Sosialt ansvar

[Anonym bruker]

Jeg tar overdrevent sosialt ansvar. Jeg er klar over det og jobber med det i terapi, men lurer på om det er noen som kjenner seg igjen? 
 

Eks: 

Lunsjpause på jobb og «skravleguri» (kollega med stort behov for å snakke) forteller i vei om noe som er komplett uinteressant for meg. Det kan være teknikk for å vaske vinduer, eller hvordan hun klipper plenen. Jeg føler meg så uhøflig om jeg går eller avbryter, så jeg blir lyttende til jeg finner en akseptabel måte å avrunde på.

Eks2:

Med familie er det ennå værre. Min mor snakker i vei om seg og sitt og jeg føler meg direkte slem om jeg ikke lytter og jatter med. Hvis jeg sier at jeg må legge på pga middag, barn eller mann fortsetter hun på enetalen og blir snurt om jeg likevel avslutter.
 

Mens jeg skriver skjønner jeg jo at min mor er med å opprettholde dette mønsteret. Hvordan bryte det? Du som har hatt det slik - hvordan har du klart å bryte mønsteret?

Anonymkode: fab81...b68

[Anonym bruker]

I mine øyne er det de to andre personene i eksemplene dine som har utfordringer, ikke du. Det er høflig og normalt å lytte, men vitner om dårlig utviklede antenner å Janne av gårde om seg og sitt.

Anonymkode: 2d5e7...ab2

[Anonym bruker]

Dette er normal folkeskikk. Det skal du være glad for. Ingen går fra eller avbryter eller avslutter midt i selv en kjedelig samtale.

Anonymkode: 31604...fbc

[Anonym bruker]

Sosialt ansvar? Hvordan er dette sosialt ansvar? 

Du vil ikke støte, såre eller gjøre noe du tror er ubehagelig for andre. Enten får du mer selvtillit, eller så må du ta mot til deg å si at du ikke er så interessert eller er i form til å høre på alt. 

Anonymkode: d60b4...311

[Anonym bruker]

Ingen av de eksemplene her tenker jeg er grunn for deg å gå i terapi for.

Du oppfører deg normalt høflig, kollega mangler noen sosiale antenner og mammaen din er for selvsentrert.

Anonymkode: 27f08...239

[Anonym bruker]

Til hun i lunsjen kan du spise maten din og ha fullt fokus på den, og når du slipper igjennom med en replikk kan du si «du, Guri, beklager altså, jeg klarer liksom ikke helt å delta i samtalen her, jobben krever mye av meg og nå er jeg sliten, jeg vil bare spise.» Hvis hun ikke tar hintet etter et par-tre ganger ville jeg ha begynt å ta lunsj på et annet klokkeslett enn henne.

Med moren din må du bare øve inn en fast replikk. «Mamma, nå skal DU høre på MEG, jeg kommer til å legge på nå, for dette har jeg ikke tid til. Vi kan snakkes mer når vi møtes.»

Anonymkode: 4fc4e...758

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen jeg, er helt lik selv. Vokst opp i ett hjem hvor det var største selvfølge å alltid være høflig, lytte, ikke såre noen. Det sitter i ryggmargen og jeg er en peoplepleaser. 
 

Nei, hva skal jeg si. Vi kommer vel aldri til å bli brå og konsekvente, men på ett tidspunkt tar en gjerne litt oppgjør med seg selv. Jeg kan jo ikke irritere meg over at jeg lar folk prate om den samme historien for 30.gang hvis ikke jeg har mot nok til å si, ja det har du fortalt ganske mange ganger før. Jeg siler nok mer ut hvem jeg bruker tiden på i stedet og biter det i meg steder jeg ikke kan. Jobb, skole osv, der du ikke kan velge din omgangskrets. Så lar jeg rett og slett være å svare på telefon når det gjelder familie og jeg kjenner jeg ikke er i humør til å ta den runda en gang til akkurat i dag. For det er jo litt problemet også, slike folk blir jo så forbaska fornærmet noen ganger hvis en skulle finne på å si i fra. 

Anonymkode: 64d73...6bf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Jeg tar overdrevent sosialt ansvar. Jeg er klar over det og jobber med det i terapi, men lurer på om det er noen som kjenner seg igjen? 
 

Eks: 

Lunsjpause på jobb og «skravleguri» (kollega med stort behov for å snakke) forteller i vei om noe som er komplett uinteressant for meg. Det kan være teknikk for å vaske vinduer, eller hvordan hun klipper plenen. Jeg føler meg så uhøflig om jeg går eller avbryter, så jeg blir lyttende til jeg finner en akseptabel måte å avrunde på.

Eks2:

Med familie er det ennå værre. Min mor snakker i vei om seg og sitt og jeg føler meg direkte slem om jeg ikke lytter og jatter med. Hvis jeg sier at jeg må legge på pga middag, barn eller mann fortsetter hun på enetalen og blir snurt om jeg likevel avslutter.
 

Mens jeg skriver skjønner jeg jo at min mor er med å opprettholde dette mønsteret. Hvordan bryte det? Du som har hatt det slik - hvordan har du klart å bryte mønsteret?

Anonymkode: fab81...b68

Hvordan får du dette til å handle om å ta et spesielt stort sosialt ansvar? Å lytte til ting som egentlig er uinteressant handler vel mer om p være høflig og inkluderende. Ingen av eksemplene dine er noe jeg ville tenkt at man trengte terapi for å takle. 
 

Man velger ikke sine kollegaer eller familiemedlemmer. Det er helt naturlig at du vil «måtte» delta i samtaler om ting som ikke interesserer deg. Og helt naturlig at du vil møte personer som er selvsentrerte eller som har andre sosiale antenner enn deg. Å lytte, delta i samtaler og bruke tid på disse menneskene handler  primært om høflighet. 

Anonymkode: 451ab...dc3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Jeg tar overdrevent sosialt ansvar. Jeg er klar over det og jobber med det i terapi, men lurer på om det er noen som kjenner seg igjen? 
 

Eks: 

Lunsjpause på jobb og «skravleguri» (kollega med stort behov for å snakke) forteller i vei om noe som er komplett uinteressant for meg. Det kan være teknikk for å vaske vinduer, eller hvordan hun klipper plenen. Jeg føler meg så uhøflig om jeg går eller avbryter, så jeg blir lyttende til jeg finner en akseptabel måte å avrunde på.

Eks2:

Med familie er det ennå værre. Min mor snakker i vei om seg og sitt og jeg føler meg direkte slem om jeg ikke lytter og jatter med. Hvis jeg sier at jeg må legge på pga middag, barn eller mann fortsetter hun på enetalen og blir snurt om jeg likevel avslutter.
 

Mens jeg skriver skjønner jeg jo at min mor er med å opprettholde dette mønsteret. Hvordan bryte det? Du som har hatt det slik - hvordan har du klart å bryte mønsteret?

Anonymkode: fab81...b68

Det er jo helt normal høflig oppførsel.

Anonymkode: b75bc...08b

[Anonym bruker]

Her blir jeg nysgjerrig på hva terapeuten din mener du bør gjøre istedenfor å lytte. Jeg tenker at det du gjør er helt vanlig, veloppdragen høflighet, og jeg gjør det selv. Jeg lytter til kollegas referat fra Se og Hør og jeg lytter til svigermors sykdomshistorier for 7. gang. Nikker og sier, hm og jasså og lar det skli inn det ene øret og ut dert andre mens jeg funderer på hva jeg skal strikke av garnet jeg kjøpte. 

Anonymkode: 3346d...6b3

[Anonym bruker]

Du oppfører deg normalt høflig. Ingen grunn til å gå i terapi for det.

Anonymkode: 57b5e...f79

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 timer siden):

Du oppfører deg normalt høflig. Ingen grunn til å gå i terapi for det.

Anonymkode: 57b5e...f79

Hvis mora begynner å kjefte og manipulere når hun ikke har publikum til sine monologer, så kan det være lurt å gå i terapi. Finne verktøy og virkemidler for å håndtere invaderende slektninger. 

Anonymkode: 4fc4e...758

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (15 timer siden):

Her blir jeg nysgjerrig på hva terapeuten din mener du bør gjøre istedenfor å lytte. Jeg tenker at det du gjør er helt vanlig, veloppdragen høflighet, og jeg gjør det selv. Jeg lytter til kollegas referat fra Se og Hør og jeg lytter til svigermors sykdomshistorier for 7. gang. Nikker og sier, hm og jasså og lar det skli inn det ene øret og ut dert andre mens jeg funderer på hva jeg skal strikke av garnet jeg kjøpte. 

Anonymkode: 3346d...6b3

Når en først er i den situasjonen, er det ikke så lett å komme seg unna. Jeg gjør som deg, planlegger middag og annet oppi hodet mens jeg sier ja, mm, Jasså, ja stemmer det. 
 

Men en har jo de som får lillefingeren og tar hele hånda, da må en jo sette grenser. Han jeg går til er ganske konkret. Lukk døra, sett opp opptattskilt, avklar hjemmekontor, si nei uten å begrunne for det skaper ofte flere spørsmål. Ikke svar på telefonen hvis du ikke vil prate. 

Anonymkode: 64d73...6bf

[Anonym bruker]

Du er høflig ja, men jeg skjønner hvorgi du opplever det som et problem. Å måtte høre på tidstyver hver dag er jo ikke hyggelig. 

Men i stedet for å gjøre noe i situasjonen kan du kanskje heller forebygge at det skjer? 

Unngå å komme helt tidsnok til lunsj for å minimere tid med skravlebøtte uten sosiale antenner. Eller si at du må gå fordi du venter på en viktig telefon eller liknende. Jobben er viktigere enn sosialisering. 

Med moren din må du si fra med en gang at du kan snakke i 10 min, så må du koke poteter etc. 

Du må øve deg.. Og jeg lover deg, hverdagen blir mye bedre når slike folk ikke drar livsgleden ut av en

Anonymkode: 85192...d06