Unnvikende personlighetsforstyrrelse. Noen med erfaring?

[Anonym bruker]

Jeg dater en fyr med denne diagnosen. Noe jeg bør tenke på?

Anonymkode: 0bc68...5cf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (42 minutter siden):

Jeg dater en fyr med denne diagnosen. Noe jeg bør tenke på?

Anonymkode: 0bc68...5cf

At han er en incel?

Anonymkode: 2975e...f80

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

At han er en incel?

Anonymkode: 2975e...f80

? 

Anonymkode: 0bc68...5cf

[Anonym bruker]

Nå er vi alle ulike i den forstand at vi takler ulike ting forskjellig. En person med den personlighetsforstyrrelsen ville jeg ikke klart å leve nært på, og det er fordi jeg må stole på folk. Jeg orker ikke å gjette meg til hva og hvorfor, som du må gjøre ovenfor mennesker med denne lidelsen, og du kan risikerer med mange ganger høy sannsynlighet å bli dolket i ryggen. Dette er jo personer som unngår alt av ubehageligheter og ikke minst konflikter, så det sier seg selv at du aldri helt vet hvor du har dem. 

Jeg beklager til de som måtte ha denne lidelsen, men andre kan sikkert fint takle det bedre enn meg. Så er det jo også de hederlige unntakene som alltid da. Han kan være en som er lettere å forholde seg til. 

Anonymkode: b861f...434

[Anonym bruker]

Jeg hadde et par gode venninner jeg tror har unnvikende personlighetsforstyrrelse. Det ble veldig tappende.. hun ene brøt jeg til slutt kontakten med helt, mens hun andre har jeg begrenset kontakt med. Treffes 3-4 ganger i året og det går helt greit.

Jeg var veldig nære begge to da jeg gikk på videregående og i de første årene av tjueåra.

Det ble endel snurthet og fornærmethet og «skjult» selvmedlidenhet og passiv aggressivitet og også litt sjalusi når jeg var med andre venninner…

Anonymkode: 5efc3...651

[Pobie]

Jeg ville faktisk styrt langt unna. Ville ikke tatt i han med ildtang. 

[Anonym bruker]

Det er bare å lese:

https://www.lommelegen.no/psykisk-helse/personlighetsforstyrrelse/artikkel/unnvikende-personlighetsforstyrrelse/70087762

Søsteren min har det, hun er enslig og har også blitt ufør. Hun er tilnærmet venneløs i det virkelige liv, men har flere venner på nett.

Jeg er glad i henne, og tåler henne, fordi hun er søsteren min.

Men jeg ville aldri vært i et forhold med en som henne.....

Hun er snill som dagen er lang, og har mye omsorg og empati i seg, veldig glad i tantebarna sine og de er glad i henne også. Men det er så mye som er vanskelig for henne.

På gode dager skravler hun på inn og utpust, med en litt skingrende stemme, og alt hun forteller om er ting hun har sett på TV eller lest om på nett. Det blir rett og slett utrolig slitsomt, hun slipper ingen andre til, og når noen har noe å fortelle har hun selvfølgelig lest om noe på nett, fulgt noen på instagram eller et eller annet som er hakket verre/bedre.

Hun tåler overhodet ikke kritikk, da kommer alle pigger ut og alle murer opp, finnes ikke lydhør for råd eller noe noe kan minne om kritikk.

Nå har søsteren min angst også, og det er veldig vanlig med sammensatte diagnoser med flere psykiske ting. 

Jeg er glad i henne, ser at dette hørtes litt nedlatende ut, men jeg mener ikke å være det altså. Hun lider jo under sine diagnoser og jeg har veldig vondt av henne, hun blir deprimert av at livet bare flyr forbi uten at hun mestrer eller klarer det de andre som er like gamle som henne gjør. Hun ønsker jo å være frisk, jobbe, få en familie osv, men hun mestrer det overhodet ikke. Jeg gråter for henne, jeg gjør det, men jeg kunne likevel aldri hatt en partner som henne.

Anonymkode: 096b0...988

[Anonym bruker]

Shit. Det kan være så ille assa. Kjenner jeg med ett ble skeptisk. Stakkars, han fortalte meg det og sa i samma slengen at han var redd jeg nå kom til å dumpe han. 😳

Anonymkode: 0bc68...5cf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Shit. Det kan være så ille assa. Kjenner jeg med ett ble skeptisk. Stakkars, han fortalte meg det og sa i samma slengen at han var redd jeg nå kom til å dumpe han. 😳

Anonymkode: 0bc68...5cf

Regner med du har barn siden du er på denne siden, og så lenge barna har friske foreldre også tror jeg ikke nødvendigvis en steforelder med denne diagnosen trenger påvirke så negativt.

Søsteren min har snakket om å dra til Danmark og bli gravid, siden det ikke er så aktuelt med en partner. Der prøver alle vi rundt henne å påvirke til å la være altså.

For en ting som er ganske vanlig med denne diagnosen er å rett å slett unngå alt som er vanskelig, og barn kan ikke oppdras på den måten. Søsteren min er veldig på at det barna ikke liker, det skal de få slippe. Når datteren min fikk det for seg at det var skummelt med broer når hun var 5-6 år gammel så mener da søsteren min at vi må unngå broer for hennes skyld. Jeg mener at da må vi øve oss på broer og venne oss til det, for livet kan bli veldig vanskelig om man aldri kan gå eller kjøre over en bro. Kunne tatt en million slike eksempler, barn skal slippe felles garderober, det kan være ekkelt, da unngår vi heller svømmehaller/badeland. Barn skal få slippe ditt og slippe datt, for det kan være ubehagelig for dem.

Du kan jo tenke deg til hvor begrenset livet til søsteren min etterhvert har blitt, men det nytter ikke si noe for hun har overhodet ikke evnen til å ta imot kritikk, eller forstå at om man diller sånn med barn så vil jo deres liv etterhvert bli like begrenset...

Anonymkode: 096b0...988

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Nå er vi alle ulike i den forstand at vi takler ulike ting forskjellig. En person med den personlighetsforstyrrelsen ville jeg ikke klart å leve nært på, og det er fordi jeg må stole på folk. Jeg orker ikke å gjette meg til hva og hvorfor, som du må gjøre ovenfor mennesker med denne lidelsen, og du kan risikerer med mange ganger høy sannsynlighet å bli dolket i ryggen. Dette er jo personer som unngår alt av ubehageligheter og ikke minst konflikter, så det sier seg selv at du aldri helt vet hvor du har dem. 

Jeg beklager til de som måtte ha denne lidelsen, men andre kan sikkert fint takle det bedre enn meg. Så er det jo også de hederlige unntakene som alltid da. Han kan være en som er lettere å forholde seg til. 

Anonymkode: b861f...434

Det du skriver stemmer ikke med kriteriene for en slik diagnose i fet hele tatt. 

Anonymkode: 754c7...7e6

[Anonym bruker]

4 minutes ago, Anonym bruker said:

Det du skriver stemmer ikke med kriteriene for en slik diagnose i fet hele tatt. 

Anonymkode: 754c7...7e6

Synes det passet godt jeg. Å være livredd for kritikk, ubehag og avvisning skaper trøbbel i forhold. 

Beskrivelsen fra søsteren her ovenfor var virkelig bra.. 

Anonymkode: 474a3...73c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (29 minutter siden):

Shit. Det kan være så ille assa. Kjenner jeg med ett ble skeptisk. Stakkars, han fortalte meg det og sa i samma slengen at han var redd jeg nå kom til å dumpe han. 😳

Anonymkode: 0bc68...5cf

https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/nasjonal-kompetansetjeneste-for-personlighetspsykiatri-napp/unnvikende-personlighetsforstyrrelser-en-bortglemt-pasientgruppe
 

Slik jeg har forstått det så er det en form for angstlidelse som mange som har opplevd mobbing i barndommen utvikler. 

Anonymkode: 754c7...7e6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Synes det passet godt jeg. Å være livredd for kritikk, ubehag og avvisning skaper trøbbel i forhold. 

Beskrivelsen fra søsteren her ovenfor var virkelig bra.. 

Anonymkode: 474a3...73c

Nei. Det hun beskriver må skyldes noen av de andre diagnosene hun skriver at søsteren har i tillegg. 
 

De med engstelig- unnvikende PF  forsøker gjerne å gjøre seg nærmest usynlige, og fremstår vanligvis som stille, rolige og pliktoppfyllende utad. De dolker ikke folk i ryggen, for drama hadde de ikke taklet. 

Anonymkode: 754c7...7e6

[Anonym bruker]

Just now, Anonym bruker said:

Nei. Det hun beskriver må skyldes noen av de andre diagnosene hun skriver at søsteren har i tillegg. 
 

De med engstelig- unnvikende PF  forsøker gjerne å gjøre seg nærmest usynlige, og fremstår vanligvis som stille, rolige og pliktoppfyllende utad. De dolker ikke folk i ryggen, for drama hadde de ikke taklet. 

Anonymkode: 754c7...7e6

Du trenger ikke å lage drama for å dolke noen i ryggen. Hvis du egentlig er kjempeuenig men lar være å si det, så vil man kunne føle seg dolket i ryggen hvis det senere kommer frem at personen alltid var uenig. 

Det ligger jo i navnet. Unnvikende. Det skaper trøbbel i relasjoner. Og faktisk også drama, uten at det var intensjonen i det hele tatt. 

 

Anonymkode: 474a3...73c

[Anonym bruker]

Men i alle dager.. dere som beskriver denne diagnosen er jo helt på jordet.

Vi som har denne diagnosen er jo stikk motsatt av de flere av dere sier her.

Vi vil ikke  ha noe drama i livet vårt, da blir vi dårlige. Så litt konfliktsky er vi jo, men ikke sånn at vi ikke klarer å si ifra om vi føler at noe er urettferdig eller feil. Vi dolker i allefall ikke folk i ryggen! Jøjje meg, det er jo så langt ifra sannheten som mulig. 

Vi er rolige, stille og pliktoppfyllende fordi vi er redd for hva andre skal tenke om oss om vi ikke er det. DET er det som er stresset med denne diagnosen. Vi blir rett og slett utslitt av å hele tiden være bekymret over hva folk tenker og mener om oss.

I et forhold gjelder det samme. Snille og gode (sikkert unntak, men det er iallefall ikke diagnosen som gjør), men utfrodringen kan være at vi ofte kan overtolke ting i verste mening. Nærtagende med andre ord. Ærlighet er viktig, på både godt og vondt- på den måten kan vi lære å stole på at det partneren vår sier er det hen faktisk mener.

Jeg oppdrar barna mine til å stå i ubehageligheter, så heller ikke det punktet stemmer slik det ble fortalt over her.

Anonymkode: 70d45...967

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (29 minutter siden):

Det du skriver stemmer ikke med kriteriene for en slik diagnose i fet hele tatt. 

Anonymkode: 754c7...7e6

Når du kommer med en benektelse, vil du vennligst argumentere for den? Hva stemmer ikke her, for eksempel?

Herregud så lei jeg er sånne "meninger" som ikke har en dritt for seg. Vet du ikke hva du skal si, så la være. 

Anonymkode: b861f...434

[Anonym bruker]

3 minutes ago, Anonym bruker said:

Men i alle dager.. dere som beskriver denne diagnosen er jo helt på jordet.

Vi som har denne diagnosen er jo stikk motsatt av de flere av dere sier her.

Vi vil ikke  ha noe drama i livet vårt, da blir vi dårlige. Så litt konfliktsky er vi jo, men ikke sånn at vi ikke klarer å si ifra om vi føler at noe er urettferdig eller feil. Vi dolker i allefall ikke folk i ryggen! Jøjje meg, det er jo så langt ifra sannheten som mulig. 

Vi er rolige, stille og pliktoppfyllende fordi vi er redd for hva andre skal tenke om oss om vi ikke er det. DET er det som er stresset med denne diagnosen. Vi blir rett og slett utslitt av å hele tiden være bekymret over hva folk tenker og mener om oss.

I et forhold gjelder det samme. Snille og gode (sikkert unntak, men det er iallefall ikke diagnosen som gjør), men utfrodringen kan være at vi ofte kan overtolke ting i verste mening. Nærtagende med andre ord. Ærlighet er viktig, på både godt og vondt- på den måten kan vi lære å stole på at det partneren vår sier er det hen faktisk mener.

Jeg oppdrar barna mine til å stå i ubehageligheter, så heller ikke det punktet stemmer slik det ble fortalt over her.

Anonymkode: 70d45...967

Det er vel mulig at vi som er pårørende opplever diagnosen annerledes enn dere som har det. 

Hvis jeg skulle beskrevet min opplevelse av å være pårørende, er det å måtte forsikre personen gang på gang at det går bra. Jeg er ikke sur på deg, du er god nok, det er ikke så farlig. 

Det er faktisk utmattende i lengden, fordi det hjelper nada. Like usikker og bekreftelsessøkende dagen etter. 

Så beklager fra meg også, men jeg hadde ikke orket dette daglig. Å gå på eggeskall hele tiden er forferdelig. Og hvis man kommer med kritikk, så koster det i ukesvis. Kanskje år. Uansett om hvor berettiget det var 

Anonymkode: 474a3...73c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Men i alle dager.. dere som beskriver denne diagnosen er jo helt på jordet.

Vi som har denne diagnosen er jo stikk motsatt av de flere av dere sier her.

Vi vil ikke  ha noe drama i livet vårt, da blir vi dårlige. Så litt konfliktsky er vi jo, men ikke sånn at vi ikke klarer å si ifra om vi føler at noe er urettferdig eller feil. Vi dolker i allefall ikke folk i ryggen! Jøjje meg, det er jo så langt ifra sannheten som mulig. 

Vi er rolige, stille og pliktoppfyllende fordi vi er redd for hva andre skal tenke om oss om vi ikke er det. DET er det som er stresset med denne diagnosen. Vi blir rett og slett utslitt av å hele tiden være bekymret over hva folk tenker og mener om oss.

I et forhold gjelder det samme. Snille og gode (sikkert unntak, men det er iallefall ikke diagnosen som gjør), men utfrodringen kan være at vi ofte kan overtolke ting i verste mening. Nærtagende med andre ord. Ærlighet er viktig, på både godt og vondt- på den måten kan vi lære å stole på at det partneren vår sier er det hen faktisk mener.

Jeg oppdrar barna mine til å stå i ubehageligheter, så heller ikke det punktet stemmer slik det ble fortalt over her.

Anonymkode: 70d45...967

Når du opplever folk som ubehagelige, konfronterer du dem? 

Anonymkode: b861f...434

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Når du opplever folk som ubehagelige, konfronterer du dem? 

Anonymkode: b861f...434

Det er litt situasjonsbetinget.

Om det er en kollega så kan jeg nok svelge litt kameler en stund før jeg sier noe. Dette fordi jeg opplever det som svært ubehagelig etter at jeg har sagt ifra.

Er det innad i familien har jeg ingen problemer med å si ifra. 

Anonymkode: 70d45...967

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Det er litt situasjonsbetinget.

Om det er en kollega så kan jeg nok svelge litt kameler en stund før jeg sier noe. Dette fordi jeg opplever det som svært ubehagelig etter at jeg har sagt ifra.

Er det innad i familien har jeg ingen problemer med å si ifra. 

Anonymkode: 70d45...967

Om jeg opplever noen som er ubehagelige mot andre, sier jeg ifra umiddelbart. Selv om jeg har det dritt etterpå.

Anonymkode: 70d45...967

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Det er vel mulig at vi som er pårørende opplever diagnosen annerledes enn dere som har det. 

Hvis jeg skulle beskrevet min opplevelse av å være pårørende, er det å måtte forsikre personen gang på gang at det går bra. Jeg er ikke sur på deg, du er god nok, det er ikke så farlig. 

Det er faktisk utmattende i lengden, fordi det hjelper nada. Like usikker og bekreftelsessøkende dagen etter. 

Så beklager fra meg også, men jeg hadde ikke orket dette daglig. Å gå på eggeskall hele tiden er forferdelig. Og hvis man kommer med kritikk, så koster det i ukesvis. Kanskje år. Uansett om hvor berettiget det var 

Anonymkode: 474a3...73c

Det er selvsagt mulig. Og personligheten til de med diagnosen er jo også forskjellig.

Så "vi" er jo også forskjellige. 

Det viktigste for meg ved å svare på denne tråden var å få frem til HI, at ikke alle med denne diagnosen trenger å svartmales sånn som ble gjort i de første innleggene. 

Anonymkode: 70d45...967

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Det er litt situasjonsbetinget.

Om det er en kollega så kan jeg nok svelge litt kameler en stund før jeg sier noe. Dette fordi jeg opplever det som svært ubehagelig etter at jeg har sagt ifra.

Er det innad i familien har jeg ingen problemer med å si ifra. 

Anonymkode: 70d45...967

Det er der dolkingen i ryggen kommer inn da. Når noen har svelget nok kameler så stikker de uten ett ord. Dere blir jo også aggresive som andre kan bli, for det er jo ikke følelsene deres som er annerledes ofte, men handlinger. Det sinnet kan fint også handle om å dolke. Jeg sier ikke at du er der. Jeg sier bare at det skjer mye oftere fra de som har samme diagnose. 

 

Anonymkode: b861f...434

[Anonym bruker]

Jeg kjenner noen som ikke offisielt har fått diagnosen, men som i alle fall er konfliktsky. Utfordringen der er at de aldri tar tak i utfordringer som er ubehagelige. Når de så tilslutt er tvunget til det er det blitt mye større og vanskeligere og det kan gjerne bli stor konflikt og drama av det. Andre som ikke er konfliktsky tar tak i det med en gang og utfordringen forsvinner før den blir et problem. Det kan høres selvmotsigende ut at konfliktskye mennesker havner i store konflikter, men det er ikke det. Når man unngår å ta tak i de små tingene kan de bli ganske store etterhvert. 

En annen ting er at de strever med å ta beslutninger og vil alltid ha andre til å ta beslutninger for dem. Selv helt enkle beslutninger blir vanskelig. Det kan ta dem evigheter å ta enkle beslutninger. På denne måten går de gjerne glipp av frister. Eller de overlater hele tiden beslutninger til andre (gjerne på kort varsel etter at de selv har tenkt vel og lenge på det) og der de lar være å komme med innspill eller viktig informasjon selv fordi de er redde for at det skal oppfattes som kritikk. Beslutninger kan da gjerne bli tatt på feil grunnlag. Ofte kan det være litt usynlig at de skjøv beslutningen over på andre, slik at det ofte er andre som må ta støyten om noe ikke ble helt optimalt. 

De gir nesten ikke fra seg noe skriftlig for er det bare muntlig og beslutningen var gal/ikke den beste kan de gå tilbake på det de har sagt. De skylder gjerne ikke på andre, men kan påstå at "det var ikke det jeg sa/mente". Når de ikke våger å stå i slike tilbakemeldingssituasjoner blir fokuset der ofte feil, viktige ting blir skjøvet under teppet og læringen blir redusert.   

Anonymkode: 85607...548

[Anonym bruker]

Jeg syns denne tråden ble litt feil. Jeg tar selvkritikk også, for her ble det veldig mye negativt. Jeg har mine erfaringer, og søsteren i tråden her virker igrunnen fly forbannet på sin søster ( sorry, men du gjør det ), og alle her har sine erfaringer. Dette blir veldig subjektivt og muligens lite saklig. Den personen som faktisk har diagnosen bør du jo kanskje lytte først til HI. Så må du heller snakke med daten din. Det ble en veldig usaklig tråd

Anonymkode: b861f...434

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Regner med du har barn siden du er på denne siden, og så lenge barna har friske foreldre også tror jeg ikke nødvendigvis en steforelder med denne diagnosen trenger påvirke så negativt.

Søsteren min har snakket om å dra til Danmark og bli gravid, siden det ikke er så aktuelt med en partner. Der prøver alle vi rundt henne å påvirke til å la være altså.

For en ting som er ganske vanlig med denne diagnosen er å rett å slett unngå alt som er vanskelig, og barn kan ikke oppdras på den måten. Søsteren min er veldig på at det barna ikke liker, det skal de få slippe. Når datteren min fikk det for seg at det var skummelt med broer når hun var 5-6 år gammel så mener da søsteren min at vi må unngå broer for hennes skyld. Jeg mener at da må vi øve oss på broer og venne oss til det, for livet kan bli veldig vanskelig om man aldri kan gå eller kjøre over en bro. Kunne tatt en million slike eksempler, barn skal slippe felles garderober, det kan være ekkelt, da unngår vi heller svømmehaller/badeland. Barn skal få slippe ditt og slippe datt, for det kan være ubehagelig for dem.

Du kan jo tenke deg til hvor begrenset livet til søsteren min etterhvert har blitt, men det nytter ikke si noe for hun har overhodet ikke evnen til å ta imot kritikk, eller forstå at om man diller sånn med barn så vil jo deres liv etterhvert bli like begrenset...

Anonymkode: 096b0...988

1. Enslige har lov å bli assistert befruktet her i Norge nå.

2. I Danmark, akkurat som i Norge, krever de psykisk evaluering. Personer med alvorlige psykiske lidelser får ikke assistert befruktning i Danmark.

Anonymkode: 2975e...f80