Unnvikende personlighetsforstyrrelse. Noen med erfaring?

[Anonym bruker]

Snakk med ham og få ham til å fortelle i detalj hva HAN sliter med i forhold til denne diagnosen. Ikke alle er 100% stereotyp på alle punkter. 

Det jeg tror skjer med mange er at de unngår mye sosialt, så er det noe du kan leve med? De kan også unngå å åpne regninger, de kan unngå foreldrene dine, samt unngå krangel (bare går sin vei). Han kan også f eks være svært engstelig for at du skal slutte å elske ham, samt være utro mot ham osv osv. (sjalusi). 

Men kanskje er ikke dette noe han sliter med likevel, så spør ham hva han har erfart tidligere. 

Anonymkode: a0fad...448

[Anonym bruker]

Min mor har denne diagnosen. Og det er fullstendig utmattende for oss pårørende. Og sikkert for henne selv og. Jeg kunne aldri, aldri valgt en partner med den diagnosen. Nå har min mor mye av dette da, men jeg mener bestemt at hun ikke skulle hatt barn. Hun gjør alt for å unngå konflikter og oppstyr. Det er umulig å få henne til å mene noe om noe. Om det så er hvilken farge hun synes er finest av blå og grønn. Er det tendens til ulike meninger, går hun gjerne ut av rommet. Tror vi hun er enig i noe, kan du være sikker på at hun sier senere, men dere vet jo at jeg innerst inne ikke var enig i dette. (men hvorfor lot du som du var enig da?) Har vi hatt hva vi andre oppfatter som en liten diskusjon, eller meningsutveksling refererer hun tildelt som at vi var sinte og hun ble angrepet av alle(hvis hun altså en sjelden gang har vært på grensen til å si noe som vi andre ikke har vært enig i.) og ja, det oppleves titt og ofte som hun dolker oss i ryggen. Ikke bevisst, men fordi hun i situasjonen velger løsninger som der og da, er lettest, uten tanke for hvordan dette kan bli et kjempeproblem på sikt, eller gå ut over andre, (oss eller til og med barnebarna). Jeg hadde aldri, aldri holdt ut dette frivillig, hvis hun ikke var min mor og jeg jo er veldig glad i henne. 

Anonymkode: bcb1a...6dc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Min mor har denne diagnosen. Og det er fullstendig utmattende for oss pårørende. Og sikkert for henne selv og. Jeg kunne aldri, aldri valgt en partner med den diagnosen. Nå har min mor mye av dette da, men jeg mener bestemt at hun ikke skulle hatt barn. Hun gjør alt for å unngå konflikter og oppstyr. Det er umulig å få henne til å mene noe om noe. Om det så er hvilken farge hun synes er finest av blå og grønn. Er det tendens til ulike meninger, går hun gjerne ut av rommet. Tror vi hun er enig i noe, kan du være sikker på at hun sier senere, men dere vet jo at jeg innerst inne ikke var enig i dette. (men hvorfor lot du som du var enig da?) Har vi hatt hva vi andre oppfatter som en liten diskusjon, eller meningsutveksling refererer hun tildelt som at vi var sinte og hun ble angrepet av alle(hvis hun altså en sjelden gang har vært på grensen til å si noe som vi andre ikke har vært enig i.) og ja, det oppleves titt og ofte som hun dolker oss i ryggen. Ikke bevisst, men fordi hun i situasjonen velger løsninger som der og da, er lettest, uten tanke for hvordan dette kan bli et kjempeproblem på sikt, eller gå ut over andre, (oss eller til og med barnebarna). Jeg hadde aldri, aldri holdt ut dette frivillig, hvis hun ikke var min mor og jeg jo er veldig glad i henne. 

Anonymkode: bcb1a...6dc

Føler med deg ❤️
Jeg har også en mor med persoblighetsforstyrrelse (borderline) og det er veldig tappende

Anonymkode: 5efc3...651

[Anonym bruker]

Blir litt trist av å lese denne tråden. Nå skjønner jeg hvor alle vennene mine tok veien da jeg fikk den diagnosen. 

Anonymkode: 7052c...5ff

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (28 minutter siden):

Blir litt trist av å lese denne tråden. Nå skjønner jeg hvor alle vennene mine tok veien da jeg fikk den diagnosen. 

Anonymkode: 7052c...5ff

❤️

Anonymkode: d5853...e3b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (22 timer siden):

https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/nasjonal-kompetansetjeneste-for-personlighetspsykiatri-napp/unnvikende-personlighetsforstyrrelser-en-bortglemt-pasientgruppe
 

Slik jeg har forstått det så er det en form for angstlidelse som mange som har opplevd mobbing i barndommen utvikler. 

Anonymkode: 754c7...7e6

Eller som de har i seg fra start. Broren min har dette. I tillegg til angst. Og han ble ikke mobbet. 
 

Han lever like begrenset som denne søsteren over her. Men han har kjæreste, da. Heldigvis. 

Anonymkode: 17beb...d17

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Blir litt trist av å lese denne tråden. Nå skjønner jeg hvor alle vennene mine tok veien da jeg fikk den diagnosen. 

Anonymkode: 7052c...5ff

Det var vel ikke navnet på diagnosen som skremte dem. Det er den upålitelige atferden som ødelegger relasjoner. 

Anonymkode: 17beb...d17

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (21 timer siden):

Jeg syns denne tråden ble litt feil. Jeg tar selvkritikk også, for her ble det veldig mye negativt. Jeg har mine erfaringer, og søsteren i tråden her virker igrunnen fly forbannet på sin søster ( sorry, men du gjør det ), og alle her har sine erfaringer. Dette blir veldig subjektivt og muligens lite saklig. Den personen som faktisk har diagnosen bør du jo kanskje lytte først til HI. Så må du heller snakke med daten din. Det ble en veldig usaklig tråd

Anonymkode: b861f...434

Er det usaklig at folk finner det utfordrende å relatere til en person med en personlighetsforstyrrelse? 

Anonymkode: 17beb...d17

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Blir litt trist av å lese denne tråden. Nå skjønner jeg hvor alle vennene mine tok veien da jeg fikk den diagnosen. 

Anonymkode: 7052c...5ff

Man kan "gjemme seg bak" en diagnose og mene at man ikke vil/kan endre seg. Men man kan også jobbe med en dyktig psykolog, oppsøke dialektisk adferdsterapi, og lære seg å oppføre seg på måter som ikke er manipulerende og psykisk mishandling av andre. For oppførselen man har med unnvikende personlighetsforstyrrelse blir fort psykisk mishandling av andre og svært tappende.

Så i stedet for å slikke sårene dine og være i offerrollen, synes jeg du bør tenkte på hva du kan gjøre annerledes sånn at du selv får det bedre Det er det bare DU som kan gjøre. 

Anonymkode: 5efc3...651

[prebs]

Anonym bruker skrev (På 28.6.2022 den 12.23):

Det du skriver stemmer ikke med kriteriene for en slik diagnose i fet hele tatt. 

Anonymkode: 754c7...7e6

Det tenkte jeg også. Jeg har nær kontakt med en med denne diagnosen, og de vil heller dolke seg selv i ryggen enn andre - er min erfaring iallfall. Men det finnes jo grader av alle psykiatriske diagnoser. 

[Anonym bruker]

Ok, liten oppdatering herfra. 
Av en eller annen grunn hører jeg lite fra han om dagen. Jeg sender han en melding i ny og ne, og den svarer han på, men jeg hører sjelden fra han først. 
Er det vanlig? Han sier han vil ha meg i livet sitt og at han liker meg godt, men det er slitsomt å alltid være den som tar initiativ. 
Hvordan bør jeg gå fram? Er det diagnosen som hemmer han? Jeg vil jo ikke mase heller.

Takknemlig for svar fra dere som kjenner diagnosen og folk med disse utfordringene. 🙏

HI

Anonymkode: 0bc68...5cf

[Superdolly]

Spørsmålet må jo være hva du vil. Er du ute etter vennskap, et kjæresteforhold eller hva?

Finn ut hva du vil, og så handler du deretter. 

Selv har jeg null erfaring med unnvikende personlighetsforstyrrelse, men det du beskriver her om at du alltid er den som må ta initiativ og starte, det ville jeg ha tenkt betyr at han ikke er så veldig interessert. Rett og slett. Det kan godt hende at han liker deg. Litt. Men tydeligvis ikke nok til å sende deg en melding eller ta kontakt på noen måte. 

Er dette nok for deg?

[Anonym bruker]

Superdolly skrev (53 minutter siden):

Spørsmålet må jo være hva du vil. Er du ute etter vennskap, et kjæresteforhold eller hva?

Finn ut hva du vil, og så handler du deretter. 

Selv har jeg null erfaring med unnvikende personlighetsforstyrrelse, men det du beskriver her om at du alltid er den som må ta initiativ og starte, det ville jeg ha tenkt betyr at han ikke er så veldig interessert. Rett og slett. Det kan godt hende at han liker deg. Litt. Men tydeligvis ikke nok til å sende deg en melding eller ta kontakt på noen måte. 

Er dette nok for deg?

Det er nettopp det. Han vil ha et vennskap, muligens noe mer, det har han sagt. Men så er det jo en mismatch mellom det han sier og det han viser. Når vi er sammen, slipper han meg ikke. Han snakker og snakker og vi er sammen fra morgen til kveld. Jeg kan knapt gå på et skritt uten at han følger etter meg.
Men så drar jeg og da blir det tyst. Helt tyst, hvis jeg ikke sender han en melding eller ringer. Da er kontakten gjenopprettet og vi skravler resten av dagen. 
Nå har det gått to uker, jeg har bevisst ikke kontaktet han, og jeg har ikke hørt noe. Nada. 
Han har ingen nære venner, kun kollegaer, så jeg vet han er ensom og gjerne vil ha kontakt. 
Jeg vet ikke. Jeg syns bare det er vanskelig å balansere kontakt og mas. 
HI

Anonymkode: 0bc68...5cf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 29.6.2022 den 11.16):

Det var vel ikke navnet på diagnosen som skremte dem. Det er den upålitelige atferden som ødelegger relasjoner. 

Anonymkode: 17beb...d17

Dette utsagnet bare MÅ jeg kommentere på: "den upålitelige adferden".. nå må du ikke dra alle med denne diagnosen over samme kam her.  Mennesker med samme diagnose deler nettopp det- diagnosen, men det betyr ikke at alle opplever/takler diagnosen likt. Det er like store personlighetsforskjeller hos oss med denne diagnosen som hos dere uten . Husk nå for all del det.

Jeg lever med denne diagnosen og hadde aldri opptrådt upålitelig ovenfor andre. Nettopp FORDI jeg har denne diagnosen. En av hovedproblemene i denne diagnosen er at du er livredd for å trå feil sånn at folk kan tenke stygt om deg. Dette opptar mesteparten av dagen din- altså grubling på hva folk tror og mener om deg og det du gjør. Det er DERFOR "vi"unngår ting/situasjoner/konflikter- fordi det blir for slitsomt å forholde seg til all grublingen i etterkant og derfor er det lettere å unngå situasjoner der en kanskje må gå inn i diskusjoner.

 

Anonymkode: 70d45...967

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Ok, liten oppdatering herfra. 
Av en eller annen grunn hører jeg lite fra han om dagen. Jeg sender han en melding i ny og ne, og den svarer han på, men jeg hører sjelden fra han først. 
Er det vanlig? Han sier han vil ha meg i livet sitt og at han liker meg godt, men det er slitsomt å alltid være den som tar initiativ. 
Hvordan bør jeg gå fram? Er det diagnosen som hemmer han? Jeg vil jo ikke mase heller.

Takknemlig for svar fra dere som kjenner diagnosen og folk med disse utfordringene. 🙏

HI

Anonymkode: 0bc68...5cf

NÅ vet jeg jo ikke hva denne mannen føler for deg, men jeg kan med hånden på hjertet si at dette er en av "utfordringene" med diagnosen.

Når vi begynner å få følelser for mennesker rundt oss (det være seg vennskap eller kjærlighet) så blir vi redd for at de skal slutte å like oss. Da er det ofte lettere å unngå hyppig kontakt fordi da "bevarer vi" det gode inntrykket vi tenker at vedkommende har av oss så langt. Helt tåplig, jeg vet, emn sånn er det altså.

Så vi kan sitte der da og det eneste en ønsker er å ta kontakt,men så tør en ikke for en er redd for at den andre ikke skal like oss ..så da unngår vi å ta kontakt. 

Anonymkode: 70d45...967

[Iiiiik]

Anonym bruker skrev (På 28.6.2022 den 13.44):

Jeg syns denne tråden ble litt feil. Jeg tar selvkritikk også, for her ble det veldig mye negativt. Jeg har mine erfaringer, og søsteren i tråden her virker igrunnen fly forbannet på sin søster ( sorry, men du gjør det ), og alle her har sine erfaringer. Dette blir veldig subjektivt og muligens lite saklig. Den personen som faktisk har diagnosen bør du jo kanskje lytte først til HI. Så må du heller snakke med daten din. Det ble en veldig usaklig tråd

Anonymkode: b861f...434

Jeg er usikker på det altså, om han kan være den viktigste kilden til informasjon. Han vil kunne fortelle hvordan han har det, hvordan han fungerer, og hva han trenger av folk, men det er jo ikke sikkert hans bilde av hvordan han virker på andre er så pålitelig. Som nær pårørende til en med en annen personlighetsforstyrrelse, vet jeg i hvert fall at vedkommende oppfatter vår interaksjon helt annerledes enn det jeg gjør. Mulig vi begge har delvis rett, men å kun ha «den syke» som informant gir ikke et korrekt bilde. 
 

Hvis du ikke er kjempeforelsket, HI, ville jeg droppet det. Det han viser nå, ved å ikke ta noe initiativ, og det at han er intens når dere er sammen, viser nok svingningene hans. Når han er sånn i begynnelsen, hvordan tror du han er etter en krangel, når dere vil ulike ting, når han sliter på jobben? 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (47 minutter siden):

Dette utsagnet bare MÅ jeg kommentere på: "den upålitelige adferden".. nå må du ikke dra alle med denne diagnosen over samme kam her.  Mennesker med samme diagnose deler nettopp det- diagnosen, men det betyr ikke at alle opplever/takler diagnosen likt. Det er like store personlighetsforskjeller hos oss med denne diagnosen som hos dere uten . Husk nå for all del det.

Jeg lever med denne diagnosen og hadde aldri opptrådt upålitelig ovenfor andre. Nettopp FORDI jeg har denne diagnosen. En av hovedproblemene i denne diagnosen er at du er livredd for å trå feil sånn at folk kan tenke stygt om deg. Dette opptar mesteparten av dagen din- altså grubling på hva folk tror og mener om deg og det du gjør. Det er DERFOR "vi"unngår ting/situasjoner/konflikter- fordi det blir for slitsomt å forholde seg til all grublingen i etterkant og derfor er det lettere å unngå situasjoner der en kanskje må gå inn i diskusjoner.

 

Anonymkode: 70d45...967

Jeg som har en mor med denne diagnosen. Og ja du beskriver det riktig. Det er derfor det oppleves som upålitelig og slitsomt, nettopp fordi det er så viktig å unngå konflikter. Hun lar heller være å ta et standpunkt eller mene noe enn å risikere å komme i en konflikt. Der og da velges letteste utvei, med minst mulig fare for oppstyr og uenighet. At dette på sikt, eller om kort tid slettes ikke var lurt skyves vekk. Og ja, det får konsekvenser for oss rundt henne, det føles upålitelig, og ofte blir det mer oppstyr enn det hadde blitt i utgangspunktet. Og da er hun den lidende, alle er sinte og hun må gjennom enda mer grublerier. Som barn var det svært utrygt å ha en mor man aldri kunne spørre til råds, aldri kunne få en mening fra, men beskjed om at : nå tenker vi ikke mer på det, vi lager heller noe godt å spise. (eller noe i den duren). Det har preget meg og de andre rundt henne. Jeg er jo vokst opp med dette, at det er lettest å ikke gjøre noe med noe. Ikke ytre meninger osv. Og det tok meg lang tid å lære "å stå på krava" og hevde min rett, og at det faktisk er dette som er letteste løsning. Stikke hodet i sanden, gjør ofte konfliktene enda større når de nå en gang i tiden må løses. Men min mor har mye av dette da, og hun kan nok aldri forandre på noe. Og vi er jo glad i henne, men du verden så slitsomt og energitappende. Det skal jo også sies at noen personlighetstyper nok takler de med denne personlighetsforstyrrelsen enn andre. Det må jo hver enkelt vurdere. Men for meg, aldri med en partner. 

 

Anonymkode: bcb1a...6dc

[Anonym bruker]

Ja, styr unna

Anonymkode: 69890...a5c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Dette utsagnet bare MÅ jeg kommentere på: "den upålitelige adferden".. nå må du ikke dra alle med denne diagnosen over samme kam her.  Mennesker med samme diagnose deler nettopp det- diagnosen, men det betyr ikke at alle opplever/takler diagnosen likt. Det er like store personlighetsforskjeller hos oss med denne diagnosen som hos dere uten . Husk nå for all del det.

Jeg lever med denne diagnosen og hadde aldri opptrådt upålitelig ovenfor andre. Nettopp FORDI jeg har denne diagnosen. En av hovedproblemene i denne diagnosen er at du er livredd for å trå feil sånn at folk kan tenke stygt om deg. Dette opptar mesteparten av dagen din- altså grubling på hva folk tror og mener om deg og det du gjør. Det er DERFOR "vi"unngår ting/situasjoner/konflikter- fordi det blir for slitsomt å forholde seg til all grublingen i etterkant og derfor er det lettere å unngå situasjoner der en kanskje må gå inn i diskusjoner.

 

Anonymkode: 70d45...967

Og all den unngåelsen og unnvikelsen ER upålitelig. 
Broren min har dette. Helt umulig å forholde seg til. Han klarer ikke si ja eller nei til en invitasjon engang, sånn at vertskapet enten holder en stol ledig og dekker på til en som ikke kommer - eller avskriver hele greia og blir stilt i forlegenhet når han faktisk dukker opp og de ikke har plass til ham. 
Og alle ombestemmelsene. Ja blir nei og nei blir kanskje og kanskje blir ja.

Anonymkode: 69890...a5c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

NÅ vet jeg jo ikke hva denne mannen føler for deg, men jeg kan med hånden på hjertet si at dette er en av "utfordringene" med diagnosen.

Når vi begynner å få følelser for mennesker rundt oss (det være seg vennskap eller kjærlighet) så blir vi redd for at de skal slutte å like oss. Da er det ofte lettere å unngå hyppig kontakt fordi da "bevarer vi" det gode inntrykket vi tenker at vedkommende har av oss så langt. Helt tåplig, jeg vet, emn sånn er det altså.

Så vi kan sitte der da og det eneste en ønsker er å ta kontakt,men så tør en ikke for en er redd for at den andre ikke skal like oss ..så da unngår vi å ta kontakt. 

Anonymkode: 70d45...967

Så da gjør jeg ikke noe feil ved å sende han en melding nå og da? Du tolker ikke det som mas?

HI

Anonymkode: 0bc68...5cf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 timer siden):

Så da gjør jeg ikke noe feil ved å sende han en melding nå og da? Du tolker ikke det som mas?

HI

Anonymkode: 0bc68...5cf

Jeg hadde ikke tolket det som mas om noen jeg var interessert i å tilbringe tid sammen med sendte meg en mld. Da hadde jeg blitt glad og modigere selv.

Anonymkode: 70d45...967