Veldig fortvila…

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 timer siden):

All sympati for alt du har opplevd.

Men det er dessverre ikke alle som har gått gjennom traumer som greier å forstå at andre går gjennom traumer på en annen måte, får andre symptomer og reaksjoner enn dem selv. Du er gir tydelig uttrykk for å være en av dem slik du dømmer uten å vite nok om HIs mann.

Å unngå eller ikke takle en bestemt situasjon som trigger traumer man har, det er ikke å være slem, det er å ha ubearbeidede problemer som må bearbeides. Og det å ikke takle slike situasjoner kan igjen forsterke traumet fordi man føler skyldfølelse og at man svikter - og det kan igjen gjøre at man unngår slike problemer enda mer. Da er ikke løsningen fordømmelse, men profesjonell hjelp av fagfolk som kan støtte i traumebehandling og bearbeidelse av det man har opplevd.

 

 

Anonymkode: f5296...e3e

Det er ikke konas oppgave å skjerme denne mannen fra triggere. Hva hvis de begge følte det sånn, og stakk av fra huset når et barn ble sykt? Hvem skal liksom ha førsteretten på å skjerme seg?  Han har også satt barn til verden, og det han nå driver med, har kun ett navn: SVIK. 
 

Og det heter det, samme hvor gode grunnene hans liksom er. Mulig han trenger profesjonell hjelp, men han er en voksen person og kan søke det selv. Hvis det er så gærent med triggeratferden at han svikter et sykt barn, bør han jo selv være i stand til å reflektere over det etterpå og slå fast at «dette er en person jeg ikke vil være». Han står også fritt til å si «jeg ber om unnskyldning for at jeg lot deg ta alt dette aleine» til sin kone. 
 

Relasjonen utarmes og ødelegges hvis han ikke selv tar ansvar for den. Samme hvor traumatisert han er, så er det det som blir RESULTATET. Og det er urimelig å kreve at kona i årevis skal forstå, tilrettelegge, dulle med ham og vente på bedring.

Anonymkode: e6f4a...511

[Anonym bruker]

Du må søke hjelp!  Ta kontakt med fastlege, kommunens livskrisehjelp (om kommunen din har et sånt tilbud), familievernkontor eller lignende.  Be både om praktisk hjelp og om hjelp til å sortere tankene dine.   

Om du har nær familie eller venner så vær åpen om hvordan du har det.  Du kommer helt sikker til å bli skuffet over at noen ikke stiller opp for deg, men det er også mulig at noen trår til med hjelp uten at du hadde forventet det.  

Du må prioritere barna og deg selv.  Mannen din er voksen, han må selv søke hjelp.  Om han ikke klarer å ivareta barna er det enda viktigere at du fokuserer på barna og deg selv.  

Jeg ønsker deg alt godt.  

Anonymkode: 6dac5...357

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Det er ikke konas oppgave å skjerme denne mannen fra triggere. Hva hvis de begge følte det sånn, og stakk av fra huset når et barn ble sykt? Hvem skal liksom ha førsteretten på å skjerme seg?  Han har også satt barn til verden, og det han nå driver med, har kun ett navn: SVIK. 
 

Og det heter det, samme hvor gode grunnene hans liksom er. Mulig han trenger profesjonell hjelp, men han er en voksen person og kan søke det selv. Hvis det er så gærent med triggeratferden at han svikter et sykt barn, bør han jo selv være i stand til å reflektere over det etterpå og slå fast at «dette er en person jeg ikke vil være». Han står også fritt til å si «jeg ber om unnskyldning for at jeg lot deg ta alt dette aleine» til sin kone. 
 

Relasjonen utarmes og ødelegges hvis han ikke selv tar ansvar for den. Samme hvor traumatisert han er, så er det det som blir RESULTATET. Og det er urimelig å kreve at kona i årevis skal forstå, tilrettelegge, dulle med ham og vente på bedring.

Anonymkode: e6f4a...511

Kjære vene - du må gå litt i deg selv, for du hjelper ingen slik du holder på.

Mange har skrevet nettopp det at han og de må i terapi.

Og du - mange som er traumatiserte forstår det ikke selv, eller forstår ikke hvordan det gir seg uttrykk, derfor jeg også tidligere påpekte for HI at om de går i terapi sammen så kan det være en god plass å ta opp det med at han kanskje også trenger individuell traumeterapi, for han har mistet et barn like mye som hun har.

Og du, det at noe oppleves som et svik, det betyr ikke at det er det som er intensjonen til mannen hennes. Og igjen, det er grunnen til at de bør i terapi sammen.

Såvidt jeg har lest i tråden er det ingen som har krevd at kona i årevis skal "forstå, tilrettelegge, dulle med ham og vente på bedring". Tvert om har både jeg og flere sagt at de nå må i terapi sammen for å skape en endring.

Med din holdning er ekteskapet deres slutt. De med litt mer forståelse for ulike personers reaksjoner på traumer ser at begge disse er traumatiserte, og at det ikke er lurt at Hi, slik hun har det tar en beslutning om å avslutte ekteskapet her og nå. Det er ingen som ikke forstår HIs følelser rundt dette, også følelsen av å være alene og kanskje en følelse av å bli sveket. Men det som er, det er at hvis mannen hennes oppfører seg som han gjør fordi han er traumatisert, da kan forholdet deres meget mulig repareres, hvis både de og han kommer seg i terapi. Å gjøre som du gjør, hoppe rett til konklusjonen om at han driter i både Hi og ungene sine, det er stygt av deg! Og ikke er det konstruktivt eller hjelpsomt for Hi heller!

His reaksjoner etter traumene de har opplevd er på noen måter "enklere" å anerkjenne for folk, fordi det blir tydeligere at man har traumereaksjoner, fordi man reagerer "som forventet". De som har helt andre reaksjoner (som å trekke seg unna, unngå), de blir ofte ikke sett og forstått for at de kan være like skadet av traumene som de som har mer merkbare følelsesmessige reaksjoner. Dette er ikke et forsvar av mannen hennes, det er bare et faktum hva traumer angår - de kan gi seg utslag i helt vidt forskjellige symptomer og handlemåter.

Det sier seg selv at slik de har det nå ikke er holdbart - og derfor må de også få profesjonell hjelp sammen! Å starte en slik terapi med å legge seg i hver sin skyttergrav, når de egentlig ligger i samme, det er bare ødeleggende.

Anonymkode: f5296...e3e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

 

Og du, det at noe oppleves som et svik, det betyr ikke at det er det som er intensjonen til mannen hennes. Og igjen, det er grunnen til at de bør i terapi sammen.

Resultatet er jo det samme. Om intensjonen er aldri så god, så unnskylder ikke det en uakseptabel handling. 

 

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Å starte en slik terapi med å legge seg i hver sin skyttergrav, når de egentlig ligger i samme, det er bare ødeleggende.

Anonymkode: f5296...e3e

Å bo sammen med en person som svikter igjen og igjen, er mye mer ødeleggende. Det skaper en merkelig «normalitet» der den andres atferd liksom hele tiden skal forklares med noe dypere og ømmere og viktigere. Det HI trenger er at noen kaller dette ved sitt rette navn: egoisme. Da kan hun begynne å renske ut alle unødvendige følelser og hensyn som bare hemmer henne selv, og som gjør henne til en «enabler». 

Anonymkode: e6f4a...511

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 28.6.2022 den 2.11):

Nei, jeg har IKKE for lite livserfaring, du… jeg har fulgt min nærmeste i helikopter til sykehus etter ulykken, for deretter å se på at han døde. Og med ett av barna har jeg BODD på sykehuset i 4 måneder pga alvorlig sykdom. Tre av mine familiemedlemmer har dødd før de var 40, to av dem så brått at de ikke rakk behandling engang. Og på toppen av dette har jeg selv blitt voldtatt flere ganger, og opplevd trusler og krenkelser fra gale mennesker. 
 

Så nei, det er null i veien med erfaringsbakgrunnen, kunnskapene om traumer (har gått hos traumepsykolog selv) eller noe som helst. Det finnes faktisk noen absolutter. Samme hvor trist man selv har det, kan det ikke forsvare å være slem mot andre. Det er HIs mann. Slem mot henne og mot sitt eget barn. 
 

 

Anonymkode: e6f4a...511

Så da har du fasiten på hvordan all sorg og traumer oppleves? 

Anonymkode: 61321...e53

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Så da har du fasiten på hvordan all sorg og traumer oppleves? 

Anonymkode: 61321...e53

Sto det det noe sted? 

Det du ikke skjønner er at jeg egentlig driter i hvordan det oppleves for HIs mann. Det viktige her er at han oppfører seg dårlig mot henne og familien. Traumer er ingen unnskyldning for det han gjorde mot sitt barn og sin kone. 

Anonymkode: e6f4a...511

[Anonym bruker]

On 6/27/2022 at 5:16 PM, Anonym bruker said:

Vet ikke mine arme råd lengre. Har det ikke greit i ekteskapet, og vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Vi har stått i mange veldig krevende situasjoner. Vi mistet barnet vårt i alvorlig sykdom. Og det er en livssorg som vil prege oss resten av livet. Det som jeg ser er at i de krevende situasjonene der jeg virkelig hadde trengt at vi var et team, bretta opp ermene og jobba sammen-så blir jeg stående alene. I livets mest sårbare stunder så må jeg finne noen andre enn ektefellen som kan være der for meg. Vi har vært gjennom så mye, og jeg ønsker så sterkt å skåne barna mot enda en stor krise-som det blir om vi går fra hverandre. 
Det ene barnet vårt måtte nettopp akuttopereres. Da det fortalte om smerter til oss foreldre så sa mannen min at magesmerter går som regel alltid over… Han reiste deretter på jobb. Jeg tok kontakt med legesenteret, fikk ungen til kontroll- og vi ble sendt videre til akutten på sykehuset. Tiren inn blir krevende da barnet blir akutt dårlig og vi må ha ambulanse det siste stykket. Barnet ble operert. Etter noen dager klager barnet igjen på smerter. Jeg mener vi bør ta kontakt med lege igjen siden det er kort tid siden operasjon, og la fagfolk vurdere hva vi gjør videre. Jeg ber mannen min ringe legevakten for å høre med dem hvordan vi skal forholde oss. Han nekter. Jeg ringer legevakten som ber oss komme bort på kontroll. Vi blir så sendt inn på sykehuset igjen for å utelukke blodpropp hos barnet etter operasjon. Jeg er nå rasende innvendig fordi jeg igjen må ta alt ansvar for det hele helsesituasjonen til ungen uten at mannen min løfter en finger. Jeg har dessverre mange vonde eksempler på svik i sånne krevende situasjoner, men jeg kan ikke ta dem med her. Må legge til at jeg har ptsd etter alt vi har vært gjennom med barnet vi mistet. Så alt som har med sykehus og barnas helse å gjøre er meget krevende for meg.

Jeg er så ensom i ekteskapet, at jeg vurderer det å gå gjennom skilsmisse og være helt alene er bedre enn slik jeg har det nå. Men jeg er så redd for livet alene, økonomien, psykisk helse osv. Jeg vet ikke mine arme råd!

Går på aap, så ser jo for meg at jeg får lite å leve av. Men det kan jo selvsagt ikke være hovedargumentet for å bli.

Vil også legge til at de mørkeste stundene jeg har nå handler om å ikke bli møtt på en god måte av mannen min. Har så mange tunge stunder psykisk pga at vi ikke forstår hverandre, eller klarer å være en støtte for hverandre.

Ber dere vennligst om å holde en fin tone i kommentarene. Jeg er virkelig på bunn nå, og trenger ikke kritikk.

Og når det er som mørkest så har jeg tenkt tanken på at jeg er en belastning for alle rundt meg. Og jeg har kjent på at jeg har lyst til å sovne, og vil slippe å våkne igjen. Men ungene skal skånes mot å miste flere selvsagt.

Noen som har noen gode råd nå som livet krever så mye?

Anonymkode: 60c18...fba

pappan har også mistet et barn , han sliter nok veldig han også

Anonymkode: 443a1...51a

[Anonym bruker]

Takk igjen for mange kloke ord og tanker❤️
Jeg var veldig tydelig med mannen min om at jeg følte han sviktet i en akuttsituasjon der vi trengte ham (når barnet nå måtte opereres) Han har bedt om unnskyldning for det. Og innrømmet at han vurderte situasjonen feil. Og han er villig til å gå i terapi for at vi skal forstå hverandre, hvorfor vi reagerer så ulikt, og hva vi må gjøre for å endre på et ødeleggende mønster. Jeg trenger å kunne stole på at når en krevende situasjon oppstår så er han der for meg og barna. Nervesystemet mitt er i konstant alarmberedskap (ptsd) og når det handler om barna i forhold til sikkerhet og sykdom  så har jeg ingenting å gå på
 

Jeg er heldig og har kloke mennesker rundt meg som bryr seg, og som jeg kan vende meg til når livet røsker. Men jeg ønsker jo så inderlig at det er mannen min jeg kan vende meg til i disse stundene… 

Ett steg om gangen, terapi og å klare å tilgi, sette strek og prøve på ny. Og troen på at kjærligheten er størst… Det er ikke enkelt, men jeg har håp❤️
 

Takk til deg som delte av erfaringer, kunnskap og forslag❤️

Anonymkode: 60c18...fba

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (37 minutter siden):

Ett steg om gangen, terapi og å klare å tilgi, sette strek og prøve på ny. Og troen på at kjærligheten er størst… Det er ikke enkelt, men jeg har håp❤️

Hva tenker han å gjøre for å reparere tilliten da? Skjønner at  du tenker at en personlighetsendring er mulig, men hvilke steg må det inneha for at du skal kunne gjenoppbygges? Tilgivelse er ikke at én bestemmer seg for å bare svelge unna og bite tennene sammen. Man kan ikke tilgi av ren vilje. Det er en toveis prosess, der den som knuste tilliten må bygge opp stein for stein igjen. Ellers vil ikke den panikken du føler hver dag komme til å legge seg igjen, og du vil ødelegge deg selv i innsatsen. 

Anonymkode: e6f4a...511

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 29.6.2022 den 15.38):

Resultatet er jo det samme. Om intensjonen er aldri så god, så unnskylder ikke det en uakseptabel handling. 

 

Å bo sammen med en person som svikter igjen og igjen, er mye mer ødeleggende. Det skaper en merkelig «normalitet» der den andres atferd liksom hele tiden skal forklares med noe dypere og ømmere og viktigere. Det HI trenger er at noen kaller dette ved sitt rette navn: egoisme. Da kan hun begynne å renske ut alle unødvendige følelser og hensyn som bare hemmer henne selv, og som gjør henne til en «enabler». 

Anonymkode: e6f4a...511

Ingen som sier at Hi skal la dette fortsette som før. Mannens traumer kan være like ille som HIs, og om det er det som er årsaken til at han oppfører seg som han nå gjør, så har han i motsetning til HI ikke fått bearbeidet traumene, ergo ligger han etter henne i behandling/bearbeiding.

Ja, han har ansvar for egen helse og for å skaffe seg hjelp. Men det er ikke alltid man selv forstår at man trenger hjelp, nettopp fordi man har mindre synlige og mindre aksepterte reaksjoner.

Det vil være idioti å ødelegge dette ekteskapet og utsette seg selv og ungene for enda mer traumer i livet etter alt de allerede har opplevd, hvis det er slik at HI og mannen kan få det godt igjen sammen hvis han og de går i terapi.

Krever Hi at de skal i behandling sammen igjen, så er hun ingen "enabler", som du kaller det. Tvert om.

Hvis mannen nekter alt og ikke har tenkt å endre seg, da er det ikke så mye Hi kan gjøre, og da bør hun heller diskutere situasjonen med sin egen behandler som kjenner både HI og situasjonen og historien bedre enn hva vi gjør.

Anonymkode: f5296...e3e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Hva tenker han å gjøre for å reparere tilliten da? Skjønner at  du tenker at en personlighetsendring er mulig, men hvilke steg må det inneha for at du skal kunne gjenoppbygges? Tilgivelse er ikke at én bestemmer seg for å bare svelge unna og bite tennene sammen. Man kan ikke tilgi av ren vilje. Det er en toveis prosess, der den som knuste tilliten må bygge opp stein for stein igjen. Ellers vil ikke den panikken du føler hver dag komme til å legge seg igjen, og du vil ødelegge deg selv i innsatsen. 

Anonymkode: e6f4a...511

Vet du, nå må du gi deg!

Hva mannen hennes tenker gjøre? Han har unnskyldt seg for måten han reagerte. Og han har sagt at han ønsker at de skal gå i terapi sammen og finne ut av ting. Det vil si at han er villig til å jobbe for at de skal finne ut av problemene slik at de kan reparere tilliten og forholdet.

Slik du argumenterer nå hjelper du ingen, minst av alle HI. Både HI og mannen har utfordrende jobbing å gjøre for å finne tilbake til et trygt forhold og en trygg tilværelse for dem begge to, etter at de har opplevd det tøffeste foreldre kan oppleve, det å miste et barn. Begge to er traumatiserte. De har ulike reaksjonsmønster på de traumene. Når noen er traumatisert påvirker det alltid partneren også - det betyr at nok også HIs symptomer har vært en belastning for mannen, slik hans symptomer har vært en stor belastning for henne. Men nå er begge to klar over dette og de ønsker å jobbe for hverandre, forholdet og familien. Nå må de finne ut hvordan de begge to kan håndtere egne traumer og felles traumer, reparere seg selv og forholdet og familien. Det har de faktisk gode sjanser for å greie å gjøre - for nå er de der at begge to ønsker og er villige til å jobbe for akkurat det.

Alt det andre du snakker om, det er delvis ting HI må ta med egen behandler og delvis noe hun og mannen må ta opp i felles terapi. Noe HI nå forteller at de skal.

 

 

Hi, slutt å høre på denne brukeren, for det siste du nå trenger er en som er så ensidig negativ og ikke greier å se at både du og mannen har traumereaksjoner. Nå må du og mannen se fremover, bearbeide det dere har opplevd og måten dere begge to har reagert på alt med terapeut(ene), både du/han alene og dere sammen. Sjekk også om det finnes sorggrupper der dere bor, om en eller begge av dere tror dere kan få hjelp i en slik (sorggrupper.no). Se om du og mannen din nå kan bygge opp igjen en ny plattform for forholdet deres. Når begge to vil har dere de beste sjanser for å lykkes ❤️

 

Anonymkode: f5296...e3e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Takk igjen for mange kloke ord og tanker❤️
Jeg var veldig tydelig med mannen min om at jeg følte han sviktet i en akuttsituasjon der vi trengte ham (når barnet nå måtte opereres) Han har bedt om unnskyldning for det. Og innrømmet at han vurderte situasjonen feil. Og han er villig til å gå i terapi for at vi skal forstå hverandre, hvorfor vi reagerer så ulikt, og hva vi må gjøre for å endre på et ødeleggende mønster. Jeg trenger å kunne stole på at når en krevende situasjon oppstår så er han der for meg og barna. Nervesystemet mitt er i konstant alarmberedskap (ptsd) og når det handler om barna i forhold til sikkerhet og sykdom  så har jeg ingenting å gå på
 

Jeg er heldig og har kloke mennesker rundt meg som bryr seg, og som jeg kan vende meg til når livet røsker. Men jeg ønsker jo så inderlig at det er mannen min jeg kan vende meg til i disse stundene… 

Ett steg om gangen, terapi og å klare å tilgi, sette strek og prøve på ny. Og troen på at kjærligheten er størst… Det er ikke enkelt, men jeg har håp❤️
 

Takk til deg som delte av erfaringer, kunnskap og forslag❤️

Anonymkode: 60c18...fba

Så bra du og mannen har fått snakket sammen, HI! Og så bra du var så tydelig med ham om at du føler deg sviktet.

Jeg synes du viser styrke gjennom alt du har fortalt og gjort. Mannen din viser nå at han er villig til å jobbe med deg for at dere skal få det bra igjen. Det vil si at dere har samme ønsker for fremtiden.

Lykke til med terapien og det å finne tilbake til hverandre ❤️

Anonymkode: f5296...e3e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

 

Det vil være idioti å ødelegge dette ekteskapet og utsette seg selv og ungene for enda mer traumer i livet etter alt de allerede har opplevd, hvis det er slik at HI og mannen kan få det godt igjen sammen hvis han og de går i terapi

Å oppløse et ødeleggende ekteskap er det motsatte av traume. Det er livgivende og frigjørende. 

Anonymkode: e6f4a...511

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Å oppløse et ødeleggende ekteskap er det motsatte av traume. Det er livgivende og frigjørende. 

Anonymkode: e6f4a...511

For et bittert menneske du fremstår som. Du får ikke det bedre av å projeksere dine følelser og bitterhet over på andre. 

Anonymkode: 59909...c96

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

For et bittert menneske du fremstår som. Du får ikke det bedre av å projeksere dine følelser og bitterhet over på andre. 

Anonymkode: 59909...c96

Jeg er ikke bitter. Jeg ser bare ikke logikken i at en kvinne som har overtatt alle ansvarsområder for mannen sin og er fortvila og utslitt, blir rådet til å overta også ansvaret for hans psykiske helse i tillegg. Det er et skrullete råd.

Anonymkode: e6f4a...511