Veldig fortvila…

[Anonym bruker]

Vet ikke mine arme råd lengre. Har det ikke greit i ekteskapet, og vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Vi har stått i mange veldig krevende situasjoner. Vi mistet barnet vårt i alvorlig sykdom. Og det er en livssorg som vil prege oss resten av livet. Det som jeg ser er at i de krevende situasjonene der jeg virkelig hadde trengt at vi var et team, bretta opp ermene og jobba sammen-så blir jeg stående alene. I livets mest sårbare stunder så må jeg finne noen andre enn ektefellen som kan være der for meg. Vi har vært gjennom så mye, og jeg ønsker så sterkt å skåne barna mot enda en stor krise-som det blir om vi går fra hverandre. 
Det ene barnet vårt måtte nettopp akuttopereres. Da det fortalte om smerter til oss foreldre så sa mannen min at magesmerter går som regel alltid over… Han reiste deretter på jobb. Jeg tok kontakt med legesenteret, fikk ungen til kontroll- og vi ble sendt videre til akutten på sykehuset. Tiren inn blir krevende da barnet blir akutt dårlig og vi må ha ambulanse det siste stykket. Barnet ble operert. Etter noen dager klager barnet igjen på smerter. Jeg mener vi bør ta kontakt med lege igjen siden det er kort tid siden operasjon, og la fagfolk vurdere hva vi gjør videre. Jeg ber mannen min ringe legevakten for å høre med dem hvordan vi skal forholde oss. Han nekter. Jeg ringer legevakten som ber oss komme bort på kontroll. Vi blir så sendt inn på sykehuset igjen for å utelukke blodpropp hos barnet etter operasjon. Jeg er nå rasende innvendig fordi jeg igjen må ta alt ansvar for det hele helsesituasjonen til ungen uten at mannen min løfter en finger. Jeg har dessverre mange vonde eksempler på svik i sånne krevende situasjoner, men jeg kan ikke ta dem med her. Må legge til at jeg har ptsd etter alt vi har vært gjennom med barnet vi mistet. Så alt som har med sykehus og barnas helse å gjøre er meget krevende for meg.

Jeg er så ensom i ekteskapet, at jeg vurderer det å gå gjennom skilsmisse og være helt alene er bedre enn slik jeg har det nå. Men jeg er så redd for livet alene, økonomien, psykisk helse osv. Jeg vet ikke mine arme råd!

Går på aap, så ser jo for meg at jeg får lite å leve av. Men det kan jo selvsagt ikke være hovedargumentet for å bli.

Vil også legge til at de mørkeste stundene jeg har nå handler om å ikke bli møtt på en god måte av mannen min. Har så mange tunge stunder psykisk pga at vi ikke forstår hverandre, eller klarer å være en støtte for hverandre.

Ber dere vennligst om å holde en fin tone i kommentarene. Jeg er virkelig på bunn nå, og trenger ikke kritikk.

Og når det er som mørkest så har jeg tenkt tanken på at jeg er en belastning for alle rundt meg. Og jeg har kjent på at jeg har lyst til å sovne, og vil slippe å våkne igjen. Men ungene skal skånes mot å miste flere selvsagt.

Noen som har noen gode råd nå som livet krever så mye?

Anonymkode: 60c18...fba

[Anonym bruker]

Må legge til at barnet som ble akuttoperert nå er på bedringens vei.

Anonymkode: 60c18...fba

[Anonym bruker]

Har dessverre ingen gode råd, men vil bare gi deg en klem 🤗 Du har virkelig vært gjennom mye!

Anonymkode: 5c595...ed1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Må legge til at barnet som ble akuttoperert nå er på bedringens vei.

Anonymkode: 60c18...fba

Det er godt å lese at noe også går riktig vei!

Mine råd er dessverre "billige". Ting du sikkert allerede har tenkt på, og vet om. Sier det likevel; søke hjelp for deg selv så du får trygge rammer for å få ut frustrasjon og tanker (hvis du ikke allerede har dette tilbudet). Sortere tanker, få hjelp med det mest prekære. Deretter, når tankene kanskje er litt roligere og fortvilelsen kan ha blitt litt bedre; ta den avgjørelsen som er riktig for deg og barna. Kanskje blir det strammere økonomisk, mindre bolig, men prisen for å bli høres høy ut synes jeg.

❤️

Anonymkode: 05682...dde

[Anonym bruker]

Høres ikke greit ut..

Har du noen rundt deg som faktisk oppleves som støtte og gir deg omsorg? 

Jeg tror jeg hadde satset på den/dem, og ikke forventet noe fra mannen fremover. Det blir nærmest som en prøve-separasjon. 

Har du psykolog du går til? 

Anonymkode: 00a24...bc4

[Anonym bruker]

Takk for råd! Ja, jeg går til samtaler i forhold til ptsd.  
Det er bare som om alt raser sammen… Jeg mistet barnet mitt, helsa sviktet og jeg står helt ved siden av arbeidslivet. Ekteskapet rakner. Og det ene barnet vårt blir ekskludert og utestengt av jevnaldrende til tross for møter og dialog med skole og foreldre. Så døde bestemor i går. Det er som om all verdens nød skal tres over hodet mitt og livet mitt. Er så sliten av å være sliten…Liker ikke å klage, men summen av alt blir for mye…

Anonymkode: 60c18...fba

[Anonym bruker]

4 minutes ago, Anonym bruker said:

Takk for råd! Ja, jeg går til samtaler i forhold til ptsd.  
Det er bare som om alt raser sammen… Jeg mistet barnet mitt, helsa sviktet og jeg står helt ved siden av arbeidslivet. Ekteskapet rakner. Og det ene barnet vårt blir ekskludert og utestengt av jevnaldrende til tross for møter og dialog med skole og foreldre. Så døde bestemor i går. Det er som om all verdens nød skal tres over hodet mitt og livet mitt. Er så sliten av å være sliten…Liker ikke å klage, men summen av alt blir for mye…

Anonymkode: 60c18...fba

Det er ikke rart du er sliten og fortvilet, det er virkelig mye som har vært vanskelig for deg den siste tiden! 

Tror du må gi deg selv lov til å være sliten og lei deg nå. Livet er vanskelig akkurat nå. Det er vel om å gjøre å komme igjennom sommeren på best mulig måte.

💙

Anonymkode: 00a24...bc4

[Anonym bruker]

"En ulykke kommer sjelden alene" er det noe som heter, og det er en frase som ikke er tatt ut av løse luften.

Akkurat nå står du midt oppi ditt livs mareritt, og alle tingene skjer på en gang. Det er tøft, det er en skikkelig bølgedal i livet og jeg har all mulig forståelse for at du nå sliter.

Jeg tror ikke akkurat nå er tidspunktet å gå fra mannen på. Det høres ut som han er veldig avstumpet, men det er ikke sikkert han er det. Ofte reagerer man veldig forskjellig på kriser, og din mann har tydeligvis bestemt seg for den lette veien. Min pappa er sånn. Er det kriser, har noen det vanskelig, skjer det noe, ja da forsvinner han. Jeg vet ikke om det har noe navn, ikke konfliktsky, men sky for andres vanskeligheter? Han har sett barnebarn bli hentet i sykebil og bare gått hjem, ikke blitt og sett om han kunne hjelpe med noe. Jeg vet at han da går går hjem og har det helt jævlig, for han bryr seg jo, han bare makter ikke å bidra med noe. Det er noe psykisk, en forsvarsmekanisme pga tidligere traume. Høres ut som mannen din kan lide av noe lignende?

Uansett er resultatet at du ikke får det du trenger fra han, og det er tungt. Men vent til du får hodet litt over vannet før du tar en avgjørelse på dette. Vi tar ikke de beste og mest gjennomtenkte valgene når vi er på bunnen....

Sender deg varme tanker, og håper ting løsner litt etterhvert nå, at det snart blir plass til litt smil og latter igjen også.

Anonymkode: 2068e...5f9

[Anonym bruker]

Vil bare gi en klem ❤️

Anonymkode: b2aa5...44c

[Anonym bruker]

Takk gode dere❤️ Tårene renner her. Mange kloke ord og tanker❤️

Anonymkode: 60c18...fba

[Anonym bruker]

Du har virkelig fått enormt mye, HI.

Har du og mannen din gått sammen i terapi etter at dere mistet barnet deres? Foreldre som opplever at et barn får alvorlig sykdom og/eller dør, de kan oppleve å skli fra hverandre fordi de takler krisen så forskjellig. Ikke fordi noen av dem ønsker distansen som oppstår, men fordi de i møte med krisen har for ulike måter å takle den på. Om den ene i tillegg kanskje har som følelsesmessig "strategi" (ofte ubevisst) å stenge av, og den andre har behov for at redsel og sorg uttrykkes, da blir det jo krasj. Det betyr ikke at den som virker å ta lett på ting har det noe lettere i seg selv, ikke har det like vondt som den andre - men ofte kan den føle seg like ensom og hjelpesløs som partneren som føler han/hun tar for lett på ting. Slike par kan få god hjelp av terapi for å greie å kommunisere følelsene rundt frykt, sorg, tap. Tapet blir jo på en måte dobbelt hvis man i tillegg føler man "mister" hverandre også, ikke bare barnet. Om dere ikke har gått i terapi sammen etter at dere mistet barnet deres, se om du kan få mannen din med på det. Kan hende han frykter det, fordi det også betyr å snakke om det han ev. forsøker å ikke føle på, fordi det er for stort og vondt for ham, i så fall, prøv å finne ut om det er det som er årsaken, eller annet. Er det det han føler på, eller om du mistenker at det er det, da kan du kanskje forsøke å heller snakke med ham om at du er bekymret for forholdet og familien fordi du føler at dere etter dere mistet barnet deres har sklidd fra hverandre, og at dette nå ble tydeligere når det andre barnet ble sykt. Ikke kritiser ham for å bagatellisere barnets sykdom før operasjon og i etterkant (det kan være hans måte å "takle" det på, fordi han ikke takler egen frykt og følelsene etter å ha mistet første barnet), bare forsøk å formidle at du føler dere sklir fra hverandre, dere som tidligere var et trygt og godt team. Kanskje det også kan være lurt å si at du er klar over at det at du selv har fått ptsd etter at barnet døde, nok også har vært tøft for mannen din, at du kanskje ikke har hatt like stor forståelse for hans følelser i dette og at du kanskje har hatt mer behov for ham enn hva han har hatt overskudd til. Husk å fortelle ham at du elsker ham, at du ønsker at dere skal fungere godt igjen sammen, selv om dere nå har vært gjennom enormt mye vanskelig og traumatiserende. Prøv å vise at du også ser ham i dette, selv om du føler dere har sklidd fra hverandre.

Når det andre barnet ble akutt syk nylig så ble nok det en form for retraumatisering for deg, noe som gjør at du egentlig trenger mannen mer. Men kanskje var det også en retraumatisering for ham, at hans strategi ble å bagatellisere eller distansere seg fordi han ikke takler følelsesmessig at enda et barn ble alvorlig syk?

Jeg vet ikke, det er du som kjenner mannen din og vet hvordan han var før dere mistet barnet deres og hvordan han ellers har taklet store følelsesmessige utfordringer. Kanskje er det ting som påvirker ham uten at han forstår det selv. Eller kanskje har han aldri opplevd store prøvelser tidligere slik at han føler seg hjelpesløs og maktesløs og ikke forstår hvordan han skal takle egne følelser, og derfor distanserer seg.

Kan hende du føler jeg nå overforstår mannen, det er ikke meningen min. Jeg hadde trolig følt meg ganske likt som deg i lignende situasjon. Det er så mye enklere å se ting utenfra, når man selv ikke står midt i slikt. Jeg har ikke opplevd det du har, men har opplevd å få mange livskriser mer eller mindre samtidig og så som perler på en snor hver gang jeg trodde at nå var det over, nå gikk ting bedre igjen. Man blir helt ekstremt utmattet av det, og det blir ekstra vanskelig når man føler man ikke blir sett av den eller de som skal stå en nærmest. Men noen ganger kan man også bli litt blind for at også de kan slite like mye, men kanskje gjør det mer inni seg, og kanskje gjøres det egentlig i god mening, i et forsøk på at én må holde seg oppe i hverdagen for at ikke begge skal bryte sammen. Men så blir det gjerne slik dere synes å ha det, at dere har så ulik måte å takle dette på, at der mannen din kanskje skjuler sine følelser og forsøker å "fortsette som før" og derfor "blacket ut" da det andre barnet måtte akuttopereres (og i andre akuttsituasjoner dere har opplevd), så greide og greier du da å holde deg kald nok til å ta tak i det som må gjøres. Så kanskje er det slik at dere begge to forsøker å være sterk for familien, bare på veldig forskjellige måter i hverdagen og i akutte kriser?

Jeg er enig med de andre som har sagt det samme, at akkurat her og nå er det kanskje ikke tiden for å ta de aller største livsendrende beslutningene. Se om du kan få med deg mannen i terapi, det er mange par som trenger det etter å ha opplevd mindre alvorlige ting enn dere har hatt. Og diskuter med den som følger deg opp for ptsd hvordan du skal ta opp dette med mannen din.

Livet blir bedre igjen, HI, selv om det virker mørkt nå. Du er tydeligvis også langt sterkere enn du selv føler deg nå. Gi deg selv den tiden kropp og sinn trenger for å takle alt. Husk alt det gode med din bestemor, husk at noe av den styrken du har i deg har du fra henne, noe av alt det gode ved henne lever videre i deg.

Klem ❤️

Anonymkode: f5296...e3e

[Anonym bruker]

Mannen din er jo en avstumpet drittsekk. Blir det virkelig en sååå stor krise for ditt/dine øvrige barn om han fases ut av livet deres? Han bryr seg jo ikke i det hele tatt! 

Anonymkode: e6f4a...511

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (51 minutter siden):

Når det andre barnet ble akutt syk nylig så ble nok det en form for retraumatisering for deg, noe som gjør at du egentlig trenger mannen mer. Men kanskje var det også en retraumatisering for ham, at hans strategi ble å bagatellisere eller distansere seg fordi han ikke takler følelsesmessig at enda et barn ble alvorlig syk?

Bla, bla. Har han virkelig RÅD TIL å hegne om sine egne følelser i en sånn situasjon??? Hvilken forelder har det? Barnet ble jo kjempesykt og måtte opereres, hva hvis han hadde vært aleine da det skjedde - skulle han bare ha akseptert enda et dødsfall fordi han hadde det så trist etter det forrige? Den forklaringen er virkelig altfor tynn - og helt uansvarlig. 

Anonymkode: e6f4a...511

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (29 minutter siden):

Bla, bla. Har han virkelig RÅD TIL å hegne om sine egne følelser i en sånn situasjon??? Hvilken forelder har det? Barnet ble jo kjempesykt og måtte opereres, hva hvis han hadde vært aleine da det skjedde - skulle han bare ha akseptert enda et dødsfall fordi han hadde det så trist etter det forrige? Den forklaringen er virkelig altfor tynn - og helt uansvarlig. 

Anonymkode: e6f4a...511

Personer som har vært gjennom så store traumer reagerer ikke alltid like rasjonelt når nye oppstår. Noen greier å holde seg rasjonelle og handle som man skal, andre greier det ikke. Man/han trenger ikke være drittsekk eller ikke bry seg av den grunn.

Anonymkode: f5296...e3e

[Anonym bruker]

Takk igjen for utfyllende og kloke ord!❤️
Mye av utfordringen ligger nok i at jeg er veldig sensitiv og full av følelser, og han er stikk motsatt. Vi har fått noe hjelp, men burde nok hatt noe mer.

Anonymkode: 60c18...fba

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 minutter siden):

Takk igjen for utfyllende og kloke ord!❤️
Mye av utfordringen ligger nok i at jeg er veldig sensitiv og full av følelser, og han er stikk motsatt. Vi har fått noe hjelp, men burde nok hatt noe mer.

Anonymkode: 60c18...fba

Se om du får ham med til mer hjelp/terapi. Jeg tror det er mulig å komme dere gjennom dette og få det godt igjen. Greier dere det blir dere trolig sterkere sammen enn dere har vært før.

 

Anonymkode: f5296...e3e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Personer som har vært gjennom så store traumer reagerer ikke alltid like rasjonelt når nye oppstår. Noen greier å holde seg rasjonelle og handle som man skal, andre greier det ikke. Man/han trenger ikke være drittsekk eller ikke bry seg av den grunn.

Anonymkode: f5296...e3e

Hvis man stikker av fra et dødssykt barn er man en drittsekk. 

Anonymkode: e6f4a...511

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Takk igjen for utfyllende og kloke ord!❤️
Mye av utfordringen ligger nok i at jeg er veldig sensitiv og full av følelser, og han er stikk motsatt. Vi har fått noe hjelp, men burde nok hatt noe mer.

Anonymkode: 60c18...fba

Er det «dere» som burde ha fått hjelp? Eller er det kanskje kun han? 

Anonymkode: e6f4a...511

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (31 minutter siden):

Hvis man stikker av fra et dødssykt barn er man en drittsekk. 

Anonymkode: e6f4a...511

Nei, det er bare du som har for lite livserfaring til å forstå at traumatiserte personer kan reagere veldig ulikt når nye traumatiske situasjoner oppstår.

Mannen til HI har mistet et barn like mye som det hun har. At han har en annen måte å håndtere følelser på betyr ikke at han er en dårlig person eller at han sørger mindre eller bryr seg mindre om barna. Det kan hende hans traumer gir seg utslag på en helt annen måte enn det gjør hos HI.

Når man har med mennesker å gjøre som har opplevd enorm sorg og er traumatisert, så skal man veie sine ord bedre enn du og andre her har gjort!

 

Anonymkode: f5296...e3e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 minutter siden):

Er det «dere» som burde ha fått hjelp? Eller er det kanskje kun han? 

Anonymkode: e6f4a...511

De står sammen i det de har opplevd, de trenger tydeligvis terapi sammen. Det er meget mulig at han burde gå i behandling selv også, slik HI gjør. Men det er ikke alle som innser det selv. Går de i terapi sammen så vil det behovet gjerne komme opp.

Anonymkode: f5296...e3e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Nei, det er bare du som har for lite livserfaring til å forstå at traumatiserte personer kan reagere veldig ulikt når nye traumatiske situasjoner oppstår.

Mannen til HI har mistet et barn like mye som det hun har. At han har en annen måte å håndtere følelser på betyr ikke at han er en dårlig person eller at han sørger mindre eller bryr seg mindre om barna. Det kan hende hans traumer gir seg utslag på en helt annen måte enn det gjør hos HI.

Når man har med mennesker å gjøre som har opplevd enorm sorg og er traumatisert, så skal man veie sine ord bedre enn du og andre her har gjort!

 

Anonymkode: f5296...e3e

Nei, jeg har IKKE for lite livserfaring, du… jeg har fulgt min nærmeste i helikopter til sykehus etter ulykken, for deretter å se på at han døde. Og med ett av barna har jeg BODD på sykehuset i 4 måneder pga alvorlig sykdom. Tre av mine familiemedlemmer har dødd før de var 40, to av dem så brått at de ikke rakk behandling engang. Og på toppen av dette har jeg selv blitt voldtatt flere ganger, og opplevd trusler og krenkelser fra gale mennesker. 
 

Så nei, det er null i veien med erfaringsbakgrunnen, kunnskapene om traumer (har gått hos traumepsykolog selv) eller noe som helst. Det finnes faktisk noen absolutter. Samme hvor trist man selv har det, kan det ikke forsvare å være slem mot andre. Det er HIs mann. Slem mot henne og mot sitt eget barn. 
 

 

Anonymkode: e6f4a...511

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Nei, jeg har IKKE for lite livserfaring, du… jeg har fulgt min nærmeste i helikopter til sykehus etter ulykken, for deretter å se på at han døde. Og med ett av barna har jeg BODD på sykehuset i 4 måneder pga alvorlig sykdom. Tre av mine familiemedlemmer har dødd før de var 40, to av dem så brått at de ikke rakk behandling engang. Og på toppen av dette har jeg selv blitt voldtatt flere ganger, og opplevd trusler og krenkelser fra gale mennesker. 
 

Så nei, det er null i veien med erfaringsbakgrunnen, kunnskapene om traumer (har gått hos traumepsykolog selv) eller noe som helst. Det finnes faktisk noen absolutter. Samme hvor trist man selv har det, kan det ikke forsvare å være slem mot andre. Det er HIs mann. Slem mot henne og mot sitt eget barn. 
 

 

Anonymkode: e6f4a...511

Sikker på at du ikke har hatt uhelbredelig kreft, blitt smittet av Aids under blodoverføring og døde nesten under en tsunami også? 

Beklager å måtte si det, men en person som har gått igjennom en del traumer er ikke så sneversynt som det du gir utrykk for her… Så slutt å ødelegg tråden til HI. Du fremstår bare som en oppvigler.

Anonymkode: 59909...c96

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 timer siden):

Du har virkelig fått enormt mye, HI.

Har du og mannen din gått sammen i terapi etter at dere mistet barnet deres? Foreldre som opplever at et barn får alvorlig sykdom og/eller dør, de kan oppleve å skli fra hverandre fordi de takler krisen så forskjellig. Ikke fordi noen av dem ønsker distansen som oppstår, men fordi de i møte med krisen har for ulike måter å takle den på. Om den ene i tillegg kanskje har som følelsesmessig "strategi" (ofte ubevisst) å stenge av, og den andre har behov for at redsel og sorg uttrykkes, da blir det jo krasj. Det betyr ikke at den som virker å ta lett på ting har det noe lettere i seg selv, ikke har det like vondt som den andre - men ofte kan den føle seg like ensom og hjelpesløs som partneren som føler han/hun tar for lett på ting. Slike par kan få god hjelp av terapi for å greie å kommunisere følelsene rundt frykt, sorg, tap. Tapet blir jo på en måte dobbelt hvis man i tillegg føler man "mister" hverandre også, ikke bare barnet. Om dere ikke har gått i terapi sammen etter at dere mistet barnet deres, se om du kan få mannen din med på det. Kan hende han frykter det, fordi det også betyr å snakke om det han ev. forsøker å ikke føle på, fordi det er for stort og vondt for ham, i så fall, prøv å finne ut om det er det som er årsaken, eller annet. Er det det han føler på, eller om du mistenker at det er det, da kan du kanskje forsøke å heller snakke med ham om at du er bekymret for forholdet og familien fordi du føler at dere etter dere mistet barnet deres har sklidd fra hverandre, og at dette nå ble tydeligere når det andre barnet ble sykt. Ikke kritiser ham for å bagatellisere barnets sykdom før operasjon og i etterkant (det kan være hans måte å "takle" det på, fordi han ikke takler egen frykt og følelsene etter å ha mistet første barnet), bare forsøk å formidle at du føler dere sklir fra hverandre, dere som tidligere var et trygt og godt team. Kanskje det også kan være lurt å si at du er klar over at det at du selv har fått ptsd etter at barnet døde, nok også har vært tøft for mannen din, at du kanskje ikke har hatt like stor forståelse for hans følelser i dette og at du kanskje har hatt mer behov for ham enn hva han har hatt overskudd til. Husk å fortelle ham at du elsker ham, at du ønsker at dere skal fungere godt igjen sammen, selv om dere nå har vært gjennom enormt mye vanskelig og traumatiserende. Prøv å vise at du også ser ham i dette, selv om du føler dere har sklidd fra hverandre.

Når det andre barnet ble akutt syk nylig så ble nok det en form for retraumatisering for deg, noe som gjør at du egentlig trenger mannen mer. Men kanskje var det også en retraumatisering for ham, at hans strategi ble å bagatellisere eller distansere seg fordi han ikke takler følelsesmessig at enda et barn ble alvorlig syk?

Jeg vet ikke, det er du som kjenner mannen din og vet hvordan han var før dere mistet barnet deres og hvordan han ellers har taklet store følelsesmessige utfordringer. Kanskje er det ting som påvirker ham uten at han forstår det selv. Eller kanskje har han aldri opplevd store prøvelser tidligere slik at han føler seg hjelpesløs og maktesløs og ikke forstår hvordan han skal takle egne følelser, og derfor distanserer seg.

Kan hende du føler jeg nå overforstår mannen, det er ikke meningen min. Jeg hadde trolig følt meg ganske likt som deg i lignende situasjon. Det er så mye enklere å se ting utenfra, når man selv ikke står midt i slikt. Jeg har ikke opplevd det du har, men har opplevd å få mange livskriser mer eller mindre samtidig og så som perler på en snor hver gang jeg trodde at nå var det over, nå gikk ting bedre igjen. Man blir helt ekstremt utmattet av det, og det blir ekstra vanskelig når man føler man ikke blir sett av den eller de som skal stå en nærmest. Men noen ganger kan man også bli litt blind for at også de kan slite like mye, men kanskje gjør det mer inni seg, og kanskje gjøres det egentlig i god mening, i et forsøk på at én må holde seg oppe i hverdagen for at ikke begge skal bryte sammen. Men så blir det gjerne slik dere synes å ha det, at dere har så ulik måte å takle dette på, at der mannen din kanskje skjuler sine følelser og forsøker å "fortsette som før" og derfor "blacket ut" da det andre barnet måtte akuttopereres (og i andre akuttsituasjoner dere har opplevd), så greide og greier du da å holde deg kald nok til å ta tak i det som må gjøres. Så kanskje er det slik at dere begge to forsøker å være sterk for familien, bare på veldig forskjellige måter i hverdagen og i akutte kriser?

Jeg er enig med de andre som har sagt det samme, at akkurat her og nå er det kanskje ikke tiden for å ta de aller største livsendrende beslutningene. Se om du kan få med deg mannen i terapi, det er mange par som trenger det etter å ha opplevd mindre alvorlige ting enn dere har hatt. Og diskuter med den som følger deg opp for ptsd hvordan du skal ta opp dette med mannen din.

Livet blir bedre igjen, HI, selv om det virker mørkt nå. Du er tydeligvis også langt sterkere enn du selv føler deg nå. Gi deg selv den tiden kropp og sinn trenger for å takle alt. Husk alt det gode med din bestemor, husk at noe av den styrken du har i deg har du fra henne, noe av alt det gode ved henne lever videre i deg.

Klem ❤️

Anonymkode: f5296...e3e

e3e skriver det så fint her, så jeg slenger bare på det hun sa. Håper du får hjelp og finner veien videre i kaoset du har fått rett i fanget. Du har all min sympati her, umenneskelig det du står i nå, du er nok sterkere enn det du gir deg selv kred for. 

Anonymkode: 7d307...f69

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 timer siden):

Nei, jeg har IKKE for lite livserfaring, du… jeg har fulgt min nærmeste i helikopter til sykehus etter ulykken, for deretter å se på at han døde. Og med ett av barna har jeg BODD på sykehuset i 4 måneder pga alvorlig sykdom. Tre av mine familiemedlemmer har dødd før de var 40, to av dem så brått at de ikke rakk behandling engang. Og på toppen av dette har jeg selv blitt voldtatt flere ganger, og opplevd trusler og krenkelser fra gale mennesker. 
 

Så nei, det er null i veien med erfaringsbakgrunnen, kunnskapene om traumer (har gått hos traumepsykolog selv) eller noe som helst. Det finnes faktisk noen absolutter. Samme hvor trist man selv har det, kan det ikke forsvare å være slem mot andre. Det er HIs mann. Slem mot henne og mot sitt eget barn. 
 

 

Anonymkode: e6f4a...511

All sympati for alt du har opplevd.

Men det er dessverre ikke alle som har gått gjennom traumer som greier å forstå at andre går gjennom traumer på en annen måte, får andre symptomer og reaksjoner enn dem selv. Du er gir tydelig uttrykk for å være en av dem slik du dømmer uten å vite nok om HIs mann.

Å unngå eller ikke takle en bestemt situasjon som trigger traumer man har, det er ikke å være slem, det er å ha ubearbeidede problemer som må bearbeides. Og det å ikke takle slike situasjoner kan igjen forsterke traumet fordi man føler skyldfølelse og at man svikter - og det kan igjen gjøre at man unngår slike problemer enda mer. Da er ikke løsningen fordømmelse, men profesjonell hjelp av fagfolk som kan støtte i traumebehandling og bearbeidelse av det man har opplevd.

 

 

Anonymkode: f5296...e3e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 28.6.2022 den 7.28):

Sikker på at du ikke har hatt uhelbredelig kreft, blitt smittet av Aids under blodoverføring og døde nesten under en tsunami også? 

Beklager å måtte si det, men en person som har gått igjennom en del traumer er ikke så sneversynt som det du gir utrykk for her… Så slutt å ødelegg tråden til HI. Du fremstår bare som en oppvigler.

Anonymkode: 59909...c96

Det er vel kun jeg som tar HIs parti her. Alle andre ser ut til å mene at mannen hennes er det største offeret. 
(Og dropp de der hersketeknikkene. Du vet, jeg HUSKER faktisk mine egne opplevelser. Selv om du lever så beskytta at du ikke kan forestille deg andres utfordringer, så fins de likevel.)

Anonymkode: e6f4a...511