, andre dager gjør vi ting med to eldste mens vi har barnevakt til de yngste. De eldste er mye borte hos venner eller har besøk, da finner vi gjerne på noe med de yngste. Spesielt eldstemann liker å kunne være litt for seg selv, og har muligheten til det. Har stort nok hus, alle har egne rom og vi har stor hage. Det er for meg og oss veldig viktig, at alle kan ha den muligheten. 

Anonymkode: eb58c...1ef

[Anonym bruker]

Hvor gamle er ditt barn og denne tvillingen?

Jeg tenker at du ikke skal blande deg i dette, men barnet selv må finne sin vei. Introverte og sensitive barn må selv lære seg å trekke seg unna når de kan, og tåle mennesker og familie rundt seg når de må.

Dette er en balanse som ikke kommer av seg selv når barnet er 3 år liksom, det må gradvis finne ut av det etterhvert som det vokser til. Ditt hus kan gjerne være pusterommet dette barnet trenger, men det skal ikke gråte eller ha dårlig samvittighet for det.

Det kan du godt si til dette barnet, at alle har forskjellig personlighet og kanskje trenger hun mer ro enn sine søsken, da må hun finne lommer med ro. Det er helt greit, ikke negativt i det hele tatt. At hun vokser opp i en stor og aktiv familie er ikke negativt om hun lærer seg dette.

Jeg har fire barn, 8 år mellom eldste og yngste. Men problemstillingen du skisserer er ikke et problem her for vi har et stort hus hvor alle barna har egne rom og mulighet til å trekke seg tilbake når det ønsker det.

Anonymkode: 760b3...080

[Anonym bruker]

Du har alltid beundret familien fordi de er så aktive, og så viser det seg at ikke alle der setter pris på det. Hva følte du da? 

At barnet begynner å gråte er jo ganske spesielt, for alle med flere søsken irriterer seg over noen eller minst ett av de andre! Kanskje til og med ustanselig. Så hvorfor hun begynte å gråte ville jeg nok lurt litt på. Hvordan responderte du på det hun sa? 

Nei, du skal selvsagt ikke begynne å snakke med foreldrene om denne samtalen! Tror du ikke at de kjenner sine egne barn? Eller tenker du at det er greit å blande deg opp i familielivet deres fordi du mener noen har behov de ikke dekker? 

Anonymkode: 606a0...185

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Du har alltid beundret familien fordi de er så aktive, og så viser det seg at ikke alle der setter pris på det. Hva følte du da? 

At barnet begynner å gråte er jo ganske spesielt, for alle med flere søsken irriterer seg over noen eller minst ett av de andre! Kanskje til og med ustanselig. Så hvorfor hun begynte å gråte ville jeg nok lurt litt på. Hvordan responderte du på det hun sa? 

Nei, du skal selvsagt ikke begynne å snakke med foreldrene om denne samtalen! Tror du ikke at de kjenner sine egne barn? Eller tenker du at det er greit å blande deg opp i familielivet deres fordi du mener noen har behov de ikke dekker? 

Anonymkode: 606a0...185

Hva jeg følte? Det er vel helt irrelevant. 
 

Jeg sa mye av det dere skisserer her, at alle familier har sin dynamikk og siden de er mange kan det være vanskelig å finne rom for alle akkurat når man trenger det. Vi fokuserte også på det positive, det som mitt barn savner hjemme og kan få hos dem. Jeg kjenner denne familien godt og ser ikke innspill som å blande meg, det samme gjelde motsatt vei. Å være enebarn og alltid få sine behov dekket nærmest umiddelbart er heller ikke bare positivt, og det er jeg åpen med dem om.
 

Barna er 10 år, og som sagt svært husvarme hos hverandre. Jeg kommer nok til å nevne samtalen vår for foreldrene, de er åpne og enkle å forholde seg til. Men de har mange barn, full jobb og mye som skjer. Da kan det kanskje være litt vanskelig å få øye på den rolige, den som aldri protesterer og som er mor og fars lille hjelper.  

hi

 

Anonymkode: 8444d...20c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (21 minutter siden):

Hva jeg følte? Det er vel helt irrelevant. 
 

Jeg sa mye av det dere skisserer her, at alle familier har sin dynamikk og siden de er mange kan det være vanskelig å finne rom for alle akkurat når man trenger det. Vi fokuserte også på det positive, det som mitt barn savner hjemme og kan få hos dem. Jeg kjenner denne familien godt og ser ikke innspill som å blande meg, det samme gjelde motsatt vei. Å være enebarn og alltid få sine behov dekket nærmest umiddelbart er heller ikke bare positivt, og det er jeg åpen med dem om.
 

Barna er 10 år, og som sagt svært husvarme hos hverandre. Jeg kommer nok til å nevne samtalen vår for foreldrene, de er åpne og enkle å forholde seg til. Men de har mange barn, full jobb og mye som skjer. Da kan det kanskje være litt vanskelig å få øye på den rolige, den som aldri protesterer og som er mor og fars lille hjelper.  

hi

 

Anonymkode: 8444d...20c

Du kommer til å nevne det, så hvorfor spør du her? 

Dessuten skjønner du ikke at foreldre kjenner barna sine. De er ikke i et klasserom hvor de må følge ekstra godt med på ulike barn som ikke har vokst opp med dem, og som de ikke kjenner så godt som foreldre gjør.

Jeg skjønte ikke hva du ville med innlegget i det hele tatt. 

Anonymkode: 606a0...185

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Du kommer til å nevne det, så hvorfor spør du her? 

Dessuten skjønner du ikke at foreldre kjenner barna sine. De er ikke i et klasserom hvor de må følge ekstra godt med på ulike barn som ikke har vokst opp med dem, og som de ikke kjenner så godt som foreldre gjør.

Jeg skjønte ikke hva du ville med innlegget i det hele tatt. 

Anonymkode: 606a0...185

Du har kanskje alt klart med det samme, men for meg er det godt å lufte tankene litt. 
 

Hva du ikke forstår kan ikke jeg ta ansvar for. 

Anonymkode: 8444d...20c

[Anonym bruker]

Da jeg var samboer hadde vi fire barn på rekke og rad i alder. Vi hadde åpen dør så det var unger inn og ut hos oss hele dagen, igrunn sjeldent vi bare var oss i familien eller helt rolig. Vi var ikke e som var aktive med å dra på turer og den slags, men sjeldent noen satt i ro hjemme for vi gjorde ulike ting hele tiden. Vi bodde også nært det meste, alt var nesten rett utenfor husveggen så ville noen gå tur i skogen var det bare å gå ut ingenting trengtes planlegging. 
Men det viktigste hos oss var at alle i huset kunne si at idag vil jeg ikke at det skal være andre enn oss i huset. Ungene viste at om vi voksne sa det om morran dør de dro på skolenfikk de ikke lov å ha med noen venner hjem, ville de leke med noen måtte de gå hjem til de. Dette kunne også ungene si og alle skulle ettergå dette ønsket. Ingen diskusjon eller forklaring på hvorfor. Det var uhyre sjeldent noen gjorde, men om den ene eller andre ønsket det så  skjedde det uten noen diskusjon. 
Ungene hadde også hvert sitt rom, når de lukket døra si så var det ingen som skulle banke på døra eller bare valse inn. Det viste at de ville være alene, var døra åpen kunne andre komme. 
 

Nå var også ungene igrunn alltid ute, så inne var det ikke ofte det var så folksomt. De lekte ute uansett vær og årstid, det var nok også grunnen til at vi hadde så åpene dører og at det fungerte så greit. Selv i ett lite hus fikk vi rom rundt oss selv om det var mange der. 
 

Min søster har tre barn i nær alder, familien er ekstremt aktiv og det må skje noe konstant. Minste barnet syns de er litt for aktive, så han er ofte hos mine foreldre eller hopper av her når de skal på cuper, kamper osv og de kjører forbi her. Han ønsket denne løsningen og de har tilrettelagt for det. De prøvde å gire ned litt hjemme, men han likte heller å være hos besteforeldre eller oss. Mellomste hadde en liten periode han også ville være uten de andre litt. Han ville til tante og gjøre ingenting sa han og min søster skjønte ikke dette. Det å gjøre ingenting stemte jo ikke helt, for vi gjorde ofte mye men vi hadde ingen planer og gjorde bare ting vi ville der og da. Ville han leke i lekestua hele dagen fikk han lov til det, ville han gå i skogen og plukkeblåbær slik at vi kunne lage milkshake etter på så gjorde vi det. Meg og min søster er veldig ulike på dette området. Jeg tar ting som det kommer og min søster må ha planlagt hvert sekund av dagen om ikke så får hun hetta. 

Anonymkode: f040b...dc3

[Anonym bruker]

😂😂😂 Herregud. Bør jeg ta det opp 🙄

Anonymkode: eb44e...fa3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Hva jeg følte? Det er vel helt irrelevant. 
 

Jeg sa mye av det dere skisserer her, at alle familier har sin dynamikk og siden de er mange kan det være vanskelig å finne rom for alle akkurat når man trenger det. Vi fokuserte også på det positive, det som mitt barn savner hjemme og kan få hos dem. Jeg kjenner denne familien godt og ser ikke innspill som å blande meg, det samme gjelde motsatt vei. Å være enebarn og alltid få sine behov dekket nærmest umiddelbart er heller ikke bare positivt, og det er jeg åpen med dem om.
 

Barna er 10 år, og som sagt svært husvarme hos hverandre. Jeg kommer nok til å nevne samtalen vår for foreldrene, de er åpne og enkle å forholde seg til. Men de har mange barn, full jobb og mye som skjer. Da kan det kanskje være litt vanskelig å få øye på den rolige, den som aldri protesterer og som er mor og fars lille hjelper.  

hi

 

Anonymkode: 8444d...20c

Synes det er flott at dere har så godt og åpent forhold. Hvis jeg hadde et barn som følte det sånn så hadde jeg satt pris på å få vite det.

Godt du bryr deg, Hi

Anonymkode: 6b28e...29c

[Anonym bruker]

Nei, du bør ikke ta det opp. Denne familien har fem barn og lite hus, det er åpenbart at de ikke vil være i stand til å gi ett av barna ro og alenetid. Det går ikke, så da er det like greit at de ikke vet om problemet, det vil bare gi dem dårlig samvittighet uten å forbedre noe.

Anonymkode: 077f4...e77

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (47 minutter siden):

Nei, du bør ikke ta det opp. Denne familien har fem barn og lite hus, det er åpenbart at de ikke vil være i stand til å gi ett av barna ro og alenetid. Det går ikke, så da er det like greit at de ikke vet om problemet, det vil bare gi dem dårlig samvittighet uten å forbedre noe.

Anonymkode: 077f4...e77

Er du seriøs? Så fordi de er mange så skal man la ting skure og gå? 
 

Jeg tok det forøvrig opp da jeg fulgte henne hjem, og foreldrene ble sjokkert og lei seg over at hun følte det slik. De visste jo at hun kan bli sliten og lei, men at det stakk så dypt sjokkerte dem. Informasjonen fra meg fikk de til å bestemme seg for å få fortgang i å innrede hemsen på garasjen slik at hun kan få sin egen lille hule der. De takket meg for å gi beskjed, de er som sagt gode mennesker med litt for mye på tapetet. 
 

hi

Anonymkode: 8444d...20c