Dere som har skilt dere fordi dere ikke var lykkelige lenger, ble det bedre?

[Luksusdyret]

Anonym bruker skrev (18 timer siden):

Her har du et Jesper Juul sitat:

«Vi begynner langsomt å se at den etablerte forskningsverdenen kommer ut med undersøkelser som viser at skilsmisse kanskje er mye mer vanskelig for noen barn enn vi har vært villige til å se».

Link gjerne til dine kilder som viser at skilsmisser er uproblematisk for barn som har foreldre som ikke er i krig.

Anonymkode: daae3...519

Det er ingen som sier at det er uproblematisk. Selvfølgelig er samlivsbrudd alltid problematisk for alle, både voksne og barn, uansett hva ståa er i familien før bruddet er et faktum. Men mange ganger er bruddet mye bedre enn å fortsette å leve sammen uten følelser, respekt og annet enn plikter. 

[Luksusdyret]

Anonym bruker skrev (20 minutter siden):

Og noen foreldre knytter egen lykke til barnas lykke i større grad enn andre, og klarer å få et forhold til å fungere heller enn å gi opp. 

Anonymkode: daae3...519

Det skal være to parter for å få et forhold til å fungere. Hvis du kjemper alene for et forhold med et annet menneske, vil dette ikke føre til annet enn utmattelse og frustrasjon. Her i gården ble livet til både meg og barna mye bedre etter at jeg gikk. De har også akseptert mannen min og har svært godt forhold til ham. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Og noen foreldre knytter egen lykke til barnas lykke i større grad enn andre, og klarer å få et forhold til å fungere heller enn å gi opp. 

Anonymkode: daae3...519

Sikkert, men da har de mye færre utfordringer og mindre alvorlighetsgrad på problemene sine enn dem som såkalt «gir opp». 

Anonymkode: 68fda...cde

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Sikkert, men da har de mye færre utfordringer og mindre alvorlighetsgrad på problemene sine enn dem som såkalt «gir opp». 

Anonymkode: 68fda...cde

Skilsmisse går i arv. Er det fordi det er tilfeldig at barn av skilte foreldre opplever større utfordringer enn andre 

«Når ting blir vanskelige i forholdet, ser skilsmissebarn lettere på skilsmisse som et alternativ»

https://www.nrk.no/livsstil/skilsmisse-gar-i-arv-1.1315127

Anonymkode: daae3...519

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Skilsmisse går i arv. Er det fordi det er tilfeldig at barn av skilte foreldre opplever større utfordringer enn andre 

«Når ting blir vanskelige i forholdet, ser skilsmissebarn lettere på skilsmisse som et alternativ»

https://www.nrk.no/livsstil/skilsmisse-gar-i-arv-1.1315127

Anonymkode: daae3...519

Mine foreldre er fortsatt gift, 42 år etter bryllupet. Jeg skulle ønske at de skilte seg for lengst. Da hadde jeg kanskje lært meg et sunt mønster for forholdene mine. 

Jeg er selv skilt to ganger. Begge gangene på grunn av uakseptabel oppførsel fra mannens side. Jeg ser overhode ikke på skilsmisse som en lett utvei. Men noen gang er det det eneste rette. 

Jeg vet at det er min personlige opplevelse som ikke har noe med statistikk å gjøre, men alt er altså ikke så enkelt som du skisserer. 

Anonymkode: 750fe...bb1

[Anonym bruker]

Min mamma sier at om hun hadde hatt en glasskule og sett hvordan fremtiden skulle bli hadde hun blitt...

Hun og pappa ble skilt, begge ble gift på nytt. Det er ikke enkelt med lappeteppefamilier, barna til mammas nye mann aksepterte aldri henne, min bror kom ikke overens med hennes mann og han tilgav heller ikke at mamma dro og lot han sitte igjen hos en psykisk syk far. Mamma visste ikke at pappa truet han, sa at om han "tok mammas parti og flyttet til henne ville han ta livet av seg". Min 13 år gamle bror turte ikke flytte og sa han ville bo hos pappa, hele tenårene hans ble ødelagt av det og han har aldri tilgitt mamma det selv om de har et greit forhold i dag.

Så mamma har det greit, men ikke supert. Hun hadde det greit, men ikke supert med pappa også. Så livet nå som hun er i besteforeldregenerasjonen ville nok vært enklere for henne om hun ble.

Anonymkode: 65b18...778

[Anonym bruker]

Å være skilsmissebarn suger, og de som tenker at barna "venner seg så fort til det" og "er mye lykkeligere nå som mamma og pappa er lykkelige" kan jo prøve å spørre noen voksne skilsmissebarn om hvordan det virkelig her. Newsflash: ingen barn kommer noensinne til å ønske å gjøre foreldrene sine lei seg ved å fortelle akkurat hvor j... det er. 

Anonymkode: 6122e...c5a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (29 minutter siden):

Å være skilsmissebarn suger, og de som tenker at barna "venner seg så fort til det" og "er mye lykkeligere nå som mamma og pappa er lykkelige" kan jo prøve å spørre noen voksne skilsmissebarn om hvordan det virkelig her. Newsflash: ingen barn kommer noensinne til å ønske å gjøre foreldrene sine lei seg ved å fortelle akkurat hvor j... det er. 

Anonymkode: 6122e...c5a

Jeg tviler på at barna vil foretrekke å se hvordan far denger mor framfor å være skilsmissebarn. 

Anonymkode: 750fe...bb1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg tviler på at barna vil foretrekke å se hvordan far denger mor framfor å være skilsmissebarn. 

Anonymkode: 750fe...bb1

Med tanke på hvor mange som skiller seg er det få av dem som gjør det pga vold altså.

 

Anonymkode: 65b18...778

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Med tanke på hvor mange som skiller seg er det få av dem som gjør det pga vold altså.

 

Anonymkode: 65b18...778

Nei. Mange gjør det på grunn av utroskap (hvor kult er ikke det for et barn å få høre at far/mor knuller naboen, mens de bor sammen?), psykisk vold (superskadelig for barna både under oppvekst og for å danne mønstre for fremtidige egne forhold), økonomisk utroskap/rot (ingen kommentarer nødvendig her) og manglende deltakelse i hjem og familie (også skadelige forbilder for barna med tanke på deres egne fremtidige forhold). Av parene jeg kjenner som er skilt, kjenner jeg ingen som skilte seg fordi de har "vokst fra hverandre". Årsakene var som regel utroskap, fysisk og/eller psykisk vold, totalt fravær fra familielivet og husholdning (der mannen festet og drev med hobbyer, bidro verken med hjem eller barn), omsorgssvikt og lignende.

Anonymkode: 750fe...bb1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Nei. Mange gjør det på grunn av utroskap (hvor kult er ikke det for et barn å få høre at far/mor knuller naboen, mens de bor sammen?), psykisk vold (superskadelig for barna både under oppvekst og for å danne mønstre for fremtidige egne forhold), økonomisk utroskap/rot (ingen kommentarer nødvendig her) og manglende deltakelse i hjem og familie (også skadelige forbilder for barna med tanke på deres egne fremtidige forhold). Av parene jeg kjenner som er skilt, kjenner jeg ingen som skilte seg fordi de har "vokst fra hverandre". Årsakene var som regel utroskap, fysisk og/eller psykisk vold, totalt fravær fra familielivet og husholdning (der mannen festet og drev med hobbyer, bidro verken med hjem eller barn), omsorgssvikt og lignende.

Anonymkode: 750fe...bb1

De fleste jeg kjenner har gått fra hverandre på grunn av dårlig kommunikasjon og en ødelagt relasjon. I noen tilfeller er det utroskap inne i bildet men det har kommet etter at forholdet har vært ødelagt. 
 

Noen av oss er kanskje roboter som kan eksistere for barna uten å ha egne behov. De fleste har behov for å bli sett, hørt og satt pris på, alle klarere ikke å være det for hverandre.

Jeg prøver hardt å jobbe med vårt forhold, men jeg ser at det er veldig vanskelig etter tjue år med unnlatelse. Avstanden er veldig stor og den eneste måten å fungere greit på er rent praktisk samarbeid om barna. Det gjør begge deprimerte og slitne, noe som igjen går ut over barna. Jeg har ikke gitt opp, men ser at jeg sklir inn i gamle mønster der jeg tar på meg skylden og prøver å endre meg, trenge mindre og fokusere på barna.

Anonymkode: 98566...c8b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

De fleste jeg kjenner har gått fra hverandre på grunn av dårlig kommunikasjon og en ødelagt relasjon. I noen tilfeller er det utroskap inne i bildet men det har kommet etter at forholdet har vært ødelagt. 
 

Noen av oss er kanskje roboter som kan eksistere for barna uten å ha egne behov. De fleste har behov for å bli sett, hørt og satt pris på, alle klarere ikke å være det for hverandre.

Jeg prøver hardt å jobbe med vårt forhold, men jeg ser at det er veldig vanskelig etter tjue år med unnlatelse. Avstanden er veldig stor og den eneste måten å fungere greit på er rent praktisk samarbeid om barna. Det gjør begge deprimerte og slitne, noe som igjen går ut over barna. Jeg har ikke gitt opp, men ser at jeg sklir inn i gamle mønster der jeg tar på meg skylden og prøver å endre meg, trenge mindre og fokusere på barna.

Anonymkode: 98566...c8b

Nettopp. Det skjedde med eksmannen min - han ble deprimert, begynte å drikke, distansere seg fra familien, bedrive langvarig sexnekt (flere år), var utro og ulykkelig som faen. Men han ønsket ikke å bryte - for å ikke miste ansikt, være alene og endre noe i livet sitt. Jeg gikk og fant tilfeldigvis mannen min på Tinder to uker senere (var egentlig kun ute etter sex, etter langvarig tørke). Etter bruddet ble han gradvis mer og mer lykkelig. Han ble en mye bedre far, begynte å delta på foreldremøter, forestillinger osv, sluttet å drikke og fikk det mye bedre med seg selv. Nå har han ny dame som han skal gifte seg med til høsten, og de er lykkelige.

Barna har det mye bedre nå enn før vi brød. Skolen sendte faktisk en bekymringsmelding til barnevernet fordi det ene barnet var engstelig på grunn av dynamikken i familien. Vi gikk til familieterapi, men det hjalp null og niks. Jeg prøvde alt, så gikk jeg til slutt. Nå har vi begge det mye bedre, og barna er mer lykkelige.

Selvfølgelig ville det ideelle ha vært hvis min eksmann giftet seg med meg av riktige grunner - fordi han var glad i meg, ikke fordi familien presset på for at han skulle etablere seg og få barn, og fordi han ønsket hjelp med det praktiske og det økonomiske. Da hadde vi kanskje vært sammen den dag i dag og kunne være gode foreldre for barna våre, sammen. Men slik var det ikke, og det var bedre for både oss og barna å skille lag.

Det jeg har sett hos mange norske menn, er at kommunikasjonen ikke er noe de lærer hjemme som små gutter. Hos mange er det total mangel på å kunne snakke om problematiske ting og ta ting opp før det er for sent. Jeg er gift med en mann fra et annet nordisk land, og det er merkbar forskjell. Han snakker om alt og tar opp ting helt i begynnelsen, når det er enkelt å løse dem og før situasjonen eskalerer. På de syv årene vi har vært sammen har vi aldri hatt en høylytt krangel og aldri kalt hverandre stygge ting. 

Anonymkode: 750fe...bb1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Å være skilsmissebarn suger, og de som tenker at barna "venner seg så fort til det" og "er mye lykkeligere nå som mamma og pappa er lykkelige" kan jo prøve å spørre noen voksne skilsmissebarn om hvordan det virkelig her. Newsflash: ingen barn kommer noensinne til å ønske å gjøre foreldrene sine lei seg ved å fortelle akkurat hvor j... det er. 

Anonymkode: 6122e...c5a

Jeg er skilsmissebarn, er født i 1980, og jeg er utrolig glad for at foreldrene mine gikk hver til sitt. Det er selvsagt ikke morsomt at det blir sånn, men vesentlig mye bedre enn alternativet. 

Anonymkode: 74323...8ba